234
ǥǚǣǜ ǘȨǡǙǘȨǞŵ ŵ Ǚǜǚ̷ǡ
(tysk), le chat (fransk) og el gato (spansk). I språk som polsk, litauisk, samisk og finsk har dei ikkje bestemt form i det heile. Der må ein skjøne ut frå samanhengen om det er snakk om ein katt (som eg såg rundt huset i går kveld), eller katten (den katten som familien har hatt sidan ungane var små). Kva trur du er grunnen til at nokre utlendingar seier «den katt står ute» i staden for «katten står ute»?
Norsk har dessutan noko så uvanleg som dobbelt bestemt form. Det skjer når vi koplar til eit adjektiv: ein svart katt – den svarte katten. Her markerer norsk bestemt form heile tre gonger. Danskane gjer det enklare ved å bruke bestemt form to gonger: den sorte kat. I slike uttrykk har nynorsk stort sett alltid dobbelt bestemt form, altså markering tre gonger, medan det i bokmål ofte er stilistiske skilnader mellom enkelt bestemt og dobbelt bestemt form. Det blir for stivt å seie Den svarte katt står på taket, men det går greitt å seie det moderne samfunn, fordi det refererer til noko meir abstrakt. Kjønn
rd er
I norsk har substantiva grammatisk kjønn, anten hankjønn, hokjønn eller inkjekjønn. Det mest karakteristiske kjenneteiknet for grammatisk kjønn er artikkelen (ein, ei eller eit) og endinga i bestemt form eintal. I nynorsk er det eit ganske eintydig system for dette:
Vu
grammatisk kjønn
in g
se k
se m
pl
ar
dobbelt bestemt form
Ubestemt form eintal (med artikkel)
Bestemt form eintal
Hankjønn
ein mann
mannen
Hokjønn
ei jente
jenta
Inkjekjønn
eit eple
eplet
I bokmål er systemet litt meir samansett, fordi hokjønnsord også kan bøyast som hankjønnsord. Det er derfor valfritt om du skriv gryta eller gryten, dronninga eller dronningen i bestemt form eintal. Eigentleg er det ganske tilfeldig kva for kjønn substantiva har fått i norsk. Menneske og dyr har rett nok ofte eit grammatisk kjønn som passar med det biologiske kjønnet (ein mann, ei kvinne). Vi kan vidare
