Historier fra virkeligheten

begeistret. Se bare for deg en fotballtrener som skal inspirere og gi selvtillit til spillerne før en viktig kamp. Skal han få resten av laget til å tro på seg selv, må han selv utstråle selvtillit og virke inspirert og ivrig.

En annen mulighet er å appellere til de følelsene mottakerne allerede har. Dette kalles ofte litt nedsettende for «å spille på noens følelser». Hvis folk er redde for kriminalitet, kan du appellere til denne frykten hvis du skal selge boligalarmer eller argumentere for mer støtte til politiet.

Det er gode grunner til å være kritisk til denne typen patosappell.

Likevel kan det å appellere til den følelsestilstanden tilhørerne er i, noen ganger være både passende og nødvendig. Hvis du taler i en begravelse, bør du anta at mange kjenner på sorg og savn. Det er både respektfullt og passende å anerkjenne disse følelsene, og det vil også gjøre tilhørerne mer åpne for det du har å si. Historier fra virkeligheten En tredje måte å appellere til følelser på er å skape eller vekke følelser hos tilhørerne. Det kan du også gjøre ved hjelp av språket. For eksempel kan personlige historier og eksempler være effektive virkemidler. Når vi hører historier, identifiserer vi oss med personer på en helt annen måte enn når vi hører tall og statistikk. For eksempel kan vi høre statistikk over hvor mange mennesker som er på flukt, og kanskje vil fornuften vår si oss at dette er et alvorlig problem som bør løses (altså en logosappell). Men statistikk i seg selv vekker sjelden sterke følelser. Når vi derimot får høre historier om enkeltskjebner, vekkes følelser av empati og sympati, eller kanskje også respekt eller sinne. Dermed kan det få tilhørerne til å innse at saken ikke bare er riktig, men også viktig. Vurderingseksemplar