Verselinjer og strofer

sagt representerer hver vokal vanligvis én stavelse. De fleste vil lese denne setningen med trykk på stavelsene som er understreket her. Denne vekslingen mellom trykklette og trykktunge stavelser er viktig for rytmen i språket. Det er noe lyrikken utnytter. I mange tekster, for eksempel læreboktekster, er det viktigere at innholdet blir formidlet presist, enn at det blir formidlet ved hjelp av en bestemt rytme. I «Bølgjene syng» er det nok omvendt. Hva skjer med rytmen i linje 6 og 9? Hvorfor er det slik, tror du? Vurderingseksemplar

Verselinjer og strofer

Lyrikken gjør oss altså oppmerksom på språkets form, og som regel trenger vi ikke engang lese et dikt for å oppdage at formen er viktig. Det oppdager vi med en gang vi ser det. I de fleste tekster begynner teksten på ny linje når den er kommet så langt til høyre på siden at det ikke er plass til mer. Slik er det ikke i et dikt. Der er det dikteren som har bestemt når den ene linjen slutter og den neste begynner. Derfor ser dikt annerledes ut enn andre tekster.

En linje i et dikt kalles en verselinje. En samling verselinjer utgjør en strofe. Strofer skilles fra hverandre med en blank linje. Diktet på side 59 har 16 verselinjer fordelt på 4 strofer:

Vurderingseksemplar