LÆR OM
Torborg Nedreaas – novelle Regn ALLE HUSENE VAR SVARTE. De hvite husene og de grå husene og de grønne husene, de var svarte alle sammen, med enda svartere væteflekker i tunger oppetter veggene. Luften også var svart, røyksvart av regn. Det var ikke en eneste unge ute og lekte, men det var fullt av lyd over alt, gatene var tette av allslags lyd. Rennesteinen gikk skumhvit og stri som en elv, fra takrennen fosset vannet ut. Alle vinduene i alle husene liknet øyne som var uvenner med henne og ikke ville se på henne. Gatene var tomme og stivnete og øde som en ørken, men likevel beveget det seg overalt. Sølepyttene ute i gaten ble streket ut i tusen travle sirkler som av
ar
og til kokte over i fresende hvite sprøyt, og de blanke fortauene tok lys og
m pl
skygge som dansende flammer. Merkelig nok, når en stod med munnen åpen og ansiktet løftet for å drikke regn, kom det bare en og annen dråpe inn i munnen, men derimot vasket det over hele ansiktet og rant
se
nedigjennom halsåpningen. Hun rakte tungen så langt ut hun kunne, men si om det kunne regne på den enda hele verden var et øs av regn.
ek
Hun gikk ned kjellertrappen og ville stå i le av kjellerhalsen en stund og se på regnet. Hele fortauet var som en dansende, kokende, fresende
gs
sølepytt. En skummende trommeild av regnmasser jog hit og dit, flakket
rin
hvileløst om på fortauet, styrtet seg i meningsløse blaff uten mål og med omkring og gjorde gatene levende. Hun hadde fortauet litt
rd e
under ansiktshøyde, men så saknet hun den hyggelige trommingen på oljehetten og stakk hodet ut. Litt etter litt åkte hun seg helt ut, hun ville ta på regnet og være med regnet og være venner med det. Hun
Vu
måtte lukte på regnet: Det luktet fredelig. Det var et forunderlig selskap i regnet, hun fikk ha det for seg selv og være glad i det. Det var fullt av sørgelighet og en god fortrøstning. Hun var lukket inne med regnet, i enslags bedrøvelsens fortrolighet. En nokså monoton fortrolighet i lengden. Regnet lekte sin egen lek bortover fortauet. Skumblaffene som løp omkring og likesom lette etter noe, jog noenslags tilsvarende blaff gjennom Herdis, hun kjente skygger av sørgelighet som vekslet med nynnende gledesfornemmelser, det steg og sank i henne som en pen og bedrøvelig lang. Men en kunne ingenting foreta seg med regnet, en kunne ikke leke butikkspill eller noe med det, en kunne ikke dyrke dets vennskap med noe som det var mening i og gjøre noe med det. Hun prøvde å springe etter råsene med striregn og ville tråkke på dem og stå under dem, men de vek unna henne i en aldeles uberegnelig lek og nådde henne når hun ikke ventet dem. I grunnen så var det ikke så kjekt det heller.
12 Les tekster i kontekst
281
