Torborg Nedreaas – Regn

Regn

FØR DU LESER

Torborg Nedreaas

Hva forbinder du Alle husene var svarte. De hvite husene og de grå husene og de med uttrykket å bli grønne husene, de var svarte alle sammen, med enda svartere sett? Hva vil skje væteflekker i tunger oppetter veggene. Luften også var svart, med et menneske røyksvart av regn. Det var ikke en eneste unge ute og lekte, men som ikke blir sett av det var fullt av lyd over alt, gatene var tette av allslags lyd. dem rundt seg, tror Rennesteinen gikk skumhvit og stri som en elv, fra takrennen du? Hva er for- fosset vannet ut. Alle vinduene i alle husene liknet øyne som var skjellen på ensom- uvenner med henne og ikke ville se på henne. Gatene var tomme og stivnete og øde som en ørken, men likevel beveget det seg overalt. Sølepyttene ute i gaten ble streket ut i tusen travle sirkler som av og til kokte over i fresende hvite sprøyt, og de blanke fortauene tok lys og skygge som dansende flammer. Merkelig nok, når en stod med munnen åpen og ansiktet løftet for å drikke regn, kom det bare en og annen dråpe inn i munnen, men derimot vasket det over hele ansiktet og rant nedigjennom halsåpningen. Hun rakte tungen så langt ut hun kunne, men si om det kunne regne på den enda hele verden var et øs av regn. Hun gikk ned kjellertrappen og ville stå i le av kjellerhalsen en stund og se på regnet. Hele fortauet var som en dansende, kokende, fresende sølepytt. En skummende trommeild av regnmasser jog hit og dit, flakket hvileløst om på fortauet, styrtet seg i meningsløse blaff uten mål og med omkring og gjorde gatene levende. Hun hadde fortauet litt under ansiktshøyde, men så saknet hun den hyggelige trommingen på oljehetten og stakk hodet ut. Litt etter litt åkte hun seg helt ut, hun ville ta på regnet og være med regnet og være venner med det. Hun måtte lukte på het og utenforskap? Vurderingseksemplar regnet: Det luktet fredelig. Det var et forunderlig selskap i regnet, hun fikk ha det for seg selv og være glad i det. Det var fullt av sørgelighet og en god fortrøstning. Hun var lukket inne med regnet, i en slags bedrøvelsens fortrolighet. En nokså monoton fortrolighet i lengden. Regnet lekte sin egen lek bortover fortauet. Skumblaffene som løp omkring og likesom lette etter noe, jog noen slags tilsvarende blaff gjennom Herdis, hun kjente skygger av sørgelighet som vekslet med nynnende gledesfornemmelser, det steg og sank i henne som en pen og bedrøvelig sang. Men en kunne ingenting foreta seg med regnet, en kunne ikke leke butikkspill eller noe med det, en kunne ikke dyrke dets vennskap med noe som det var mening i og gjøre noe

med det. Hun prøvde å springe etter råsene med striregn og ville tråkke på dem og stå under dem, men de vek unna henne i en aldeles uberegnelig lek og nådde henne når hun ikke ventet dem.

I grunnen så var det ikke så kjekt det heller. Så ble hun stående og suge væte av fingerknokene, og var voldsomt alene. Hun begynte å sjokke nedover til den andre siden av

Myren mens hun skottet med forlatte øyne mot de regnblinde vinduene i de vassgrå husrekkene. Der nede bodde Mathilde, gatedøren hennes var grønn med knotter og rosetter på – aldeles ubrukelige til trappespill. Synd, for det var en fin trapp, med fem trinn. Mathilde fikk sikkert ikke komme ut. Borghild sin gatedør var rød og nesten glatt. Men der gikk trappen ned et trinn, akkurat som en kjellertrapp. Hun skottet opp til Borghild og de sin altan mens hun blunket mot regnet som strømmet nedover øynene hennes. I altankassen stod det noen gule, triste stratter av planter fra i fjor som regnet herjet med. Etter en stunds betenkning begav hun seg inn, litt motløs. Inne i gangen luktet det Borghild sin gang. Gulvet var av noe slags hvit stein og skrek pinefullt under føttene når det var skittent, og det var det. Utenfor Borghild sin entrédør luktet det anelsesvis av hjemme hos Borghild. Det var en gulrød lukt, en god blanding av bakverk og støv og ovnsrøkelse. Da døren ble åpnet, strømmet den mot henne og tok omkring henne og varmet henne – – Kommer Borghild ut? Hun neide utsøkt og var så snill i stemmen som hun bare kunne, siden det var regnvær. Borghild sin mor sa vennlige ting til Herdis, men Borghild fikk nok ikke gå ut i dette været. Derimot gikk hun på kjøkkenet og hentet en kake. Herdis ble stående igjen ute på gangen og ventet mens døren gled nesten igjen, ingen bad henne komme innenfor og vente. Ikke for det at hun ville at noen skulle be henne komme inn og være en stund i god ovnsvarme og med noen å leke med og Vurderingseksemplar kose seg med – papirdukker for eksempel – men det var ikke derfor hun var kommet. Hun hørte stemmene til Borghild og vesle

Gunnar inne i stuen og helte hodet sultent i retning av lyden mens hjertet tikket med små, ensomme knepp. Om hun hadde hostet nå, eller fått en veldig hikke som gav gjenlyd i de syngende murveggene i gangen, da hadde Borghild kanhende kommet ut for å titte, og hoppet på sine lune tøfler og sagt at Herdis endelig måtte komme inn og leke med henne en stund. – Men hun hadde hverken hoste eller hikke. Borghild ble i sin enfold ved med å leke inne i stuen og tenkte ikke på å komme ut og titte. Det lå en stor trist dam under henne da kaken kom, og døren ble smekket i med noen vennlige ord.

Hun holdt ennå kaken i hånden da hun stod utenfor gatedøren igjen. Regnet kjørte rundt i de ensomme kvartalene med en grå og vedvarende støy. Det silte langs husvegger og altaner og skyllet ned vinduene og hoppet og spratt på fortauene og svømte og mol i gatene og bruste i rennesteinene, og der hvor det styrtet seg gjennom risten og ned i avløpene sang det og skoggerlo det og hulket og gråt det. Da kaken begynte å smule seg opp av væte i hånden hennes, åt hun den. Det var en god kake. Skjønt den kunne ha vært bedre. Så var det å rusle henover gaten igjen, annet var der ikke å foreta seg. Her var altså den grønne gatedøren til Mathilde, og hun kikket spørrende opp mot vinduene der Mathilde bodde innenfor. Vinduene var blinde av regn og svarte henne ikke. I gangen var det alminnelige tretapper som luktet grønnsåpe og halvråtent treverk. Hun steg langsomt opp. Utenfor Mathilde sin dør som var til å banke på og førte rett inn til kjøkkenet, luktet det hvitt, slik det luktet hos Mathilde og de. Det var en frisk, fin lukt av skosverte og varmt strykejern og sandskurt treverk og en anelse dolukt fra doet som var lenger henne i gangen. Koselig. Hun trakk den lengselsfullt inn før hun banket på. Kommer Mathilde ut? Mathilde sin mor hadde et stort nystrøket forkle og pent kjemmet hår. Hun var alltid slik. Kjøkkenet var alltid på stell. Og under kjøkkenbenken stod ni par barnestøvler, pussete og blanke, i rad og rekke etter størrelsen. I dette været? Inne fra stuen kom en lokkende blanding av lyd: forskjellige stemmer som surret og leste lekser, et barn som skoggerlo, en ball som slo i gulvet, en gyngestol som rugget og knirket. Noe vilt og vondt arbeidet seg opp i halsen på Herdis, hun ville miste pusten av det og fikk tårer i øynene av det, hun hørte Vurderingseksemplar stemmen sin, andpusten: Jeg ville bare si noe til henne. Mathilde sin mor så opp og nedetter den våte lille skikkelsen med usikker vennlighet, hun betenkte seg litt: Du får komme innenfor. En stor varme bredte seg i Herdis. Mathilde sin mor var en pen dame og en fin dame! Hun neide dypt før hun steg inn. Det ble stille i stuen da Herdis raslet inn i den våte oljecapen sin. Faren senket avisen og sluttet å rugge i stolen og de fire som leste lekser over voksduken på spisebordet, så opp fra bøkene. Litebarnet som lekte på sin femårige søsters fang sluttet å le, allting sluttet i stuen. Herdis følte den ruskne hjemløsheten hun

brakte med seg inn. Mathilde strålte slett ikke opp, hun stod og holdt på ballen, kastet den så smått opp i luften og klappet i de rappe hendene sine før hun grep den igjen. Det så ikke ut som hun var særlig glad. Moren sa: Hun skal bare fortelle deg noe. Hun sa det likesom unnskyldende. Hun sa det likesom hun ville sagt: Ikke vær redd, hun skal straks gå igjen. Mathilde slo ballen tankespredd i gulvet, hun sa bare: Hva var det da. Herdis fikk vanskelig fram et ord. Hun var blitt så forferdelig flau med ett. Eller lei eller hva det var. Noe galt var det. Noe rivende galt, hun stod og rikset på den løse tannen sin og ønsket seg langt vekk. Mathilde gjentok, hva var det da. Jeg har fått ny cape. Ordene kom flytende av seg selv fordi noe måtte sies, ett eller annet fortelles. Hun stod der og dryppet på det renskurte gulvet og kjente at døren stod åpen bak henne, den stod bare og ventet på at hun skulle gå igjen. Mathilde kastet et fort blikk på capen og gjenopptok leken med ballen sin. Uten å se på Herdis sa hun: Puss, det vet jeg jo. Endel ting som kunne fortelles, gikk som et ras gjennom hodet til Herdis, – men ingen av dem var sanne. Nå ville hun passe seg, ja, nå måtte hun passe seg. Og hun sa: Jeg skal få en liten bror. Gyngestolen som så smått var satt i gang igjen, sluttet å rugge. Herdis så ikke dit. Hun så ikke på noen mer, men kjente at ansiktet ble tungt og øynene små og rare. Så var hun på vei ut og så bare den mørke veien av regn hun selv hadde laget. Hun hørte Mathildes stemme, men oppfattet ikke hva det var hun sa, hun visste at Mathilde visste – at nå bare narret hun igjen. Mathilde visste det bestandig. Moren ropte etter henne ned trappen – vil du Vurderingseksemplar ikke ha et eple? Nei. – Neitakk. Hun hadde uklart lyst på eplet. Men bare ut, fort ut, vekk. Så var det kjølig trøstesløst sus av regn igjen. Overalt, overalt.

Det surklet og surret og plasket og mol i hele verden. Det putret på hetten, men det var ikke så hyggelig lenger. Hun var altfor våt i ansiktet og innenfor klærne nedover halsen. Og noe var galt, noe var aldeles forferdelig i ulag. Hun hadde i grunnen hatt svært lyst på det eplet. Hun satte seg ned på fortauskanten og gråt litegrann og trodde det var for eplet. Det gjorde godt å gråte, men da hun vel hadde merket seg det holdt gråtingen opp, bare en tørr smerte var igjen. Ikke kunne

hun peke på den og ikke kunne hun blåse på den, hun måtte reise seg og gå igjen. Da hun hadde begynt å rusle igjen, kjente hun at hun var blitt våt i buksen av å sitte på fortauet. Men nå raste regnet, brølte, tordnet ned. Takrennenes avløp kunne ikke ta det alt sammen, rennene flommet over og langs alle husvegger stod en hvitstripet vegg av frådende regn som trampet i fortauet. Fra oljehetten vasket regnmassene nedover ansiktet hennes, bante seg vei ned i halsåpningen og grov sin klamme kulde inn i huden hennes. Hun søkte ly innenfor en gatedør, det var inne i Finn og de sin gang. Det var bare en liten trapp opp til Finn og de. Finn lekte gjerne med mindre piker når han var i godlag, hun lysnet engstelig ved tanken. Utenfor plasket regnet. Det lød som stemmer som snakket i munnen på hverandre. Hun begynte å bevege seg oppover trappen. Hun lente seg til veggen med hender og armer og hodet og alt, og skjøv seg opp trinn for trinn. Plaskingen ble svakere, men stemmene ble sterkere. Det var riktige stemmer. – Hun kunne si til ham at hun hadde en løs tann – eller nei, hun kunne spørre ham om de skulle lage en demning nede i Myren. Hun strakte armen og lettet seg til værs så høyt hun kunne komme på den ene foten. Hånden var hoven og valen av væte og ville ikke riktig strekke seg ut. Plutselig lot hun den falle igjen og puttet den i munnen. Hun krøp sammen i capen. Hun lyttet. Stemmene steg der inne. En damestemme steg til den pep og plutselig gråt den. En voksen dame som gråt! Hun ble så forferdet at hun knapt kunne røre seg. Dessuten var det kjekt å høre etter også. Mannestemmen der inne var så sint at hun kom til å skjelve av det. Hun kunne høre ord, tydeligere og tydeligere, stemmen steg og steg, hun hørte en pikestemme i skjærende angst som ropte, far! Så tidde han litt, hun hørte rotete skritt og piken som kvinket og så en dør som slo. Så bare damen som gråt. Vurderingseksemplar Herdis holdt om ansiktet sitt med begge hender. Stakkars dame! Nå begynte han igjen – – – – Selv barnene har du forgiftet for meg. Hele livet har du forgiftet for meg. – Gå vekk, vil du slippe meg! Kom meg ikke nær, ellers dreper jeg deg. Han snakket ikke egentlig så høyt. Herdis hørte ikke alt. Men det der forferdelige syntes hun tydelig hun hørte et par ganger til – drepe – forstår du, jeg dre-e-eper en dag – – – Herdis var på full flukt nedover trappene. Dre-e-epe – – – jeg skal DREPE – rennesteinen sang – skal drepe skal drepe, nedi risten sjoet og mullet det, drepe deg, drepe, fra takrennene brølte det JEG SKAL DREPE DEG – – –

OPPGAVER

Nå var hun langt oppover bakken, stikk motsatt av hjem. Det ble kaldere og kaldere å være våt i buksen. En ble forferdelig ensom av det. Ennå skalv hun litt i knærne, men angsten hadde fortatt seg noe. Tilbake var en grov nyfikenhet, en søtelig skrekkfornemmelse: tenk at faren til Finn ville drepe hans mor! Hun vendte om. Nå ville hun hjem. Nå hadde hun noe å fortelle. I sin iver glemte hun nesten at hun måtte forbi gatedøren til

Finn og de igjen. Det sakk i henne da noen kom farende ut gatedøren. Det var Finn sin far. Hun klemte seg inn til husveggen, og han la ikke merke til henne, han fór videre mens han trakk hatten langt ned i ansiktet og dro regnfrakken sammen omkring seg, men hun hadde sett at han hadde hverken snipp eller slips på seg. Han hadde stokken med sølvhåndtaket på armen, og lorgnetten og den spisse barten var slik som fine herrer hadde. Nå tumlet han rundt hjørnet der oppe som et vissent blad for vinden. Herdis hadde satt seg i kjellertrappen ved siden av gatedøren. Hun visste ikke selv hvor lenge hun hadde sittet, hun var falt aldeles i staver. Hun satt og rikset på den løse tannen og var for øvrig våt i buksen, men hadde ikke lagt merke til at det hadde holdt opp å regne. Stiv og våt og sløv og frossen gikk hun hjemover. Hjemme var der ikke noen hun kunne fortelle hendelsen til. Siden glemte hun det. Fra Trylleglasset, 1950 Vurderingseksemplar

9 Hva opplever åtte år gamle Herdis denne dagen? 10 Hvilke følelser kjenner hun på, tror du? Er det første gang hun føler det slik. Begrunn svaret. 11 Beskriv tre voksenpersoner Herdis forholder seg til denne dagen. Hvilken betydning har de for dagen hennes? Er det noe de voksne burde gjort annerledes, for å hjelpe Herdis? 12 Denne novellen heter «Regn». Finn eksempler på hvor vi møter vann i teksten og handlingen. 13 Skriv et kort forfatterportrett om Torborg Nedreaas. Hvem var hun, hvilke bøker skrev hun, og hva var hun opptatt av å fortelle om? Er bøkene hennes fortsatt aktuelle, tror du? 14 Les også Jeg lever et liv som ligner deres og Mig äger ingen, to tekster som også handler om utenforskap. Hva har de tre hovedpersonene til felles, og hva er ulikt? Bruk gjerne trekolonnenotat når du sammenlikner.