Maja Lunde – Blå

Blå

FØR DU LESER

Maja Lunde

Tror du vi har DAVID funnet løsninger på klimaproblemene Timbaut, Bordeaux, Frankrike, 2041 innen 2041? Hva Heten dirra over veien foran oss. Den bølga på bakketoppen, forbinder du med ligna vann, men forsvant da vi kom nærmere. fargen blå? Fremdeles så vi ikke noe til leiren. Hvor viktig er Over oss var himmelen blå. Ikke en eneste sky. Blå, alltid blå. tilgang på vann for Jeg hadde begynt å hate fargen. oss mennesker? Hva kjennetegner sjangeren science fiction? Lou sov mot armen min, vugga lett mens lastebilen kjørte over humper i asfalten. Det var lenge siden noen tok seg av veiene. Husene vi passerte, var forlatte. Jordene tørre og brunsvidde av sola. Jeg snudde fjeset mot Lou, snuste på hodet hennes. Det myke barnehåret lukta stram røyk. Den sure lukta av brann satt i klærne våre også, selv om det var mange dager siden vi forlot Argelès. Siden vi ble en halv familie. Tjueto dager, nei, tjuefire, det hadde gått tjuefire allerede. Jeg hadde kommet ut av tellinga. Ville kanskje komme ut av tellinga. Tjuefire dager siden vi løp ut av Argelès. Jeg med Lou i armene. Hun gråt. Jeg løp til vi ikke lenger hørte brannen. Løp til røyken bare var en fjern dis. Først der stansa vi, snudde oss mot byen og ... Stopp, David. Stopp. Vi skal møte dem nå. De er her. Anna og August kommer til å være i leiren. For det var hit Anna ville. Hun hadde snakka om stedet lenge. Det skulle være skikkelig. Her fantes mat og strøm fra solceller. Ikke minst fantes vann. Reint, Vurderingseksemplar kaldt vann fra en kran. Og fra denne leiren skulle det være mulig å komme seg videre nordover. Sjåføren bremsa opp. Kjørte ut på siden av veien og stansa. Lou våkna. «Der,» han pekte. Foran oss lå et gjerde av militærgrønn presenning. Anna. August. Sjåføren slapp oss av. Mumla et «lykke til» og kjørte vekk i en sky av støv. Lufta møtte oss som en varm vegg. Lou blunka mot sola, greip hånda mi.

Ildkula på himmelen dro hver vanndråpe ut av meg. Asfalten gløda, den var så varm at den vel snart måtte smelte. Telefonen min var gått i stykker. Armbåndsuret var bytta bort.

Jeg visste ikke hva klokka var. Men gjerdet foran meg kasta fremdeles bare en kort skygge, så den kunne ikke være mer enn tre. Jeg gikk fort. Nå skulle vi finne dem igjen. De hadde sikkert nådd fram før oss. Vi kom fram til inngangen, to vakter i militæruniform satt ved et bord. De så på oss uten å se. «Papirer?» sa den ene. «Jeg leter etter noen,» sa jeg. «Papirer først,» sa vakten. «Men ...» «Vil du ikke inn?» Jeg la passene våre foran ham, men lot Anna og Augusts pass ligge i bagen. Vakten trengte ikke se at vi hadde dem. Han kom sikkert bare til å begynne å spørre. Han bladde raskt gjennom sidene i passet, stoppa ved bildet. Selv skvatt jeg hver gang jeg så det. Fyren på bildet, var det meg? Så runde kinn, nesten tjukke. Hadde kameraet forvridd ansiktet mitt? Nei, det var bare sånn jeg var den gangen. Rund, ikke tjukk, i godt hold, bare. Eller kanskje egentlig normal. Kanskje var det sånn vi alle så ut før. Han tok opp Lou sitt, det var nyere, men Lou vokste så fort. Ungen på passet kunne vært hvem som helst. Tre år da bildet ble tatt. Smilte. Ikke alvorlig som nå. Jeg hadde fletta håret hennes i dag morges. Jeg var god på det. Vurderingseksemplar

Børsta og delte det i to like deler, med en skarp skill imellom. Så lagde jeg fort to stramme fletter som lå nedover ryggen. Kanskje var det på grunn av flettene vi endelig var blitt plukka opp av en sjåfør. Nå håpet jeg de tok oppmerksomheten bort fra hvor skitten hun var, og tynn. Og fra alvoret, for hun smilte sjelden, ungen min. Før var hun en sånn som alltid hoppa, løpehoppa.

Men nå hang flettene bare nedover ryggen, helt stille. Vakten fortsatte å se på meg. Sammenligna tydeligvis med bildet i passet. «Det er fem år gammelt,» sa jeg. «Jeg var bare tjue.» «Har du noe annet? Andre papirer som kan bekrefte at du er deg?»

Jeg rista på hodet. «Fikk bare med meg dette.» Han kikka på bildet nok en gang, som om det skulle gi ham svar. Så fant han fram en stiftemaskin og to lysegrønne papirlapper. Med vante bevegelser stifta han dem på tilfeldige steder i passene. «Fyll ut dette.» Han strakte det mot meg. «Hvor da?» «Her. På skjemaet.» «Jeg mener ... hvor? Har du et bord?» «Nei.» Jeg tok passene. Han hadde latt siden med det grønne skjemaet stå åpent i mitt. «Har du en penn, da?» Jeg prøvde å smile. Men vakten rista bare oppgitt på hodet. Møtte ikke blikket mitt. «Min er borte,» sa jeg. Det var ikke helt sant. Den var ikke borte, men brukt opp. Lou hadde grått sånn den andre kvelden på veien, med lave hikst og ansiktet skjult i hendene. Jeg lot henne få tegne. Hun lagde tynne, blå blekkstreker på baksiden av en gammel konvolutt vi fant langs veien. Tegna jenter i kjoler, fylte skjørtene med farge. Tegna så hardt at det ble hull i arket. Vakten rota i en boks på bakken. Dro opp en velbrukt, blå kulepenn i sprukken plast. «Jeg vil ha den tilbake.» Jeg måtte fylle ut skjemaene stående. Hadde ingenting å støtte passet mot. Håndskrifta ble utflytende og rar. Jeg prøvde å skynde meg. Hånda skalv. Yrke. Siste arbeidsplass. Siste faste bosted. Hvor vi kom fra. Hvor vi var på vei. Hvor var vi på vei? Vurderingseksemplar «Vannlandene, David,» pleide Anna å si til meg. «Det er dit vi må.» Jo tørrere vårt eget land ble, jo mer snakka hun om landene i nord, hvor regnet ikke bare kom en sjelden gang i løpet av de kalde månedene, men også om våren og sommeren. Hvor langvarig tørke ikke fantes. Men hvor det snarere var motsatt, hvor regnet var en plage, kom i stormer. Hvor elver flomma over, demninger brast, brått og brutalt. «Hva gråter de over?» sa Anna. «De som har alt vann i verden!» Hos oss hadde vi bare det salte havet, som steig. Det og tørken. Den var vår flom. Ustoppelig. Først het det toårstørke, så tre, så fire. Dette var femte året. Sommeren virka uten ende.

Folk hadde begynt å forlate Argelès allerede i fjor høst, men vi holdt stand. Jeg hadde en jobb å passe, kunne ikke dra fra den, fra det slitte, gamle avsaltingsanlegget som lagde ferskvann av hav. Men strømmen kom og gikk, butikkene tømtes for matvarer, og byen ble stadig tommere, stillere. Og varmere. For jo tørrere jorda ble, jo heitere ble lufta. Tidligere hadde sola brukt kreftene sine på fordampning. Når det ikke lenger fantes fuktighet i jorda, var det oss sola tok. Hver dag snakka Anna om at vi burde dra. Først rett nordover, da det fremdeles var mulig, før alle stengte grensene. Så snakka hun om ulike leirer. Pamiers, Gimont, Castres. Denne ved Timbaut var den siste. Mens hun snakka, steig temperaturen. Flyktninger enda lengere sørfra passerte byen vår, ble noen dager, dro videre. Men vi ble. Jeg ble stående med pennen i hånda. Hvor vi var på vei? Jeg kunne ikke svare på det alene. Jeg måtte finne Anna og August først. Mannen bak oss i køen skubba borti oss, men merka det visst ikke selv. Han var liten og innskrumpa, fylte liksom ikke ut huden sin. Rundt den ene hånda hadde han en skitten bandasje. Vakten stifta raskt det grønne skjemaet inn i passet hans. Mannen tok det uten å si noe mer, hadde allerede en penn i hånda og trakk seg vekk for å skrive. Det var min tur igjen. Jeg ga vakten passene og skjemaene. Med de ti punktene som liksom skulle si alt han trengte å vite om Lou og meg. Vakten pekte på det nederste punktet. «Og her?» «Vi har ikke bestemt oss ennå. Jeg må snakke med kona mi først.» Vurderingseksemplar «Hvor er hun?» «Vi skulle møtes her.» «Skulle?» «Skal. Vi har avtalt å møtes her.» «Vi er bedt om å sørge for at det noteres noe i alle feltene.» «Jeg må snakke med kona mi først. Jeg leter etter henne. Jeg sa jo det.» «Da setter jeg England.» England, midt mellom sør og nord, fremdeles levelig. «Men det er ikke sikker det er England vi ...» Anna likte ikke England. Likte ikke maten. Eller språket. «Noe må det stå,» sa vakten.

«Så vi binder oss ikke?» Han lo kort. «Hvis du skulle ha sånn flaks at du får opphold, må du ta det landet du får.» Han bøyde seg over skjemaet og skrev fort: Storbritannia. Så ga han passet tilbake til meg. «Det var alt. Om natta må dere holde dere her, men om dagen kan dere gå hvor dere vil, både innenfor og utenfor leiren.» «Den er god,» sa jeg. Jeg prøvde å smile igjen. Ønska han kunne smilt tilbake. Jeg kunne trengt et smil. «Dere får utdelt en plass i Hall 4,» sa han. «Men hvor kan jeg spørre etter kona mi? Og sønnen min? Han er bare en baby. Han heter August.» Vakten løfta hodet. Endelig så han på meg. «Røde Kors,» sa han. «Du ser dem med det samme du kommer inn.» Jeg ville gi ham en klem, men mumla i stedet bare «Takk». «Vær så god neste,» sa han. Vurderingseksemplar Vi gikk fort gjennom porten. Jeg dro Lou etter meg. I det samme vi var innafor, ble jeg vár en lyd. Sikader. De satt i et tre over oss, gnikket intenst vingene mot hverandre. Det fantes ikke vann, men likevel stod de på energisk som faen, ga seg ikke. Det var kanskje sånn man skulle ta det. Jeg prøvde å puste roligere. Leiren bestod av noen gamle, digre lagerhaller som lå spredt utover ei flat slette. Store trær kasta skygge. Fremdeles hadde de blader, røttene måtte gå dypt. Et skilt på veggen fortalte at stedet en gang hadde vært en markisefabrikk. «Solskjerming for alle forhold», stod det. Hadde sikkert vært god butikk.

Vi gikk innover i leiren. Mellom bygningene lå et titall militærtelt og like mange brakker. De var plassert i rette linjer, og alle hadde solceller på taket. Ikke søppel noe sted. Her og der satt folk. Hvilte i varmen. Alle var reine og hadde hele klær. Anna hadde hatt rett. Det var et bra sted. «Der,» sa jeg og pekte på et flagg som flagra på taket til en brakke et stykke unna. «Hvilket land er det sitt?» spurte Lou. «Det er ikke et land. Det er Røde Kors,» sa jeg. «De veit hvor mamma og August er.» «Gjør de?» sa Lou. «Ja,» sa jeg. Lou holdt hånda mi, med sin seige, klisne barnehånd. Anna pleide å mase om at hun måtte vaske hendene. Før hvert eneste måltid kom den samme runden. Husk å vaske hendene, husk på bakteriene. Hun skulle sett Lou nå. Vi runda et hjørne, og Lou bråstansa. «Kø,» sa hun lavt. Faen. «Det er vi gode på,» sa jeg og prøvde å få stemmen til høres glad ut. De siste åra var alt rasjonert. Vi stod i kø for en liter melk. For et stykke kjøtt. For en pose epler, all slags annen frukt. Frukt- og grønnsakskøene var de lengste. Det var så lite bier, så få insekter. De hadde forsvunnet gradvis, men da tørken kom, gikk det fortere. Ingen insekter, ingen frukt. Jeg savna tomater. Melon. Pærer, plommer. Å sette tennene i en saftig plomme. Kald fra kjøleskapet ... Lou kunne ikke huske et liv uten kø. Og det var hun som hadde funnet på at vi kunne sitte i kø, i stedet for å stå i kø. Første gang hun satte seg, var det av rein utmattelse. Hun Vurderingseksemplar sutra. Gråt nesten. Men da jeg satte meg ved siden av henne og sa vi var på piknik, lo hun. Nå var det blitt en vane å sitte i kø. Køene var et sted for lek.

Landtur. Skole. Middagsselskap. Særlig mye av det siste. Lou elsket leker om å spise. Jeg ga Lou en kjeks, den siste jeg hadde i sekken. Hun knaska på den og smilte. «Det er liksom gul krem inni,» sa hun og viste meg den tørre, grove kjeksen. Vi lekte oss gjennom både forrett, hovedrett, dessert og ost. I noen få øyeblikk klarte jeg å tenke på bare leken. Men mest så jeg etter Anna. Venta. Hun kunne dukke opp når

som helst. Komme mot meg med August i armene. Han skulle smile med åpen munn, vise de fire tennene sine. Og hun skulle rekke ham fram mot meg så jeg kunne ta ham, holde ham mens hun klemte meg, og Lou skulle også være med i klemmen. Alle fire skulle stå sånn, sammen. Så ble døra til brakka åpna, og det var vår tur. Gulvet var reint, det var det første jeg la merke til. Hardt tregulv, uten et støvkorn. Brakka hadde flere kabler som kveila seg over gulvet. Og det var kjøligere her inne. En vifte på veggen durte høyt. Ei dame halvveis skjult bak en skjerm, som var kobla til en ekstern datamaskin, smilte og ba oss sitte. «Vær så god, begge to.» Hun pekte på to stoler foran skrivebordet. Jeg forklarte fort ærendet vårt, at familien var blitt splitta da vi dro fra sør, men at vi var enige om å møtes her. «Det var kona mi sitt forslag,» sa jeg. «Hun ville vi skulle dra hit.» Dama begynte å skrive på maskinen. Ba om navn og fødselsdato på både Anna og August, spurte om hvordan de så ut. «Ser ut?» «Har de spesielle kjennetegn?» «... Nei ... Anna har brunt hår. Hun er ganske lav.» Det hørtes plutselig ut som om jeg syntes det var noe feil med henne. «Jeg mener ... passe lav. Én seksti, tror jeg. Og pen,» skyndte jeg meg å legge til. Dama smilte. «Hun har brunt hår som blir lysere om sommeren. Brune øyne,» sa jeg. «Og barnet?» «Han er ... en vanlig baby. Han har fire tenner og er ganske Vurderingseksemplar skalla ennå. Kanskje har han fått flere tenner nå, forresten. Han sutra de siste dagene. Jeg tror han klødde i munnen.» Hva mer skulle jeg si? At han hadde en mage jeg likte å begrave ansiktet i? At han lo høyt og trillende? At han skreik som en tåkelur når han var sulten? «Når så dere dem sist?» sa dama. «Da vi dro,» sa jeg «Den dagen vi dro fra Argelès, 15. juli.» «Tid på døgnet?» «Midt på dagen. Lunsjtider.» Lou hadde slutta å se på meg nå, i stedet dro hun beina oppunder seg, lente hodet mot knærne. «Hva skjedde?» sa dama.

OPPGAVER

«Hva skjedde?» gjentok jeg. «Ja?» Jeg likte plutselig ikke at hun gravde. «Det som har skjedd med mange,» sa jeg. «Vi måtte flykte, var noen av de siste som forlot byen. Og ble skilt fra hverandre.» «Var det alt?» «Ja.» «Og du har ikke hørt fra henne siden?» «Hvordan skulle jeg det? Nettverket er nede. Telefonen virker ikke. Men jeg har jo prøvd. Ellers ville jeg vel ikke sittet her!» Jeg trakk pusten. Måtte roe meg ned, kunne ikke skrike. Være positiv. Vise at jeg var en bra fyr. Dessuten likte jeg dama. I femtiåra, smal i ansiktet. Hun så trøtt ut, jobba hardt for andre hele dagen, en sånn type trøtthet. «Vi avtalte,» sa jeg så tydelig og rolig jeg kunne. «Vi avtalte å dra hit. Det var planen vår.» Hun vendte blikket mot datamaskinen igjen. Skrev noe mer. «Jeg finner dem dessverre ikke i mine registre,» sa hun langsomt. «De er ikke her. Og har heller ikke vært her.» Fra Blå, 2018 18 Jobb sammen og sammenlikn miljøet i Frankrike (i 2041), slik det blir beskrevet i utdraget, med dagens situasjon. Sammenlikn: Frankrike 2041 Frankrike i dag Klima Vann Vurderingseksemplar

Levestandard

Energikilder

Flyktninger

Mat

Helse

Temperatur