LÆR OM
Holdninger til dialekter
Vu
rd
er
in
gs ek
se m
pl
ar
Norge er et langt land med dype fjorder, høye fjell og store avstander mellom folk. Derfor har vi også flere dialekter her enn i mange andre land. Det er også mer vanlig å bruke dialekt i Norge enn det er for eksempel i Sverige og Danmark. Vi kan snakke vår egen dialekt i nesten alle sammenhenger, både privat og offentlig. I en stor nabospråkundersøkelse fra 2005 viste det seg at norske ungdommer var bedre enn svenske og danske ungdommer til å forstå våre nabospråk. En av forklaringene på dette er at norske ungdommer er vokst opp med ulike dialekter og er derfor vant til å høre talespråk i ulike varianter. Likevel er det ikke mange tiårene siden folk som flyttet fra andre deler av landet til Oslo, la bort dialekten sin og snakket så østlandsk som mulig. Det var delvis fordi de ble lettere forstått da, men også fordi mange byfolk hadde fordommer mot folk som kom fra andre kanter av landet. I boligannonser i aviser kunne man lese «nordlendinger uønsket», og dermed var det mange nordlendinger som la bort dialekten sin for å framstå som akseptable leietakere i hovedstaden. Selv om flere dialekter i og rundt storbyene gradvis vannes ut på grunn av økt tilflytting til byområdene, har dialektene i dag en helt annen status enn for noen tiår siden. De fleste unge i dag er stolte av dialekten sin og bruker den bevisst for å vise tilknytning til hjemstedet sitt. Siden dialekt er knyttet til identiteten, velger derfor mange å holde på dialekten sin når de flytter på seg. I 2015 ble det gjort en undersøkelse om holdninger til dialektbruk og dialektendringer i Tromsø. Undersøkelsen viser at selv om de fleste tromsøværinger stort sett er positive til innflytterdialekter, er de noe mer skeptiske til de dialektendringene dette medfører for tromsødialekten. I dag er det for eksempel mer vanlig å si «ikke» og «vann» istedenfor de mer tradisjonelle variantene «ikkje» og «vainn». Våre holdninger til dialekter har endret seg gjennom årene. En av de viktigste årsakene til dette er radioen, som ble vanlig i norske hjem på midten av 1900-tallet. Fram til 1980-årene var NRK enerådende på lufta. I NRK var det bestemt at de ansatte skulle snakke enten standardisert bokmål eller standardisert nynorsk, mens gjester og intervjuobjekter kunne snakke sine egne dialekter. På den måten fikk folk over hele landet høre, og venne seg til, dialekter fra hele landet. Det blir mer og mer vanlig å høre programledere og nyhets-
Á Hvordan tror du det var å flytte til storbyene på 1960-tallet og bli møtt med slike holdninger?
14 Språk og identitet
255
