Kathrine Nedrejord – Slepp meg

ingenting rundt meg. Jeg liker å lese. Nesten for godt. Mamma hadde foretrukket at jeg balanserte det med mer vanlige interesser, som sport og musikk. Og jeg har prøvd, men ingenting når lesing til midja. Og ikke minst: Bøker og blader er trygge steder. Det er ingen fremmede som bryter seg inn der og tvinger deg til å snakke med dem. «Jeg husker jeg lurte på hva hun pene som alltid står og leser på bøkene heter», fortsetter fyren. Jeg klarer så vidt å se på han, men det nytter ikke å se mot bøkene heller, for titlene bare danser omkring. Det kommer en rar lyd fra munnen min. En blanding av et hikst og et sukk, trur jeg, men det er ikke godt å si. Det kan hende jeg har funnet opp en ny lyd helt av meg sjøl. «Å», sier jeg, fordi jeg ikke vet hva man ellers skal svare. Han må tulle med meg. Hun pene. Ingen har noen gang kalt meg pen. Lars-Kristian i klassen kalte meg søt en gang i femteklasse, men jeg har blitt høyere enn halvparten av guttene og fått enda mørkere øyne sia den gang. Dessuten er alle søte når de er små. Det er Amanda som er hun pene. Amanda kan sminke seg og ordne håret. Amanda kan smile på den riktige måten og le sånn at det smitter. Jeg tenker at han hadde endra mening om han hadde sett Amanda ved sida av meg. «Så, hva heter du?» Han smiler fortsatt. Jeg trekker pusten. «Anna», sier jeg. «Fint navn», svarer han. «Jeg heter Samuel.» Han strekker frem hånda. Hvor gammel kan han være? I alle fall eldre enn meg. Ingen i klassen håndhilser på andre ungdommer, så vidt jeg har sett. Jeg har ennå ikke fylt femten, og det kjennes rart å stå på kiosken og snakke med noen som vil ta Vurderingseksemplar meg i hånda. Jeg lurer på hvem i all verden han er, og plutselig blir jeg mer nysgjerrig enn nervøs: «Bor du her?» Jeg trur det er den første hele setninga jeg har sagt til en gutt utafor klassen. Den er ikke lang, men allikevel personlig rekord.

Amanda kommer ikke til å tru meg om jeg forteller det. «Jeg flytta hit i sommer», sier han. «Mamma bor her.» «Å», sier jeg og griper desperat etter ei bok. Det blir en med mørkt omslag og flammer på. Jeg trur jeg har lest den allerede, men det får gå. Jeg holder opp boka som om det er forklaring nok, før jeg nesten springer unna han og bort til disken. Han følger ikke etter. Men jeg kjenner blikket hans i nakken.

Ekspeditøren bruker lang tid på å slå inn boka. Han klør seg bak øret. «Øh», sier han, løfter boka og snur på den. Jeg kjenner blikket fra bokseksjonen på meg, hodet mitt koker, og jeg vil si at det ikke er så viktig med den fordømte boka, men ekspeditøren roper på noen fra bakrommet før jeg rekker å bryte inn. «Du, øh – hvordan slår man inn denne?» Jeg puster tungt ut. Jeg skal til å kaste bort penger på ei bok jeg allerede har lest for å sleppe unna en fyr, og så klarer ingen å skynde seg, hjelpe meg ut av det brennende bygget som er meg for øyeblikket. «Her ja, sånn ja», sier ekspeditrisa og klapper ekspeditøren på skulderen. «Hvis ikke koden virker, så kan det hende den ikke er registrert –.» «Glem det», mumler jeg, synes jeg kan skimte at Samuel har begynt å bevege seg i vår retning. «Hva?» sier ekspeditrisa. «Glem det», sier jeg. «Men vi finner ut av det, altså!» sier hun og forsøker seg på et smil, men jeg hører skrittene nå, og jeg bare rister på hodet, vender meg om og setter kursen mot utgangsdøra og sykkelen, går med raske skritt og når nesten bort til håndtaket før jeg hører stemmen igjen: «Anna!» Jeg kan ikke late som det ikke er meg. Jeg er nødt til å svare. Jeg sukker. «Ja?» sier jeg hest, snur meg halvt mot han, men ser ikke rett på. Han er borte ved meg i løpet av noen enkle steg. Han må ha øvd seg på det der, tenker jeg. «Det hadde vært gøy å møtes igjen», sier han. «Synes du ikke? Altså, jeg går i førsteklasse, og jeg har ikke sett deg der, så jeg Vurderingseksemplar regner med du går på ungdomsskolen?» «Ja, den i Seida», piper jeg. «Å, på andre sida av brua?» spør han. Jeg nikker, orker ikke se opp. Jeg vil bare at samtalen skal ta slutt fortest mulig. «Men kanskje du kan gi meg nummeret ditt?» sier han. Jeg kjører tennene så hardt i tunga at det nesten gjør vondt. «Hæ?» sier jeg lavt. «Hvis du har mobil, da?» smiler han. «Jo, så klart», mumler jeg og kjenner etter i jakkelomma, tar den frem som om han ba om bevis. Den er ikke ny, og øverste delen av skjermen er knust.

Samuel napper mobilen ut av hånda mi. «Sånn her gjør vi», sier han. «Jeg skriver inn nummeret mitt og ringer meg sjøl, så er jeg sikker på at det er riktig.» Jeg svarer ikke. Jeg bare ser på mens fingrene hans fyker over skjermen. Han holder den til øret et sekund før han tydeligvis kjenner at det vibrerer i lomma, gliser til meg og nikker. «Da var det gjort, ja», sier han. «Hyggelig å møte deg, Anna.» Og så er det han som går ut døra først. Forsvinner ut. Ikke til noen sykkel, men en moped stående ved sida av. Jeg blir stående og kikke ut vinduet på døra. «Øy!» roper ekspeditøren bak meg. Jeg vil egentlig ikke sleppe han med blikket, men blir nødt, jeg vender meg om. «Nå fikk vi det til å fungere!» sier ekspeditøren og vifter med boka med flammeomslaget. Jeg rister på hodet. «Kom på at jeg hadde lest den», sier jeg og kjenner at jeg skjelver på hånda, den som holder i mobilen. Jeg stirrer fort ned på skjermen og nummeret som står der. Det kjennes ikke sant. Hendte det virkelig? Det danser i magen, ikke ballett og grasiøse bevegelser, det er en gjeng som står og sparker meg innenfra, cancan-dansere med spisse tær. Jeg lurer på om jeg skal gå bort og kikke på bøkene igjen, men for første gang frister det ikke. Jeg ser mopeden kjøre av sted idet jeg åpner døra og går ut. Han forsvinner i motsatt retning, den som går mot byggefeltet på denne sida av elva. Det var det jeg visste, jeg hadde ikke sett han før. Jeg liker ikke at jeg skjelver sånn på hendene. Det er som om kroppen har skjønt mer enn meg. At noe har hendt. At alt herfra og utover skal endre seg. Vurderingseksemplar

2

«At mora di må være så streng», sier Amanda. «Det var dritartig på festen. Hun må snart skjønne at du ikke kan sitte inne hver helg.» «Jeg sitter ikke inne, da», sier jeg mens jeg tygger på enden av pennen. Amanda hever et øyenbryn. «Nei vel?» sier hun. «Men neste gang blir jeg med og prøver å overtale henne. Jeg er bedre på det enn deg uansett.» «Ja vel», sier jeg og kikker ned på arket, håper ikke Amanda har skjønt at jeg ikke engang spurte mamma. Det kan godt hende

jeg ikke hadde fått lov, men det vet jeg ikke. Jeg vet bare at en fest høres ut som et utvida storefri, hvor alle vil være med

Amanda mens jeg må stå ved sida av og få det til å se ut som jeg ikke er upopulær. Vi sitter sammen på et av grupperommene, Amanda og jeg – og

Ole og Tobias, de to mest barnslige guttene i klassen. Det er meninga at vi skal forberede en fremføring om molekyler, det vil si: Ole skyter viskelær med linjalen mot Tobias, og Tobias banner, og Amanda blar gjennom bildene hun har tatt på lørdagen på mobilen. «Se her, da! Er han ikke kjekk?» sier hun. «Og han sa jeg ligna på ei som er modell, som han kjente. Jeg bare: Er du seriøs nå? Og han bare: Dere har helt lik stil også ... Hun bodde sørpå, dessuten, og har flere tusen følgere og sånn. Jeg sjekka henne ut etterpå, hun er sinnssykt pen – men jeg vet ikke om jeg ligner – kanskje i profil?» Amanda holder opp skjermen og imiterer posituren til jenta. Jeg nikker halvt. «Kanskje.» Jeg har skrevet opp noen punkter på papiret. Molekyler står det øverst. Jeg har skrevet det tre ganger over hverandre så bokstavene står ut og er tydelige. «Men egentlig har jeg alltid tenkt at jeg ligner mer på hun her. Hva trur du?» spør hun. Hun holder opp et bilde av ei lyshåra jente med så store lepper at de må være falske. Jeg smiler forsiktig. «Jeg vet ikke», sier jeg. «Vi ligner litt, da», sier Amanda. «Og sjekk! Tre tusen syv hundre og førti følgere!» Jeg skriver over molekyler enda en gang. Stort tydeligere kan det ikke bli. Vurderingseksemplar «Det er mye, ja», sier jeg. Nå har Tobias tatt opp sin egen linjal og skyter viskelær på

Ole. Amanda kaster et oppgitt blikk mot dem. Hun stønner. «Må dere være så jævlig barnslige?» spør hun, og så vender hun seg mot meg og smiler. «Men hva var de greiene du skreiv på meldinga, forresten? Noe på kiosken?» Jeg biter i pennen igjen, trekker pusten, tar sats. «Det var – det kom en fyr bort til meg», sier jeg, og så forteller jeg med lav stemme, sjøl om guttene er altfor opptatt av å få en fulltreffer på hverandre til å følge med, om hva Samuel hadde sagt, jeg hoppet glatt over det med pen, for jeg kjenner at jeg ikke klarer å si det uten å begynne å skjelve på fingrene igjen. Amanda

lytter med rynka panne, så ser hun på meg med heva øyenbryn. «Så dårlig gjort», sier hun forsiktig. Hun ser medfølende på meg. «Hva – hva mener du?» spør jeg. «Nei, altså», sier hun. «Han høres ut som en sånn drittsekk.

Hørte du ikke om de guttene på videregående som hadde sånne veddemål om hvem som kunne få en date med den minst populære jenta? De la ut bilder og sånn på snap i våres. Jeg var sikker på at jeg hadde fortalt deg det ... Det kom masse kommentarer og sånn ...» Amanda stanser opp og gjør ei forsiktig grimase. Hun legger ei hånd over mi. «Det er ikke det at jeg ikke trur noen kunne blitt interessert i deg, Anna», sier hun og stryker meg over håret, sånn som hun har gjort sia vi var små og bestevenner i barnehagen. Hun ser meg i øynene, og det lyser sånn av dem. «Det er ikke det jeg mener i det hele tatt, men hvor interessert er liksom gutter på videregående i jenter på ungdomsskolen egentlig? Og dessuten – med den historia fra i våres, så tenkte jeg bare – det er jævlig kjipt om de legger ut bilder av deg og du blir en del av den utdritinga, ikke sant?» Amanda er mye bedre til å få med seg hva som skjer enn meg. Jeg er alltid den siste i klassen som plukker opp et rykte, og da er det bare fordi nettopp Amanda har informert meg og synes jeg burde vite. Jeg er glad Amanda vet. Og sjøl om cancan-danserne i magen fra i går forsteines idet hun sier det, og jeg plutselig bærer rundt på tunge, umulige bautaer, så er det bedre å vite, tenker jeg. Det er bedre enn å drite seg ut. «Jeg hadde ikke tenkt å svare han uansett», sier jeg. «Hvis han tok kontakt, liksom. Jeg tenkte at noe måtte være galt. Det virka ikke naturlig.» Vurderingseksemplar Munnen min er helt tørr, men jeg trenger likevel å si ordene og det fort. Så tar Ole sats, men sikter dårlig og treffer meg i sida med viskelæret sånn at det svir. «Au», stønner jeg. Amanda ser det og reiser seg brått. «Kan dere vokse opp, jævla idioter?» roper hun. Ole og Tobias bråstanser. «Ser dere ikke at dere har skada Anna?» sier hun, litt mildere.

Hånda hennes rører så vidt ved skulderen min. Ole og Tobias ser redde på Amanda. Noen ganger trur jeg at hun har mer myndighet i stemmen enn lærer Ulf. Alle i klassen, sjøl de mest barnslige, respekterer Amanda, særlig når hun hever stemmen.

Det er ikke uten grunn at hun enstemmig har blitt valgt til elevrådsrepresentant hvert år sia sjetteklasse. «Unnskyld, da», sier Ole. «Det gjør ingenting», mumler jeg og trekker pusten før jeg forsiktig fortsetter: «Kanskje vi kan skrive litt om molekyler nå?» Ole og Tobias innrømmer at de ikke har lest leksa, og Amanda sier at hun har lest, men at ingenting festa seg, så jeg skriver ned tre punkter, før jeg finner frem boka og kommer på enda flere mens jeg ser for meg et bilde av meg sjøl på en eller annen internettside eller et forum, tatt av Samuel, en selfie kanskje, med begge oss to, der det står navnet mitt under: Sjekk Anna i tiende som trudde jeg var interessert! Og så en masse kommentarer og leende emojis under. Latter og lol og diverse. Jeg er glad jeg ikke sa det med hun pene. Amanda ville trudd jeg var komplett idiot. «Har du vann?» spør jeg Amanda. «I klasserommet», sier hun. «Hvordan det?» «Bare er så tørr i munnen», svarer jeg lavt. Det var ei i tiende i fjor, Mia, som aldri gjorde noe ut av seg, før hun hadde sendt et bilde av seg sjøl med stor utringning og trutmunn til en fyr på ungdomsskolen på Tana bru, og han skreiv: Se Mia som trur hun er digg. Og så la han det ut på alle sider, overalt. Rektor var sur, lærerne var forbanna, og alle snakka om nettvett og deling og hvor dårlig gjort det var, men likevel, hver gang vi kikka på Mia etterpå hang det teite bildet over henne. Amanda har sagt det før at man aldri må sende noe til noen man ikke stoler hundre prosent på. Og Amanda sier at den eneste hun stoler hundre prosent på er meg. Det samme gjelder meg. Det er ikke så mange andre å velge mellom for min del uansett. Amanda kunne pekt på hvem som helst i klassen og sagt: Du er min nye bestevenn, og vedkommende ville godtatt det uten protest, sluppet alt den hadde i hendene og fulgt etter henne. Vurderingseksemplar

Vedkommende ville til og med blitt glad og stolt. Men det er meg

Amanda har valgt, og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten henne. Jeg sleit med å få venner før Amanda dukka opp, det har mamma sagt. Jeg lekte mest for meg sjøl i barnehagen. Og så en dag, flytta Amanda og foreldrene inn i huset på andre sida av veien og problemet var løst. For allerede første dagen hennes i barnehagen stansa Amanda opp foran meg i sandkassa der jeg satt for meg sjøl og rota med spaden i den grønne plastbøtta, og hun prikka meg på skulderen så jeg måtte snu meg og se på henne. Vi to skal være bestevenner, sa hun. Trur jeg. Jeg husker det ikke helt, men Amanda har sagt at det var sånn det skjedde. Jeg synes det høres litt for filmaktig ut til at det kan være sant,

men jeg husker ikke all verdens fra den tida. Og det er dessuten ikke noe vits i å motsi Amanda på sånt. Hun er god til å argumentere og vinner som regel diskusjonene våre. Sier du at jeg lyger? – Nei, så klart ikke. – Men hvis du sier at det ikke er sant, så sier du jo at jeg lyger, Anna! – Nei, jeg mente det ikke sånn. – Ja, for det er litt kjipt om min bestevenn og den eneste jeg stoler fullt og helt på i hele verden tenker at jeg er en løgner. – Jeg gjør ikke det, Amanda! Det er sånn det som oftest høres ut, når jeg en sjelden gang sier imot. «Hvor skal du?» Uten å ha tenkt meg om har jeg plutselig reist meg opp. «Øh», sier jeg. «Jeg er bare så – jeg må ha vann, er bare så veldig tørr i munnen.» Jeg går ut av grupperommet og fort ned gangen til toalettene. Det er heldigvis ledig. Jeg stiller meg foran speilet og setter på vasken. Jeg spruter litt vann i ansiktet. Jeg vet ikke hvorfor, det bare faller meg inn, kanskje fordi panna kjennes svett og klam. Og så er det fjeset mitt, for rundt og rødlig nå. Du blir mye rødere i trynet enn meg når du først blir det, har Amanda sagt. Hun mener det er på grunn av faren min. Sjøl om ingen av oss har sett bilder av han, jeg vet bare at han var en mamma traff på ferietur i Tyrkia. Og ettersom ingen i slekta har krøllete hår bortsett fra meg, er nok rødheta også en del av arvematerialet. Egentlig ser du bare enda mer sånn ut som folk trur samer ser ut som på grunn av håret, mener Amanda. Sånn som de der eskimoene, eller noe. Minus krøllene. Og jeg synes du er pen, kjempepen faktisk, pleier hun å si. Men folk i Norge er teite. De foretrekker blondiner, slett hår og sånn. Ja, du ser jo det. Guttene henger jo rundt meg som om jeg var magisk eller noe. Så ler hun. Men når de blir mer modne så Vurderingseksemplar oppdager de nok hvor pen du er. Jeg tenker på Samuel. Mer moden? Og fjeset mitt, som egentlig bare er fryktelig normalt. Ingen store, tindrende, blå øyne som Amandas. Bare vanlig størrelse på alt. Nesa, kinnene, munnen. Anonymt, A4. Hadde det ikke vært for krøllene, hadde jeg glidd i ett med veggen eller i alle fall mengden i skolegården. Da hadde ingen huska meg. Og av og til drømmer jeg om det, at jeg ser ut som mamma og glir rett inn, på matbutikken og bussen og overalt. Men så er det håret som ødelegger. Å, mener du hun mørke med krøllene? Håret mitt er nesten mer meg enn navnet mitt. Og de er helt sikkert grunnen til at Samuel huska

meg. Jeg synes jeg hører han si det til de andre i første klasse. Dere vet hun med krøllene? Hun mørke? Jeg fikk henne til å tru at jeg var interessert. Den rå latteren. Jeg svelger. Amanda har rett. Jeg har en tendens til å være for lettlurt. Det vibrerer i lomma. Jeg tar opp mobilen og ser nummeret og navnet som jeg lagra i går. En ny melding fra Samuel.

Fra Slepp meg, 2018

O P P G AV E R

22 Diskuter i grupper problemstillingene under. • Bør Anna svare på meldingen fra Samuel? • Tror dere Samuel er ute etter å lure Anna? • Hvem er mest usikker på seg selv, Anna eller Amanda? • Hvilke utfordringer har Anna? • Hvilke utfordringer har Amanda? • Er dette et godt vennskap? • Til slutt skal gruppa gi noen gode råd som Anna og Amanda kan ta med seg på veien. Skriv ned rådene og sammenlign dem med de andre gruppenes. Vurderingseksemplar