Torbjørn Moen – Recover

FØR DU LESER Recover

Er det bedre å ha tapt i kjærligheten enn å ikke ha blitt elsket? Finnes det gode og dårlige måter å bli dumpet på? Gi eksempler på begge deler.

Torbjørn Moen

Kapittel 1

Jeg er Johannes – Josse blant venner. Jeg er 15 år. Jeg har én oppgave i livet akkurat nå. Og det er å komme meg over Linda Røyse. Det er det dette handler om.

Aldri vil jeg glemme Linda Røyse. Aldri vil jeg glemme hvordan det englemyke håret glei som smeltet gull mellom fingrene mine, hvordan hun la hodet litt på skakke når hun skulle si noe lurt og viktig, hvordan hun myste når hun lo. Måten hun fuktet leppene på når hun lente seg fram og skulle forklare noe. Eller kanskje kysse meg. Hvordan øyevippene dirra når hun lukket øynene. Og lukta av henne; både syrlig og søt på en gang – som en bukett med lykke. Og så genserne hennes, da; disse fløffy, myke genserne som hun måtte ha et dusin av. Når hun hadde på en sånn, var det som å klemme en teddybjørn; en levende varm og klok teddybjørn som jeg kunne trykke meg inntil. Hardt inntil og snuse inn lykkebuketten. Og aldri slippe ... Jeg var så glad med henne! Det var som om det vokste en varmerose inni brystet. Aldri vil jeg glemme det; aldri, aldri kommer jeg til å glemme Linda Røyse. Men jeg glemmer ikke den kvelden ved støtta i Skøyenparken, heller; selve dommedagskvelden der ved minnesmerket over dem som døde i krigen. Det var for så vidt ikke noe feil med kvelden. Tvert imot. Det var en sånn lys og mild forsommerkveld som dufta av syriner og Vurderingseksemplar nyslått gress, en kveld skapt for kjærester som tusler sakte hånd i hånd gjennom parken og tenker på livet og lykken sammen.

Linda Røyse og jeg hadde vært hos Kaja i C-klassen og sett en eller annen teit romantisk komedie sammen med noen andre folk. Men på hjemveien var det bare oss to. Jeg gleda meg til å få kjæresten min for meg selv igjen. Det hadde vært en stund siden sist. For mye stress og mas og andre ting. Dessuten hadde Linda Røyse vært så underlig mutt og stille hele kvelden. Jeg ville få henne til å smile. Men det ble ingen smil og romantisk tusling hånd i hånd gjennom den vårduftende parken; Linda Røyse drog på seg jakka

over den myke genseren og strena ganske stressa av gårde over den nyslåtte plenen opp mot hovedgården, før jeg klarte å fange hånda hennes i min. Jeg hadde faktisk mer enn nok med å holde følge. «Slapp av litt, da!» ropte jeg og småløp bak henne. «Vent litt på meg.» «Det er seint!» sa hun spisst og marsjerte innbitt oppover bakken. Gresstråene dansa rundt føttene hennes. Noen festa seg til de hvite skoene og ble til grønne arr. «Jeg må hjem!» «Men vent litt ... da, Linda ... Røyse.»

Oppe ved støtta tok jeg henne endelig igjen, fikk tak i armen hennes, holdt henne fast. Hun snudde seg sakte, så på meg. Det var ennå lyst nok til at jeg kunne se gullskimmeret i håret hennes. Men øynene så helt svarte ut i skumringa. «Hva er det med deg?» spurte jeg og jeg hørte at stemmen min liksom knirka. «Du har vært så rar i hele kveld.» Hun trakk på skuldrene, sukka – så glei de svarte øynene bort på granittveggen der talløse navn på folk som var drept under krigen var hugd inn. Etterpå har jeg tenkt at det var en del symbolikk i akkurat det blikket. «Nei, jeg vet ikke, men ... » sa Linda Røyse. «Men, men, hva da?» spurte jeg. Hun sukka, igjen. «Men hva da, Linda Røyse?» De svarte øynene glei fra de døde og tilbake på meg. Så la hun hodet litt på skakke, og så sa hun disse ordene som flerra bort huden på brystet mitt, hakka seg gjennom ribbeina mine, tok tak rundt det lille, redde hjertet mitt, røska det ut med blodårer og røtter og heiv det pokkerivold så hjertegørr og blodmos skvatt. «Sorry, Josse,» sa hun, «men jeg orker ikke være sammen med Vurderingseksemplar deg lenger.»

Kapittel 2

Først trodde jeg jo at jeg hørte feil; at hun egentlig hadde sagt noe helt annet, eller at hun kanskje mente hun ikke orka å være sammen med meg lenger i kveld, eller noe sånt. Men da jeg la hendene på skuldrene hennes for å få en trygg og god og klok teddybjørnklem og kanskje få snuse litt på lykkebuketten, børsta hun meg bare bort og sa det en gang til: «Jeg orker ikke være sammen med deg lenger, Josse.» Hun sa det hardt og skarpt, som navn på døde. «Det er slutt.»

Slutt ...

Nå skjønte jeg hva hun hadde sagt. Og ordene fikk det til å gå rundt for meg, seriøst; som om jeg stirra ned i et uendelig dypt mørke som ropte på meg og ba meg hoppe. Men egentlig var jeg jo sikker på at hun ikke hadde ment det hun sa. Det var jo helt umulig. Vi hadde det jo perfekt sammen. Vi var paret. Det lykkeligste paret på skolen! Ja, i byen, kanskje. Vi var ikke som alle andre. Det var ingenting feil med oss, ingenting hadde skurra, ingenting hadde butta imot. Vi var lykkelige! Så hun kunne ikke mene at det var slutt – innerst inne. Det var mulig hun trodde hun mente det, men hun tok feil. Helt sikkert. Feil.

Så jeg prøvde å overbevise henne – først ganske rolig og kult og behersket – ba om grunner og årsaker, forklarte konsekvenser og følger, trakk fram lemper og ulemper, pekte på fordeler og bakdeler; la ut om hvor perfekt vi hadde det, om hvor lykkelige vi var og hvorfor vi var ment for hverandre. Saklig og greit. Sånn jeg har lært at man skal diskutere viktige ting; seriøst, med slips, som hun pleide å si. Og jeg pekte på mulighetene også – for jeg har lært det òg – at det er viktig å fokusere på det positive og ikke bare det negative – når ei dør lukkes, åpnes et vindu, som det heter. Og det var flust av muligheter. For jeg ville gjøre alt for at hun skulle bli lykkelig. Absolutt alt, altså. Og var det noe med meg hun ikke likte, kunne jeg jo fikse det. Så lett som ingenting. Jeg kunne forandre meg fra topp til tå, jeg – det var bare å si hva det var. Jeg var klar og parat. Til hva som helst. For henne! Men da hun ikke svarte, bare snudde seg bort både fra meg og minnesmerket over de døde, og i stedet stirra ut mot de glitrende lysene fra bilene som suste gjennom vårskumringen nede på Ringveien, da begynte jeg å grine. Jeg gikk til og med ned på kne. Vurderingseksemplar

Mens snørr og tårer rant. Gikk ned på kne og trygla. Hulka at hun ikke måtte forlate meg. Ba om ikke å gi meg opp. Om å gi meg en sjanse til. Bare en eneste bitteliten sjanse til! Men det hjalp ikke, det heller. Gjennom tåreyret så jeg hvordan hun la armene i kors og bare stirra ut i vårkvelden.

Liksom staut, som en statue, som et eget minnesmerke stod hun der, usigelig vakker gjennom tårene mine. Hun så ikke engang ned på meg, der jeg lå på gresset, oppløst. Så da krabba jeg meg opp på to igjen, greip hardt tak i henne, rista henne skikkelig for å få ting til å falle på plass. Prøvde å dytte dommedagsordene tilbake i munnen hennes – først med en myk hånd, så med en kjempeklem og så med et kyss. Mange,

mange, mange våte kyss. Overalt. I hele fjeset hennes. Men det gikk ikke, det heller. Hun snøfta og gispa og sukka og dytta meg bort. Slo meg bort, faktisk. Ganske hardt. I magen. Veldig endelig. Så bare så hun på meg med de svarte øynene. Og så gikk hun sin vei.

«Men jeg kan jo ikke leve ute deg!» ropte jeg, etter henne, inn i skumringen. «Hva skal jeg gjøre?» «Vet vel ikke jeg,» sa hun og forsvant.

Vurderingseksemplar

Kapittel 3

Men hun tok feil.

Jeg mener; hun måtte ta feil. Det måtte være slik at hun faktisk ville være sammen med meg, bare at hun ikke skjønte det selv. Ja, sånn var det! Vi var jo perfekte for hverandre. Vi passet sammen. Vi var som to puslespillbiter som bare glei på plass. Skapt til å henge sammen. Skapt for hverandre. Vi var spesielle. Så hun hadde gjort en feil. Og som alle feil, tenkte jeg at denne også var mulig å rette opp i. Det var bare å ta for seg problemet på den rette måten. Så det ble prosjektet mitt de nærmeste dagene; å rette opp feilen Linda Røyse hadde gjort.

Tilbake på rommet mitt dommedagskvelden ble det derfor ikke til at jeg kjørte trynet ned i dyna og hylte til hjertet mitt kom opp gjennom halsen, som jeg egentlig hadde lyst til. Nei, i stedet satte jeg meg bestemt ned ved IKEA-pulten, skrudde på den vindskeive skrivebordslampa jeg hadde kjøpt på loppemarkedet til korpset, fant fram en helt ny ruteblokk og en nyspissa blyant fra skuffen, og så begynte jeg å regne. Ja, regne. For det er nemlig noe med matematikk. Det er liksom enten eller. Ingen gråsoner. Bare absolutte sannheter. Svar med to streker under. Matte lager orden i kaoset. System. Logikk. Det er egentlig jævlig enkelt. Hvis du får regnestykket til å gå opp, da. Og det var det jeg skulle nå; få regnestykket Linda Røyse til å gå opp. Nå var det ikke sånn at jeg hadde en fiks ferdig formel jeg kunne bruke, så jeg satte opp en liste over ting jeg tenkte kanskje kunne påvirke muligheten for at Linda Røyse og jeg ble sammen igjen. Det var sånne ting som at vi var gode til å kysse og kunne prate om alt mellom himmel og jord og sånt. På den negative siden Vurderingseksemplar satte jeg opp ting som at hun var mye smartere enn meg, ikke likte alt jeg likte (Star Wars, Manchester United, Playstation, pinnekjøtt) og sikkert kunne finne seg en bedre fyr når som helst.

Så ga jeg hver ting en score ut fra hvor viktig jeg trodde den var og la sammen og trakk ifra. Ut fra det kom jeg fram til at det var 74 % sjanse for at Linda Røyse og jeg skulle bli sammen igjen. Og det var jo ikke så ille, egentlig. Nesten trekvart sjanse. Gode odds, det. Det var bare å la henne få utløp for opprørstrangen sin og la henne forske litt rundt i verden. Løpe fritt, egentlig. Som en våryr hest. En liten stund, så ville hun komme tilbake til meg. Ja da. For, hun hadde ikke gjort det slutt. Ikke egentlig.

Hun hadde bare bedt om en pause. Det var sånn det var. Akkurat! En pause.

Derfor tørka jeg de svette hendene mine på buksa og teksta henne om akkurat det. Jeg skreiv: sorry for at jeg stressa i stad – klart vi tar en pause hvis du trenger det Hun svarte: vi tar ikke pause – det er SLUTT josse

Så slengte hun på en gråte-emoji.

Henne om det, tenkte jeg, men justerte regnestykket ned til 64 % sjanse. Så sendte jeg henne et bilde med noen blomster og hjerter og «love cures all» med løkkeskrift, som jeg hadde liggende på mobilen.

Hun svarte ikke på det. Ikke på tekstene jeg sendte dagen etter eller dagen etter der igjen heller. Men den tredje dagen ringte hun. Av alle ting satt jeg på do da hun ringte. Jeg hadde slått meg ned på skåla og satt og studerte en anmeldelse av et headset jeg hadde lyst på, da bildet av henne plutselig spratt opp på mobilen min med et pling og fikk hjertet til å gjøre et byks i brystet. Jeg var plutselig helt skjelven i hele koppen. Hånda skalv sånn at jeg nesten ikke klarte å trykke «svar». Hun ringte meg! «Hei ... Hei ... Linda ... Røyse,» stotra jeg med baderomsklang på stemmen og stirra inn i de rosablomstrete håndklærne ved siden av vasken. Av en eller annen merkelig grunn minna de meg Vurderingseksemplar om henne. «Hei, Josse!» Stemmen hennes var litt hes og ganske flat, helt annerledes enn de rosa håndklærne og ganske annerledes enn stemmen som hadde pleid å hviske lure tanker inn i øret mitt.

«Du må slutte å tekste meg!» sa hun, så krast og skarpt at det knaste i øret. «Du fyller opp innboksen min.» «Eh ... vel ... eh ...» sukka jeg med en stemme som ikke bar ordentlig selv med ekstra baderomsklang. «Det er da ... er da ikke så ille, er det det, da?» «42 meldinger, Josse! Bare i går!» Pusten hennes ble en varm og klam vind. Mobilen ble plutselig glovarm å holde i; nesten så jeg fikk lyst til å kaste den i vasken.

Stakkars Josse! Hvordan skal han komme seg over Linda Røyse? Les videre på Aunivers.no

«Jeg trenger pusterom, Josse,» fortsatte hun nådeløst. «Dessuten har det ingen hensikt å tekste meg. Det er slutt, Josse. SLUTT!» Det siste kom som et rop og holdt på å dytte meg ned fra klosettskåla. Jeg hogg tak i papirholderen med den ledige hånda og klamra meg fast. Det gikk rundt for meg. «Kan vi ikke kalle det en pause?» sa jeg, og halsen ble så trang at stemmen min bare ble et ubetydelig pip. «Pliis!» «Nei, det er ikke noen pause,» sa hun og tok en pause. «Jeg har truffet en annen.» Og dermed ble livet mitt et svart hull.

Fra Recover, 2018

O P P G AV E R

8 Diskuter i par eller små grupper: • Hvordan blir Josse dumpet av Linda? • Josse kjenner på mange ulike følelser etter bruddet. Hvilke? • Når går det opp for Josse at det virkelig er slutt? • Hva gjør Josse for å få Linda tilbake? 9 Tenk over: Hvilke av disse adjektivene synes du beskriver Josse i dette utdraget: lykkelig, vantro, sint, sta, håpefull, morsom, romantisk, naiv, desperat, stille, glemsk, forelska, angrende, heldig 10 Forklar disse språklige bildene:

Språklig bilde: Sånn forklarer jeg det:

Eks: ... håret glei som smeltet gull mellom fingrene mine

Håret hennes var glatt og godt å ta på. Og lukta av henne; både syrlig og søt på en gang – som en bukett med lykke. ... en levende varm og klok teddybjørn som jeg kunne Vurderingseksemplar trykke meg inntil dommedagskvelden

Men øynene så helt svarte ut i skumringa.

... stemmen min liksom knirka.

11 Opp fra stolen – gå sammen to og to: Dramatiser ulike måter å slå opp på: Hvor skjer det?

Hva blir sagt? Hvordan blir det sagt? Hvordan reagerer den som blir dumpet? Velg én versjon som dere framfører for klassen.