Bjørn Sortland – Livredd for å leve, dødsredd for å dø

FØR DU LESER

Hva forbinder du med ordene juksefamilie, au pair og støttekontakt?

Livredd for å leve, dødsredd for å dø

Bjørn Sortland

1

– Det er ikke bra for deg å bo ute i bilen. Kan du ikke flytte inn i huset igjen? spør Lily. Jeg hører sjelden hva slags humør hun er i. Hun er liksom nøytral, som om hun leser opp nyheter på NRK radio. – Når jukse-familien min flytter ut, sier jeg. – Emilia og Grete er ikke jukse-familie. De er ordentlige mennesker, sier Lily. – Og det er bedre å spise inne i et hus enn ute i en bil. Det høres ut som et asiatisk visdomsord: «Bedre å spise inne i et hus enn ute i en bil.» Kanskje noen til og med har tatovert det med kinesiske tegn på underarmen sin. – Jeg liker å spise ute i bilen. – Du er alene. Det er ikke bra å spise alene. Og du spiser bare pølser. – Jeg elsker pølser, sier jeg. På grunn av Lily går jeg inn og spiser sammen med henne. Det er uansett bare hun som er her nå. Pappa og den nye familien, Grete og Den underskjønne Emilia, er borte i helgen. – Godt, ikke sant? spør Lily. Lasagnen hennes er faktisk ganske god. Sannsynligvis bedre enn den mange italienere lager. – Mmmm, sier jeg. – Husk at Marius kommer i dag, sier Lily. – Dere kan ikke sitte 2Vurderingseksemplar ute i den kalde bilen. – Jo, sier jeg. – Det kan vi vel. Send han ut til meg. – Du må være positiv når Marius kommer. Ingen liker sure jenter. Jeg sier ikke noe. Marius går i parallellklassen og har meldt seg som støttekontakt for meg, men han leker at han er en venn.

Han gnåler om å være positiv og later som han vil bli kjent med meg. Jeg vet ikke om jeg liker han. Men det er ikke så mange andre som stikker innom. Mange tror at folk med et handikap er ekstra positive og glade.

Jeg vet ikke hvorfor. Kanskje folk som ser, ikke orker tanken på at de er såkalt friske, de grøsser på ryggen av å tenke på at de

teoretisk sett kunne vært som oss. De orker ikke å tenke på at vi er deppa. Derfor ønsker de veldig at vi har det kjempefint, at vi faktisk er glade for at vi er blinde – at vi ser livet som en soloppgang som aldri går ned, og at vi skriver dikt og maler bilder selv om vi er blinde. At vi ikke ser problemer som problemer, men som positive utfordringer. Lily har rett. Jeg kunne vært mer positiv. Men jeg ser svart på det meste. Jeg ser svart på at jeg er blind. Ha, ha. – Send Marius ut til meg når han kommer, sier jeg, setter fra meg tallerkenen på kjøkkenbenken og går ut.

Jeg går inn i den eneste av alle campingbilene hans jeg ikke får lov til å bo i. Den hellige VW Camper Caravan-bilen fra 1962. Jeg trenger ikke den hvite stokken for å finne den. Alle de andre campingbilene, bobilene og vognene er til salgs. Challenger. Adria. Hymer. Pössl. Bürstner. De står ute på en svær, gruslagt parkeringsplass utenfor huset vårt. Pappa har visstnok fått laget et svært neonskilt hvor det står Øyvinds Caravan & Camper-land. Neonlys er helt Amerika, har jeg hørt, men gudene vet om det er kult.

Det er ikke bare trass som gjør at jeg går ut i den gamle camperen. Jeg liker den gamle bilen. Jeg vet hvor alt er, hva som er inni skapene og alle skuffene. Siden pappa er borte, starter jeg den så jeg får varme. Jeg fryser så lett på beina. Og når beina er kalde, fryser du i hele kroppen, som mamma pleide å si. Det er 19. oktober. Jeg setter på «Andromeda» av Kent. Om to dager spiller de i Stavanger, og det er den siste konserten de noen gang kommer til å holde der. Jeg kommer aldri til å få høre dem på konsert. Hver gang de har vært her i Bergen, har jeg ikke kunnet gå, fordi de serverte alkohol under konserten. Det står tretten forskjellige bobiler utenfor huset vårt. Men jeg kan ikke kjøre noen av dem, og ingen kan kjøre meg. Før byttet jeg på å bo i Challenger og Pössl og Adria. Nå bor jeg bare i denne. Lily er glad for at jeg har sluttet å bytte mellom bilene. Hun likte ikke å gå rundt og lete. Det er alltid Lily som leter etter meg, aldri pappa. Pappa kjøpte en au pair til meg. Det føltes sånn da Lily kom. Noen får hest, andre får au pair. Først var jeg redd for at han skulle ha Lily som elskerinne eller noe siden mamma var død. Nå tenker jeg at det ikke hadde vært så dumt. Grete er mye verre. Hun trener så mye og spiser så lite at man nesten kan se gjennom henne. Det sier Lily i alle fall. Hun ser ut som et røntgenbilde, sier Lily. Hvorfor valgte pappa Grete?

3 Vurderingseksemplar

Det har gått opp for meg at jeg ikke kjenner pappa så godt.

Han kjenner ikke meg heller. Og enda verre – jeg tror kanskje at han ikke liker meg. Selv om de fleste vil si at jeg tar feil, tror jeg faktisk det går an at foreldre og barn ikke liker hverandre. Pappa kjøpte VW-bilen fra 1962 på ebay for ganske mye penger. Bilen var et vrak, men han fikk sendt den til England, hvor de bygde den opp på nytt. Nå ser den ut som originalen. Den er rød og hvit. Jeg vet ikke hvordan den ser ut, men jeg vet hvordan det kjennes å være i den. Og hvordan den lukter. Pappa kaller den ikke en bil, han kaller den «et smykke». Mange kunder har prøvd å få kjøpt den, men pappa, som ellers elsker å selge alt mulig, kommer aldri til å selge denne. Et smykke er jo noe man har rundt halsen, sa mamma. Og der tenkte jeg på mamma igjen, enda jeg har bestemt meg for å ikke gjøre det. Det skjer ingenting når jeg sitter her ute i bilen. Eller i livet mitt. Jeg sitter bare her. Jeg leste et sted at halvparten av alle blinde føler seg mer ensomme enn andre. Jeg liker ikke å skylde på at jeg er blind, men jeg tilhører den halvparten. Jeg er ikke noe morsom å være sammen med. Pappa har endelig fått seg en familie som er mer positiv, de sykler, går tur i fjell og hei, reiser på helgeturer til London og holder på. Til sommeren skal de på safari i Botswana. Morsomt for Den underskjønne Emilia på tre år med uendelig lange flyreiser fra Flesland. Kroppen min ønsker veldig at jeg kunne få til å gråte. Jeg vil, jeg vil, skriker kroppen stille. Jeg lengter etter å gråte, skriker den. La meg få lov. Pliiis. Men hjernen nekter. Kroppen min lengter etter ganske mye. Som jeg er redd for at den aldri vil få. Hjernen, som styrer alt sammen, sier at kroppen ikke må bli så skuffet. Ja, at den kanskje heller ikke fortjener Vurderingseksemplar særlig mye. Hjernen har ikke følelser. Hjernemassen har ingen nerver. Hvis du stikker en kniv inn i den, kjenner den ikke noe.

Selv når den blir drept, føler den ingenting. – Hei, hei, sier Marius. – Dødskul bil! Er du hjemme alene? – Ja, sier jeg. – Hvor er de andre? – Pappa, Grete og Den underskjønne Emilia reiste i dag tidlig.

Det er onsdag, så det er en veldig lang langhelg, sier jeg. – Han reiser mye, faren din? – Ja. En gang glapp det ut av mamma at han var mye mer glad i være på flyplasser enn å være hjemme. Biznizz, biznizz, biznizz.

4

– Tjener han mye penger?

Marius har stor tro på å stille spørsmål hele tiden. Det er litt slitsomt, men det er vel bare slik han er. Han spør så mye at jeg begynner å skravle. Av og til sier jeg mer enn jeg vil. Men jeg blir sprø av å ikke snakke med noen, så greit nok. – Mens mamma levde, solgte pappa en eller annen lur ventil, eller et slags snedig filter til oljebransjen. Det var i alle fall et patent som alle i hele verdensrommet ville ha. Det var topp stemning med denne ventilen. Jeg vet ikke hvorfor han måtte reise så mye, kunne de ikke bare bestille den på nettet? Pappa bestilte et helt bilvrak på ebay. – Så flott, sier Marius. – Det er kanskje en ventil som gjør at det blir mindre forurensing? – Nja, sier jeg. – En dag var ikke ventilen så kul lenger. Det kom en ny ventil som var mer miljøvennlig. Pappa tjente plutselig ikke noe på ventilen lenger. Så nå selger han bobiler. Da må han reise enda mer. Han kommer til å dø av blodpropp, det kan skje om du reiser mye med fly. Og da har jeg ingen foreldre igjen. Grete gjelder ikke. Og jeg tviler på at Lily vil ta meg med til Filippinene, så hva skjer da? – Uff da, ikke tenk slik, sier Marius. – Du har jo hatt det tungt i det siste, med moren din og alt. Reiste faren din da hun var syk også? Marius klemmer forsiktig armen min. Jeg støkker til. Sjelden jeg blir tatt i for tiden, er ute av trening. – Ja, han reiste. Mye. Marius lager te på primusen bak i bilen. Han er også fascinert av camperen fra 1962. Jeg liker kaffe med melk best. Men ok. – Så var det liksom oss to, fortsetter jeg. – Også i de periodene da hun ikke kunne være hjemme, men var på sykehus. Jeg ble med henne enda jeg hater sykehus og alt som er der, blandingen av mat, 5 Vurderingseksemplar saft, vaskemiddel og tiss, og lydene fra alle som ligger der og hoster og harker og får kateter og det som verre er. – Men heldigvis har vi sykehus, sier Marius. – Moren min sier at sykepleiere og leger er engler i hvitt. – Jo, jo, sier jeg. – Er ikke moren din sykepleier på Haukeland? – Det er riktig, sier Marius. – Det er hun. Han tar hånden min igjen. Det var uventet. Jeg vet ikke om det er bra eller dårlig, men plutselig vokser det en stor, tung kålrabi i magen. – Er du kommet over sorgen? spør Marius. Kommet over sorgen. Har Marius gått på et eller annet kurs? – Jeg vet ikke. Begravelsen til mamma var helt feil, sier jeg. –

Pappa holdt en tale, der han sa «du» til mamma hele tiden. Som om hun levde. Jeg vet at de gjør det i begravelser, men jeg kjente at det var feil. Fordi mamma nå bare er så veldig, veldig ... ikke mer. Så knallet søsteren til mamma, Hege, til med en sang. Hun synger som en måke i havsnød, som mamma en gang sa.

Dessverre var det en sang både mamma og jeg likte godt, «Utan

Dina Andetag» av Kent. Det er en dødsfin sang. Nå har tante

Hege ødelagt den for alltid. Sånn sett kan mamma være glad for at hun er død. Stille. Jeg kjenner lukten av Marius. Han lukter en parfyme som like gjerne kunne vært en dameparfyme. – Musikk må bety ekstra mye for deg som er blind, hvisker

Marius. Marius tror kanskje han er litt klokere enn andre, for mange som snakker med blinde, snakker med litt høy stemme. Han har sikkert funnet ut at det er lurt å gjøre motsatt og hviske i stedet for. Marius spiller gitar. Forrige gang han var her, fortalte han hvordan musikken får folk til å gråte. Eller, egentlig fortalte han mest om hvordan Marius får folk til å gråte. – Musikk betyr mye for mange, ikke sant, sier han. – Musikken snakker uten ord. Det kan komme fine ting ut av sorgen, sier Marius. Jeg trekker pusten. Han spiller noe han kaller «glad-blues». Jeg blir ikke glad av det. – Du er så krampe-positiv at du risikerer å få hjerteflimmer, sier jeg. – Tante Hege er sånn som deg. Hun trodde til og med at det gikk an å tenke bort kreft. Og hun sa det til mamma, som om mamma ikke hadde det kjipt nok fra før. – Unnskyld, sier Marius. – Det er din sorg. Kan jeg få gi deg en klem? Uten å vente på svar, klemmer han meg brått. Kålrabien i magen vokser.6Vurderingseksemplar – Et personlig spørsmål? sier Marius da klemmen endelig er ferdig. – Eeeh ... ja? sier jeg. – Når du er blind ... – Ja? – Opplever du liksom at du er mer fysisk? Jeg holder pusten litt lenger enn vanlig. – Hva mener du? – At kroppen din kjenner mer, at du sanser og reagerer sterkere på berøring. At du har en fysisk sterkere opplevelse av ... kroppen din?

Jeg puster tungt ut. Hva er det han prøver å si? – Opplever og opplever, sier jeg. Hånden hans er brått under genseren min. Han tar meg på venstre puppen. Kniper. Jeg holder pusten, kjenner at hjertet slår slik det gjør når jeg har trent hardt. Men jeg greier ikke å bevege meg. Så slår jeg. Med knyttneven i ansiktet hans. – Stikk, sier jeg. – Gå og lek i trafikken. Så får du en sterk, fysisk opplevelse av kroppen din, du også. Han stønner, og går ut.

Steg i grusen. Er han der ute fremdeles? Jeg prøver å puste ordentlig – inn, ut, inn, ut. Hva skjedde? Hadde han lyst til å ligge med meg? Stegene stopper. Så går de igjen. Er han så pissed at han kommer for å hevne seg? Er Marius en voldtektsfyr? Glad-blues, my ass. Det svenske bandet Kent. 7 Vurderingseksemplar

8

Man blir crazy av å være for mye alene. Jeg synes av og til jeg hører lyden av noen som går mellom bilene utenfor. Men jeg vet at det bare er tull. Som om jeg kjenner at mobilen min dirrer, og så gjør den det ikke. Det er ingen som ringer. Kroppen min bare håper at noen ringer. Nå er det kjørt med Marius også. Ingen der ute som vil meg noe. – Kan jeg ta en tur i camperen? spurte jeg pappa for et halvt år siden, da jeg fikk vite at Kent skulle gi seg. – Hvor vil du reise da? – Til Stavanger. – Stavanger? Drømmer du ikke om noe mer? – Kent har avskjedskonsert. Pappa hostet litt. Det gjør jeg også ofte når noe er vanskelig. – Har aldri hørt om Kent. Er det han dokkemannen, han med Barbie? Er han med dem som synger den Barbie Girl-sangen? Jeg husker den fra 90-tallet. Det var en helt forferdelig ... – Kent er ikke en mann. Det er et band. Mamma likte dem godt. Tante Hege sang en Kent-sang i begravelsen, husker du ikke? Jeg kunne ikke se at pappa var stresset. Men jeg hørte det. Han visste kanskje heller ikke at «Utan dina Andetag» var en av mammas favorittsanger. – Når er konserten? – 21. oktober. Pappa hostet litt til. – I år? – Ja. – Ai! Grete og jeg har akkurat planlagt en oval weekend til London akkurat da. Bestilt billetter og alt. Jeg hostet også litt. – Kan Lily bli med meg da? Du reiser mye, du har masse bonuspoeng. Du kan gi noen til meg og Lily i det minste? – Jeg tror nok ikke Lily vil det, sa pappa. Pappa fiklet med bilVurderingseksemplar nøkkelen. På grunn av alle bilene har han alltid en nøkkel i hendene. – Vi kan ta Kystbussen fra Bergen Storsenter eller noe, sa jeg. – Jeg skal tenke på det, sa pappa. – Ok? Nei, det var ikke ok. Det betydde at det aldri kom til å skje.

Og Kent er ikke et band som har avskjedskonserter i årevis. Det er flere måneder siden vi hadde den samtalen. Og her sitter jeg alene i campingbilen, pappas smykke. Det tar nok en god stund før jeg får sertifikat og kan klare meg selv.

9

Men shit! Er det noen der ute likevel? Noen går rundt og sjekker bilene. Lily? Nei, hun roper alltid på meg. Det hender det kommer kunder etter stengetid og ser seg rundt. Kanskje de ikke har fått med

seg at pappa har tatt seg fri, er på en oval weekend til London. Jeg gjemmer meg under tigerteppet av syntetisk stoff. Det knitrer. Og jeg tar på meg solbrillene, og håper jeg ser litt tøffere ut.

Jeg tenker alltid at syke ting kan skje. Jeg vet ikke hva. At noen kommer og dreper meg. Jeg er ofte redd. Syke ting kan skje når som helst. Jeg trodde for eksempel ikke at mamma skulle dø. Alle sa at det kom til å gå bra. Det gikk ikke bra. Det er snart to år siden. Og hjernen nekter fortsatt kroppen min å gråte.

10

Lukten av sigarettrøyk. Nå tar noen i døren – og åpner den. Sakte. Jeg ligger dønn stille under tigerteppet. Dønn, dønn, dønn. Shit-shit-shit. Det er garantert ikke Lily. Det er garantert ikke pappa. Det er heller ikke lukten av Marius. Det er noen helt andre. Noen som står helt stille og ser. Jeg er dødsredd. Jeg ligger stille som et lik – men klarer ikke være død særlig lenge, får ikke puste. Folk som røyker, er dumme mennesker. Dumme mennesker er onde mennesker. Onde mennesker dreper jenter som ligger alene i gamle bobiler. – BØ! brøler jeg og kaster vekk teppet. – Shiiiiiiiiiiit, gauler en guttestemme. – Jeg dreper deg hvis du dreper meg, roper jeg. Det høres på en eller annen måte helt teit ut. Særlig fordi jeg skjelver så mye i stemmen. Det er åpenbart at jeg 11 12Vurderingseksemplar snart tisser på meg av redsel. Men gutten høres minst like redd ut som meg. – Hvem er du? spør han. – Jeg bor her, sier jeg. – Hvem er du? – Bor du i en gammel campingbil? Er du også på flukt? – På en måte, sier jeg. – Dette var stress, kan jeg tenne meg en røyk, sier han. – Du har jo allerede gjort det, sier jeg. Jeg prøver å se på han med et strengt blikk. Men det er litt vanskelig, for jeg er født uten øyne. To øyeproteser fra California blir liksom ikke helt det samme.

13

O P P G AV E R

– Er du en tjuv? – Nei. Ikke så veldig. Og hvem er du? Jeg hører at han trekker røyken inn og nesten ned i lungene, den svake fresingen fra sigaretten. Han røyker på ordentlig, ikke sånn som mamma gjorde, hun bare puffet litt. Hun hadde så utrolig dårlig samvittighet for det. Legen sa at det ikke var på grunn av røykingen, selv om hun døde av kreft. – Men litt tjuv er du, sier jeg. – Døren var åpen, sier gutten. – Og jeg trenger et sted å sove. Du bør forresten alltid låse den. Det er mange drittsekker ute og går på natten. Hva gjør du i en campingbil nå på høsten, uansett? – Jeg vil ikke bo hos familien min. – Hvorfor ikke? 12 13 14 – lt’s complicated, sier jeg. – Jeg tente fyr på huset jeg bor i, sier gutten. – I går. – Med vilje? – Mmmm, sier han. Jeg aner ikke hva jeg skal si. – Det er også complicated, sier jeg. – Ja, sier gutten. Fra Livredd for å leve, dødsredd for å dø, 2018 Hva får vi vite om livet til jeg-personen? Sett opp punkter. Hva slags følelser preger hverdagen til jeg-personen? Persongalleri: Kombiner personene med det som ifølge hovedpersonen er en treffende beskrivelse. A Grete 1 Sigarettrøykende inntrenger som noen ganger stjeler Vurderingseksemplar

B Lily 2 Livredd campingvogn-beboer med øyeproteser fra California

C Faren 3 Au pair som lager god lasagne

D Marius 4 Den fantastiske, tre år gamle datteren til farens nye kjæreste

E Den fremmede gutten 5 En støttekontakt som går over grensen og får seg et slag i ansiktet

F Den underskjønne Emilia 6 Farens reiselystne og sylslanke kjæreste

G Jeg-personen 7 En høyt savnet dame som fikk en trist avslutning på livet

H Moren 8 Forretningsmann med interesse for biler og det gode liv