FØR DU LESER Diskuter i klassen: I utdraget møter vi
Yatzy Harald Rosenløw Eeg
hovedpersonen Daggi, som møter de nye fosterforeldrene sine for første gang etter et katastrofalt opphold i den forrige fosterfamilien. Hvordan
ek se m
gs
in
er
rd Vu
blir?
pl ar
tror du dette møtet
Jeg står inne på det fremmede kjøkkenet med bagasjen min i handa og ser på flua som sjangler rundt i vinduskarmen. Den stanger mot vinduet, flyr en liten runde, men gir seg ikke og stanger i ruta igjen. Taxien som tok meg til det brune huset midt ute i skauen, har akkurat kjørt tilbake oppover grusveien. Og dama jeg akkurat har møtt, men som har bedt meg kalle dem for «mamma» og «pappa», slår opp vinduet så flua kommer seg ut. Hun peker ned under kjøkkenbordet. – Skal du ikke hilse på pus? spør hun forsiktig. – Nei, takk, sier jeg fort og snur meg vekk. Ser på de hjerteforma grytelappene som henger på sida av komfyren. Det er stille bortsett fra den fortapte flua i vinduskarmen. Og jeg har ingenting imot verken fluer eller stillhet. Snarere tvert om. Jeg er storfavoritt til å vinne hviskeleken, og hvis taushet er gull, er jeg i hvert fall god for bronse. Og til slutt er jeg sikker på at katten må ha stikki, og at mamma har gitt opp prosjektet, så jeg snur meg, men der står den sannelig og strekker seg på kjøkkengulvet. Spriker med klørne og drar forbeina så langt den klarer foran seg. Den er nesten gul i pelsen. Hvis jeg først skulle hatt en katt, ville jeg hatt en som er køl svart, en som kan bety ulykke hvis den går over veien foran deg, ikke spraglete gul, som en pinglete halvfeit fetter av Pusur. Uansett. Den enser meg ikke. Står bare og strekker seg. − Den elsker å bli klappa, sier mamma til meg over skuldra mens hun ordner med noen brødskiver på kjøkkenbenken. Sikkert, tenker jeg og har egentlig ikke tenkt å røre den, og jeg veit ikke helt hva som går av meg, men når jeg tar et skritt til sida, finter den seg liksom unna, samtidig som den flekker tenner så jeg kan skimte de sylskarpe hoggtenna. Jeg langer ut etter den, får labbene i noe og drar til så katten kommer med en merkelig, sprakende lyd. Jeg løfter den. Holder den etter halen mens katten spreller med klørne ute som takkete kastestjerner og svinger den som en feit lasso. − Daggi! sier mamma høyt og ekkoet av navnet mitt sitter allerede godt i veggene på kjøkkenet. Jeg slipper kattefaen så den klasker i linoleumen og sprinter bortover gulvet, inn under kjøkkenbordet der den kom fra, krøller seg sammen og begynner å slikke potene sine med en gang.
Te kst sa ml i ng 321
