Løven, heksa og klesskapet

FØR DU LESER

Søk opp Antonin Dvoraks «New world symphony» og lytt til de første minuttene. Tenk deg at du går gjennom en magisk dør som fører til et ukjent landskap. Lukk øynene mens musikken spilles, og se for deg landskapet på andre siden av klesskapet.

Løven, heksa og klesskapet

C.S. Lewis

Lucy løp fra det tomme rommet og ut i korridoren der de tre andre var. «Vær ikke redde,» gjentok hun. «Jeg er kommet tilbake.» «Hva i all verden er det du snakker om, Lucy?» spurte Susan. «Hva?» sa Lucy forbauset. «Har dere ikke lurt på hvor jeg har vært?» «Jaså, du har gjemt deg?» sa Peter. «Stakkars gamle Lu, hun har gjemt seg, og så er det ingen som legger merke til det engang! Du må nok gjemme deg lenger hvis du vil at noen skal begynne å lete etter deg.» «– Men jeg har jo vært borte i mange timer,» sa Lucy. De andre stirret på hverandre. «Hun er sprø!» sa Edmund og slo pekefingeren mot pannen. «Helt sprø!» «Hva er det du mener, Lu?» spurte Peter. «Akkurat det jeg sa,» svarte Lucy. «Vi hadde akkurat spist frokost da jeg gikk inn i klesskapet, og jeg har vært borte i mange timer, og jeg har drukket te, og jeg har opplevd alle slags ting.» «Ikke vær dum, Lucy,» sa Susan. «Vi kom ut fra rommet for et øyeblikk siden, og da var du der også.» «Hun er slett ikke dum,» sa Peter, «hun finner bare på dette for moro skyld, ikke sant, Lu? Og hvorfor skulle hun ikke det?» «Nei, Peter, jeg gjør ikke det,» sa hun. «Det er – det er et fortrollet klesskap. Det er en skog der inne, og det er en faun og Vurderingseksemplar en heks der, og det heter Narnia. Bli med og se da vel.» De andre visste ikke hva de skulle tro, men Lucy var så opphisset at alle sammen ble med tilbake til rommet. Hun styrtet av sted foran dem, rev opp døra til klesskapet og ropte: «Nå kan dere gå inn og se selv!» «Dumma,» sa Susan som stakk hodet inn og skjøv pelsfrakken til side. «Det er et helt alminnelig klesskap. Se her! Her er bakveggen.» Så kikket de inn etter tur, og skjøv frakkene til side. Og alle sammen – Lucy også – så at det var et helt alminnelig klesskap.

Det var ingen skog og ingen snø der, bare bakveggen i klesskapet med knagger på. Peter gikk inn og banket med knokene på den for å høre om den var hul.

Vurderingseksemplar

«Det var en god spøk, Lu,» sa han da han kom ut igjen. «Du lurte oss faktisk alle sammen, det må jeg si. Vi trodde deg nesten.» «Men det var ingen spøk,» sa Lucy. «Æresord og kors på halsen. Det var helt annerledes for et øyeblikk siden. Æresord, det var det. Jeg sverger.» «Nå må du holde opp, Lu,» sa Peter, «nå går du litt for langt. Det var en fin spøk. Er det ikke best du holder opp nå?» Lucy ble rød i ansiktet og prøvde å si noe – men hun visste nesten ikke selv hva hun prøvde å si, og så begynte hun å gråte.

De neste dagene var hun svært ulykkelig. Hun kunne når som helst bli venn med de andre igjen hvis hun bare kunne få seg til å si at alt sammen bare var noe hun hadde funnet på for moro skyld. Men Lucy var meget sannferdig, og hun visste at hun hadde rett. Hun kunne ikke få seg til å si noe annet. De andre som trodde hun fór med løgn, og en meget dum løgn også, gjorde henne ulykkelig. De to eldste gjorde det uten at de mente det, men Edmund kunne være virkelig ekkel når han ville, og nå ville han. Han fnyste bare og gjorde narr av Lucy og spurte stadig vekk om hun hadde oppdaget noen nye land i de andre skapene som stod rundt om i hele huset. Det som gjorde det ekstra ille, var at disse dagene kunne ha vært så deilige. Været var fint, og de var utendørs fra morgen til kveld. De badet, fisket, klatret i trær og lå på ryggen i lynget. Men Lucy kunne ikke glede seg ordentlig over noe av det. Og slik fortsatte det helt til neste regnværsdag. Da det var blitt ettermiddag den dagen uten at det var tegn til at været skulle klarne, bestemte de seg for å leke gjemsel. Susan skulle stå, og med det samme de andre løp for å gjemme seg, gikk Lucy til rommet der klesskapet stod. Hun hadde ikke tenkt å gjemme seg i skapet, for det ville bare få de andre til å begynne å snakke om den ulykksalige spøken igjen. Men hun ville kikke inn i skapet enda en gang, for nå hadde hun selv begynt å lure på om Narnia og faunen kanskje bare hadde vært en drøm. Huset var så stort og fullt av kriker og kroker og gjemmesteder at hun trodde hun Vurderingseksemplar ville ha tid til å ta en rask titt inn i klesskapet før hun gjemte seg et annet sted. Men akkurat da hun kom fram til skapet, hørte hun skritt i gangen utenfor, og da hadde hun ikke annet å gjøre enn å hoppe inn i klesskapet og holde døra inntil. Hun lukket den ikke helt,

for hun visste det var dumt å stenge seg inne i et klesskap selv om det ikke er fortrollet. Det var skrittene til Edmund hun hadde hørt, og han kom akkurat tidsnok inn i rommet til å se at Lucy forsvant inn i klesskapet. Han bestemte seg straks for å gå dit inn selv – ikke fordi han syntes det var et særlig lurt gjemmested, men fordi han ville fortsette å erte Lucy med fantasilandet. Han åpnet døra. Der hang frakkene som vanlig, og det luktet møllkuler. Det var mørkt og stille og ikke det minste tegn til Lucy. «Hun tror jeg er Susan som er kommet for å finne henne,» sa Edmund til seg selv, «og derfor sitter hun helt stille bakerst i skapet.» Han hoppet inn og lukket døra etter seg, og han glemte at det var dumt å gjøre det. Så begynte han å famle rundt i mørket etter Lucy. Han hadde trodd han skulle finne henne i løpet av noen få sekunder, og han ble forbauset da han ikke gjorde det. Han bestemte seg for å åpne døra igjen og slippe inn litt lys. Men han kunne ikke finne døra heller. Dette likte han slett ikke og begynte å kave vilt i alle retninger. Han ropte til og med: «Lucy! Lu! Hvor er du? Jeg vet at du er her et sted.» Det kom ikke noe svar, og Edmund la merke til at stemmen hans hadde fått en underlig klang – ikke den klangen han ville ha ventet å høre inne i et klesskap, men en slags klang av åpen himmel. Han merket at det var overraskende kaldt, og så fikk han øye på et lys. «Heldigvis,» sa Edmund, «døra må ha gått opp av seg selv.» Han glemte Lucy og gikk mot lyset som han trodde var den åpne døra i klesskapet. Men i stedet for å komme ut i det tomme rommet, oppdaget han at han trådte ut av skyggen fra noen store mørke grantrær, og snart sto han på en åpen plass midt i en skog. Han hadde tørr nysnø under føttene, og snøen lå tung i trærne. Vurderingseksemplar Over ham var det blek blå himmel, en slik himmel det ofte er om morgenen en fin vinterdag. Rett foran seg så han sola mellom trestammene. Den holdt akkurat på å gå opp, og den var rød og klar. Alt var helt stille som om han var den eneste levende skapningen i dette landskapet. Han så ikke en eneste rødstrupe eller et ekorn i trærne, og skogen strakte seg ut i alle retninger så langt han kunne se. Han frøs. Nå husket han på at han hadde lett etter Lucy. Og han husket hvor ekkel han hadde vært mot henne når hun snakket om fantasilandet som nå faktisk viste seg å ikke være fantasi i det hele tatt. Han trodde hun måtte være et eller annet sted like i nærheten, så han ropte: «Lucy, Lucy! Jeg er her også – jeg, Edmund.»

Men det kom ikke noe svar. «Hun er nok fremdeles sint for alt jeg har sagt i det siste,» tenkte Edmund. Og enda han ikke likte å innrømme at han hadde tatt feil, så likte han enda mindre å være alene på dette underlige kalde stedet, så han ropte på nytt: «Hei, Lu! Jeg er lei for at jeg ikke trodde på deg. Jeg forstår jo nå at du hadde rett hele tiden. Kom fram da. La oss slutte fred.» Det kom fremdeles ikke noe svar. «Typisk jente,» sa Edmund for seg selv, «hun sitter et eller annet sted og furter og vil ikke ta imot en unnskyldning.» Han så seg rundt igjen og bestemte seg for at han ikke likte dette stedet noe særlig, og han hadde nesten bestemt seg for å gå hjem, da han hørte klangen av bjeller langt inne i skogen. Han lyttet, og lyden kom nærmere og nærmere. En slede som ble trukket av to reinsdyr, suste etter en stund fram mellom trærne. Reinsdyrene var omtrent så store som shetlandsponnier, og ragget deres var så hvitt at snøen nesten virket grå. De takkete hornene var forgylte, og de glødet som ild da sollyset fanget dem. Seletøyet var av rosa lær og dekket av bjeller. På kuskesetet satt det en tykk dverg, og han kjørte sleden. Han ville omtrent ha vært en meter høy hvis han hadde stått oppreist. Han var kledd i isbjørnpels, og på hodet hadde han en rød lue med en lang gulldusk i toppen. Skjegget var så langt at det dekket knærne hans så han kunne bruke det som et teppe. Men bak ham satt det en svært annerledes person på et høyere sete midt i sleden – en stor kvinne, høyere enn noen kvinne Edmund hadde sett før. Hun hadde også på seg en hvit pels som gikk helt opp til halsen, og hun holdt en lang rak gyllen stav i høyre hånd, og på hodet hadde hun en gullkrone. Ansiktet hennes var hvitt – ikke bare blekt, men hvitt som snø eller papir eller melis, men munnen var veldig rød. Det var egentlig et vakkert ansikt, men stolt og kjølig og Vurderingseksemplar alvorlig. Sleden var et staselig syn der den kom farende mot Edmund med ringlende bjeller. Dvergen smelte med pisken, og snøen virvlet opp på begge sider av sleden. «Stans!» ropte kvinnen, og dvergen trakk så hardt i tømmene at reinsdyrene nesten satte seg ned på bakbena. Så rettet de seg opp og stod og tygget på bisselet og prustet. I den kalde lufta kom pusten som røyk ut av neseborene deres. «Og hva er du, om jeg tør spørre?» sa kvinnen og så strengt på Edmund. «Jeg – jeg – jeg heter Edmund,» sa Edmund forlegent. Han likte ikke måten hun så på ham.

O P P G AV E R

Kvinnen rynket pannen. «Er det slik du snakker til en dronning?» spurte hun, og hun så enda strengere ut enn i stad. «Omforlatelse, Deres majestet, men jeg visste det ikke,» sa Edmund. «Kjenner du ikke dronningen av Narnia?» ropte hun. «Ha! Du skal vite bedre fra nå av. Men jeg gjentar – hva er du?» «Unnskyld, Deres majestet,» sa Edmund, «men jeg vet ikke hva De mener. Jeg går på skolen – i hvert fall så gjorde jeg det – men vi har ferie nå.»

C.S. Lewis (1898–1936). Fra Løven, heksa og klesskapet. Oversatt av Tormod Haugen 1980

30 Lag en liste over personene vi møter i teksten. Skriv ned to–tre stikkord som beskriver hver av dem. Sammenlikn listen din med listen til en læringspartner og fyll inn hvis dere kommer på noe mer. 31 Hva får vi vite om Narnia? Skriv en kort tekst som beskriver verdenen. Få med beskrivelser av naturen og landskapet, karakterene de møter, og andre ting du legger merke til. Tegn et kart over Narnia, slik du tror det ser ut. 32 Lag din egen fantasyfortelling! Bruk listen under som hjelp når du skal lage fortellingen din. Det kan være en hjelp å tegne et liknende kart som det du tegnet av Narnia. • en helt • en skurk • kampen mellom det gode og det onde • en portal til en annen verden • et møte mellom to ulike vesener Vurderingseksemplar