Yatzy

FØR DU LESER Yatzy

Diskuter i klassen: I utdraget møter vi Harald Rosenløw Eeg hovedpersonen Daggi, som møter Jeg står inne på det fremmede kjøkkenet med bagasjen min i de nye foster- handa og ser på flua som sjangler rundt i vinduskarmen. Den foreldrene sine for stanger mot vinduet, flyr en liten runde, men gir seg ikke og første gang etter et stanger i ruta igjen. Taxien som tok meg til det brune huset midt katastrofalt opphold ute i skauen, har akkurat kjørt tilbake oppover grusveien. Og i den forrige foster- dama jeg akkurat har møtt, men som har bedt meg kalle dem for familien. Hvordan «mamma» og «pappa», slår opp vinduet så flua kommer seg ut. tror du dette møtet Hun peker ned under kjøkkenbordet. blir? – Skal du ikke hilse på pus? spør hun forsiktig. – Nei, takk, sier jeg fort og snur meg vekk. Ser på de hjerteforma grytelappene som henger på sida av komfyren. Det er stille bortsett fra den fortapte flua i vinduskarmen. Og jeg har ingenting imot verken fluer eller stillhet. Snarere tvert om. Jeg er storfavoritt til å vinne hviskeleken, og hvis taushet er gull, er jeg i hvert fall god for bronse. Og til slutt er jeg sikker på at katten må ha stikki, og at mamma har gitt opp prosjektet, så jeg snur meg, men der står den sannelig og strekker seg på kjøkkengulvet. Spriker med klørne og drar forbeina så langt den klarer foran seg. Den er nesten gul i pelsen. Hvis jeg først skulle hatt en katt, ville jeg hatt en som er køl svart, en som kan bety ulykke hvis den går over veien foran deg, ikke spraglete gul, som en pinglete halvfeit fetter av Pusur. Uansett. Den enser meg ikke. Står bare og strekker seg. − Den elsker å bli klappa, sier mamma til meg over skuldra mens hun ordner med noen brødskiver på kjøkkenbenken. Sikkert, tenker jeg og har egentlig ikke tenkt å røre den, og jeg Vurderingseksemplar veit ikke helt hva som går av meg, men når jeg tar et skritt til sida, finter den seg liksom unna, samtidig som den flekker tenner så jeg kan skimte de sylskarpe hoggtenna. Jeg langer ut etter den, får labbene i noe og drar til så katten kommer med en merkelig, sprakende lyd. Jeg løfter den. Holder den etter halen mens katten spreller med klørne ute som takkete kastestjerner og svinger den som en feit lasso. − Daggi! sier mamma høyt og ekkoet av navnet mitt sitter allerede godt i veggene på kjøkkenet. Jeg slipper kattefaen så den klasker i linoleumen og sprinter bortover gulvet, inn under kjøkkenbordet der den kom fra, krøller seg sammen og begynner å slikke potene sine med en gang.

− Det var ikke å klappe, sier mamma. − Den glefsa etter meg, sier jeg. − Det er hunder som glefser, ikke katter. Ikke gjør deg dummere enn du er nå, sier mamma. − Det er ikke så mange som har katt i byen, sier jeg for å unnskylde meg. Og det er i hvert fall sant. − Neivel? Hva har de der, da? − Bikkjer, rotter eller reptiler. − Reptiler? sier hun forundra. − Noen jeg kjenner eide en slange de måtte mate hver uke med et annet dyr. Så de gikk og kjøpte mus og rotter og levende høner de putta oppi buret. Et par ganger mata de den faktisk med katter også, så da har jeg jo sett katter i byen, men de levde jo ikke så lenge at jeg rakk å få noe inntrykk av dem. Mamma ser lenge på meg. Hun får et sånt innbitt ansikt, omtrent som når du står på dekket av en båt og stirrer inn i dårlig vær. Men til slutt løsner hun alt sammen og smiler. Ikke oppgitt, ikke skuffa, men som en som får høre på værmeldinga at uværet bare er et regnskyll som snart går over. Så går hun ned på alle fire på kjøkkengulvet. Håret henger ned i ansiktet og puppene hennes sægger tungt i t-skjorta. Hun lurer katten, som sikkert er litt shaky av behandlinga mi, fram fra bordet mens hun stryker den bak øret. Noe sånt hadde jeg aldri gått med på. Men sakte begynner den å gni seg mot handa hennes så pelsen står ut i kjakene. Den kniper øya sammen, slikker seg på potene og drar samtidig den reine poten over snuta som en klut. Og halen står som ei antenne fra baken på den, eller skal vi si et håndtak, for den knekker litt på slutten. Jeg bøyer meg mot dem da en durende knurring kommer fra magen på den. – Nå begynner den å knurre også, sier jeg. – Det heter male. Det er kattens koselyd. Vurderingseksemplar Jeg skal til å reise meg, da hun tar handa mi, uten at jeg har sjans til å trekke den unna, for hun er ganske hard på labben, og legger den rett på ryggen til katten. Og katten som jeg akkurat har svingt rundt etter halen, glipper med øya, den måler meg, veier det fæle jeg gjorde for et øyeblikk siden mot det fine som

skal til å skje, og lar meg sannelig holde den der. Mens det brummer inni handa mi. Omtrent som en treig og gammel harddisk som kverner rundt inni kroppen på den. Og den dumme katten gir seg ikke. Den bare maler og maler. Gnir hue mot handa hennes og spenner ryggen mot handa mi. Hygger seg sånn uten videre, uten å være flau over at vi ser på eller noe. Som om dette skulle være helt vanlig. Stå og holde på hverandre. Sånn. Alle tre. Og den murrende lyden i magen på katten forplanter seg over i handa mi, opp i albuen, videre over i skuldra og opp i halsen hvor noe er i ferd med å bygge seg opp i meg. Jeg har en overfølsomhet overfor gulv. Gulv som knirker når noen lister seg inn på deg og legger handa over munnen din bakfra. Jeg kan høre en maur som kryper i teppet eller en sommerfugl som lander på parketten, og jeg har ingen problemer med å høre at det står noen bak meg. Så jeg snur meg brått, og der står han hun vil jeg skal kalle «pappa» og han som må være Gustav. Jeg har jo lest meg opp på denne familien. Gustav er han lille med røde eplekinn, blanke såkkelepper og en tett skog av lyse potetskrue-krøller, en slags white trash afro, omtrent som Dan Børge Akerø, han fyren som har eldreprogrammer på tv-en på lørdagskvelden. Pappa er lang og knoklete med ribbeina synlig gjennom t-skjorta som trinna i en stige. Han har gamle originale jeans og hestehale, og hadde det ikke vært for rynkene som ligger som avtrykket etter ei grillrist i panna, hadde han nesten sett litt ung ut. – Gustav har vært så spent på å møte deg, sier mamma. – Ikke sant, Gustav? Jeg prøver å overse hennes forsøk på å få i gang en slags samtale. Jeg prøver å se meg rundt etter en utvei, men Gustav graver sånn i nesa at jeg ikke kan overse det. Han knipser vekk det han fant oppi der, så busen fyker som en grønn rakett i lufta.Vurderingseksemplar – Han har jo alltid drømt om en storebror, sier mamma. Storebror. Ordet får det til å rakne inni meg. Tråd for tråd. Som om jeg er en genser noen har bestemt seg for å rekke opp. Og når jeg snur meg tilbake mot katten, skvetter den bort på grunn av alt levenet.

– Se hva du gjorde! Nå slutta den å male også! roper jeg mot

Gustav. Gustav rygger forbausa. – Rolig nå, Daggi, sier mamma til meg, – katten vil male igjen. – Åssen veit du det? – Katter elsker å male, sier hun. Og jeg hater generaliseringer. Hvordan kan hun vite at alle katter liker å male? Tenk om denne katten bare skulle ønske å male én eneste gang i livet, og det var nå, her på kjøkkenet en vårdag sammen med meg, og så kommer den lille kødden og ødelegger alt sammen? – Unnskyld da, sier Gustav og holder handa si fram mot meg.

Det er den med fingeren han akkurat har hatt oppi nesa. Han er gravalvorlig. Og det kommer ikke på tale at jeg skal ta han i busehanda. Det er rett og slett for ekkelt. – Unnskyld for hva da? spør jeg. – For at Pus slutta å male. – Pus? Handa hans henger mellom oss som ei løs side i ei bok. – Den heter Pus, sier Gustav. – Den må vel hete noe mer enn Pus? sier jeg til slutt. – Nei, sier Gustav. – Det er mange katter som gjør det. – Akkurat som om foreldra dine skulle kalt deg Gutt? sier jeg. – Hadde du likt det? Gustav ser opp til foreldra etter hjelp. Men mamma og pappa veksler blikka kjapt opp til ei fil som ligger over huene på Gustav og meg. – Du må gjerne finne på et navn til den, sier pappa. – Men det er jo min katt også, sier Gustav. – Det kommer til å ordne seg, sier mamma, som om hun har en løsning på hvordan en katt kan dele seg i to. Vurderingseksemplar Jeg ser ned på katten. Trekker pusten. Den kniper sammen øya så de ser ut som to streker under svaret. Og plutselig står de og venter på meg, alle sammen. Og jeg klarer faen ikke å finne på noe navn til den dumme katten når de står sånn og ser på meg en gang? – Nå er vi spent, sier pappa. Legger enda mer press på meg.

– Rambo, sier jeg fort. – Hva? sier Gustav. Gudene må vite hvor det kommer fra. – Jeg syns den skal hete Rambo, sier jeg igjen. – Rambo? spør Gustav. – Er ikke det et litt rart navn på en sånn katt. Hvis du skjønner hva jeg mener? Jeg aner ikke hva han mener. Men jeg har ikke tenkt å la han forstå det. – Rambo, ja, sier pappa fort. – Det er et fint navn. Men det er ikke det. Det er et dustete navn. Men det var det første som falt meg inn. Og det er jeg som har finni det på. Gustav holder handa si fortsatt mot meg. Vifter liksom med den som en tyrefekter vifter med den røde kluten foran oksen for O P P G AV E R at jeg skal ta den så vi liksom blir ferdig med det. Men jeg rører den ikke. Jeg aksepterer ikke en unnskyldning når det ikke fins noe å si unnskyld for. Fra Yatzy, 2004 39 Skriv svar på disse spørsmålene: a Hvorfor tror du det er vanskelig for Daggi å kalle fosterforeldrene «mamma» og «pappa»? b Hvordan tolker du setningen «Hvis taushet er gull, er jeg god for bronse»? c Hvilken betydning har katten for utviklingen av historien? d Hva synes du om «mammas» reaksjon på hendelsen med katten? e Hvorfor tror du Daggi reagerer på ordet «storebror»? f Se for deg at Daggi skal begynne i klassen din på mandag. Hva kan rektor, skolen, klassen og hver elev gjøre for at det skal bli en god Vurderingseksemplar start for Daggi? g Hvordan kommer det fram at det er Daggi, og ikke en voksen, som forteller historien? 40 Gå i grupper på fire og fordel roller: Daggi, mamma, pappa og Gustav. Velg en av scenene under, og spill scenene for hverandre: • under middagen • basketspilling i hagen • kveldskos i stua