Elvesang

FØR DU LESER

Se på listen over ordforklaringer under. Skriv ned eller marker de ordene som er nye for deg. Søk dem opp på nett, les om dem og søk opp bilder.

Elvesang

Ellen Hofsø

Året er 1868. Hungersnøden har herjet i Tornedalen i Sverige i mange år. I desperasjon sender foreldre barna sine til samene i Ruija, på kysten av Nord-Norge, der det er mer å leve av. Den kvenske Kaarina på 15 år blir sendt til en familie i Lavangen, mens lillebroren havner et annet sted. I dette utdraget blir Kaarina og Daniel hentet for å legge ut på den lange reisen over den iskalde vidda på vei til Ruija.

finn: same lapp: same raid eller reinraid: kjørerein bundet sammen på rekke med sleder og pulker skaller: tradisjonelt samisk vinterfottøy av reinsdyrskinn der hårene vender ut pesk: samisk kofte lagd av reinsdyrskinn der hårene vender ut bellinger: mørkebrunt leggskinn av reinsdyr dekorert med klede i gult, rødt og blått komager: tradisjonelt samisk sommerfottøy av garvet reinskinn. Såle av lær fra ku eller sel sennagress: brukes i skaller og komager. Har samme egenskaper som ull. Holder på varmen selv om det blir fuktig kjerris: reinslede hjord eller reinhjord: reinflokk som holdes samlet og voktes av familien som eier den siida: samisk bruksfellesskap bestående av flere samarbeidende familier tjæremil: brukes til utvinning av tjære fra fururøtter varg, gråbein: ulv lávvu: telt som samene bruker

Kvenske ord og uttrykk

Ordforklaringer äiti: mor anteeksi: unnskyld hyvää paivää: god dag perkele: et banneord Samiske ord og uttrykk árran: grue ándagassi: unnskyld mánnu: måne nieida: jenteVurderingseksemplar Ruija: kvenenes navn på kysten av Nord-Norge giitu: takk

dáža: nordmann

rakas: kjære

Jumala: Gud

1

«Gå, barn! Gå!» Ulrika-mors stemme skurret fremmed i den kalde lufta. «De venter på dere.» Hun peker mot sameleiren bak markedsbodene. Kaarina kjenner på seg at noe er galt. Nølende strekker hun handa mot lillebroren. Hvorfor tok mor dem med til

Kengismarkedet? De har ingen ting å selge eller bytte. Hva skal de hos samene? Daniel nekter å slippe stakken til mora, hun må tvinge fingrene hans bakover til grepet løsner. «Så, gå nå, gutten min!

Følg med Kaarina!» Hun legger handa på ryggen hans, skyver han lett fra seg. Han tar et par skritt. Stopper. Blir stående å se ned på de slitte skoene sine. Mora peker på to skinnkledde koner som kommer sakte mot dem. «Gjør som jeg sier, barn. Gå til de to kvinnene. Dere skal fare med dem. Dere får spise dere mette.» Kaarina rører seg ikke, går ikke. Hva er det mor snakker om? Konene har fargerike luer og bånd, de står og ser bortover mot henne og Daniel. «Men du og ... og ...? Skal ikke ...?» «Nei, det er bare du og Daniel som ...» «Hvorfor ...?» «Ellers ... ellers ... sulter vi i hjel alle sammen ... Nå kan ... vi kanskje berge dere ... I Ruija er det ingen som sulter.» «Ruija? Skal du sende oss til Ruija? Alene?» «Jeg ser ingen annen utvei, jeg ...» Moras ansikt skinner hvitt og hardt, men Kaarina aner en skjelving bak stemmen. Hun vil si noe, protestere, men ordene roter seg til i hodet. Langsomt forstår hun at det hun helt til nå har nektet å tro Vurderingseksemplar kunne hende, hender likevel. Det kjennes ut som hun faller, som om alt kastes omkring. «Mo-o-or!» Hun springer tilbake til mora, gnir ansiktet mot den stikkende ulljakken, hikster: «Jeg kan ikke dra, jeg må jo ... hjelpe deg ...» «Ikke gjør dette verre enn det trenger å være. Det er bestemt.

Nå må du bare adlyde.» Mora skyver henne fra seg. Kaarina rikker seg ikke. Kulden kryper oppover beina, inn under huden. Alt går i knas. Mor er ikke lenger mor. Daniel. Han ligner en grå stein der han står. Hvorfor gråter han ikke? Kaarina går nølende bort til han, tar handa hans, men han rykker den løs.

Mora har vendt dem ryggen, er i ferd med å forlate dem. Nå stopper hun, snur seg og roper: «Kaarina, du må passe på Daniel, lov meg at du passer på han.» Frostrøyken står som en grå sky rundt hodet hennes. Hun svarer ikke, det er et stort, tomt hull i henne. Skal mor virkelig sende dem bort? Hun har ikke engang sagt farvel. «Kaarina,» mors stemme er høy, nesten sint, «du blir femten år til sommeren, nesten voksen jente. Daniel er bare seks. Lov meg at du passer på han.» Kaarina biter seg i leppa, presser fram: «Ja, mor, jeg skal passe på Daniel.» «Elä hyvin (lev vel) ... og ... og ... Gud velsigne dere.» Ordene som et vindpust, blåser forbi. Den bøyde ryggen forsvinner bak markedsbodene. Kaarina ser på lillebroren. De magre kinnene er enda magrere enn vanlig, øynene har sunket djupt inn under panna. Hun klapper han på hodet. Da legger han handa i hennes. Sammen følger de etter de to kvinnene. Det kjennes ikke ut som hun er våken, det kjennes ikke ut som hun er Kaarina. Alt er fremmed og underlig, menneskene snakker et språk hun ikke forstår. Noen smiler, noen bare ser på henne, andre går rett forbi. Alle sammen har skinnklær og rare luer. Inne i teltet er det tent bål i midten, det lukter kjøtt. Kaarina kjenner sulten stikke i magen, det er hun vant til, tenker ikke over det. «Máret-Rávdná,» sier den ene av kvinnene som hentet dem og peker på seg selv. Hun er liten og blid med runde kinner. «Kaarina?» spør hun. Kaarina nikker. Så peker kvinnen på Daniel og ser spørrende på Kaarina. «Daniel,» svarer Kaarina. «Daniel,» sier den andre, og før Kaarina skjønner hva som Vurderingseksemplar skjer, leier kvinnen broren ut av teltet. Hun vil følge etter, men Máret-Rávdná stopper henne. Hun sier noe, peker hit og dit. Kaarina forstår ikke ordene, men skjønner hva hun mener: at hun skal bo her hos henne og Niillas og de to små guttene deres. Og at Daniel skal bo hos den andre kvinnen, Elle-Márja og familien hennes i teltet ved siden av. Hun hører Daniel gråte og vil på nytt reise seg, men blir stoppet av en vennlig håndbevegelse og ukjente ord. Hun får reinkjøtt og kraft i en trebolle, spiser seg mett for første gang på lenge. Men hun blir ikke tilfreds, bare kvalm. Seinere ligger hun på reinskinn med varme feller over seg og hører ilden sprake i grua. Hvorfor sa ikke mor noe? Og Samuel.

Nå husker hun det rare uttrykket i øynene hans da hun og Daniel klatret forventningsfulle opp i kjerra. Hvor stille han var på turen, satt bare og holdt i tømmene og stirret rakt framover. Det var ikke likt han. Så dum hun hadde vært som ikke skjønte det.

Men hvorfor, hvorfor sa de ingen ting? Trodde mor hun ville nekte å dra? Jo, kanskje det var grunnen. Mor har ofte irettesatt henne for at hun var stri og ville bestemme ting. Det sømmet seg ikke for ei jente, brukte hun å si. Men Kaarina vet at det er nettopp på grunn av striheta hennes de har klart seg. Som da hun tvang igjennom at hun og Daniel skulle gå tiggerveien. Det var det som reddet dem alle sammen. Men nå ... hvordan skal de klare seg uten henne, mor og bestemor og de to små? Hvorfor nektet hun ikke å gå til samene? Hvorfor tok hun Daniel i handa og gjorde som mor befalte? Det kjennes som hun blir pepret med stein og grus. Det er Samuel sin skyld, tenker hun sint. Alt sammen er Samuel sin skyld. Hun som hadde trodd at Samuel var snill. Ond er han. Ond. Det er han som har fått mor til å sende dem bort. Hun kan ikke glemme hvor snill han var første gang hun og Daniel møtte han. De var kalde og sultne, Samuel tok dem inn, ga dem mat og husly. Det var etter at de fant døde mennesker i veikanten. Hun vil ikke tenke på det de opplevde i snøfonna utenfor huset til Samuel. Hun har nok med å tenke på ulykka som rammet henne nå. Men hun vil ikke tenke på den heller. Likevel, det går ikke bort; bildet av mor i den svarte ullstakken og tørkleet tullet stramt rundt hodet. Stemmen hennes. Så fremmed og rar. Lev vel, barn, Gud velsigne dere. Raseriet er borte. Tilbake bare en varm, silende strøm: Rakas äiti (kjære mor). Stakkars, stakkars deg som måtte sende fra deg det kjæreste du eide! Hun presser ansiktet ned mot det glatte skinnet, men må Vurderingseksemplar puste, løfter hodet og lar tårene renne. «Daniel,» mumler hun, «hvorfor tok de fra meg Daniel?» Máret-Rávdná smyger seg inntil henne, stryker henne over håret, hvisker og nynner. Det er som å bli fanget inn av bølger, milde, snille bølger. 2

Bakhodet smeller i kald, hardpakket snø. Et kort øyeblikk er alt svart. Hun setter seg forsiktig opp. Ingen farger eller konturer, bare en skarp hvithet som svir i øynene. Hun må knipe dem igjen.

Da hun åpner dem, skimter hun sporene etter raiden. Det er så stille. Alt hun hører er susing i ørene og svake

hammerslag bak panna. Hun enser ikke den forslåtte kroppen, kravler seg opp, blir stående å svaie som ei dvergbjørk i vinden. «Daniel,» hikster hun og setter av gårde. Den gulnende himmelen forteller henne retningen. Nordvestover skal hun. Ennå kan hun se groper og striper i snøen etter kjørerein, pulker og ski. Men snart blir det mørkt. Det var ved Jukkasjärvi det skjedde. Kaarina forsto det ikke først. Hun og Daniel har bodd i hver sine telt i hver sin familie helt fra de kom til samene. Det var seks familier som holdt følge. Etter en dags ferd med kjørerein, delvis på ski, delvis sittende i pulk, slo de leir. Hver eneste kveld var hun og Daniel i lag. De møttes utenfor og i teltet foran árran (grua) om kveldene. Da krøp han inntil henne, og hun holdt den slumrende lillebroren godt i armkroken mens hun hørte på knitringa fra bålet og samenes lave snakk. Hun trodde det skulle fortsette sånn, at hun og Daniel skulle reise sammen hele veien til Ruija, havlandet der ingen sultet, der Niillas har lovt å finne gode hjem til dem. Men kanskje har de sagt hva som skulle hende i Jukkasjárvi uten at hun skjønte det, for hun forstår bare noen få ord på samisk. Daniel gråt i begynnelsen fordi han ikke fikk være i samme telt som henne, men godtok det da han forsto at hun ikke var langt unna og at de møttes på leirplassen om kveldene. Hun slo seg også til ro når hun så at Daniel gjorde det. Og prøvde ikke å tenke på mor og de der hjemme. For alt er bedre enn å trave på tiggerveiene i Pajala og lete etter hus som vil åpne dørene og gi dem en matbit. Mange netter måtte de krype sultne og kalde inntil hverandre i ei glissen bu der snøkovet tvang seg inn mellom plankene. Hos samene får de spise seg mette, og straks de kom ble de kledd opp i varme klær av skinn. Alt som var så vondt å bære på da de trasket på de iskalde veiene i Pajala, er blitt et fjernt og Vurderingseksemplar uvirkelig minne. Det eneste som finnes, er reinhjorden, kjørereinen, pulkene, lávvuen og varmen fra árran om kveldene. Og Máret-Rávdná som passer på at hun får mat i magen og tørt sennagress i skallene. Hun, som har to små gutter, Máhtte og Mihkkal, synes det er stas å ha fått ei jente i teltet, det merker Kaarina godt. Hun må sette seg i snøen, det er tungt å puste. Så mye luft, tenker hun, og likevel så vanskelig å trekke den inn; den stopper i halsen, hjertet dunker med harde, redde slag. Det har blitt mørkere, hun hverken hører eller ser noe til raiden. Bare jeg følger sporene vil jeg nå dem igjen før mørket innhenter meg. Jeg må klare det. For Daniels skyld. Og for äitis (mors).

3

Hun er tilbake i den vesle stua i Ylitalo. Ulrika-mor med speungen Isak på brystet, Stina-lille, Daniel og bestemor. De venter på Mathias-far som er i skogen og feller trær. Det tramper på trammen, noen kakker på døra, men det er ikke far som kommer. Det er Simon, naboen som far dro til skogs med. Han står stille og bleik, øynene blunker og blunker, klarer ikke stoppe. Leppene prøver å bevege seg, men ingen ord kommer ut. De forstår det alle sammen, unntatt de små selvfølgelig. De forstår det uten en lyd, uten en bevegelse. Det eneste som høres er rognkvistene som slår mot stueveggen. Så får Simon munnen til å lystre; stammende forklarer han hvordan den digre furua som de hadde hogd, tok en annen retning og hvordan Mathias forsøkte å skyve den tilbake, men isteden fikk den over seg. Han døde momentant. Kaarina åpner øynene, ser først bare snø. Med et hikst skjønner hun at hun ikke er i stua hjemme i Pajala, men alene på den endeløse vidda. Lengselen etter Mathias-far river i henne, men hun kommer seg opp. Beina er tunge, hun må tvinge seg til å sette den ene foten foran den andre, vet at hun må holde seg i bevegelse om hun ikke skal fryse i hjel. Armene og føttene er iskalde til tross for skinnpesken, skallene og bellingene. Det er mørkt, men måneskinnet gjør pulkesporene om til et sølvskimrende belte som bukter seg foran henne. Følger hun det, finner hun Daniel. Synet hun nettopp hadde vil ikke slippe taket. Jeg så deg, far, det var ingen drøm. Jeg har hørt at når folk dør, kommer døde slektninger for å hente dem. Kom du for å hente meg? Hun bøyer hodet bakover så lyden skal gå rett til himmels og skriker: «Far, du må dra tilbake dit du kom fra. Jeg kan ikke bli med deg. Jeg må passe på Daniel.» Vurderingseksemplar Da blir hun vár en lyd, en slags uling langt borte. Redselen kryper iskald oppover ryggraden, for hun skjønner at det er varg.

«Mathias-far, hvorfor sendte jeg deg bort?» mumler hun, stirrer fortvilet opp mot himmelen. Det ville vært bedre å bli hentet av far enn å bli revet i hjel av gråbein. Lyden ... hun har hørt den flere ganger når de har gått til ro i teltet. Hjertet dunker helt oppe i munnen, beina er numne og kraftløse. Hva skal hun gjøre om en vargflokk kommer etter henne? Ulingen kommer nærmere. Hun prøver å løpe, men synker for djupt ned i snøen. Det nytter ikke. Det høres ikke ut som flokk, men én varg alene kan rive henne i stykker. Et kjerr med dvergbjørk står rett ved siden av henne, hun knekker av en lang, spiss kvist. Noe må hun forsvare seg

med. Kanskje kan hun stikke ut øynene på vargen om den går til angrep. Hun tviholder pinnen med begge hender, rekker den i været og borer ansiktet ned i den iskalde, skarpe snøen mens en voldsom pesing kommer helt opp i nakken på henne. Hun reiser seg og fortsetter. Nå går det bedre. Skaren bærer fint, hun vet at den bærer best om natta. Hun jager i vei med lange skritt uten å synke ned i snøen. De hadde akkurat passert Jukkasjärvi med den røde kirka og alle husene ned mot elva da raiden delte seg i to. De dro forbi på elveisen, og raiden som Daniel var med i, skrådde over mot høyre og skilte lag med hennes raid. Ansiktet til Daniel. Øynene som videt seg ut da han så henne forsvinne vestover. Han snudde seg i pulken og strakte armene mot henne. Munnen som en tynn strek. Uttrykket lignet det han hadde da Ulrika-mor forlot dem ved Kengismarkedet. Hun ser for seg den lille skikkelsen, armene som brukne greiner, da mora slet han løs fra stakken sin. Ansiktet hans har myknet siden den gang. Skyggen av et smil har lekt over munnen hans flere ganger når de har møttes på leirplassen om kveldene. Men nå. Nå sitter han i en pulk på vei bort fra henne. Men fjeset hans er med henne, hun ser det i snøen, i lufta, i det stadig tettere mørket som kommer mot henne. Og hun hører skriket hans bak vinden, det tause skriket som blander seg med hennes eget. Skriket gir henne pusten tilbake. Hun trekker den begjærlig inn, bykser framover. Hun må nå dem igjen. Hun tar seg tid til å stoppe, folder hendene og sender en bønn opp til han som styrer alt. Rakas Jumala (kjære Gud) la meg nå igjen Daniel. Vær så snill. Da hun skjønte at hun og Daniel var i ferd med å reise hver sin vei, gled hun så umerkelig hun kunne ut av pulken. Nesten uten å tenke. Mähtte og Mihkkal sutret litt i halvsøvne da hun rev seg Vurderingseksemplar løs fra det varme reiret av skinn som hun delte med dem, men våknet ikke. Til alt hell gjorde elva en sving, hun ålte seg inn bak en skavl ved elvebredden. De voksne gikk på ski med sterk vind og snødrev i øynene, de hadde nok med å kjempe seg framover, så seg ikke tilbake. Bare Ränne, en av hundene, kom løpende etter henne. Den bjeffet, men hun skysset den vekk, den stoppet og vendte om. Da hun var sikker på at ingen kunne se henne, reiste hun seg og fulgte etter den andre raiden som hadde tatt av fra elva nordover. Bønnen til Gud gir henne nytt håp. Hun skal nå igjen Daniel, hun skal. Det hamrer i tinningene mens hun vekselvis springer og går. De svake pulkesporene har fjernet seg fra elva, fortsetter over

O P P G AV E R

ei flat slette, kanskje ei myr, videre oppover en vid dal. Snøen er ikke så hard her, hun synker lenger ned for hvert skritt. Hun er tørst, prøver å spise snø, det blir ikke bedre. Hun brekker seg og faller framover. Fjeset mot en skarp isklump. Røde flekker på snøen. Hun vil bare hvile hodet litt, men øynene glir igjen. Et hvitt lys setter seg fast bak øyelokkene, ut av lyset kommer Mathias-far. Han strekker armene mot henne. Alt blir svart, svartere enn i tjæremila i skogen hjemme i Pajala. Nå dør jeg.

Fra Elvesang, 2017

36 a Søk opp stedsnavnene i teksten og finn ut hvor handlingen foregår. b Hva vet dere om samisk og kvensk kultur? Bruk gjerne internett for å finne ut mer. c Hvordan tror dere det føles å komme alene til en ny og annerledes kultur med et fremmed språk? 37 a Hva får vi vite om Kaarina, Daniel, Ulrika-mor, Mathias-far, Màret-Ràvdnà Nillas og Àslat? Skriv en setning om hver av dem. b Hvordan kommer Daniel og Kaarina seg til Ruija? c Hva skjer underveis på turen? d Kaarina er både positiv og negativ til den nye kulturen. Gi eksempler på dette. 38 Lytt til joiken «Ozan» med Ella Marie Hætta Isaksen. Ozan handler om å være på leit. Skriv noen ord eller et dikt som Kaarina sier når hun ligger på vidda etter å ha falt, alene og kald. Vurderingseksemplar