Solsjenken

FØR DU LESER

Hvilken rolle spiller naturen i eventyr du kjenner? Kjenner du eventyr der naturfenomener har menneskelige trekk?

hauking: roping en hjord: en flokk ble viet: ble gift

Solsjenken

Samisk eventyr, gjenfortalt på norsk av Kirsti Birkeland

Det var i de tider før samene hadde fått rein at en gutt var ute på jakt. Da ble det tett tåke med ett, så han ingenting kunne se. Men han hørte hauking og bjeller fra en stor dyreflokk, og da tåken lettet igjen, fikk han se en vakker pike som lå ved en stubbe og sov. Han skjønte med en gang at det var Soldatteren. Hun er usynlig når hun er våken, men ser ut som et vanlig menneske når hun sover. Tett ved henne gikk en tam reinhjord og beitet. Nå hadde gutten hørt at hvis en traff et menneske fra andreverdenen som en ville beholde, skulle en sørge for at det mennesket fikk se sitt eget blod. Han listet seg innpå den vakre jenta og tenkte å snitte henne i fingeren med kniven sin, men så snublet han og laget bråk. Med det samme var det som om en makt slo hodet hans mot stubben, og dermed svimte han av. Da han våknet, var både jenta og hjorden hennes borte, og aldri så han soldatteren igjen. Men fortellingen om den uheldige gutten ble husket ned gjennom tidene. Og alltid het det: – Ja, sånn er det med Soldatteren. Om en går varsomt fram, kan en få henne til å bli menneske. Når hun er våken, er hun usynlig, men når hun sover kan hun både ses og bli fanget, og hele hjorden med henne, hvis en kan favne henne før hun våkner, eller hun får se sitt eget blod. Og ufattelig vakre er de, både hun og reinflokken hennes. Men selv når hun er usynlig kan en se hvor hun går med sin hjord: Det er der hvor solen lyser så sterkt at landet står og dirrer i glansen. En dag var det på ny en ung samegutt som var ute og gikk i Vurderingseksemplar fjellet. Da senket det seg en tett tåke om ham. Inne i tåken hørte han hauking og mange dyr med bjeller, og hunder hørte han også.

Han gikk etter lyden og kom til et sted der tåken var lettere. Der lå det en vakker pike i blå kofte og sov i lyngen. Han skjønte nok at det var Soldatteren. Han smøg seg bort til henne og favnet henne. Da våknet Soldatteren. – Du holder meg nå, men vi får se om du beholder meg, sa hun. – Hvordan skal jeg beholde deg? sa gutten. – Du må følge mine råd i ett og alt, sa Soldatteren, – så skal jeg bli kona di, og reinhjorden får du også. Det hadde ikke gutten noe imot, og så gikk de sammen dit gutten bodde. Der ble de viet på et bjørneskinn.

Om kvelden da de skulle legge seg i gammen, sa Soldatteren: – Vil du gjøre som jeg sier i alle ting? Ja, det ville han. Da sa hun: – I tre netter skal du dekke til røykhullet og helligdøren så ikke en lysstrime kommer inn. I den tiden må du ikke tenne ild. Klarer du det, skal jeg alltid bli hos deg, og reinene vil være tamme. Men hvis du ikke klarer det, må jeg gå under jorden til Sajve-landet og være der til jeg får lov til å stige til solen igjen. Og reinene mister du også, de springer av sted og blir villrein. – Jeg skal nok klare det når jeg vet at jeg får beholde deg og reinflokken, sa gutten. Den første natten gikk det ganske godt, for gutten skimtet det lyse håret og de blanke øynene til kona si, og det hjalp ham. Neste natt var det verre. Det var nesten ikke til å holde ut i den mørke gammen. Men han trykket Soldatteren inn til seg, og så gikk den natten også. Men den tredje natten syntes han ikke han kunne puste lenger. Det var som om gammen veltet rundt i det svarte mørket. Han visste ikke om det var natt eller dag til sist, og så glemte han hva han hadde lovt kona si. – Det kan da ikke være så farlig om jeg bare drar litt fra røykhullet så jeg får se hvor langt natten lir, tenkte han, og så løftet han litt på teppet som lå der. Da blinket stjernene ned i gammen. – Å, nå ser jeg min fars og mors øyne! ropte Soldatteren, og så forsvant hun opp gjennom røykhullet. Han kastet seg etter henne med det samme, men hun var borte. Reinhjorden, som hadde gått rolig og beitet, satte av sted. Da hørte han Soldatterens stemme: – Følg hjorden, ennå kan du redde den! Men snu deg ikke, og se deg ikke tilbake! Hør hva du hører, men ikke se, bare følg etter det forteste du kan! Vurderingseksemplar Reinen rente av sted, og gutten etter. Men han hørte at det kom noen bak ham. Det larmet og bråkte, det nærmet seg, det ropte og truet, og så kom han til å snu seg. Da så han at det var helt mørkt der. I det samme forsvant en tredjedel av hjorden. Soldatteren ropte, og nå var stemmen lenger borte: – Å nei, for en ulykke! Men kom likevel, ennå kan noe reddes! Bare ikke se deg tilbake! Han løp videre, men han hørte at de kom bak ham. De nærmet helligdøren: en rituell, seg. Snart kjente han glovarm pust i nakken, og noen nappet ham liten dør i gammen i beltet. Og før han fikk tenkt seg om hadde han snudd seg. en gamme: en jordhytte Da forsvant den andre tredjedelen av hjorden.

en døgenikt: en latsabb Soldatteren ropte, det var langt bortefra denne gangen: – Nå kan du prøve å følge etter resten, din døgenikt, nå er de blitt villrein! Og så forsvant hun. Da angret gutten på at han ikke hadde holdt ut og fulgt Soldatterens råd. Siden har samene hatt mye slit med å temme og gjete reinen. Men de husker hvem de fikk den av, og de kaller reinen «Solskjenken» den dag i dag. Det fortelles også om samegutter som klarte å beholde Soldatteren. Slektene etter dem kan med rette kalle seg solens barn.

O P P G AV E R

Gjenfortalt fra samisk av Kirsti Birkeland i Staloer tror at månen er et bål. 25 sørsamiske eventyr, 1986 Vurderingseksemplar 16 Svar på spørsmålene under. a Hvilke personer møter vi i eventyret, og hva kjennetegner dem? b Hva slags belønning kan gutten oppnå? c Hvilke prøvelser må samegutten gjennom for å få belønningen, og hvordan klarer han disse? d Hvordan ender eventyret? 17 Lag en forside til eventyret «Solsjenken». Du må lese eventyret nøye og få med deg flest mulig detaljer fra teksten. Du kan velge å lage en collage (klippe ut og lime sammen ulike bilder), en tegning, et maleri eller et fotografi. Det viktigste er at forsiden forteller noe om innholdet i teksten.