LÆR OM Fra 1830-årene begynte enkelte å tenke tanken at en egen norsk stat også måtte ha et eget norsk skriftspråk. En av dem som tenkte slik, var dikteren Henrik Wergeland. Først og fremst ville han slippe til norske ord og talemåter og på den måten fornorske det danske skriftspråket. Hans hovedmotstander, Johan Sebastian Welhaven, var imot dette. For han var det viktig å beholde kontakten med Danmark gjennom å fortsette å bruke det danske skriftspråket. Gut
Hauk
Gjenta
Kokka
Kua
Slægta
Qvel
Stua mi
Dansk skrivemåte i 1830-årene
Dreng
Høk
Pigen
Kokken
Koen
Slægten
Aften
Min Stue
Moderne skrivemåte
gutt
hauk
jenta/ jenten
kokka/ kokken
kua/ kuen
kveld
stua mi/ stuen min
pl ar
Henrik Wergelands norske skrivemåte
ek se m
slekten/ slekta
Fra dialekter til nynorsk
Vu
rd
er
in
gs
Ivar Aasen (1813–1896) ville verken beholde dansken eller fornorske dansken. Han ville lage et nytt skriftspråk som bygde på norske dialekter. Bare 22 år gammel skrev han en liten avhandling på dansk om språktilstanden i landet. Den var inspirert av språkdebatten hvor blant andre Wergeland hadde vært med. Der foreslår Ivar Aasen at det burde samles inn ord og grammatiske opplysninger fra alle landsdelene. På grunnlag av dette skulle det lages en ordbok og en grammatikk. Slik kunne man komme fram til et «Hovedsprog». Deretter gjorde han nettopp dette, og landsmålet, som seinere ble kalt nynorsk, ble skapt. Aasen tok i bruk det nye språket blant annet i dikt og sanger, og mange av disse ble kjente og kjære for folk. I 1885 opplevde Aasen at landsmålet ble likestilt med riksmålet, som også ble kalt det «almindelige Skrift- og Bogsprog».
14 En reise i språket
251
