Juss og Samfunn 1 (2021) utdrag by Cappelen Damm

Bla-i-bok-utdraget inneholder de fem første av totalt åtte kapitler i Juss og samfunn 1. Digitalt vurderingseksemplar av hele boka blir tilgjengelig på Min side i begynnelsen av august. Gratis brettbok-lisenser tildeles alle som har bestilt fysisk bok, slik at en kan begynne å jobbe med stoffet ved skolestart. Papirbok er estimert på lager i august/september.

Innhold

3FAMILIERETT – SAMLIV

OG SKILSMISSE 67

1JUSSEN OG SAMFUNNET

3.1 INNLEDNING TIL FAMILIERETTEN. . . . . . . . . . . 11

1.1 INNLEDNING TIL JUSSEN.. ........................ Juss, rettsregler og etikk......................................... Hva er juss?. . . . . . . . . ............................................ Hvilke typer regler har vi?.. .............................. Rettsregler. . . . . . . ............................................ Skikk- og bruk-regler..................................... Etiske / moralske regler................................. Hvordan henger juss og etikk sammen?. ........... 1.2 RETTSHISTORIE. ........................................ Hammurabis lov – en komplett lovsamling fra oldtiden.. . . . . . . . . . . . . . . . . ............................................. Romerretten – en spire til moderne rettsprinsipper..... Opplysningstiden – frihetstanker og maktfordelingsprinsippet. ....................................... Mot den moderne rettsstaten..................................

13 13 13 15 16 18 18 20 24

Litt om begrepet «familie».. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forskjeller i det juridiske synet på familietemaer. . . . . . . . . 3.2 SAMLIV. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Nærmere om hva ekteskap er.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Inngåelse av ekteskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forlovelse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Vilkår for å kunne gifte seg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Virkningene av feil.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samboerskap.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

3.3 RETTSLIGE VIRKNINGER AV Å ETABLERE EKTESKAP. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Utgangspunktet: Ekteskap har ingen virkninger.. . . . . . . . . . Råderetten over egne verdier: Ekteskap har ingen virkning. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24 Ansvaret for gjeld: Ekteskap har ingen virkning.. . . . . . . . . . . 25 Unntak: Ekteskapet har virkning på noen områder. . . . . . Virkning nr. 1: Gjensidig underholdsplikt.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . 26 Gjensidig underholdsplikt mellom samboere?.. . 27 Virkning nr. 2: Begrenset rådighet. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Ikke fri rådighet over felles bolig – el. § 32. . . . . . . . Ikke fri rådighet over felles innbo – el. § 33. . . . . . . Ikke fri rådighet over ting i sameie – el. § 31, 2. ledd og § 36. Eneeie vs. sameie.. . . . . . . . . . . . . . METODELÆRE 33 Begrenset rådighet for samboere?.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rådighet – oppsummering ved eksempel. . . . . . . . . . 2.1 RETTSSPØRSMÅL...................................... 35 Virkning nr. 3: Begrenset rett til å stifte gjeld.. . . . Ektepakt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 2.2 JURIDISK METODE..................................... 37 Å løse rettsspørsmål – en metode med fem faser........ 37 3.4 OPPLØSNING AV SAMLIV. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Rettskilder. . . . . . . . . . . . . . . ............................................. 41 Separasjon. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lovtekster.. . . . . . . . . ............................................. 43 Skilsmisse.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lex superior-prinsippet. .................................. 46 Oppløsning av samboerskap.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Lovforarbeider. . . . . . . . . ............................................. 47 Det økonomiske oppgjøret ved skilsmisse.. . . . . . . . . . . . . . . . . Rettspraksis.. . . . . . . . . . . . . ............................................ 47 Felleseie. Særeie. Eneeie. Sameie. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Forvaltningspraksis. . . ............................................. 49 Skifte av felleseie – «vanlig» skifte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Sedvane. . . . . . . . . . . . . . . . . . . ............................................ 50 Skifte av felleseie – skjevdeling.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Juridisk teori.. . . . . . . . . . . ............................................. 50 Skifte av felleseie – spesielle unntak fra Utenlandsk rett. . . . . . . . ............................................. 50 delingen, el. § 61. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Skifte når det foreligger særeie.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reelle hensyn.. . . . . . . . . . . ............................................ 51 Fordeling av verdier vs. fordeling av Tolkning av lover. . . . . . ............................................. 53 konkrete eiendeler – naturalutlegg. . . . . . . . . . . . . . . . . . . Hva er lovtolkning?. ........................................ 53 Det økonomiske oppgjøret ved avslutning av Hvorfor skal vi tolke loven?.............................. 54 samboerskap. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Resultatet av lovtolkningen. ............................. 55 Presiserende tolkning...................................... 57 Innskrenkende tolkning................................... 58 Utvidende tolkning. . ........................................ 59 Analogisk tolkning. . ......................................... 61 Antitetisk tolkning. . ......................................... 62 Regelkollisjoner. . ............................................ 63 Lex superior. . . . . ............................................ 63 Lex specialis.. . . . ............................................ 63 Lex posterior.. . . ............................................ 64

69 70 72 74 74 75 75 75 80 81 83 83 84 87 88 89 90 91 91 92 94 95 95 97 98 102 102 103 103 104 105 107 111 115 116 118 121

4 FAMILIERETT –

5 ARVERETT

BARN OG FORELDRE 125 5.1 INNLEDNING TIL ARVERETTEN. . . . . . . . . . . . . . . . 4.1 INNLEDNING. . ............................................ 4.2 FNS BARNEKONVENSJON......................... 4.3 LOVVERKET. . . . ............................................ 4.4 LITT HISTORIKK – GIFTE OG UGIFTE FORELDRE.. . . . . ............................................ 4.5 ET BARN BLIR FØDT. SPØRSMÅL OM FORELDRESKAP. ........................................

127 127 131 132 133 133 134 134 135 135 136 139 139 141 141 143 146 147 149 149 149 150 152 154 154 154

Fødselsmelding. . . . . . . . . ............................................ Hvem som rettslig sett er far, mor og medmor........... Barnets mor.. . . . . . ............................................. Barnets far.. . . . . . . . . ............................................ Moren er gift.. . . ............................................ Moren er ikke gift. ........................................ Barnets medmor. . ............................................ Alltid to foreldre?. ........................................... 4.6 FORELDREANSVAR.................................... Innholdet i foreldreansvaret. ................................... Rett til medbestemmelse – økt innflytelse med alderen Hvem har foreldreansvaret?. ................................... Forsørgelsesplikt. . . . . . ............................................. 4.7 BARNEFORDELING.................................... Enighet og avtale. . . . . . ............................................. Prinsippet om «best for barnet».............................. Uenighet om hvor barnet skal bo fast........................ Uenighet om samværsretten. .................................. 4.8 UNGE OG ØKONOMI. ................................ Unge under 18 år.. . . . . . ............................................ Hvem er vergen?.. . . . . ............................................. Hovedregelen om den rettslige handleevnen til mindreårige.. . . . . . . . . . . . . ............................................ 154 Tre unntak hvor de unge bestemmer selv.......... 155 Hovedregelen om den rettslige handleevnen – den mindreåriges gjeld. .......................................... 156

159

161 5.2 ARV PÅ GRUNNLAG AV SLEKTSKAP. . . . . . . . . 163 Livsarvingene – arveklasse 1. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 165 Foreldrene og deres livsarvinger – arveklasse 2.. . . . . . . . . . 169 Besteforeldrene og deres livsarvinger – arveklasse 3.. . . 170 5.3 ARV PÅ GRUNNLAG AV EKTESKAP.. . . . . . . . . . 172 Avdøde etterlater seg barn. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 172 Spesielt tilfelle: Avdøde etterlater seg barn som ennå ikke er født.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avdøde etterlater seg foreldre. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Avdøde etterlater seg verken barn eller foreldre. . . . . . . . . Minstearv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Reduksjon av ektefellens arv på grunn av testament. . . . Ektefellene er separerte.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Deling av ektefellens formue – ektefelleskifte. . . . . . . . . . . . . Uskifte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uskifte – oversikt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uskifte – særkullsbarn.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uskifte – livslang rett, men bortfall ved gjengifte.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Uskifte – råderett. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5.4 ARV PÅ GRUNNLAG AV SAMBOERSKAP. . . Situasjon 1: Arverett for samboere med felles barn – minstearv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Situasjon 2: Arverett for samboere ved langvarig samboerskap – minstearv. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Samboerens rett til å sitte i uskifte. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5.5 ARV PÅ GRUNNLAG AV TESTAMENT.. . . . . . . Formkrav til testament.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tilbakekall og endring av testament.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Tolkning av testament. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . Pliktig arv til barna (livsarvingenes pliktdelsarv). . . . . . . . . Eksempel på testament.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5.6 ET SPESIALTILFELLE.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5.7 DET ER INGEN ARVING.. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

173 174 175 175 176 177 177 179 179 180 180 182 183 184 185 186 187 190 195 196 198 200 201 201

Where law ends, tyranny begins* John Locke, engelsk filosof og lege (fra «Of Tyranny» («Om Tyranniet»), 1689) * Der loven slutter, begynner tyranniet

LÆREPLANMÅL TIL KAPITTEL 1 OG 2: ELEVEN SKAL KUNNE • • • •

reflektere over Noreg som rettsstat og vurdere maktfordeling, rettssikkerheit og legalitetsprinsippet i Noreg utforske og drøfte kva funksjon rettsreglane har i samfunnet utforske og bruke ulike rettskjelder for å løyse juridiske problemstillingar identifisere partar, krav, rettsleg grunnlag og juridisk problemstilling, og gjennomføre juridisk drøfting for å komme fram til ein konklusjon

J USSEN OG SAMFUNNET

Velkommen til et spennende, engasjerende og viktig fag! Du har bestemt deg for rettslære, eller juss som vi også kaller det – gratulerer, du har gjort et godt valg!

Rettslære er først og fremst et praktisk fag som tar opp konkrete problemstillinger › Har Marte Kirkerud rett til å gi Peder Ås sparken fordi han nå har kommet for sent på jobben for tredje gang?

› Lars Holm har brutt seg inn i en hytte og stjålet verdisaker. Men

han kan ikke straffes, sier han, fordi han var så full at han ikke visste hva han gjorde. Hadde han vært edru, ville han aldri ha gjort noe så dumt! Er rus grunn for å frita for straff?

› Adriana Cabrera dør. Hvem arver det hun etterlater seg? › Den lokale sportsklubben ønsker å arrangere et gateløp og ønsker at området skal være bilfritt hele helgen. Kan kommunen vedta å stenge trafikken?

Innhold 1.1 INNLEDNING TIL JUSSEN. ................. ................................................... 13 Juss, rettsregler og etikk............................................................................. 13

1.2 RETTSHISTORIE. .................................. ................................................... 24 Hammurabis lov – en komplett lovsamling fra oldtiden. ............................ Romerretten – en spire til moderne rettsprinsipper. . ................................. Opplysningstiden – frihetstanker og maktfordelingsprinsippet. ................. Mot den moderne rettsstaten....................................................................

12 | 1 jussen og samfunnet

24 25 26 27

1.1 Innledning til jussen Du skal lære en metode for å løse konkrete spørsmål og saker som kan komme opp i praksis – juridisk metode. Juridisk metode er reglene for hvordan vi på en faglig akseptabel måte

Juridisk metode

• identifiserer, • drøfter og • løser rettsspørsmål. Metoden gjør deg i stand til å gå løs på en sak som inneholder rettslige problemer på en fagmessig god måte – du finner de juridiske spørsmålene, drøfter og veier de ulike argumentene og trekker så en konklusjon i saken. Det er den samme grunnleggende metoden vi bruker for alle konkrete juridiske spørsmål. Dette kan kanskje virke litt abstrakt og uklart i begynnelsen – men, bare rolig. Trekkene i juridisk metode går vi igjennom i det neste kapitlet, Metodelære, slik at du er klar for å gi deg i kast med de oppgavene og spørsmålene vi møter i hovedtemaene i denne boka: • familierett • arverett • arbeidsrett og likestilling • avtalerett • kjøpsrett Før vi går over til metodelæren og konkret løsning av rettsspørsmål, skal vi i dette kapitlet se nærmere på • hva juss er • hvilke typer regler vi har • hvordan juss, etikk og moral henger sammen

JUSS, RETTSREGLER OG ETIKK Hva er juss?

Juss

Rettslære handler, som vi har sett, om å løse konkrete saker som inneholder juridiske problemstillinger. Men jussen har linjer til mange andre temaer, fag og samfunnsområder. La oss se litt nærmere på dette.

13 | 1 jussen og samfunnet

Samfunnsspørsmål

› 1. Viktige samfunnsspørsmål

Jussen gir muligheter for å reflektere over mer grunnleggende samfunnsmessige spørsmål – både i et nasjonalt og et internasjonalt perspektiv, for eksempel: • Hvilken rolle spiller Grunnloven i det norske samfunnet? • Hvordan er maktfordeling og folkesuverenitet grunnleggende for demokratiet? • Hva er en rettsstat – og hva er sammenhengen mellom rettsstat og demokrati? • Hva er menneskerettigheter, og hva innebærer de for oss som individer? • Hvordan kan rettsregler motvirke diskriminering? • Hvorfor straffer vi – og virker egentlig straff? Disse og lignende overordnede spørsmål er vi opptatt av i rettslære. Juss handler derfor både om å løse spørsmål i enkeltsaker og om mer fundamentale spørsmål om makt, demokrati og rettferdighet.

›

2. Viktige begreper og «verktøy» I tillegg til dette gir juss konkret kunnskap om viktige rettslige begreper. Disse begrepene rommer ofte «verktøy» som er praktiske og nyttige både i dagliglivet, i arbeidslivet og i det offentlige liv. Derfor lærer vi hva et testament er, hva en arbeidsavtale er, og hva et enkeltvedtak er – for å ta noen eksempler.

› 3. Kulturell identitet

Juss handler om lovene og reglene i samfunnet. Å ha felles lov og rett ligger i kjernen av det å skape og opprettholde en sivilisasjon. Lovene er derfor sentrale i samfunnslivet og forteller oss om hvilke plikter og rettigheter vi har overfor hverandre. Lovene er også en viktig del av vår kultur og er med på å skape en felles, nasjonal identitet. Grunnlovsdagen – 17. mai – er et eksempel på dette.

› 4. Juss og samfunnsbygging

Juristens rolle er å tolke og å bruke loven. Når rettsreglene brukes korrekt, blir den politiske viljen gjennomført. Ved hjelp av lov, rett og rettferdighet bygges og utvikles samfunnet i den retningen vi har staket ut i fellesskap. Derfor har juristene blitt kalt samfunnets arkitekter.

14 | 1 jussen og samfunnet

Og motsatt: Et samfunn som ikke har rettsregler som setter grenser for oss og for styresmaktene, åpner for lovløshet, og i verste fall – slik vi minnes om i sitatet først i dette kapitlet – for maktmisbruk. Dette så våre forfedre, og som det het i Frostatingsloven (i versjonen fra 1260, selve loven er fra før år 1000): At lögum skal land várt byggja en eigi at ulögum øyða.

I et mer moderne språk: Med lov skal landet vårt byggjast, og ikkje med ulov øydast.

› 5. Juss og politikk

Det er viktig å huske på at juss ikke er det samme som politikk, selv om jussen brukes for å gjennomføre den politikken vi ønsker å ha. Mens politikk blant annet handler om hvilke regler vi bør ha, og om de store utviklingslinjene og prioriteringene i samfunnet, arbeider juristen med de reglene vi faktisk har.

› 6. Juss og filosofi

Filosofer har i uminnelige tider reflektert over hva som er rett og galt. Hvilken adferd er akseptabel? Hvor stor innskrenkning i vår frihet bør vi som enkeltindivider tåle? Hvordan kan samfunnet mest optimalt organiseres? Rett og filosofi henger historisk sett nøye sammen, og det er mange filosofer som gjennom tidene har kommet med store bidrag til juss og rettsutvikling. Juss er likevel ikke filosofi. Filosofen ser overordnet på spørsmålene og er for eksempel opptatt av hvordan vi ut fra vår fornuft kan forsvare at vi utformer de rettsreglene vi gjør. Igjen, jussen er i hovedsak et praktisk fag. Som jurister bruker vi de reglene vi har, som verktøy for å løse konkrete saker, uansett om vi filosofisk sett kan «gå god» for dem eller ikke. At gudinnen Justitia som regel er fremstilt med bind for øynene, kan tjene som eksempel: Vi skal ikke ta hensyn til utenforliggende ting.

Hvilke typer regler har vi? Overordnet har vi tre typer regler: 1. rettsregler 2. skikk og bruk-regler 3. etiske/moralske regler

15 | 1 jussen og samfunnet

Frostatingsloven

Justitia, rettferdighetens gudinne, her med bind for øynene. Gudinnen symboliserer at rettsvesenet skal dømme upartisk og rettferdig.

Rettsregler Rettsreglene

Rettsreglene er kjernen i jussfaget. Det er rettsregler vi arbeider med i rettslære. Rettsregler er de normene i samfunnet vårt som på en bindende måte regulerer a) forholdet mellom mennesker b) forholdet mellom mennesker og styresmaktene c) forholdet mellom styresmaktene Et eksempel på en rettsregel av type a, forholdet mellom mennesker, er at du, når du kjører bil, plikter å stanse opp ved fotgjengerfelt og slippe fotgjengere over veien. Vi har å gjøre med en rettsregel av type b, forholdet mellom mennesker og styresmaktene, når vi ser at alle som tjener penger hvert år, må levere skattemelding til skattemyndighetene. Et eksempel på type c, forholdet mellom styresmaktene, er at det er domstolene – og ikke for eksempel Stortinget – som skal dømme i rettssaker.

Rettsreglenes hovedformål

Det er to hovedformål med rettsregler: Det ene formålet er å regulere måten vi opptrer på: Rettsreglene sier noe om hvordan vi skal eller ikke skal oppføre oss, hva vi har lov til å gjøre, og hva vi ikke har lov til. Dette kan, mer juridisk, uttrykkes som at rettsreglene normerer adferd. I straffeloven står det at det er forbudt å stjele, og at hvis

16 | 1 jussen og samfunnet

du likevel gjør det, kan du straffes. Hvis du har dyr på gården din, plikter du etter loven å sørge for god dyrevelferd. Rettsreglene gir altså normer for hvordan vi skal opptre. Det andre formålet er at rettsregler gir løsning på juridiske konflikter. Hvis du har kjøpt en bil og den har mange og vesentlige feil, kan du da kreve pengene tilbake? Hvis naboen graver og ødelegger et vannrør og det fører til at kjelleren din blir full av vann og tingene dine blir ødelagt, kan du kreve erstatning? Rettsreglene gir oss svar når en rettslig tvist må løses. Noen rettsregler gir rettigheter, andre plikter. Noen stiller opp forbud, andre gir påbud. Og den rettsregelen som gir en rettighet til én, er gjerne en plikt for den andre: I Norge har alle barn rett til å motta undervisning. Denne retten er speilet av en plikt for det offentlige om å stille opp med skoler. Hvis du betaler skatt, har du rett til å klage hvis du mener du må betale mer enn du skal. Da har forvaltningen en plikt til å behandle din klage. (Om du får medhold, er en annen sak.) Vi har rett til å stemme ved valg. I dette ligger også at myndighetene har en plikt til å arrangere valg. Hvis du har kjøpt en bil med vesentlige mangler, har du rett til å heve kjøpet. Bilselgeren har da plikt til å tilbakebetale kjøpesummen til deg og ta tilbake bilen – for å ta noen grunnleggende eksempler. Det vanlige er at rettsregler kan håndheves. Det vil si at staten (domstolene, politiet eller andre myndigheter) kan sette makt bak reglene og tvinge igjennom at de blir fulgt. Ofte er det en eller annen sanksjon forbundet med å bryte en rettsregel, for eksempel bot eller fengselsstraff for å overtre en strafferettslig rettsregel, eller plikt til å gå ut av bilen og å la den stå hvis kjøretøyet ikke er i samsvar med rettsreglene om trafikksikkerhet. Derfor er rettsreglene bindende. Rettsreglene gjelder normalt generelt, det vil si at de retter seg mot alle medlemmene av samfunnet. Det er i samfunnets interesse som helhet at rettsreglene blir fulgt. Rettsregler kommer normalt til uttrykk i lovverket, og rettsreglene er derfor skriftlige. Lovverket er en samlebetegnelse for lovregler fra mange ulike kilder. De viktigste er • Grunnloven fra 1814, som på mange måter er vår viktigste lov • lover, dvs. «vanlige» lover vedtatt av Stortinget, også kalt formelle lover • forskrifter, som er rettsregler utformet av regjeringen eller de ulike departementene, for eksempel Kunnskapsdepartementet • vedtekter, som for eksempel politiet vedtar

17 | 1 jussen og samfunnet

Rettsreglene normerer adferd Rettsreglene gir løsninger på juridiske konflikter

Håndheving og sanksjon

Lovverket: skriftlige lovregler fra ulike kilder

• internasjonale avtaler eller traktater (eller konvensjoner), som er regler som ulike land har inngått om et bestemt tema (for eksempel Svalbardtraktaten) Dommer: en viktig kilde til rettsregler

Gjeldende rett: alltid utgangspunktet for juridiske saker

Vi finner også rettsregler som blir til gjennom avgjørelser. Det er nemlig mange dommer (spesielt dommer fra Høyesterett) og forvaltningsavgjørelser som inneholder bindende formuleringer som vi ser på som rettsregler. Rettsregler er ikke konstante. Over tid vil oppfatningene om hva som er rett og galt, endre seg, og da vil politikerne endre lovverket. Men juristene jobber i konkrete saker alltid med hvordan rettsreglene er, ikke hvordan de var eller hvordan de bør være i fremtiden. Det er gjeldende rett vi skal ta utgangspunkt i når vi skal løse en juridisk tvist.

Skikk- og bruk-regler Skikk og bruk-regler

Skikk og bruk-regler er sosiale normer som gjelder i hverdagslige situasjoner. Vi handler i samsvar med regler for skikk og bruk – eller rett og slett god folkeskikk – når vi møter opp på kafeen som avtalt, demper stemmen når vi kommer inn på et museum, eller svarer høflig om noen spør oss om veien. Skikk og bruk-regler er gjerne uskrevne. Det er ingen som formelt håndhever reglene, og det å bryte dem har derfor ikke noen annen konsekvens enn reaksjoner fra omverdenen. Disse kan imidlertid være ubehagelige nok: Man risikerer kritikk fra omgivelsene, og i verste fall utestengelse fra sosiale sammenhenger, hvis man velger å handle uten å ta hensyn til regler for takt og tone. Mens lovene normalt gjelder for alle i samfunnet, kan skikk og bruk-regler være ulike, avhengig av miljø, geografi og aldersgruppe. Det som ungdom i Harstad mener er god skikk og bruk for å hilse på hverandre, kan være annerledes enn blant pensjonister i Sandnes. Begge grupper har likevel sine skikk og bruk-regler. Som lovene endrer også skikk og bruk-reglene seg over tid. Det er imidlertid ikke Stortinget som endrer disse reglene. I stedet endres reglene for sosial adferd på en «uformell» måte gjennom at befolkningen gradvis og over tid forandrer syn på hva som er sosialt akseptabel adferd.

Etiske / moralske regler Et viktig begrep vi møter når vi diskuterer spørsmål som har med rett og rettferdighet å gjøre, er etikk. Vår etikk (eller vår moral, begrepene brukes ofte om hverandre) er våre individuelle grunnholdninger til hva som er rett og hva som er galt.

18 | 1 jussen og samfunnet

Etiske regler styrer derfor, på et fundamentalt plan, vår oppfatning om hva vi bør gjøre og ikke gjøre, og hva vi bør si og ikke si. Vår etikk kan stamme fra våre religiøse eller filosofiske eller livssynsmessige overbevisninger – eller en kombinasjon av disse. De etiske vurderingene vi gjør, kan være basert på fornuft eller på følelser – eller begge deler. Alle livssynsretninger og religioner har etiske regler som handlinger og holdninger måles mot: For de aller flere mennesker, uansett livssyn, er drap, svik, feighet, lureri og utroskap umoralsk. Hjelpsomhet, nestekjærlighet og omsorg, på den andre siden, forbindes med god etikk nær sagt hvor som helst på kloden. Etikken dreier seg ofte om prinsipper for hvordan vi skal være mot andre mennesker, eller om vårt forhold til naturen rundt oss. Etiske spørsmål kan ved første øyekast fremstå som enkle, men de viser seg ofte komplekse når vi går i dybden. Det er etisk riktig for de fleste av oss å snakke sant og å hjelpe andre mennesker når de lider. Men er det etisk forsvarlig å si sannheten i alle sammenhenger og å hjelpe andre for enhver pris? Videre: Vold og våpenbruk er i utgangspunktet umoralsk. Samtidig må vi kunne forsvare oss – både som individer og som samfunn. Når Norge og andre land har et organisert, militært forsvar, er det nettopp for å kunne møte aggressivitet med vold. Er det etisk riktig? Er det moralsk forsvarlig å eksportere våpen fra Norge til utlandet, eller er det riktig å produsere våpen overhodet?

19 | 1 jussen og samfunnet

Etiske regler

Mange etiske dilemmaer dreier seg om forholdet mellom miljøvern og økonomisk vekst.

Etiske problemstillinger

Menneskenes ulike aktiviteter kan kreve at vi gjør inngrep i naturen, som å felle trær, bygge dammer, demme opp elver og bore etter olje – kanskje på bekostning av dyr, planter og lokalsamfunn. Hvor går grensen mellom det etiske og det uetiske i slike tilfeller? Vår etikk forteller oss at menneskelivet er det aller viktigste å verne om. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at vi tar i bruk de strengeste reaksjonene når vi straffer en morder. Likevel er det nyanser. Hvis noen er hjelpeløst syke og lider og ikke har noen utsikt til bedring, er det mange som argumenterer for at aktiv dødshjelp er forsvarlig. Abort er et annet etisk stridstema. Forvaltningen av rovdyr også. Skal vi tillate aktiv dødshjelp? Selvbestemt abort? Er det i samsvar med vår etikk at vi feller rovdyr av hensyn til landbruksinteresser? Noen mener nei, andre ja. Vi ser at er det er ulike oppfatninger om disse og utallige andre store og små etiske problemstillinger.

Hvordan henger juss og etikk sammen?

Juss og etikk

Objektive rettsanvendere

Vi har altså rettsregler, skikk og bruk-regler og etiske/moralske regler. Skikk og bruk-reglene, som er uformelle, sosiale spilleregler, har liten betydning når vi arbeider med juss, og vi går ikke nærmere inn på dem her. Men når rett og rettferdighet blir diskutert, ser vi ofte at både juss og etikk blir trukket inn og nevnes om hverandre. La oss derfor se nærmere på sammenhengen mellom rettsregler og etiske regler. Hvilken plass har etikken i jussen? Etikken kan være svært viktig for oss som enkeltmennesker. Selv om etikk og moral ofte har en essensiell plass i livet vårt, er etikk likevel ikke et begrep som er sentralt i løsningen av juridiske spørsmål. Det kan oppstå konflikt mellom det som vi opplever som etisk riktig, og det som loven gir anvisning på. Når vi står overfor et konkret rettsspørsmål, er det ikke vår egen etikk som skal peke ut svaret vi kommer med. I stedet er det en rettslig tilnærming, i samsvar med juridisk metode, som skal danne grunnlaget for løsningen. I konkrete jusspørsmål skal derfor vår private etikk tones helt ned – vi skal ideelt sett være «kjølige» og objektive rettsanvendere. La oss ta et eksempel: Dommeren, som har som jobb å avgjøre rettsspørsmål, skal ta stilling til en sak som handler om ulovlig jakt på rovdyr. La oss si at en Lars Holm er tiltalt for å ha skutt en ulv – uten at det er gitt tillatelse til det. Om dommeren personlig mener at alle ulver i Norge bør bevares, eller hun mener at alle ulver bør felles, skal ikke påvirke avgjørelsen hennes. Hvis hun

20 | 1 jussen og samfunnet

etter en juridisk vurdering kommer til at den tiltalte, Lars, er skyldig etter loven, skal hun dømme. La oss si at Lars finnes skyldig. Etter loven skal han da straffes. Den straffen dommeren skal utmåle, skal ikke være påvirket av om hun er helt enig med ham eller sterkt uenig. Straffen skal være basert på hva loven sier, straffenivået i lignende saker, merknader i forarbeidene osv. – hun skal bruke juridisk metode. Hvis det ikke hadde vært slik, ville vi risikere at «flaks eller uflaks» med dommeren avgjør om det blir en veldig mild eller veldig streng straffereaksjon. Like tilfeller ville da bli behandlet ulikt, og avgjørelser kunne bli vilkårlige og urettferdige. Vår rettssikkerhet ville blitt truet. Dommeren, og vi andre som arbeider med loven, er ikke lovgivere. I juridiske spørsmål skal vi bruke loven slik den er vedtatt – ikke vårt eget moralske kompass. Det skal likevel påpekes at det svært ofte er slik at loven og etikken går hånd i hånd: Norge er et demokrati. De lovene og rettsreglene vi har laget, er i prinsippet uttrykk for hva flertallet anser som rett og riktig. Dessuten kan lovene bli endret: Når etiske oppfatninger om rett og galt i samfunnet forandrer seg, kommer de justerte holdningene gjerne til uttrykk i ny lovgivning.

Viktig om sitat av lovtekst i Juss og samfunn Når vi i denne boka viser til loven og siterer ordlyden, bruker vi denne skrifttypen eller skiller ut hele sitatet med | og innrykk. Når du ser slik tekst, eller adskilte sitat, vet du at ordene stammer direkte fra loven. Dersom du nå blar om til neste side, vil du se to eksempler på adskilt sitat (s. 22–23). Du vil ser at vi noen ganger skråstiller – kursiverer – ett eller flere ord i lovteksten vi siterer. Disse kursiveringene er ikke en del av loven slik Stortinget vedtok den. Vi kursiverer for å fremheve viktige ord, vilkår eller momenter. Noen ganger siterer vi ikke alt som står i lovteksten. Det er fordi ikke alt er relevant for det vi drøfter eller vil vise. Det har også å gjøre med at vi i boka har begrenset med plass. Når vi utelater noe, viser vi dette ved hjelp av denne klammeparentesen […]. I den originale lovteksten er det altså noen ord ekstra som vi har valgt ikke å ta med akkurat her. De utelatte ordene kan naturligvis ha betydning i andre sammenhenger, men ikke i den aktuelle konteksten.

21 | 1 jussen og samfunnet

Ny lovgivning

Synet på homofili kan tjene som eksempel: Homofilt samliv (men bare mellom menn!) var straffbart i Norge frem til 1972. I dag kan homofile ikke bare gifte seg – det er forbudt å diskriminere på grunnlag av seksuell legning. Dette fremgår av likestillings- og diskrimineringsloven (lov av 16. juni 2017) § 6, der det heter: Diskriminering på grunn av [...] seksuell orientering [...] er forbudt. Likestillings- og diskrimineringsloven, Lov av 16. juni 2017 § 6

Endret etikk og syn i verdispørsmål har altså gitt endrede lover. Men at lovverket er slik det er, påvirker også folks holdninger. Lovene gir etikk til oss som er borgere i samfunnet. La oss ta et eksempel til. I begynnelsen av 2000-tallet var det lov å røyke på utesteder (for eksempel kafeer og restauranter) i Norge. Myndighetene varslet at det ville komme et forbud mot dette. Av den offentlige debatten omkring dette spørsmålet var det lett å se at mange var imot et forbud. Rundt 50 % av befolkningen, ifølge en undersøkelse, mente at det fortsatt burde være tillatt å røyke på utesteder. Likevel ble loven innført – det skjedde i 2004. Regelen står i lov om vern mot tobakksskader av 9. mars 1973 (tobakksskadeloven) § 25, og lyder:

Synet på homofili har endret seg drastisk. Er det folks holdninger som har ført til lovendringer, eller har lovendringene påvirket holdningene?

22 | 1 jussen og samfunnet

§ 25. Røykeforbud i lokaler og transportmidler I lokaler og transportmidler hvor allmennheten har adgang skal lufta være røykfri. Det samme gjelder i møterom, arbeidslokaler og serveringslokaler.

Allerede ett år etter at loven kom, i 2005, ble det gjort en ny undersøkelse. Da hadde loven støtte av over 75 % av befolkningen. I dag har loven virket gjennom mange år, og det er enda flere som støtter dette forbudet. Det er mange grunner til at oppslutningen om dette forbudet er stort, blant annet en økt generell helsebevissthet. Vi kan likevel trygt anta at lovgivningen fra 2004 direkte har innvirket på våre holdninger. Begge eksemplene illustrerer vekselvirkningen mellom etikk og lovgivning – oppfatningene om rett og galt er i utvikling, og juss og etikk påvirker hverandre.

Oppgaver 1. Hva skiller juss fra filosofi? 2. Hvilke typer regler har vi? 3. Hva kjennetegner en rettsregel, og hva skiller rettsregler fra andre typer

regler i samfunnet? 4. Se på eksemplene under (a–h). Hva slags regler er dette? a) Vi takker for presanger som vi får. b) Vi kjører ikke 60 kilometer i timen der det er 30-sone. c) Vi stjeler ikke i matbutikken. d) Vi hilser tilbake når noen sier hei til oss. e) Vi er ikke gift med mer enn en person samtidig. f) Vi slår ikke andre mennesker. g) Vi tar på oss pene klær på 17. mai. h) Vi skal ikke drepe andre mennesker. 5. Forklar med ett eller flere eksempler hvordan rettsregler og etikkregler

påvirker hverandre.

Refleksjon 1. Hvilke typer regler møter du på skolen?

23 | 1 jussen og samfunnet

Lov om vern mot tobakksskader (tobakksskadeloven), av 9. mars 1973

1.2 Rettshistorie Det er en nær sammenheng mellom det å ha lover og det å ha en sivilisasjon. Vi kan derfor gå ut fra at rettsregler har eksistert helt fra mennesket begynte å komme sammen i organiserte samfunn. La oss se nærmere på enkelte trekk i rettshistorien.

HAMMURABIS LOV – EN KOMPLETT LOVSAMLING FRA OLDTIDEN

Talionsprinsippet: prinsipp om gjengjeldelse

Babylon var en bystat i oldtidens Mesopotamia. Byen, som lå ved elva Eufrat, hadde en svært høyt utviklet kultur og regnes for det viktigste senteret i Midtøsten gjennom de siste årtusenene før vår tidsregning. I 1901 ble det funnet en steinsøyle som inneholder lover fra den tiden Hammurabi var konge i Babylon (ca. 1700 f.Kr.). Lovene består av 282 «paragrafer» som gir regler på de fleste viktige samfunnsområder. Bestemmelsene er ordnet systematisk og dekker temaer som strafferett, kontraktsrett, forvaltningsrett og familierett. Hammurabis lov er altså en helhetlig lovsamling – trolig den eldste i menneskehetens historie. Det fremgår av Hammurabis lov at samfunnet var sterkt klassedelt. Kongen hadde makten – Babylon var et enevelde. Mange av straffebestemmelsene i Hammurabis lov bygger på talionsprinsippet, dvs. prinsippet om gjengjeldelse. Følgende regel er et eksempel på det (Hammurabis lov, bestemmelse 229):

24 | 1 jussen og samfunnet

Hvis en byggmester bygger et hus for noen, men gjør feil under byggingen, slik at noe faller ned og dreper eieren, skal byggmesteren dømmes til døden.

ROMERRETTEN – EN SPIRE TIL MODERNE RETTSPRINSIPPER Romerne hadde et avansert rettssystem, og romerrettens «glansperiode» var fra ca. 100 år f.Kr. til ca. 200 e.Kr. Romerne hadde likevel ikke en rettsstat i vår forstand. Slavene hadde ingen politiske eller juridiske rettigheter – de var husherrens eiendom. Slaver kunne kjøpes og selges på torget, som andre eiendeler. Det romerske samfunnet var patriarkalsk. Familiefaren – pater familias – hadde i utgangspunktet myndigheten over barna og hustruen. Kvinner hadde likevel en del juridiske rettigheter, som retten til å eie og arve eiendom, sette opp sitt eget testament og kreve skilsmisse. Men kvinnene manglet politiske rettigheter og kunne for eksempel ikke inneha noe embete eller stemme.

Romas styresett Roma var opprinnelig styrt av konger, men kongedømmet ble styrtet og erstattet av en romersk republikk rundt år 500 f.Kr. Det nye styresettet innebar en viss fordeling av makt, blant annet ved at Roma fikk et senat, en slags lovgivende forsamling, og såkalte folkeforsamlinger. Roma var imidlertid ikke noe demokrati i betydningen folkestyre. Folkeforsamlingens rolle var i hovedsak begrenset til å godkjenne fiks ferdige «forslag» fra senatet. Og plassene i senatet var forbeholdt en liten elite av Romas rikeste og mest fornemme familier, aristokratiet. Når makten er samlet hos et lite aristokrati på denne måten, kalles styresettet et oligarki. I år 27 f.Kr. falt republikken, og Roma gikk over til å bli styrt av keisere med all maket, et enevelde.

Den mest kjente romerske juristen er Marcus Tullius Cicero (106 f.Kr. til 43 f.Kr). I tillegg til å være jurist og advokat var han filosof og medlem av senatet. Han satt også som senatsleder, såkalt konsul. Hans juridiske forfatterskap har hatt stor betydning helt opp til vår tid.

25 | 1 jussen og samfunnet

Hammurabis lov, bestemmelse 229

Cicero

Arven etter Cicero Ciceros innflytelse har vært stor i europeisk juss og rettsfilosofi. Dette kan vi illustrere ved det faktum at hans verk De officiis (Om pliktene) var bok nummer to som ble trykt etter at Johannes Gutenberg oppfant trykkpressen i 1440 – den første var Bibelen!

En stor del av rettsprinsippene som vi bruker i dag, har rot i romerretten. Her følger noen viktige eksempler på dette: Viktige rettsprinsipper som stammer fra romerretten

Prinsippet om likhet for loven: Romerne utviklet ideen om at loven skal gjelde likt for alle borgere. Loven sto over alle mennesker, og den skulle anvendes på samme måte, enten du var rik eller fattig, embetsmann eller privatmann. Legalitetsprinsippet: Romerne la vekt på at politikerne og andre med makt ikke på en vilkårlig måte kunne gripe inn overfor borgerne. Skulle man straffes, var det bare hvis det fantes grunnlag for det i loven. Prinsippet om at inngrep overfor innbyggerne krever grunnlag i lov, kalles legalitetsprinsippet og gjelder i alle rettsstater den dag i dag, også i Norge. Prinsippet om uskyld: Hvis noen ble tiltalt for en straffbar handling, skulle han eller hun anses som uskyldig inntil skyldspørsmålet ble avgjort av retten. Prinsippet om at man er uskyldig inntil dom har falt, kalles uskyldspresumsjonen (en presumsjon er en antakelse, her altså en antakelse om at vedkommende er uskyldig før bevisene er vurdert og retten eventuelt har funnet at den tiltalte er skyldig). Også uskyldspresumsjonen er en grunnleggende regel i moderne rettsstater.

Inndeling i privatrett og offentlig rett

Inndeling i privatrett og offentlig rett: Når det gjelder begreper og rettssystematikk, har romerne hatt viktige bidrag. For eksempel delte romerne retten inn i områder, blant annet ius privatum og ius publicum. Dette svarer til vår inndeling i privatrett og offentlig rett.

OPPLYSNINGSTIDEN – FRIHETSTANKER OG MAKTFORDELINGSPRINSIPPET I Europa var 1700-tallet preget av intellektuell nysgjerrighet og søken. Selv om religionen var viktig og sto sterkt, kom det en erkjennelse av at kirken

26 | 1 jussen og samfunnet

ikke var alene om å ha autoritet. Også herredømmet som staten og statsoverhodet – i praksis kongen – hadde, ble utfordret. Det tradisjonelle maktapparatet i samfunnet møtte altså motstand. I stedet tenkte man at innsikt i viktige mellommenneskelige, naturvitenskapelige og samfunnsmessige spørsmål kunne nås på grunnlag av fornuft og rasjonell undersøkelse. Denne perioden kalles opplysningstiden, og viktige tenkere var franskmennene Voltaire, Rousseau og Montesquieu. Engelskmannen John Locke var også sentral. Han var spesielt opptatt av at makten i samfunnet bare kunne utøves og brukes på en legitim og rettferdig måte hvis den hadde grunnlag i folket. Folket var suverent, mente han. Han krevde at staten erkjente folkets rett til samtykke, og at staten skulle beskytte universelle rettigheter som retten til liv, frihet og eiendom. Mot slutten av 1700-tallet munnet disse intellektuelle strømningene ut i opprør, der den franske revolusjonen er det mest kjente og betydningsfulle. Det ble krevd at makten skulle utgå fra folket og være mer demokratisk fordelt, og at rettsprinsipper og lovregler skulle ligge til grunn for styring og politikk. Spesielt viktig var et politisk skrift som Montesquieu skrev i 1748, Om lovenes ånd. I verket tar han til orde for tre prinsipper som ble svært viktige for ulike grunnlover i den vestlige verden, blant annet den amerikanske grunnloven fra 1787 og vår egen grunnlov fra 1814:

Vektlegging av fornuft og rasjonell undersøkelse

John Locke: Legitim makt må ha grunnlag i folket; staten som beskytter av universelle rettigheter

Tre prinsipper fra Montesquieus Om lovenes ånd

• Maktfordeling. Makten i samfunnet burde fordeles mellom organer som er uavhengige av hverandre. Dette prinsippet ble senere kalt maktfordelingsprinsippet og gjelder i alle rettsstater i dag. • Menneskenes frihet. Alle mennesker er født frie. Slaveri og annen undertrykkelse var i strid med fornuften og måtte opphøre. Disse tankene har vært med på å bane vei for menneskerettighetene. • Statens hovedoppgave. Den viktigste oppgaven til staten, mente Montesquieu, er å sikre frihet til borgerne i landet.

MOT DEN MODERNE RETTSSTATEN Den rettsstaten vi har i Norge i dag, er et foreløpig «sluttprodukt» av juridisk og filosofisk tenkning gjennom århundrer, for ikke å si årtusener. At vi har en «rettsstat», innebærer at Norge bygger på grunnleggende prinsipper som har med frihet og rettferdighet å gjøre. Det er mange elementer som til sammen gjør at vi kan si at et samfunn er en rettsstat, men det er særlig tre prinsipper som har en fremskutt plass:

27 | 1 jussen og samfunnet

Rettsstaten

Legalitetsprinsippet: Inngrep overfor borgerne må ha grunnlag i lov

Grunnloven § 96 og § 113

› 1. Legalitetsprinsippet

Som vi har sett, ble legalitetsprinsippet utviklet av romerne, og det går ut på at inngrep overfor innbyggerne krever grunnlag — eller hjemmel — i lov. Dette innebærer at maktapparatet ikke vilkårlig kan foreta seg noe tyngende overfor borgerne. For eksempel kan ikke myndighetene i en rettsstat på en tilfeldig måte kaste folk i fengsel, ta fra dem eiendom eller ilegge skatter. Hvis det offentlige skal gjøre slike inngrep, må borgerne selv, gjennom en lovgivende forsamling (hos oss Stortinget), ha gitt lover som tillater dette. Legalitetsprinsippet kalles også lovprinsippet. Legalitetsprinsippet er slått fast i to bestemmelser i Grunnloven. § 96. Ingen kan dømmes uten etter lov […]. § 113. Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.

EMK artikkel 7

Legalitetsprinsippet følger også av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 7: Ingen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling på grunn av noen gjerning eller unnlatelse som ikke utgjorde en straffbar handling etter nasjonal eller internasjonal rett på den tid da den ble begått. Heller ikke skal en strengere straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straffbare handling ble begått.

Høyesterett tolker legalitetsprinsippet strengt, særlig når det gjelder spørsmål som har med straff å gjøre. Som eksempel kan nevnes telefonsjikanedommen (Rt. 1952, s. 989): Rettspraksis: Telefonsjikanedommen (Rt. 1952, s. 989)

RETTSPRAKSIS: Telefonsjikanedommen En mann var tiltalt for å ha ringt en gift dame. Han ringte henne flere ganger på kveldstid og på en plagsom måte. Oppringningene fremsto som sjikane. Mannen var tiltalt etter den forrige straffeloven (fra 1902) § 181 som gjorde det straffbart å forstyrre «den alminnelige fred og orden». Den første rettsinstansen tolket lovbestemmelsen slik at den omfattet telefonoppringningene. Mannen hadde altså forstyrret «den alminnelige fred og orden». Det var med andre ord hjemmel i loven for straff, mente man. Høyesterett var ikke enig i dette. Høyesterett mente at telefonoppringningene var gjort i den hensikt å sjikanere damen. Høyesterett anså også at handlingen burde straffes – den var klart straffverdig.

28 | 1 jussen og samfunnet

Høyesterett forholdt seg imidlertid strengt til lovprinsippet: Retten fremholdt at oppringningene forstyrret den private freden til damen. Oppringningene hadde derimot ikke forstyrret den alminnelige freden. Høyesterett aksepterte ikke en utvidende tolkning (se s. 59) av uttrykket «den alminnelige fred og orden» – det fantes da ikke lovgrunnlag for å straffe. Han hadde derfor ikke brutt loven, og mannen ble frifunnet.

Dommen førte til at Stortinget senere vedtok en lov som ga hjemmel for å straffe slike handlinger. Lovendringen kom imidlertid for sent til å ramme den handlingen som mannen var tiltalt for – nemlig å drive telefonsjikane. Dette gir et eksempel på en annen viktig side ved legalitetsprinsippet: Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft, se Grunnloven § 97. Hvis en handling ikke er straffbar på tidspunktet for handlingen, la oss si 14. mars, hjelper det ikke om Stortinget gir en lov 15. mars som gir straff for handlingen. Bare handlinger som er gjort etter 15. mars, kan straffes. Loven har ikke virkning for tidligere handlinger. Kommer en sak for retten der handlingen var straffri på gjerningstidspunktet, men straffbar nå, skal domstolen frifinne den tiltalte med grunnlag i legalitetsprinsippet. At han eller hun burde bli straffet, spiller ingen rolle.

›

2. Folkesuverenitetsprinsippet En rettsstat bygger på at lover og regler og all utøvelse av makt må stamme fra folket selv. Bare da er makten legitim. Folkesuverenitetsprinsippet har røtter i opplysningstidstenkningen og står som en motsetning til et styresett der én (for eksempel en konge, en fyrste eller en tyrann) eller noen få (for eksempel et privilegert aristokrati) sitter med makten. Rettsstaten er med andre ord basert på at samfunnet er et demokrati (og ikke et enevelde eller et oligarki). Folkesuverenitetsprinsippet er nedfelt i Grunnloven § 49.

Grunnloven § 97: Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft

Folkesuverenitets prinsippet: All makt må stamme fra folket

Grunnloven § 49

Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg.

›

3. Rettssikkerhetsprinsippet Rettssikkerhet skal gi hver borger generell trygghet og vern mot maktovergrep. Rettssikkerheten er også med på å sikre at borgeren mottar de rettigheter han eller hun har etter loven. Rettssikkerheten er på plass både for lovlydige borgere og for dem som står tiltalt for straffbare handlinger. Når

29 | 1 jussen og samfunnet

Rettssikkerhets prinsippet: Borgerne skal ha trygghet og vern mot maktovergrep

Politikerne på Stortinget representerer folket og skal sørge for at lovverket er i takt med gjeldende rettsoppfatning.

det gjelder rettssikkerheten i forbindelse med straff og strafferett, er det gjerne tre «underprinsipper» som trekkes frem: Prinsippet om kontradiksjon. Kontradiksjon er det å si imot. Prinsippet går ut på at den tiltalte har rett til a) å vite hva han eller hun er anklaget for, b) å se alle bevis og relevante dokumenter, c) å uttale seg og å ta til orde mot anklagene. Dette prinsippet har rot i romerretten; romerne sa det slik: Audi alteram partem! (Hør også den andre parten!) Prinsippet om bevisumiddelbarhet. Bevisumiddelbarhet betyr at bevisene skal legges frem for dommeren «der og da». Det skal ikke være noen skjulte beviser eller vitner. Alle vitner skal forklare seg direkte for retten. Alle dokumentbevis skal legges frem eller leses opp under saken – verken før eller etter. Domstolen skal ikke legge vekt på andre omstendigheter enn dem som fremgår av bevisene som har blitt presentert «umiddelbart», det vil si direkte under saken. Alt annet er saken uvedkommende.

30 | 1 jussen og samfunnet

Prinsippet om uskyldspresumsjon. Prinsippet går ut på at enhver skal anses uskyldig inntil det motsatte er bevist. Prinsippet stammer, slik vi har sett, fra romerne. Den norske rettsstaten bygger derfor på mange prinsipper som har blitt utviklet tidligere i rettshistorien. Disse prinsippene følger også av EMK art. 6: For å få avgjort sine borgerlige rettigheter og plikter eller en straffesiktelse mot seg, har enhver rett til en rettferdig og offentlig rettergang innen rimelig tid ved en uavhengig og upartisk domstol opprettet ved lov.

Oppgaver 1. Nevn tre prinsipper som stammer fra romerretten og fortsatt er i

bruk. 2. Hva går maktfordelingsprinsippet ut på? 3. Hva er legalitetsprinsippet, og hvor kommer dette prinsippet til

uttrykk i norsk rett? 4. Hvorfor må folkesuverenitetsprinsippet følges i et demokrati? 5. Hva innebærer rettssikkerhetsprinsippet, og hvilke under

prinsipper kan dette deles inn i? 6. Les om telefonsjikanedommen på side 28–29. Hvorfor ble man-

nen frifunnet, og hvilket prinsipp er det som kommer til uttrykk her? Mener du at det er riktig at mannen ble frifunnet?

Refleksjon Det motsatte av ‘rettsstat’ kalles gjerne ‘politistat’. Hva kjennetegner en politistat, mener du? Sammenlign og reflekter over de etiske prinsippene som ligger til grunn for Hammurabis lov med andre rettsprinsipper, som for eksempel dem du finner i romerretten og i en moderne rettsstat som Norge.

31 | 1 jussen og samfunnet

EMK art 6

Salus populi suprema lex esto!* Marcus Tullius Cicero, romersk statsmann, jurist og filosof (fra De legibus (Om lovene)) * La folkets velferd være den loven som står høyest!

LÆREPLANMÅL TIL KAPITTEL 1 OG 2: ELEVEN SKAL KUNNE • • • •

reflektere over Noreg som rettsstat og vurdere maktfordeling, rettssikkerheit og legalitetsprinsippet i Noreg utforske og drøfte kva funksjon rettsreglane har i samfunnet utforske og bruke ulike rettskjelder for å løyse juridiske problemstillingar identifisere partar, krav, rettsleg grunnlag og juridisk problem stilling, og gjennomføre juridisk drøfting for å komme fram til ein konklusjon

32 | 1 jussen og samfunnet

M ETODELÆRE

33 | 2 metodelære

Kapitlet tar opp konkrete spørsmål

› Hva er et rettsspørsmål? › Hva er juridisk metode? › Hvilke rettskilder har vi – og hva brukes rettskildene til? › Hva er rettspraksis? › Hva står høyest: Grunnloven fra 1814 eller en ny lov vedtatt av Stortinget? › Hvorfor tolker vi loven? › Hvordan tolker vi loven? › Hvilke tolkningsprinsipper finnes? › Hva er utvidende tolkning?

Innhold 2.1 RETTSSPØRSMÅL. .................................................................................. 35 2.2 JURIDISK METODE. ................................................................................ 37 Å løse rettsspørsmål – en metode med fem faser...................................... Rettskilder................................................................................................... Lovforarbeider............................................................................................ Rettspraksis............................................... .................................................. Forvaltningspraksis. .................................................................................... Sedvane. ................................................... .................................................. Juridisk teori. .............................................................................................. Utenlandsk rett. .......................................................................................... Reelle hensyn............................................ .................................................. Tolkning av lover. ...................................... ..................................................

34 | 2 metodelære

37 41 47 47 49 50 50 50 51 53

2.1 Rettsspørsmål Et rettsspørsmål er et spørsmål som blir besvart ved hjelp av rettsregler. La oss si at vi spør: «Kan Hanne stemme ved stortingsvalg?» For å kunne svare på dette må vi finne ut hva rettsreglene sier. I Grunnloven § 50 leser vi:

Rettsspørsmål besvares med rettsregler Grunnloven § 50

Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 18 år.

Vi finner også valgloven, som i § 2-1 (i utdrag) bestemmer følgende:

Valgloven § 2-1

Stemmerett ved stortingsvalg har norske statsborgere som oppfyller følgende vilkår: – vedkommende må ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret, – vedkommende må være folkeregisterført som bosatt i Norge.

Hvordan skal vi gripe dette an? Det vi må gjøre for å svare på spørsmålet «Kan Hanne stemme ved stortingsvalg?», er egentlig å svare på to spørsmål. For det første må vi spørre generelt: «Hva er vilkårene for å stemme ved stortingsvalg i Norge?» Vi spør altså hva som er gjeldende rett, i sin alminnelighet, når det gjelder det å stemme ved valg i Norge. Dette er et generelt rettsspørsmål. For det andre må vi spørre individuelt: «Oppfyller akkurat Hanne disse vilkårene, slik at hun kan stemme?» Vi spør da med utgangspunkt i en konkret sak eller en konkret tvist. Dette er et individuelt rettsspørsmål. Hvis vi bare hadde jobbet med generelle rettsspørsmål, à la • «Hvor gammel må man være for å kjøre bil i Norge?», • «Hvem har rett til uføretrygd?», eller • «Hva er vilkårene for å stemme ved stortingsvalg i Norge?», hadde oppgaven vært enklere. Vi kunne da gi en redegjørelse for gjeldende rett og nøye oss med det. Men når vi jobber med rettsspørsmål i rettslærefaget, er det normalt individuelle rettsspørsmål vi blir konfrontert med. Akkurat som en advokat gir råd til sine klienter om løsningen i en konkret sak, eller som en dommer dømmer i den saken som foreligger, skal du gi svar på individuelle rettsspørsmål når du løser oppgaver i rettslære.

35 | 2 metodelære

Generelle og individuelle rettsspørsmål

Hva er vilkårene for å stemme ved stortingsvalg i Norge?

Subsumere: bruke en generell regel på et konkret tilfelle

For å kunne besvare et individuelt rettsspørsmål må vi alltid først kunne svare på det generelle rettsspørsmålet. Deretter, når det er klart, må vi overføre svaret på det generelle rettsspørsmålet til det individuelle tilfellet vi arbeider med. Det kalles å subsumere. Vi foretar derfor en subsumsjon (du kan også støte på stavemåten subsumpsjon) når vi bruker en generell regel på et konkret tilfelle. For å kunne subsumere, altså å bruke den generelle regelen på vårt individuelle tilfelle, må vi vite noe om faktaene som er relevante i den saken eller den tvisten vi har for hånden. Når vi løser individuelle rettsspørsmål, for eksempel om Hanne kan stemme, bruker vi juridisk metode, som vi nå skal se nærmere på.

36 | 2 metodelære

2.2 Juridisk metode Å LØSE RETTSSPØRSMÅL – EN METODE MED FEM FASER Juridisk metode er fremgangsmåten vi bruker når vi skal identifisere, drøfte og løse individuelle rettsspørsmål. Metoden brukes av alle rettsanvendere, det vil si av dommere, advokater og andre som arbeider med juridiske tvistespørsmål – for eksempel jurister i forvaltningen eller deg som er elev i rettslære. Den juridiske metoden staker ut en kurs for oss i rettsanvendelsesprosessen, det vil si i prosessen mot en konkret konklusjon på det rettslige spørsmålet vi har for hånden. Den juridiske metoden består av fem faser: 1. Klarlegge faktum 2. Identifisere rettsspørsmålene 3. Finne relevante lovregler 4. Drøfte lovens vilkår og subsumere 5. Konkludere

Juridisk metode: nøkkelen til å finne, drøfte og løse rettsspørsmål Den juridiske metoden har fem faser

La oss se på dette konkret. La oss si at en advokat får en ung klient, Hanne, inn på sitt kontor. Hanne er politisk interessert, og det er snart stortingsvalg. Hun vil gjerne stemme, men er usikker på om hun er stemmeberettiget. Vi bruker fasene i juridisk metode.

› Fase 1 Klarlegge faktum

Vi må klarlegge relevante fakta i saken. Faktaene kalles, i samsvar med juridisk språkbruk, samlet som faktum (altså i entall, selv om det er en rekke faktiske forhold). Når du løser oppgaver i rettslære, vil alle de opplysningene du trenger, altså hele faktum, være oppgitt i oppgaven. Men hva er faktum i saken her? Du snakker med klienten. Hun heter Hanne Pereira-Simonsen. Hun er 19 år gammel, har to søsken (en eldre bror og en yngre søster) og er født i Rio de Janeiro i Brasil. Faren er norsk, og moren er brasiliansk. Hun snakker både norsk og portugisisk flytende. Når hun er sammen med familien, snakker de nesten alltid portugisisk. Hun studerer til å bli tannlege. Frem til hun var 11 år, bodde hun i Brasil og hadde brasiliansk

37 | 2 metodelære

Klarlegge relevante fakta (faktum)

statsborgerskap. Deretter flyttet familien til Norge og har siden vært bosatt her, først i Trondheim og nå i Tromsø. Da hun var 15 år, endret hun statsborgerskap fra brasiliansk til norsk. Hun er politisk aktiv i et ungdomsparti og er opptatt av miljøspørsmål – spesielt er hun engasjert i hvordan forurensninger i havet kan begrenses. Hun kan lite om sine politiske rettigheter og har ikke juridisk innsikt i sin situasjon. Når du snakker med klienten, får du opplysninger som kanskje ikke er juridisk relevante. At hun nesten alltid snakker portugisisk med familien, og at hun studerer til å bli tannlege, aner du at ikke er rettslig relevant, for å ta noen eksempler. En del av det å bli god i juss er å skjelne mellom relevante og ikke-relevante opplysninger. Og hvis Hanne ikke har fortalt deg alt det som du mener kan være relevant, stiller du oppfølgingsspørsmål, helt til du føler at du har et godt grunnlag til å finne ut av rettsspørsmålet hennes. Du har nå faktum klart for deg, og du går til neste trinn.

Identifisere retts spørsmål: klargjøre hva saken dreier seg om

› Fase 2 Identifisere rettsspørsmålene

Å identifisere rettsspørsmålet er å gjøre klart hva saken dreier seg om. Hva er tvisten? Hva er problemet som skal løses? Det juridiske spørsmålet i saken i vårt tilfelle er om Hanne kan stemme. Du omformulerer spørsmålet slik at det blir et generelt rettsspørsmål, nemlig: «Hva er vilkårene for å stemme ved stortingsvalg i Norge?» Dette må du vite før du kan svare Hanne på om hun har rett til å stemme. Du er klar for neste fase.

› Fase 3 Finne relevante lovregler

Grunnloven § 50

Du slår opp i lovsamlingen din eller leter på www.lovdata.no (som inneholder en oppdatert versjon av alle gjeldende norske lover). Som en som har en viss trening i rettsspørsmål, ser du etter i registret og leter etter lover som har med valg å gjøre. Finnes det en valglov? Du vet også at det å kunne stemme er et viktig og grunnleggende tema i et demokrati. Kanskje Grunnloven sier noe om spørsmålet? Noen ganger er det slik at man finner relevante bestemmelser i flere lover og i flere paragrafer. Ditt søk i lovverket har brakt deg følgende, som vi har sett i kapittel 1: Grunnloven § 50 sier: Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 18 år.

Valgloven § 2-1

Valgloven, som i § 2-1 sier (i utdrag):

38 | 2 metodelære

Stemmerett ved stortingsvalg har norske statsborgere som oppfyller følgende vilkår: • vedkommende må ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret, • vedkommende må være folkeregisterført som bosatt i Norge.

› Fase 4 Drøfte lovens vilkår og subsumere Du leser lovteksten, drøfter og vurderer. Du må tolke loven. Noen ganger er loven uklar, og du trenger å finne argumenter for løsningen fra andre rettskilder, for eksempel fra rettspraksis eller forarbeidene til loven. I dette tilfellet er saken ganske rett frem. Du finner rettsregelen ved en naturlig lesing av lovtekstene. Den generelle rettsregelen som lovene uttrykker, kan formuleres slik:

Tolke loven

En person kan stemme ved stortingsvalg, dersom vedkommende 1. er norsk borger 2. har fylt 18 år i løpet av det aktuelle valgåret 3. har folkeregistrert adresse i Norge

Rettsregelen sier altså at det er tre vilkår som må være oppfylt. Du må nå drøfte og tolke vilkårene. Deretter må du subsumere, det vil si bruke denne rettsregelen på faktum i saken. Du har kartlagt følgende: • Hanne er norsk borger. • Hanne er 19 år, så hun har fylt 18 år i løpet av valgåret. • Hanne er bosatt i Tromsø.

Drøfte vilkårene og subsumere

Grunnloven av 17. mai 1814 med signaturer og vokssegl fra de 112 medlemmene av Eidsvollsforsamlingen. 17. mai-grunnloven er blant de eldste av verdens virksomme grunnlover.

39 | 2 metodelære

Det er viktig å ta ett og ett vilkår om gangen. Vilkår 1 om statsborgerskap er oppfylt. Hanne var brasiliansk borger, men er nå norsk borger. Ja, vilkåret er oppfylt. Vilkår 2 om alder er også oppfylt, ingen tvil om det. Hva med vilkår 3? Hm. Hun er bosatt i Tromsø. Rettsregelen sier at hun skal være folkeregistrert i Norge. Det er noe annet. Da du klarla faktum, sjekket du ikke om hun var folkeregistrert i Norge. Du ringer Hanne: «Er det slik at du formelt er folkeregistrert i et annet land – du studerer til å bli tannlege, er det slik at du studerer i utlandet og er folkeregistrert der?» Hanne svarer at hun er folkeregistrert på sin adresse i Tromsø, og at hun også studerer der. Etter å ha oppdatert faktum står du altså igjen med dette: • Hanne er norsk borger. • Hanne er 19 år, så hun har fylt 18 år i løpet av valgåret. • Hanne er folkeregistrert i Tromsø. Fint, vilkår 3 om folkeregistrering i Norge er også oppfylt. Du er klar til å gå til femte og siste fase.

Konklusjon

Juridisk metode – rettsanvendelsesprosessens fem trinn

› Fase 5 Konkludere

Alle vilkårene i den generelle rettsregelen er oppfylt av den personen, Hanne, som saken gjelder. Når vi har subsumert, er derfor svaret på det individuelle rettsspørsmålet altså at, ja, Hanne kan stemme. Konklusjonen, litt mer juridisk uttrykt, er: Hanne Pereira-Simonsen kan stemme ved neste stortingsvalg i Norge. 1.

Klarlegge faktum

2. Identifisere rettsspørsmålene 3. Finne relevante lovregler 4.

Drøfte lovens vilkår og subsumere

5. Konkludere

40 | 2 metodelære

Oppgaver 1. Hva er et generelt rettsspørsmål? Kan du komme med et eksempel? 2. Hva er et individuelt rettsspørsmål? Kan du komme med et eksempel? 3. Hva er juridisk metode? 4. Hva betyr subsumsjon? 5. Beskriv de fem fasene i den juridiske metoden. 6. I ekteskapsloven § 1 står det: «To personer av motsatt eller samme

kjønn kan inngå ekteskap.» a) Hva er vilkårene i denne bestemmelsen? b) Tove og Trine vil gifte seg. De lurer på om de kan inngå ekteskap

ettersom begge to er kvinner. Kan de det? Bruk juridisk metode for å begrunne svaret ditt. 7. I ekteskapsloven § 1a står det: «Den som er under 18 år, kan ikke inngå

ekteskap.» a) Hva er vilkåret i denne bestemmelsen? b) Line og Tarjei er begge 16 år gamle. Er de gamle nok til å gifte seg?

Bruk juridisk metode for å begrunne svaret ditt. 8. I arbeidsmiljøloven § 15-4, 1. ledd står det: «Oppsigelse skal skje

skriftlig.» Hva er vilkåret i denne bestemmelsen? 9. Miriam jobber i en kiosk. Kiosken går dårlig og skal legges ned. Sjefen

til Miriam forteller henne i lunsjen at hun sies opp fordi kiosken skal stenge. Har oppsigelsen skjedd på riktig måte? Bruk juridisk metode for å begrunne svaret ditt. (Her trenger du bare å bruke aml. § 15-4, 1. ledd.)

RETTSKILDER Rettskildene er de kildene vi går til for å løse et rettsspørsmål. Rettskildene gir svar på hva som er gjeldende rett: Fra rettskildene kan vi utlede rettsreglene som vi trenger for å ta stilling til juridiske problemstillinger og konkrete tvister. Rettskildene skal – som utgangspunkt – tolkes etter alminnelig språkbruk, det vil si med utgangspunkt i en vanlig, naturlig lesemåte. Det er vanlig å operere med åtte rettskilder:

41 | 2 metodelære

Rettskilder: brukes til å finne gjeldende rett og utlede rettsregler for å løse rettsspørsmål

Vi har åtte rettskilder

1. Lovtekster omfatter Grunnloven, vanlige lover (formelle lover) og forskrifter 2. Lovforarbeider omfatter ulike dokumenter fra blant annet Stortinget som ble til i forbindelse med at loven ble utarbeidet 3. Rettspraksis omfatter dommer avsagt av domstolene, særlig Høyesterett 4. Forvaltningspraksis omfatter avgjørelser fattet av ulike forvaltningsmyndigheter 5. Sedvane omfatter ulike uskrevne regler i samfunnet, som oppfattes som bindende 6. Juridisk teori omfatter oppfatninger av gjeldende rett som jurister i ulike sammenhenger, særlig i lærebøker, har gitt uttrykk for 7. Utenlandsk rett omfatter regler som gjelder i andre land, særlig land i vår egen kulturkrets, og som på ulike måter kan være argumenter for hvordan vi i Norge skal løse et rettsspørsmål. Noen ganger er det også slik at Norge har forpliktet seg til å følge internasjonalt regelverk 8. Reelle hensyn omfatter synspunkter blant annet om hva som gir et rimelig og rettferdig resultat

Lovens målform Når du jobber med rettslære, merker du raskt at noen lover er skrevet på bokmål og noen på nynorsk. Hvilken målform loven får, har sammenheng med behandlingen i Stortinget. Stortinget er delt inn i komiteer, og hver komité har en leder. Det er målformen som lederen har, som normalt avgjør målformen til loven. Hvis lederen i for eksempel arbeids- og sosialkomiteen har nynorsk som målform, vil altså lovene som faglig «hører til» i denne komiteen, være på nynorsk. Hvilken målform loven har, spiller ingen rolle i rettsanvendelsen. Loven er som den er, uansett målform, og uansett om det er en ny eller en gammel lov.

42 | 2 metodelære

La oss se nærmere på hva som kjennetegner de enkelte rettskildene, og hvordan de kan brukes når vi skal ta stilling til juridiske problemstillinger.

Lovtekster Rettsreglene kommer normalt til uttrykk i loven. Loven er det skriftlige og bindende uttrykket for folkeviljen. Lovteksten, basert på en naturlig språklig fortolkning, er derfor vårt utgangspunkt når vi skal løse et rettslig spørsmål. Rett og slett: Hva sier loven? Hvilke vilkår stiller loven opp for at noe skal skje? Hvilke vilkår må være oppfylt for at du kan stemme ved et stortingsvalg? Ofte får vi svaret på rettsspørsmålet vårt direkte fra loven uten at vi må bruke andre rettskilder. Om Hanne kunne stemme, er et eksempel på det. Noen ganger må vi supplere med argumenter fra andre rettskilder. Når vi snakker om lovtekster, eller når vi sier «det står i loven», tenker vi først og fremst på de lovene som er vedtatt av Stortinget. Men vi har tre typer lovtekster:

Lovtekster: vårt utgangspunkt for å løse rettsspørsmål

›

1. Grunnloven fra 1814 Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814, og mange av bestemmelsene fra den gangen gjelder fortsatt. Men mange av reglene har blitt endret og fjernet, og mange nye grunnlovsbestemmelser har kommet til, i samsvar med samfunnsutviklingen. Grunnloven kan altså endres, som formelle lover, men bare etter egne, omfattende prosesser. Dette fremgår av Grunnloven selv i § 121; blant annet er det krav om at «to tredjedeler av Stortinget» må stemme for grunnlovsendringen.

Grunnlovsendringer krever to tredjedels flertall i Stortinget

› 2. Lover

Formelle lover er alle de lovene som er vedtatt av Stortinget. Lovene vedtas med alminnelig flertall, det vil si at det er nok med én stemme mer enn halvparten av stemmene for at loven skal gå igjennom. I prinsippet kan lover gjelde alt mulig. Stortinget har vedtatt lover på alle de viktigste samfunnsområdene – vi har lover om skoler og utdanning (opplæringsloven), om skipstrafikk og ferdsel til sjøs (sjøloven), om straffbare handlinger og straffereaksjoner (straffeloven), om arbeid og om ferie (arbeidsmiljøloven og ferieloven) og om kjøp og salg (kjøpsloven), for bare å nevne noen av de mange hundre norske lovene som er i kraft. I rettslærefaget møter du flere av de viktigste lovene.

43 | 2 metodelære

Formelle lover: vedtatt av Stortinget

Finansdepartementet har ansvaret for den økonomiske politikken.

Forskrifter: utfyllende tilleggsregler gitt med hjemmel i loven

›

3. Forskrifter Noen ganger er det slik at lover inneholder viktige bestemmelser, men mangler regler om detaljspørsmål. I stedet sier loven at regjeringen eller andre organer kan gi regler som utfyller lovteksten. Slike tilleggsregler som gis med hjemmel i loven, kalles forskrifter. Akkurat som lovene har også forskrifter gjerne vilkår som må være oppfylt for at en rettslig virkning inntreffer. Ikke alltid, men noen ganger er det slik at selve loven er ganske kort og overordnet, mens forskriften eller forskriftene er omfattende. Et eksempel på dette er legemiddelloven (lov av 4. desember 1992). Det er en ganske knapp lov, på bare 34 paragrafer. Men med hjemmel i denne loven er det gitt flere titalls forskrifter som gjennom hundrevis av paragrafer gir detaljregler om medisiner, om apotek, om reklame for legemidler osv. La oss se litt nærmere på dette. La oss si at vi lurer på hva reglene sier om reklame for legemidler. I legemiddelloven § 19 står det: Reklame for legemidler skal være nøktern og sann. Kongen gir forskrift om reklame for legemidler [...].

Legemiddelloven § 19

Hovedregelen om reklame for legemidler står altså i loven: Slik reklame skal være «nøktern», det vil si saklig og ikke overdrevet, og den skal være «sann». Men vi trenger mer detaljerte regler for dette viktige temaet. Stortinget har ikke gitt disse detaljreglene selv, men overlatt det til «Kongen» å lage en forskrift.

44 | 2 metodelære

Departementene Departementene er ansvarlig for ulike fagområder og samfunnssektorer. For eksempel har Landbruks- og matdepartementet ansvar for spørsmål som har med jordbruk og matforsyning å gjøre, Helse- og omsorgsdepartementet styrer spørsmål som gjelder helse og omsorg, osv. I departementene jobber det fagfolk og eksperter på de temaene som departementene har ansvar for. Det er derfor ofte naturlig at detaljreglene blir gitt av disse fagmiljøene.

Merk at ordet «Kongen» ikke skal forstås bokstavelig. Det er etter Grunnloven § 12 slik at Kongen har et «råd» (slå opp Grunnloven § 12!). Dette rådet er regjeringen. Det er altså regjeringen, og ikke kongen personlig, som kan gi forskrift – i dette tilfellet om reklame for legemidler. Men det er slik at regjeringen har delt sine oppgaver inn i departementer. Spørsmålet om reklame for legemidler hører faglig til Helse- og omsorgsdepartementet. Det er derfor dette departementet vi skal forstå når vi leser «Kongen» i legemiddelloven § 19. I stedet for «Kongen gir forskrift om reklame for legemidler», kunne det like gjerne ha stått «Helse- og omsorgsdepartementet gir forskrift om reklame for legemidler». Det er imidlertid fast lovgivningspraksis å bruke betegnelsen «Kongen» når man mener et spesifikt fagdepartement. Og Helse- og omsorgsdepartementet har gitt forskrift med detaljregler om reklame for legemidler. I legemiddelforskriften (forskrift av 18. desember 2009) kapittel 13 er det gitt hele 18 paragrafer med inngående regler for hvordan medisiner kan markedsføres. Alle forskrifter ligger – i likhet med Grunnloven og alle formelle lover – oppdatert og enkelt tilgjengelig på www.lovdata.no.

Refleksjonsoppgave Slå opp legemiddelloven § 19 på www.lovdata.no og sammenlign den med bestemmelsene i legemiddelforskriften kapittel 13. Ser du hvor mye mer detaljert forskriften er?

45 | 2 metodelære

Legemiddelforskriften: detaljregler om reklame for legemidler

Lex superior-prinsippet Lex superior-prinsippet: lovtekstenes rangordning

Grunnloven § 118

Disse tre typene lovtekster – Grunnloven, formelle lover og forskrifter – utgjør et hierarki, det vil si en rangordning. Grunnloven er den viktigste og mest tungtveiende loven. Den befinner seg på toppen av hierarkiet. Ingen lov, altså formell lov, kan stride mot Grunnloven. Det innebærer at Stortinget ikke kan vedta formelle lover som går mot grunnlovfestede prinsipper. La oss ta et eksempel. Fra filmer og fra litteraturen vet du at det i mange land fantes, og finnes, adel og aristokrati, slik som grever og baroner: Noen mennesker har visse medfødte privilegier, altså visse fordeler, i kraft av å være født inn i adelen, og som andre i det samme samfunnet ikke har. I Norge er det forbudt å opprette adel, for eksempel i form av grevskap. Grunnloven § 118 sier det slik (i utdrag): Ingen grevskaper må for ettertiden opprettes.

Ranghøyden avgjør ved regelkollisjon Lex superior: høyere lov

Hvis Stortinget likevel, ved lov, skulle vedta at noen slekter skulle være grevskap, og at mennene i disse slektene skulle være grever og kvinnene grevinner med ulike privilegier, ville det oppstå en regelkollisjon: Grunnloven sier nei til grevskap. Loven fra Stortinget sier ja til grevskap. Hva gjør man da? Prinsippet om ranghøyden avgjør spørsmålet: Ingen lover kan stride mot Grunnloven, og loven er ugyldig. Hvis spørsmålet kommer opp for en domstol, skal dommeren se bort fra Stortingets lov og legge Grunnloven til grunn. Vi sier gjerne at Grunnloven er lex superior – et uttrykk fra latin som betyr høyere lov. Det samme gjelder i forholdet mellom formell lov og forskrift. Alle forskrifter må være i samsvar med og ikke stride imot loven. Vi så i legemiddelloven § 19 at det er bestemt at reklame for legemidler skal være «sann». Hvis legemiddelforskriften hadde inneholdt en regel om at reklame for legemiddel ikke trengte å være sann og korrekt, men at det var lov å overdrive litt, ville forskriften være ugyldig fordi den ville stride mot en regel som står høyere i hierarkiet. At vi rangerer på denne måten og sier at den lavere regelen må vike i tilfelle motstrid, kalles lex superiorprinsippet, som vi skal se nærmere på når vi snakker om lovtolkning (se side 53). Lex superior-prinsippet kan vi illustrere slik:

46 | 2 metodelære

Lex superior-prinsippet Grunnloven står over formelle lover som står over, forskrifter

LOVFORARBEIDER Noen ganger må vi til lovens forarbeider for å vite hva som er ment i lovteksten. Alle lover har en «forhistorie» som er dokumentert. En lovs forarbeider kan variere – de største og viktigste lovene har omfattende forarbeider i form av ulike utredninger, rapporter fra eksperter på det feltet som loven gjelder, debatter i Stortinget osv. I forarbeidene kan vi finne informasjon om hva man ønsket å få frem ved å formulere loven akkurat på den måten man gjorde. Forarbeidene er spesielt viktige for å få klarhet i hva som var formålet eller intensjonen med loven og de enkelte bestemmelsene. Ofte står det nemlig mye om hvorfor man har sett det som nødvendig med akkurat denne lovgivningen, og dette kan være relevant ved tolkningen. Mindre viktige og korte lover har gjerne sparsommelig med forarbeider. Høyesterett trekker ofte inn forarbeidene som rettskilde.

Lovforarbeider gir informasjon om lovens formål

RETTSPRAKSIS Når vi snakker om rettspraksis, mener vi domstolenes praksis, det vil si dommer som er avsagt av domstolene. I jussen går man som prinsipp ut fra at like tilfeller bør behandles likt. Hvis derfor én dom har løst et rettsspørsmål på en bestemt måte, bør den neste dommeren som har en tilsvarende sak, tolke loven på samme måte og dømme likt. Det er med på å fremme forutsigbarhet og rettferdighet. At like tilfeller behandles likt, uten hensyn til økonomisk stilling, kjønn, hudfarge osv., er med på å skape tillit til den dømmende makt, ja, til hele samfunnsapparatet. Det er særlig dommer fra Høyesterett som har vekt som rettskilde. Dette henger sammen med at Høyesterett er vår høyeste domstol. Alle vi andre

47 | 2 metodelære

Rettspraksis: Domstolenes dommer brukes for å sikre at like tilfeller behandles likt

Dommer fra Høyesterett har særlig vekt som rettskilde (prejudikat)

Viktige forarbeider: NOU-er Regjeringen ser fra tid til annen at det er behov for ny lovgivning. Dette kan være fordi det ikke er noen lov på området. Det kan også være fordi den gamle loven ikke er tilfredsstillende. Da nedsetter regjeringen gjerne et utvalg som ser på saken. Dette utvalget kommer så med en anbefaling. Ofte vil utvalget anbefale endringer i eksisterende lov eller at det vedtas en helt ny lov. Slike utredninger kalles Norges offentlige utredninger (NOU-er). Eksempel: Vi vet at hvitvasking og terrorfinansiering er trusler vi i Norge kan stå overfor. Hvitvasking er når ulovlige inntekter – for eksempel ved narkotikasalg – settes inn i lovlige virksomheter. På den måten blir de ulovlige inntektene «skjult» og fremstår som ærlig tjente penger. Vi trenger et lovverk som er motstandsdyktig mot slike farer. Dette har regjeringen tatt konsekvensen av og nedsatt et utvalg. I utvalget sitter det eksperter innen økonomi, juss og andre fagområder. Dette utvalget leverte i 2016 sin utredning og anbefaling: NOU 2016:27 Utkast til lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven). Utvalget anbefalte at Norge vedtar en lov som skal motvirke slik kriminell aktivitet, og dette er bakgrunnen for Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven) av 2018. Stortinget legger stor vekt på slike NOU-er når saken kommer til behandling der. Men om loven blir vedtatt, eller om den blir vedtatt slik utredningen anbefaler, er helt opp til Stortinget.

som er rettsanvendere, bør legge avgjørende vekt på de juridiske avklaringene som landets fremste dommere har gitt. Når en bestemt høyesterettsdom brukes som konkret rettskilde i løsningen av et rettsspørsmål, sier vi at dommen er et prejudikat. Et prejudikat er derfor et slags ideal for hvordan lignende saker skal avgjøres i fremtiden. Den norske dikteren og filosofen Peter Wessel Zapffe var opprinnelig jurist, og da han avla jusseksamen i 1923 på universitetet, skrev han den på rim (som neppe er noe som kan anbefales!). Eksamensoppgaven var nettopp om prejudikater, og han skrev blant annet dette: Et prejudikat er en høyesteretsdom – stort mere man kan ikke sige derom. En dom av Høyesterets-kvalitet den skulde ha virkning til evighet.

48 | 2 metodelære

Selv om Wessel Zapffe her på en elegant måte klarer å «fange» hva et prejudikat er, må vi gjøre to presiseringer. For det første har et prejudikat neppe virkning «til evighet». Når det har gått en tid, kan Høyesterett endre mening om hva som er den riktige løsningen på et rettsspørsmål. Det hender derfor, når tiden er moden, at Høyesterett ser bort fra tidligere praksis og avsier en dom som strider mot et tidligere prejudikat. Den nye dommen blir i så fall et nytt prejudikat som rettsanvenderne vil følge. For det andre er Norge i en del sammenhenger forpliktet til å følge praksis fra overnasjonale domstoler – viktigst her er Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg i Frankrike. Hvis EMD har avsagt en dom som gir en annen løsning enn et prejudikat fra Høyesterett, vil norske domstoler, også Høyesterett selv, i senere saker se bort fra prejudikatet og legge dommen fra EMD til grunn. På denne måten påvirker internasjonale domstoler norsk rettsanvendelse.

Overnasjonale domstoler kan trumfe selv prejudikater fra Høyesterett

FORVALTNINGSPRAKSIS Norge er et spesialisert samfunn, og vi har en rekke forvaltningsorganer med spesifikke samfunnsoppgaver, for eksempel Skatteetaten, som beregner skatten hver enkelt av oss må bidra med, Helsedirektoratet, som har rollen som faglig rådgiver når det gjelder helse, og Datatilsynet, som fører kontroll med personvernregelverket. Nettopp fordi forvaltningsorganene har spesialoppgaver, er det slik at Stortinget gjerne har gitt dem mulighet til å fatte avgjørelser innenfor det feltet der forvaltningsorganet arbeider. Alkoholreklame er forbudt i Norge, og det kan for eksempel komme opp spørsmål om ølglass med logoen til en alkoholprodusent skal anses som reklame for alkoholholdig drikk. Helsedirektoratet kan fatte vedtak i saker om hva som skal anses som alkoholreklame. Slike avgjørelser er forvaltningspraksis. Når vi skal løse rettsspørsmål innenfor et område der det finnes forvaltningspraksis, har slike avgjørelser betydning når vi skal tolke loven. La oss si at du jobber som advokat og får spørsmål fra din klient om hva som er lov og ikke lov når det gjelder alkoholreklame i Norge. Da leser du loven og tar samtidig i betraktning relevante avgjørelser om dette fra Helsedirektoratet – du tolker loven i lys av rettskilden forvaltningspraksis. Det er imidlertid viktig å holde fast ved prinsippet om at det er domstolene som dømmer. La oss si at en sak om hva som skal anses som alkoholreklame,

49 | 2 metodelære

Forvaltningspraksis: forvaltningsorganenes avgjørelser

kommer til domstolen for avgjørelse. Retten vil nok se hen til forvaltningspraksis som rettskilde. Men hvis domstolen etter en egen tolkning av loven kommer til at det aktuelle tiltaket ikke er i strid med loven, er det dette som er avgjørende – dommeren er ikke bundet av forvaltningspraksis.

SEDVANE Sedvaner: ulovfestede, men rettslig bindende normer

Sedvaner er adferd man anser seg forpliktet til å etterleve. Sedvaner kan minne om skikk og bruk-regler. Begge deler handler om vanlige menneskers praksis på bestemte områder. Forskjellen ligger i at mens skikk og brukreglene ikke oppleves som noen plikt, er sedvanen handlemåter som er så faste og etablerte at de anses å inneholde ulovfestede, men rettslig bindende normer. Sedvaner er sjeldne å treffe på som rettskildefaktor, men de kan ha betydning blant annet i forretningslivet.

JURIDISK TEORI Juridisk teori: faglitteratur

Juridisk teori er bøker, artikler osv. som inneholder fagstoff om juss og rettsspørsmål. Først og fremst har juridisk teori betydning som oppslagsverk og som kilde til kunnskap om lover og regler. Det man finner i juridisk litteratur, kan være en støtte for en løsning som du allerede har kommet frem til gjennom lovtolkning og ved hjelp av andre rettskilder. Imidlertid skjer det at forfatteren har så gode argumenter for løsningen av rettsspørsmål at litteraturen i seg selv må anses som så tungtveiende at vi tar den i bruk som rettskilde. Dette gjelder særlig når forfatteren nyter stor faglig autoritet.

UTENLANDSK RETT Utenlandske rettskilder

Norske domstoler dømmer på bakgrunn av norsk rett. Også vi, som er rettsanvendere, må bruke norske rettsregler når vi skal løse rettsspørsmål. Dette gjelder likevel ikke uten unntak. Det hender nemlig at vi blir inspirert av utenlandsk rett på en slik måte at vi – ved løsningen av en juridisk tvist – henter rettslig argumentasjon fra utenlandske rettskilder. På områder der vi samarbeider tett med våre naboland, for eksempel Sverige og Danmark innenfor spørsmål om kjøp og salg, kan det være naturlig å se hen til de løsningene som gjelder hos våre samarbeidspartnere. I valget mellom to i og for seg akseptable løsninger på et rettsspørsmål vil man i

50 | 2 metodelære

Møtesal i Norges Høyesterett, landets øverste domstol. Høyesteretts hus ligger i Oslo sentrum.

slike sammenhenger gjerne velge løsningen som samsvarer med den de har i nabolandene, for å sikre et effektivt internasjonalt samarbeid. Inn under utenlandsk rett kan vi også regne internasjonale konvensjoner og andre avtaler som Norge har bundet seg til å følge.

REELLE HENSYN Reelle hensyn er en viktig rettskilde, men den skal brukes med varsomhet. Å legge vekt på reelle hensyn betyr at vi bringer våre subjektive vurderinger av hva som er rimelig, inn i løsningen av rettsspørsmålet. Dette innebærer at vi argumenterer ut fra hva vi mener er det beste resultatet. I juridisk litteratur finner man ofte at reelle hensyn handler om «hensynet til resultatets godhet» – vi skal altså rett og slett legge vekt på om løsningen vi kommer til, er god eller dårlig. Vi forkaster løsningen som gir et dårlig resultat, og velger den gode. Det er grenser for hvilke vurderinger som er forsvarlige og juridisk akseptable. Når vi anvender reelle hensyn, må vi drøfte ut fra hva som er rime-

51 | 2 metodelære

Reelle hensyn: våre subjektive vurderinger av rettsspørsmålet

lig, rettferdig, nyttig og effektivt. Også hva som er formålet med regelen, og hvilke interesser som loven skal fremme eller verne, er akseptable hensyn å legge vekt på. Reelle hensyn er en «elastisk» rettskilde. Hvis loven og de andre rettskildene peker klart og direkte i retning av en bestemt løsning, er den «den riktige» – det er i slike tilfeller liten eller ingen plass for reelle hensyn. Men når loven er uklar og de andre rettskildene ikke gir noen bestemt løsning, både kan og skal vi som rettsanvendere legge vekt på hva som gir en god og rimelig løsning – både i dette og lignende tilfeller. Rettspraksis Rt. 2010, s. 291

RETTSPRAKSIS: Reelle hensyn Også Høyesterett legger vekt på reelle hensyn fra tid til annen. Et eksempel finner vi i Rt. 2010, s. 291. Spørsmålet var om en kommune hadde et såkalt objektivt erstatningsansvar for en feil som ble gjort i en byggesak. Et objektivt ansvar er en plikt til å betale erstatning, selv om det ikke lar seg gjøre å peke på at noen har gjort seg skyldig i en konkret feil. På enkelte områder finnes det et slikt objektivt ansvar, men om kommuner har dette ansvaret i byggesaker, var omdiskutert og ikke løst i loven. Hva gjorde Høyesterett? Jo, de trakk frem reelle hensyn. De kom til at kommunen ikke hadde noe slikt objektivt ansvar, og begrunnet dette blant annet ved å vise til at «den best balanserte løsningen» i saken var at et slikt ansvar ikke forelå. Hensynet til resultatets godhet ble altså avgjørende.

Oppgaver 1. Hva er en rettskilde, og hvilke rettskilder har vi i norsk rett? 2. I straffeloven § 20 står det: «Den som på handlingstidspunktet er under

15 år, er ikke strafferettslig ansvarlig.» a) Hva er vilkåret i denne bestemmelsen? b) Ole på 13 år blir tatt i å stjele i en butikk. Kan Ole straffes? Hvilken

rettskilde bruker du for å løse dette spørsmålet? 4. Hva betyr «rettspraksis»? 5. Kan du nevne noen eksempler der rettskilden forvaltningspraksis er en

viktig rettskilde?

52 | 2 metodelære

6. I arbeidsmiljøloven § 15-7 står det: «Arbeidstaker kan ikke sies opp

uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.» a) Hva er vilkårene i denne bestemmelsen? b) Hva må vi gjøre for å finne ut nærmere hva vilkåret om «saklig

begrunnet» i aml. § 15-7 innebærer? 7. Hvilken rettskilde er en forskrift? Kan du komme på et eksempel på en

forskrift?

Refleksjon Hvorfor er tidligere dommer en viktig rettskilde?

TOLKNING AV LOVER Hva er lovtolkning? Når vi skal svare på et rettsspørsmål, begynner vi med loven. Hvilken rettsregel kommer til uttrykk? Vi må tolke lovteksten for å svare på det. Å tolke loven er å klargjøre lovens innhold og komme frem til innholdet i rettsregelen. Tolkningen vår tar utgangpunkt i den naturlige språklige forståelsen av teksten. Men tolkningen blir påvirket av de andre rettskildene. Vi må gjøre en samlet vurdering av rettskildene. Denne samlede vurderingen leder oss frem til et tolkningsresultat. Når vi jobber med saker og rettsspørsmål i praksis, ser vi raskt at det varierer hvilke rettskilder som er aktuelle. Noen ganger finnes det relevant rettspraksis. Vi trekker dommene inn i tolkningen av loven. Andre ganger har vi ikke rettspraksis (det er ingen dommer som har behandlet dette spørsmålet tidligere), men til gjengjeld har vi kanskje klare uttalelser i forarbeidene om hvordan loven skal forstås. Og noen ganger har vi informasjon om hvordan loven bør tolkes både i rettspraksis, i forarbeider, i juridisk teori og i forvaltningspraksis. Vi ser derfor at rettskildebildet kan være forskjellig fra sak til sak. Det må vi som jurister være forberedt på. Likevel er det ofte slik at loven er forholdsvis klar, og vi finner gjerne støtte for vår tolkning iallfall i én annen rettskilde.

53 | 2 metodelære

Lovtolkning: samlet vurdering av rettskildene

Hvorfor skal vi tolke loven? Lovtolkning er viktig!

Før vi kommer inn på hvilke tolkningsresultater vi kan komme til, skal vi si litt om hvorfor vi må tolke loven. Lovtolkning er viktig av flere grunner. • For det første er lovteksten et uttrykk for viljen til lovgiveren – det er Stortinget, altså folkets representanter, som har bestemt hvordan loven skal lyde. Vi kan bare være lojale mot lovgiveren hvis vi på en objektiv måte prøver å klarlegge betydningen i samsvar med det som var hensikten. • For det andre må vi tolke loven for å komme frem til et godt og fornuftig resultat. Hvis vi gir ord og uttrykk et innhold som ligger fjernt fra det som kan forsvares, vil løsningen vi gir på et rettsspørsmål, lett bli helt galt og urimelig. • For det tredje er lovtolkningen med på å sikre en fast praksis. Like tilfeller bør behandles likt i rettssystemet, som vi har sett, og ved å gi tydelige og klare lovtolkninger bidrar vi til å fastsette for ettertiden hva som faller innenfor og hva som faller utenfor et ord eller uttrykk som loven bruker. Oppsummert tolker vi loven i) for å vise lojalitet mot lovgiver ii) for å nå frem til gode resultater iii) for å sikre fast og ensartet praksis Merk at vi i dagliglivet vanligvis lever godt med at ord og uttrykk ikke har et helt fastlagt innhold. Hvis vi sier til en venn at vi skal ta en tur til innsjøen,

Når vi tolker lovteksten, må vi gjøre en samlet vurdering av rettskildene.

54 | 2 metodelære

har det normalt ingen hensikt for oss å definere nærmere hva en «innsjø» er. Vi har uttrykt oss på en måte som gjør at den vi snakker til, forstår hva vi mener. Men: La oss si at Stortinget pålegger, bare for å ta et tenkt eksempel, alle grunneiere som har en «innsjø», å ta vannprøver fire ganger i året i ti år fremover. Prøvene skal tas som en del av et naturprosjekt for å sjekke forurensning. Det koster kr 2 000 å ta en prøve, altså kr 8 000 i året. Kostnadene må grunneieren dekke. Når vi tolker lovteksten, må vi gjøre en samlet vurdering av rettskildene. Hvis Stortinget skulle vedta en slik lov, ville grensen mellom hva som var en putt eller et lite vann, og hva som faktisk var «en innsjø», bli veldig viktig. Hvis du bare har et lite vann på eiendommen din og ikke noen «innsjø», har ikke loven noen innvirkning på deg – og du får ingen utgifter. Har du derimot en «innsjø», koster det deg mange penger i året, og dessuten må du sette i gang en rekke praktiske tiltak. Hvis en grunneier går til sak og sier at hun har et lite vann, men ingen «innsjø», må dommeren ta stilling til hva som ligger i ordet. For å klarlegge rettigheter og plikter på en presis måte må loven tolkes.

Resultatet av lovtolkningen Når vi skal tolke loven, må vi se på hva rettskildene samlet sett forteller oss. Det hender at det slett ikke er vanskelig å finne og forstå den rettsregelen som loven uttrykker. Det er ingen usikkerhet. La oss for eksempel si at du får en sak der en bonde, Marte Kirkerud, klager over at avlingen hennes er skadet. Hun forteller at husdyrene til naboen, Peder Ås, har kommet inn på hennes dyrkede mark. Husdyrene har ødelagt avling for kr 10 000 og dessuten tråkket i stykker en vanningsmaskin som ikke lar seg reparere. Den var verdt kr 5 000. Marte vil at du skal finne ut om Peder er ansvarlig, og om han må erstatte tapet. Ja vel, sier du, hva skjedde? Marte forklarer at fire av Peders hester løp inn på jordet hennes i fullt firsprang og ødela kornavlingen og maskinen. Hun forklarer at Peder er helt enig i at det var hans hester, og at tapet er kr 15 000. Men han sier at han ikke er juridisk ansvarlig for tapet. Du slår opp i loven og finner beiteloven (lov av 16. juni 1961). Du er fornøyd, for spørsmålet til Marte er enkelt. Det heter i § 7 i loven at dersom «husdyr» kommer inn på et område der det ikke har rett til å holde til, er eieren ansvarlig for å betale erstatning for den skaden dyret gjør «på avling og annan eigedom».

55 | 2 metodelære

Lovtolkning handler om å finne rettsregelen som loven uttrykker

Beiteloven

Hva hvis høyesterettsdommere tolker ulikt? Selv dommere i Høyesterett kan komme til forskjellige tolkningsresultater. Hvis vi leser høyesterettsdommer, tar det ikke lang tid før vi ser at det hender at to dommere kommer med to ulike tolkninger av loven og derfor til ulike resultater. Dette er i praksis løst slik at antallet dommere alltid er et oddetall – vanligvis fem dommere – slik at flertallets syn også blir det endelige resultatet i saken. Men det er gjerne de aller mest tvilsomme sakene som blir avgjort i Høyesterett, og oftest er tolkningen en overkommelig oppgave.

Beiteloven § 6

Dette er ganske rett frem. Det står jo i loven at hvis husdyr skader avling og eiendom, er eieren ansvarlig. Du spør Marte hvorfor Peder nekter å være ansvarlig. Hun forklarer at Peder, som er litt av en hobbyjurist, mener at hester ikke er «husdyr». Er ikke hester husdyr? Du ser nærmere i beiteloven. Det står følgende i § 6: Med husdyr meinar ein i denne lova hest, storfe, gris, sau, geit og fjørfe unnateke duer.

Dette er jo enkelt. Loven er veldig presis og angir konkret hvilke dyr som er «husdyr». Det står rett ut i loven at «hest» er husdyr. Peder er ansvarlig. Det er jo ikke behov for noen tolkning, svaret er sikkert. Noen ganger er det såpass enkelt som dette å finne svaret på rettsspørsmålet. Vi må likevel nyansere, for i praksis er det ofte behov for å klarlegge hva som menes med et bestemt ord eller en formulering. Det er nemlig slik at når vi jobber med et rettsspørsmål, vil ulike rettskilder og argumenter ofte trekke i ulik retning, og ordlyden gir rom for flere løsninger. Vi må veie argumentene mot hverandre og komme frem til en konklusjon. Vi må nå et tolkningsresultat. I denne prosessen tillegger vi noen argumenter ingen eller liten vekt, mens andre argumenter veier tungt. Som jurister blir vi trent i å gjøre denne typen avveininger. Øvelse gjør oss tryggere i våre vurderinger frem mot en konklusjon og svaret på det rettsspørsmålet vi har for hånden. Det er likevel viktig å være klar over at selv mellom erfarne jurister kan utfallet av lovtolkningen bli forskjellig etter hvem du spør. Tar vi utgangpunkt i det naturlige språklige innholdet i et ord eller uttrykk i lovteksten, kan vi stille opp fem typer av tolkningsresultater:

56 | 2 metodelære

• Presiserende tolkning: Lovteksten er noe uklar eller vag, og vi gir den et mer presist innhold. • Innskrenkende tolkning: Lovteksten er vid, og vi anvender loven på et mindre område enn det ordlyden tilsier. • Utvidende tolkning: Lovteksten er snever, og vi bruker loven på et større område enn det ordlyden tilsier. • Analogisk tolkning: Lovteksten er etter ordlyden ikke dekkende, men vi tolker inn et meningsinnhold som gjør at loven likevel kan brukes på forholdet vi vurderer. • Antitetisk tolkning: Lovteksten er ikke dekkende, og vi tolker loven på en måte som gir oss den motsatte løsningen av det som følger av ordlyden.

Fem typer av tolkningsresultater

Vi skal se nærmere på disse fem tolkningsresultatene.

Presiserende tolkning Lovteksten er noe uklar eller vag, og vi gir den et mer presist innhold. La oss ta et eksempel. Peder Ås skal bygge en garasje. Han får materialer kjørt til eiendommen sin. Men Peder tenker seg om – han er redd for at plenen hans blir ødelagt. Han legger derfor materialene på naboens plen – planker, garasjeport og takstein, alt sammen. Bedre at Marte Kirkeruds gressplen blir skadd, og ikke min, tenker Peder. Marte blir svært overrasket når hun kommer hjem og ser materialene i sin hage. Plenen hennes er helt ødelagt. Hun anmelder Peder til politiet. Har Peder gjort noe ulovlig – kan han straffes? Du vurderer saken. Det første vi gjør, er å slå opp i straffeloven (lov av 20. mai 2005). Du finner en relevant bestemmelse. I § 351 om skadeverk heter det: § 351. Skadeverk Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som skader, ødelegger, gjør ubrukelig eller forspiller en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen.

Har Peder gjort seg skyldig i skadeverk? Loven bruker ordet «gjenstand». Ordet er litt uklart og vagt – det betyr omtrent det samme som en «ting». Er en plen omfattet av «en gjenstand» som er lovens uttrykk? Hvis vi sjekker forarbeidene til straffeloven, ser vi at ordet «gjenstand» er ment å forstås på en vid måte. Dessuten heter det i en annen bestemmelse i straffeloven (straffeloven § 12) at «elektrisk energi» skal forstås som en «gjenstand». Når strøm er en gjenstand i lovens forstand, da er det et argument for at en så-

57 | 2 metodelære

Presiserende tolkning: Loven gis et mer presist innhold

Straffeloven § 351

pass konkret og håndgripelig ting som en plen er en gjenstand. Reelle hensyn taler også for at en plen er en gjenstand – hensynet bak regelen er jo å gjøre det generelt forbudt å ødelegge andre folks ting. Om Peder ødelegger hundehuset (som klart er en gjenstand) til Marte eller plenen hennes, bør ikke ha noe å si. Vi har sett på rettskildene: lovteksten, forarbeidene og reelle hensyn som alle peker mot samme resultat, nemlig at en plen er «en gjenstand». Vi konkluderer i samsvar med dette – det er vårt tolkningsresultat. Peder har derfor gjort seg skyldig i skadeverk etter straffeloven § 351. Vi har presisert at en plen er omfattet av ordet «gjenstand», og den typen tolkning vi har gjort, er en presiserende tolkning.

Innskrenkende tolkning Innskrenkende tolkning: Lovens ordlyd tolkes innskrenkende

Rettspraksis Rt. 1995 s. 1358

Lovteksten er vid, og vi anvender loven på et mindre område enn det ordlyden tilsier. Vi kan komme over tilfeller der ordlyden dekker tilfellet, men vi kommer til at bestemmelsen likevel ikke skal brukes. RETTSPRAKSIS: Innskrenkende tolkning Et eksempel har vi i Rt. 1995 s. 1358. Tre hester som ble brukt til travløp, hadde ved et uhell kommet seg ut av hestehagen. De løp av sted og støtte sammen med en bil som kom kjørende i motsatt retning på en offentlig vei. Bilen ble skadet for kr 46 000. Mannen som eide bilen, krevde erstatning fra henne som eide hestene. Mannen påberopte seg beiteloven §§ 6 og 7. Disse bestemmelsene har vi møtt før: Bestemmelsen i § 6 sier at en hest er et husdyr. I § 7 er det bestemt at dersom husdyr gjør skade «på avling og annan eigedom», er eieren ansvarlig for å betale erstatning for den skaden dyret gjør. Saken kan virke opplagt. Hest er «husdyr». Det har vi sett. Bilen til mannen er «annan eigedom». Ordlyden dekker tilfellet: Kvinnen som eide hestene, må da betale erstatning. Men Høyesterett så annerledes på dette. De vurderte flere rettskilder, og på den bakgrunnen kom de til at loven måtte tolkes innskrenkende. For det første så Høyesterett på at bestemmelsene står i beiteloven. Det er ansvar for skader som har å gjøre med beite og jordbruk som loven er ment å dekke. Høyesterett ser derfor på hele sammenhengen loven som rettskilde inngår i og er del av. Skaden skjedde på en offentlig bilvei. Dette peker i retning av å tolke «annan eigedom» ikke som en bil, men som ting som har naturlig sammenheng med beite, for eksempel gjerder eller jordbruksmaskiner. Høyesterett pekte i denne sammenheng også på oppfatningene i juridisk teori. Selv om ordlyden isolert sett dekker tilfellet, ble tolkningsresultatet – etter at Høyesterett hadde vurdert flere rettskilder – en innskrenkende tolkning av loven.

58 | 2 metodelære

Innskrenkende tolkning kan vi illustrere slik: Ordlyd

Rettskildene påvirker tolkningen

Innskrenkende tolkning

Utvidende tolkning Vi anvender loven på et område som er større enn det som går frem av ordlyden. Det hender at loven gis et videre innhold enn det en streng, bokstavelig tolkning av loven tilsier. Tolkningsresultatet er likevel forankret i det språklige uttrykket i teksten. En slik utvidende tolkning kan være naturlig og «riktig» dersom andre rettskilder støtter opp under et slikt tolkningsresultat. Et eksempel på en utvidende tolkning har vi i Grunnloven § 25. Den lyder: Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt.

Lovteksten dreier seg om Kongens posisjon i Norges «land- og sjømakt». Landmakten er Hæren, og sjømakten er Sjøforsvaret (Marinen og Kystvakten). At

De fire stjernene på Kongens uniform viser at han er general, jf. Grunnloven § 25.

59 | 2 metodelære

Utvidende tolkning: Loven anvendes på et større område enn det lovteksten dekker

Grunnloven § 25

Kongen har høyeste befaling, innebærer at Kongen er general i Hæren og admiral i Sjøforsvaret. Dette kan du se når Kongen har på seg militæruniform: Hans distinksjoner (uniformsmerker) viser at han har høyeste rang. Men vi har tre stridskrefter i Norge; Luftforsvaret er den tredje. Hvis vi tar Grunnloven § 25 på ordet, har Kongen høyeste rang i Hæren og Sjøforsvaret. Det står ingenting om Luftforsvaret. Er det en annen enn Kongen som har høyeste befaling der? Nei, vi må tolke loven utvidende. Da grunnlovsbestemmelsen ble vedtatt, var det ikke noe flyvåpen eller luftforsvar. Men hadde det vært det, ville Kongen også ha vært dets høyeste offiser. Bestemmelsen gjelder våre våpengrener. For å ha en god harmoni må vi innfortolke Luftforsvaret. Vi tolker derfor bestemmelsen utvidende, og Kongen har høyeste befaling og er general også i Luftforsvaret. Utvidende tolkning kan vi illustrere slik: Utvidende tolkning Vi bruker loven på et område som er større enn det lovteksten dekker Området som lovteksten dekker

Analogisk tolkning Analogisk tolkning: Vi tolker inn et meningsinnhold for å bruke loven på et lignende tilfelle

Lovteksten er etter ordlyden ikke dekkende, men vi tolker inn et meningsinnhold som gjør at loven likevel kan brukes på forholdet vi vurderer. En analogisk tolkning har likhetstrekk med utvidende tolkning. Forskjellen er at området loven brukes på, ligger langt fjernere fra ordlyden: Ved analogisk tolkning går vi utenfor den språklige rammen som lovteksten har. Hvis vi ser at et tilfelle minner om det vi har i loven, kan en analogi – det vil si en sammenligning – være på sin plass. Analogisk tolkning skal vi være varsomme med. Hvis sterke argumenter fra de andre rettskildene taler for det, kan likevel en slik tolkning tenkes. Dette gjelder når sammenligningen er nærliggende og gir et fornuftig og forsvarlig tolkningsresultat.

60 | 2 metodelære

Analogisk tolkning kan vi illustrere slik: Analogisk tolkning Området som lovteksten dekker

Vi bruker loven på et lignende tilfelle, men som ikke lovteksten dekker

RETTSPRAKSIS: Hønsehaukdommen

Rettspraksis

Vi har et eksempel på analogisk tolkning i Rt. 1997 s. 1341 (Hønsehaukdommen). En bonde så at en hønsehauk angrep hønene hans. For å forsvare sine egne fugler skjøt og drepte han hønsehauken. Hønsehauker var (og er) totalfredet, og han ble tiltalt for å ha skutt hauken. Etter § 11 i viltloven (som nå er opphevet) hadde man lov til å forsvare sine dyr – også ved å avlive det dyret som angrep. Men loven tillot dette bare hvis man forsvarte «bufe». Med «bufe» forstår man gjerne beitedyr som kyr, hest, sau og geit. Høner er ikke bufe. Han hadde da etter ordlyden ikke lov til å forsvare hønene sine ved å skyte hønsehauken. Hvis han for eksempel hadde forsvart sine geiter, som er «bufe», ville han være straffri. Høyesterett tolket ordet «bufe». De mente at høner ikke var «bufe» i lovens forstand. Mannen forsvarte ikke «bufe». Det var klart. Ordlyden dekket altså ikke forholdet. Strengt etter loven skulle han derfor straffes. Men likheten mellom det å forsvare dyr som kyr, hest, sau og geit og det å forsvare andre dyr på bruket, som høns, var stor. Poenget var at husdyr, uan-

Rt. 1997 s. 1341 (Hønsehaukdommen)

Hønsehauken: et vakkert og totalfredet rovdyr.

61 | 2 metodelære

sett art, generelt burde kunne beskyttes. Reelle hensyn tilsa at det å forsvare høns kunne sammenlignes med det å forsvare bufe. Tolkningsresultatet ble derfor at viltloven ble brukt analogisk, og mannen ble frifunnet.

Rettspraksis påvirker lovgivningen Stortinget endret loven etter hønsehaukdommen, slik at det skulle være helt klart at det er lov å forsvare også høner og annet fjærfe. Lov av 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold (som nå gjelder på dette området i stedet for viltloven) § 17 lyder slik: «Eieren […] kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et […] angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.»

Antitetisk tolkning Antitetisk tolkning: Loven brukes som begrunnelse for det motsatte av det den sier

Alkoholloven

Grunnloven § 25

Lovteksten er ikke dekkende, og vi tolker loven på en måte som gir oss den motsatte løsningen av det som følger av ordlyden. En antitese er en motsetning. Når vi skal komme til et tolkningsresultat, hender det at vi bruker loven som begrunnelse for det motsatte av det loven sier. Dette kan forekomme når loven uttrykkelig løser et spørsmål – la oss kalle det spørsmål 1 – på en måte som forutsetter at et annet spørsmål – spørsmål 2 – skal løses forskjellig fra spørsmål 1. La oss ta et eksempel. Rettsspørsmål 1 kan være: «Har man lov til å selge sprit til noen under 20?» Svaret er enkelt: Nei, det er ikke lov. Det følger av alkoholloven (lov av 2. juni 1989) § 1-5, 1. ledd at det ikke er tillatt å selge sprit til noen under 20 år. Rettsspørsmål 2 kan være: «Har man lov til å selge sprit til noen som har fylt 30 år?» Det står ikke noe om det i loven. Vi finner ingen bestemmelse som direkte svarer på dette. Men her kan vi foreta en antitetisk tolkning av alkoholloven. Når loven sier at det er forbudt å selge sprit til noen under 20 år, kan vi motsetningsvis slutte at det er lov å selge sprit til noen som har fylt 20 år. Det er derfor lov til å selge sprit til noen som er 30 år gammel. Antitetiske tolkninger som dette er naturlige, men antitetisk tolkning er ikke alltid på sin plass. Vi husker at Grunnloven § 25 lyder slik: Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt.

62 | 2 metodelære

Vi tolket denne bestemmelsen, korrekt, utvidende, se side 59. Hvis vi derimot hadde tolket denne bestemmelsen antitetisk, ville vi komme til at Kongen var høyeste sjef for Hæren og for Sjøforsvaret, men ikke høyeste sjef for Luftforsvaret. Det hadde vært en uakseptabel tolkning. Som ved de andre typene av tolkningsresultater avhenger tolkningsresultatet her av de andre rettskildene og av om resultatet av tolkningen fremstår som godt og fornuftig.

Regelkollisjoner Det hender at det melder seg flere rettsregler om samme spørsmål. Noen ganger går disse rettsreglene «samme vei». For eksempel heter det i straffeloven § 14 at «strafferettslige reaksjoner» som blant annet fengsel bare kan ilegges borgerne dersom det er grunnlag for det i lov. Hvis det ikke finnes noen lovhjemmel, kan man ikke bli fengslet. Med litt andre ord følger akkurat den samme rettsregelen av Grunnloven § 113: Der det heter at myndighetenes «inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». Det er ingen motstrid; det er harmoni mellom reglene. Men det hender at flere rettsregler ikke lar seg harmonere, og vi står overfor en regelkollisjon. Rettsregel 1 peker mot én løsning, og rettsregel 2 peker mot en annen. Hva skal vi gjøre da? Vi har tre prinsipper som hjelper oss i slike tilfeller:

Straffeloven § 14

Grunnloven § 113 Regelkollisjon: Rettsregler som ikke harmonerer, står i motstrid

1. Lex superior-prinsippet 2. Lex specialis-prinsippet 3. Lex posterior-prinsippet

Lex superior Vi har allerede sett på dette prinsippet på side 46. Da drøftet vi rangordningen mellom Grunnloven, formelle lover og forskrifter. Lex superior-prinsippet, eller trinnhøydeprinsippet, går ut på at den «laveste» regelen i hierarkiet må velges bort. Hvis en forskrift strider mot loven, må forskriften vike. Vi må bruke den rettsregelen som fremgår av loven. Og hvis en lov (eller forskrift) strider mot Grunnloven, må vi velge Grunnlovens løsning.

Trinnhøydeprinsippet: Den «laveste» regelen i hierarkiet velges bort

Lex specialis Noen ganger er det kollisjon mellom en generell lovregel og en spesialbestemmelse. Etter lex specialis-prinsippet, eller spesialregelprinsippet (lex specialis betyr spesialregel eller spesiallov), skal vi da velge spesialbestem-

63 | 2 metodelære

Spesialregelprinsippet: Vi skal velge spesialregelen

melsen. Dette har å gjøre med lojaliteten til lovgiveren: Hvis Stortinget har gitt en spesiallov, er det grunn til å anta at denne loven er «viktigere» og mer treffende for den saken vi har for hånden. Hvis vi for eksempel skal tolke en husleieavtale, hvilken lov skal vi bruke? Både den generelle loven, avtaleloven fra 1918, og den spesielle loven, husleieloven fra 1993, kan være relevante. Hvis avtaleloven løser spørsmålet vårt på en annen måte enn en spesifikk løsning etter husleieloven, velger vi normalt husleieloven. Lex specialis-prinsippet kan vi illustrere slik: Lex specialis-prinsippet (spesialregelprinsippet) Spesiallov står over generell lov

Lex posterior Tidsprinsippet: Velg den nyeste loven

Hvis en eldre lov peker mot en løsning som strider mot løsningen i en nyere lov, bør vi som regel velge den loven som er nyest. Det er denne som er «ferskest» – posterior betyr nyere – og som derfor gjerne best gir uttrykk for lovgiverviljen. Problemet oppstår sjelden fordi man i forberedelsen av den nye loven passer på at de nye reglene ikke strider mot de gamle. Dessuten vil en gammel lov om det samme temaet normalt bli opphevet når den nye trer i kraft. Lex posterior-prinsippet eller tidsprinsippet kan vi illustrere slik:

Lex posterior-prinsippet (tidsprinsippet) Ny lov står over gammel lov

64 | 2 metodelære

Oppgaver 1. Hvorfor må vi alltid tolke lovene? 2. Hvilke tolkningsresultater har vi? Kom med eksempler på de ulike

tolkningsresultatene. 3. Hvorfor er dommen fra RT 1995 side 1358 (som det står om på

side 58) et eksempel på innskrenkende tolkning? 4. Hvorfor er dommen fra RT 1997 side 1341 (som det står om på

side 61) et eksempel på analogisk tolkning? Mener du at det var riktig av Høyesterett å tolke loven analogisk her? Begrunn svaret ditt. 5. Du finner mer informasjon om denne høyesterettsdommen på lære-

bokens nettside. Hvilke rettskilder blir brukt i dommen for å begrunne resultatet som Høyesterett kommer frem til? 6. Hvilke prinsipper har vi for å løse regelkollisjoner? 7. Vi kan tenke oss at en bestemmelse i straffeloven er i strid med en

bestemmelse i Grunnloven. Hvilken bestemmelse går da foran, og hvilket prinsipp bruker vi for å løse dette spørsmålet? 8. Vi kan tenke oss at en bestemmelse i en ny lov er i strid med en bestem-

melse i en eldre lov. Hvilken bestemmelse går da foran, og hvilket prinsipp bruker vi for å løse dette spørsmålet?

65 | 2 metodelære

king claudius:

‘But now, my cousin Hamlet, and my son …’ hamlet:

‘A little more than kin, and less than kind.’ LÆREPLANMÅL: ELEVEN SKAL KUNNE •

•

bruke reglar om rettar og plikter mellom ektefellar og mellom sambuarar, og reglar som gjeld ved inngåing og oppløysing av ekteskap utforske prinsippet om barnets beste og bruke sentrale reglar i barnelova

FAMILIERETT – SAMLIV OG SKILSMISSE

Kapitlet tar opp konkrete spørsmål

› Hvor gammel må man være for å kunne gifte seg? › Kan man gifte seg med mer enn én (om gangen)? › Hvem kan gifte seg med hverandre? Kan to med samme kjønn gifte seg? › Hva er reglene for samboerskap? › Hva er reglene for økonomien mellom to ektefeller? › Hva kreves for å skille seg? › Hvordan skal pengeverdiene deles når to ektefeller eller to samboere bryter opp?

Innhold 3.1 INNLEDNING TIL FAMILIERETTEN...................................................... 69 Litt om begrepet «familie»...................... .................................................. 70 Forskjeller i det juridiske synet på familietemaer. ....................................... 72

3.2 SAMLIV...................................................................................................... 74 Nærmere om hva ekteskap er. ................................................................... 74 Inngåelse av ekteskap.. .............................. .................................................. 75 Samboerskap. ........................................... .................................................. 81

3.3 RETTSLIGE VIRKNINGER AV Å ETABLERE EKTESKAP..................... 83

Utgangspunktet: Ekteskap har ingen virkninger. . ........................................ 83 Råderetten over egne verdier: Ekteskap har ingen virkning........................ 84 Ansvaret for gjeld: Ekteskap har ingen virkning. .......................................... 87 Unntak: Ekteskapet har virkning på noen områder..................................... 88 Virkning nr. 1: Gjensidig underholdsplikt. . .................................................. 89 Virkning nr. 2: Begrenset rådighet.............................................................. 91 Ektepakt.................................................... .................................................. 98

3.4 OPPLØSNING AV SAMLIV................... .................................................. 102 Separasjon.................................................................................................. 102 Skilsmisse. ................................................................................................... 103 Oppløsning av samboerskap..................... .................................................. 103 Det økonomiske oppgjøret ved skilsmisse.................................................. 104 Felleseie. Særeie. Eneeie. Sameie. .............................................................. 105 Det økonomiske oppgjøret ved avslutning av samboerskap...................... 121

68 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

3.1 Innledning til familieretten Familieretten har vi delt inn i to kapitler. Vi skal i dette kapitlet om familierett, samliv og skilsmisse se på de to hovedformene for samliv: ekteskap og samboerskap, med vekt på ekteskapet, fordi det er formkrav og grundige regler for denne samlivsformen. Slik er det ikke for samboerskap – samboere kan formløst flytte sammen og danne en familie. Vi ser først på vilkårene for å inngå ekteskap. Dernest behandler vi spørsmål som har med formuesforholdene mellom ektefeller å gjøre. Ekteskap avsluttes enten ved at en av ektefellene dør, eller at de blir skilt. Vi går igjennom reglene for separasjon og skilsmisse. Reglene finnes i ekteskapsloven. En skilsmisse har økonomiske konsekvenser fordi det skal skje et finansielt opphør mellom ektefellene når de nå skal gå hvert til sitt – det kalles et skifte. Vi ser på bestemmelsene for skifte. I neste kapittel om barn og foreldre går vi inn på barneloven og reglene som gjelder forholdet mellom foreldre og barn. Vi ser blant annet på foreldreansvaret og på den gradvise økningen i et barns rett til å bestemme selv. Kort oppsummert handler familieretten om • rettsreglene om par (ekteskap eller samboerskap) • rettsreglene om barn og foreldre Vi finner viktige fellesskap i livet på mange ulike måter: gjennom venner, på skolen, på jobben eller i foreningen vi er medlem av. For de fleste vil likevel de mest betydningsfulle relasjonene våre være knyttet til familie og slektskap. Helt siden tidenes morgen har det vært viktig å ha regler for spørsmål i familiesfæren. Nettverket som familien og slekten utgjorde, var kjernen i samfunnslivet. Det var her den enkelte fant tilhørighet og økonomisk trygghet – gjennom hele livet. I dag har slekt og familie gjerne en mindre sentral rolle for individet. Mange av hovedoppgavene som slekten hadde i gamle dager, som å utdanne de unge, pleie de syke og sørge for de eldre, er delvis tatt over av storsamfunnet. Men også i dag er båndene mellom menneskene i familien det som primært sikrer våre behov, gjennom omsorg, oppdragelse og økonomi. Slekts- og familiespørsmål opptar oss kanskje mer enn noe annet fordi relasjonene mellom medlemmer i familien er helt grunnleggende for oss følelsesmessig – det handler om kjærlighet, identitet og fellesskap. Familieretten er en juridisk gren som har betydning for alle mennesker.

69 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Familie og slektskap

Formelle, økonomiske og ideelle forhold

Familieretten er et område som dekker både formelle, økonomiske og ideelle forhold. Disse eksisterer side om side, men står likevel i en slags kontrast til hverandre. For å inngå ekteskap, for eksempel, må visse vilkår være oppfylt. Det er den formelle siden. Det oppstår en juridisk plikt mellom dem som gifter seg, til å bidra til å forsørge hverandre og eventuelle barn økonomisk. Men de sidene av familielivet som normalt er viktigst for oss, kan ikke bedømmes ut fra formaliteter og økonomi: Jussen kan ikke bestemme at ektefellene skal elske hverandre, eller at den som er forelder, skal danne et kjærlig hjem for sitt barn. Slike ideelle aspekter ved familielivet kan bare antydes i jussen. I realiteten dreier disse og andre viktige familiespørsmål i bunn og grunn seg om den etikken og den empatien hver enkelt av oss har. Å være et godt medmenneske er knapt viktigere noe annet sted enn nettopp i familien.

De viktigste lovene i familieretten EKTESKAPSLOVEN (LOV AV 7. APRIL 1991), FORKORTET EL.

Ekteskapsloven har regler om hvem som kan gifte seg, hvordan man blir gift, og hvordan man blir skilt. Loven har også regler om det økonomiske forholdet mellom ektefellene – både under ekteskapet og når ekteskapet opphører. BARNELOVEN (LOV OM BARN OG FORELDRE) (LOV AV 4. AUGUST 1981), FORKORTET BL.

Barneloven gir regler om foreldreskap (altså om hvem som har rollen som forelder til et barn), foreldreansvaret, plikten til å sørge for omsorg for barnet og om retten til samvær hvis foreldrene ikke bor sammen. VERGEMÅLSLOVEN (LOV AV 26. MARS 2010), FORKORTET VGML.

En del personer har begrenset adgang til selv å foreta rettslige handlinger eller råde helt over sine midler. Dette gjelder personer som ikke er myndige (altså dem som er under 18 år), og andre som av ulike helsemessige grunner ikke har full rettslig handleevne. De har i stedet en verge (som for unge mennesker normalt er foreldrene). Reglene om slike spørsmål finnes i vergemålsloven.

70 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Romersk mosaikk som viser tjenerskapet. Det romerske begrepet «familia» innbefattet hele husstanden, inkludert slaver.

LITT OM BEGREPET «FAMILIE» Faget heter familierett, men hvor kommer ordet familie fra? Det romerne kalte «familia», omfattet hele husstanden, det vil si mor, far, barn og andre slektninger som bodde sammen med dem, samt alle slavene og deres barn. De var én stor «familia» – med familiefaren – pater familias – som overhode. Vi har overtatt dette ordet, men gitt det et annet og fleksibelt innhold. Noen ganger ser vi for oss storfamilien, med besteforeldre, kanskje til og med oldeforeldre, mor og far, fettere, kusiner, søsken – og noen ganger ser vi for oss den tradisjonelle kjernefamilien med mor, far og barn. Eller vi tenker på andre enheter, for eksempel alenefaren og hans sønn eller to samboere der den ene har barn fra før, den andre ikke. «Familie» dekker i dag en rekke former for måter å leve sammen på i fellesskap – begrepet er bredt og inkluderende.

71 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Familie: inkluderende begrep for en rekke måter å leve sammen på

Begrepet familie favner bredt og er inkluderende. Hva betyr familie for deg?

FORSKJELLER I DET JURIDISKE SYNET PÅ FAMILIETEMAER Synet på familien er i stadig endring og kulturelt betinget

Myndighetsalder

Synet på familien, og dermed også synet på de rettslige spørsmålene ved familien, er i stadig endring. Ulike kulturer har til dels svært ulike svar og løsninger på de samme spørsmålene. For eksempel: For oss er det i dag stort sett allment akseptert at familiebegrepet er vidt, og at voksne mennesker selv har full frihet til å velge måten de vil leve sammen på, også om det ikke er i ekteskap. I andre kulturer er ugift samliv – samboerskap – tabu og til og med helt forbudt. I noen samfunn er flergifte (polygami) i orden, mens skilsmisse ikke er lovlig eller iallfall vanskelig å få igjennom. Mange ulike syn råder. Familieretten omfatter også rettsreglene om myndighetsalder, det vil si det å gå fra barn til voksen. Også her finner ulike samfunn ulike svar og løsninger: På Cuba, i Vietnam og i Skottland, for eksempel, er myndighetsalderen 16 år, mens den er 21 år på Madagaskar, i Singapore og i deler av

72 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

USA. På 1600- og 1700-tallet var myndighetsalderen i Norge 25 år, noe som viser at holdningene også endrer seg betydelig over tid. Hos oss er man i dag myndig når man har fylt 18 år, jf. vergemålsloven § 2, 3. ledd:

Vergemålsloven § 2, 3

Med myndige personer menes personer som har fylt 18 år [...].

Holdningene til rettigheter og plikter i familiesfæren er altså ikke konstante: I vikingtiden og frem til 1604 var norske kvinner myndige og hadde rett til å eie eiendom, de hadde arverett osv. Men fra en lov som kong Christian IV innførte i 1604, rådet kvinner over pengene sine, iallfall formelt sett, bare gjennom en verge, som gjerne var ektemannen, faren eller en bror. Kvinnene ble umyndige. Dette holdt seg frem til Lov om større myndighet for ugifte kvinner, som ble vedtatt i 1845. Loven var et fremskritt. Her lød det:

Lov om større myndighet for ugifte kvinner (1845)

§1. Ugifte Fruentimmer skulle efter det fyldte 25de Aar være myndige [...].

Loven var en oppmykning, men gjaldt bare ugifte kvinner («fruentimmer» er et gammelt ord for kvinne). Var du gift, og kvinne, var du etter loven rett og slett umyndig. Full myndighet, og derved likestilling mellom kjønnene, kom først i 1888. Vel, full likestilling akkurat på dette området. Samme, og likestilt stemmerett, for eksempel, kom først i 1913. Poenget er at også spørsmål innenfor det som har med familierett å gjøre, viser seg å være kontroversielle. Meningene er delte, over tid og mellom rettskulturer.

Oppgaver 1. Hva handler familieretten om? 2. Hva er myndighetsalderen i Norge? 3. Hvilke to former for samliv har vi i norsk rett? 4. Hvilke lover er mest sentrale i familieretten?

Refleksjon Hva synes du om den norske myndighetsalderen – ville du ha satt den lavere eller høyere? I så fall, hvorfor?

73 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Likestilling og stemmerett

3.2 Samliv Ekteskap og samboerskap

I det følgende går vi igjennom ekteskap og samboerskap. Vi ser nærmere på hva et ekteskap er, før vi tar opp hvordan ekteskap blir inngått. Deretter går vi igjennom hvilke rettsvirkninger som oppstår som følge av ekteskapet. Dernest behandler vi etablering av samboerskap og hvilke konsekvenser samboerskap har for samboerne.

NÆRMERE OM HVA EKTESKAP ER Ekteskap: formalisering av parforhold

Ekteskapsloven § 1

Et ekteskap er en formalisering av det å være et par. Formaliseringen er offentlig og ikke bare noe partene gjør «internt». Samfunnet knytter virkninger til ekteskapet, først og fremst av økonomisk art. Et ekteskap kan inngås mellom en kvinne og en mann, mellom to kvinner eller mellom to menn. Ekteskapet er derfor en kjønnsnøytral institusjon. Dette er slått fast i el. § 1, som lyder slik: § 1. Kjønn To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap

Det monogame ekteskapet: eneste lovlige form for ekteskap i Norge

I andre rettskulturer kjenner vi til polygami, altså at et individ kan ha flere ektefeller. I Norge er det derimot kun én form for ekteskap som er lovlig: det monogame ekteskapet. Det er derfor ikke mulig å inngå noe formelt ekteskap mellom tre eller flere personer. At polygami er ulovlig, kan indirekte og antitetisk (se side 62) leses ut av bestemmelsen i el. § 1: Det er «to personer» (og ikke for eksempel fire) som kan inngå ekteskap (denne regelen kan ikke tolkes utvidende!). (Se side 59.)

Å inngå ekteskap skal være helt frivillig Det å tvinge noen til å gifte seg er sett på som en mye grovere forbrytelse enn å være gift med flere enn én (som altså kan gi fengsel i inntil ett år). I straffeloven heter det dette om tvangsekteskap: § 253. Tvangsekteskap Den som ved vold, frihetsberøvelse [...] eller utilbørlig press tvinger noen til å inngå ekteskap, straffes med fengsel inntil 6 år. Den som presser noen til å gifte seg, kan altså straffes med fengsel opp til seks år.

74 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Polygami eller flergifte er forbudt i Norge, men praktiseres lovlig i mange andre land.

INNGÅELSE AV EKTESKAP Forlovelse Når en av partene i paret har fridd til den andre, som svarer ja, oppstår det en forlovelse. I rettslig forstand er forlovelse derfor en avtale om å gifte seg. Denne avtalen er imidlertid ikke juridisk bindende og kan brytes av hver av partene uten konsekvenser. Selv om en forlovelse er svært betydningsfull for de to det gjelder, har forlovelsen derfor ingen juridisk betydning.

Vilkår for å kunne gifte seg De to som er i ferd med å gifte seg, kalles i ekteskapsloven for brudefolkene. Som vi har sett, er brudefolkene en kvinne og en mann, to kvinner eller to menn. Loven stiller en rekke vilkår for at brudefolkene kan gifte seg. Ekteskapsloven kap. 1 stiller syv vilkår for å gifte seg og er knyttet til ulike temaer:

75 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Forlovelse: ikke-bindende avtale om å gifte seg

› Vilkår 1: Om alder

Om alder

Det er viktig at de som gifter seg, ikke er barn – brudefolkene må ikke være for unge. Ekteskapsalderen er lik myndighetsalderen, altså 18 år. Dette følger av el. § 1 a, som lyder:

El. § 1 a

Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap.

Av dette kan vi utlede at den som er 18 år eller eldre, ikke trenger noe samtykke fra noen for å gifte seg. Vedkommende er myndig og bestemmer selv.

›

Om frivillighet El. § 1 b

Vilkår 2: Om frivillighet Ekteskapet er et forbund mellom to mennesker som velger hverandre. Ingen skal gå inn i et ekteskap med tvang eller på grunn av press. Dette er slått fast i el. § 1 b: Kvinner og menn har samme rett til fritt å velge ektefelle. Ekteskap skal inngås av egen fri vilje og med eget samtykke.

› Vilkår 3: Om samtykke hvis man er under vergemål

Vergemål

Vergen må samtykke El. § 2

Tette slektskapsbånd

Om slektskap El. 3

En del personer er under såkalt vergemål. Felles for de fleste av dem er at de trenger hjelp til å ivareta sine interesser, for eksempel på grunn av rusproblemer eller alderdom (demens). Reglene om verge innebærer at man får hjelp, slik at man kan fungere på lik linje med andre i samfunnet. Den som er oppnevnt som verge, må samtykke til ekteskapet. Dette vilkåret er derfor ikke aktuelt for de fleste brudefolk: Kun de som er under vergemål, må innhente samtykke. Regelen står i el. § 2: Den som er satt under vergemål, må ha samtykke fra vergen for å inngå ekteskap […].

› Vilkår 4: Om slektskap

Det har alltid vært slik at tette slektskapsbånd har vært ansett som et hinder for ekteskap. Dette har naturligvis å gjøre med risikoen for genetiske feil og andre sykdommer ved innavl. For nært slektskap mellom et par er incestuøst og noe som vår kultur tar avstand fra. Hvor nært brudefolkene kan være i slekt med hverandre før det utgjør et hinder for ekteskap, har variert gjennom tidene. I dag er regelen i el. 3 denne: Ekteskap kan ikke inngås mellom slektninger i rett opp- eller ned stigende linje eller mellom søsken.

76 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

En rekke vilkår må oppfylles før et par kan gifte seg. Formen på selve seremonien kan imidlertid variere. Dette skiltet ble reist i Västerås i Sverige i forbindelse med det første «drive-in-bryllupet» i Norden.

Hva betyr dette? Jo, dine slektninger i rett oppstigende linje er din far og mor, dine besteforeldre osv. Regelen sier derfor – noe som fremstår som helt selvfølgelig – at man ikke kan gifte seg med for eksempel sin mor. Regelen om rett nedstigende linje har det samme rettslige innholdet, men synsvinkelen er fra den eldre generasjonen og nedover: Slektninger i nedstigende linje er barn og barnebarn, og for eksempel kan en far ikke gifte seg med sin datter. Ekteskap mellom søsken er heller ikke tillatt, som vi ser av lovteksten. Ordet «søsken» i lovteksten skal forstås slik at også halvsøsken (altså et søsken der bare den ene av foreldrene er felles) er omfattet av forbudet. Det følger av en naturlig, språklig forståelse av ordet og dessuten av reelle hensyn: Poenget er jo å hindre ekteskap mellom medlemmer i familien som står svært tett biologisk. Forbudet gjelder kun opp- og nedstigende linjer og mellom søsken. Loven tillater derfor ekteskap mellom for eksempel en tante og en nevø eller mellom to kusiner.

77 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Rett opp- og nedstigende linje

Adopsjon

Den som er adoptert, har sin sosiale familie med foreldre, søsken osv. Den adopterte har juridisk sett tilhørighet til denne familien, blant annet når det gjelder arverett. I tillegg har den adopterte en opprinnelig, biologisk slekt. Forbudet mot for nært slektskap gjelder begge, jf. el. § 3, 2. ledd, 1. pkt.: For adoptivbarn gjelder forbudet overfor både den opprinnelige slekt og adoptivforeldrene og deres slekt.

Adopsjon El. § 3, 2. ledd, 1. pkt.

Monogami El. § 4

›

Vilkår 5: Om eksisterende ekteskap Kun monogamiet er godkjent etter norsk rett. Det er altså et vilkår for ekteskap at ingen av brudefolkene er gift. I el. § 4 heter det: Ingen kan inngå ekteskap så lenge et tidligere ekteskap […] består.

Om den som skal gifte seg, tidligere har vært gift en eller flere ganger, er uten betydning. Poenget er at brudefolkene ikke skal være gift med noen på det tidspunktet det nye ekteskapet inngås. De kan heller ikke være separerte – skilsmissen med tidligere ektefelle må altså være helt gjennomført.

›

Vilkår 6: Om seksuelt overførbare (veneriske) sykdommer Hvis du er syk, har det ingen betydning for din rett til å gifte deg. Men dette gjelder ikke uten unntak: Den som lider av en sykdom som er smittefarlig, og som kan bli overført til den andre ved seksuell omgang, såkalte seksuelt

78 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

overførbare sykdommer (for eksempel hepatitt B, gonoré og hiv), kan ikke gifte seg uten at den andre har blitt gjort kjent med sykdommen. El. § 5 lyder: Den som lider av en smittefarlig sykdom som kan overføres ved seksuell omgang, kan ikke inngå ekteskap uten at den andre parten er gjort kjent med sykdommen og begge parter har fått muntlig veiledning av en lege om farene ved sykdommen.

Seksuelt overførbare sykdommer El. § 5

Det er viktig å hindre spredning, og man har en klar forpliktelse til å unngå å utsette andre for ufrivillig sykdomsrisiko.

› Vilkår 7: Om lovlig opphold i Norge

El. § 5 a har denne ordlyden: For å inngå ekteskap i Norge må en utenlandsk statsborger ha lovlig opphold i riket. Det er naturlig at den som ønsker å gifte seg i Norge, har lov til å oppholde seg her. Norske borgere har automatisk lovlig opphold, så spørsmålet reiser seg bare for utenlandske borgere. Det er også slik at et ekteskap ikke skal inngås for å danne grunnlag for rett til opphold i Norge. Dette følger av utlendingsloven (lov av 15. mai 2008) § 40, 4. ledd: Oppholdstillatelse kan nektes dersom det fremstår som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet har vært å etablere et grunnlag for opphold i riket for søkeren.

Tilleggsvilkår etter ekteskapsloven kapittel 2 og 3 Hvis de de syv grunnvilkårene er på plass, har man i utgangspunktet krav på å kunne gifte seg. Men vi er ennå ikke i mål. Det er nemlig fem forhold som i tillegg må være formelt på plass for å gifte seg — fem tilleggsvilkår, om en vil. Disse er: • KONTROLL, jf. el. § 6: Det offentlige må være sikker på at akkurat disse to brudefolkene har rett til å gifte seg. Folkeregisteret kontrollerer derfor at grunnvilkårene er på plass. Det må finne sted en såkalt prøving av vilkårene. • BEVIS, jf. el. § 7: Brudefolkene må bevise at grunnvilkårene er oppfylt, og at de kan gifte seg. De må derfor skaffe dokumenter og på annen måte vise at vilkårene er på plass. For eksempel må de legge frem fødselsattest, som viser at begge har fylt 18 år.

79 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Om lovlig opphold El. § 5 a

Utlendingsloven § 40, 4. ledd

•

Feil El. § 16 (ugyldighet) § 24 (oppløsning)

ATTEST, jf. el. § 10: Vi forutsetter at brudefolkene har skaffet de bevisene som loven krever, og levert disse til de offentlige. Hva nå? Jo, neste steg er at folkeregisteret lager en attest på at det ikke er noen juridiske hindre mot ekteskapet. VIGSLEREN SKAL MOTTA ATTESTEN, jf. el. § 14. Vigsleren er den personen som gjennomfører selve ritualet der ekteskapet inngås, for eksempel en prest. Vigsleren skal motta attesten som viser at alt er i orden. Når det har skjedd, er alt klart til giftermål. SELVE VIGSELEN, el. § 11. Vi forutsetter at alt er i orden, og at brudefolkene nå skal gifte seg. Ekteskapet blir stiftet ved en høytidelig, rituell handling, som andre enn brudefolkene er vitne til: vigselen. Vigselen er enten borgerlig eller religiøs. Brudefolkene møter fysisk opp for en vigsler, som gjennomfører ritualet. Under vigselsritualet svarer partene ja på at de vil ha hverandre til ektefeller. Vigsleren erklærer dem for ektefolk — de to er nå gift.

Virkningene av feil Hvis det har skjedd feil i måten ekteskapet ble til på, vil resultatet normalt bli at ekteskapet anses ugyldig, eller at det blir oppløst. Regler om dette finnes blant annet i el. § 16 (ugyldighet) og § 24 (oppløsning).

80 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

SAMBOERSKAP Det å være samboere vil si å leve sammen som par på en måte som ligner ekteskap. Vi har sett at det er en lang rekke vilkår for ekteskap. Slik er det ikke for samboerskap – det er ingen egen lov om samboere. Det er derfor ikke noen «krav» for hva som skal til for å bli samboere. Paret gjør som de vil, og flytter sammen. Mange synes det er fornuftig å leve sammen i en periode før de tar skrittet fullt ut og gifter seg. Andre forblir samboere livet ut. Samboerskap dannes både av heterofile og homofile par og er derfor, som ekteskapet, en kjønnsnøytral samlivsform. Det finnes likevel enkelte, spredte regler spesielt om samboere, og enkelte ganger kan vi bruke reglene om ekteskap analogisk (se side 61) på samboere. Hovedregelen er likevel at det er samfunnets alminnelige rettsprinsipper for blant annet avtaler og økonomi som gjelder for samboere, som for alle andre, og ikke spesialreglene, for eksempel om skilsmisse, som vi finner i ekteskapsloven. Å være samboere er derfor omgitt av vesentlig mindre formelle rammer enn ekteskapet.

Oppgaver 1. I hvilken bestemmelse i ekteskapsloven står det hvor gammel man må

være for å inngå ekteskap? 2. I hvilken bestemmelse i ekteskapsloven står det at en utenlandsk

statsborger må ha lovlig opphold i Norge for å inngå ekteskap? 3. Hva er en vigsler, og hvilken bestemmelse i ekteskapsloven regulerer

dette? 4. I ekteskapsloven § 1b står det at ekteskap skal inngås «av egen fri vilje

og med eget samtykke». Hva innebærer dette? Synes du det er riktig at vi har en bestemmelse om dette i ekteskapsloven? 5. Hva skjer med ekteskapet hvis noen av vilkårene for å inngå ekteskap

ikke er oppfylt? 6. Er det noen formelle vilkår som må være oppfylt før man kan bli

samboer? 7. Kan tre personer inngå ekteskap med hverandre? Begrunn svaret ditt.

81 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Ingen egen lov om samboerskap

8. a) Er det lov å gifte seg med søsteren sin? b) Er det lov å gifte seg med

sin fetter eller kusine? c) Kan din farmor gifte seg med din morfar (hvis ingen av dem er gift med noen andre)? Begrunn svarene! 9. Line og Tor er begge 19 år gamle. De har vært kjærester i ett år. De er

veldig forelsket og sikre på at forholdet deres kommer til å vare resten av livet. De bestemmer seg for å forlove seg. Noen uker senere sier Tor at han har truffet en annen, og at det er slutt. Line sier at Tor ikke kan avslutte forholdet deres på denne måten, nå som de er forlovet. Har Line rett? Begrunn svaret ditt. 10. Mona og Marius er gift, men de krangler mye. Til slutt flytter Mona fra

Marius og inn i et annet hus. Kort tid etter finner Mona en ny kjæreste – Martin. Han flytter inn hos Mona. Marius mener at dette ikke er lov før han og Mona er skilt. Hva mener du? Begrunn svaret ditt. 11. Pavel og Josefine er begge 50 år. De traff hverandre på ferietur i

Hellas. Etter å ha vært sammen i tre måneder bestemmer de seg for å gifte seg. Pavel giftet seg med en annen dame da han var veldig ung, men de har ikke bodd sammen på nesten 20 år. Han mener det må gå greit å gifte seg på nytt så mange år senere selv om han formelt fortsatt er gift med sin første kone. Kan Pavel og Josefine gifte seg med hverandre? Begrunn svaret ditt. 12. Mona og Andreas treffer hverandre på en fest. De er begge skilt. Mona

har en datter som heter Sonja, Andreas har en sønn som heter Truls. Når Sonja er 6 år gammel og Truls 8 år, gifter Mona og Andreas seg. Etter bryllupet sier Sonja til moren sin at hun vil gifte seg med Truls når hun blir stor. Mona sier at det ikke er lov fordi foreldrene deres er gift. Er dette riktig? Begrunn svaret ditt. 13. Yosefina og Stian er gift og adopterer en gutt som heter Peter. Når

Peter er 4 år gammel, får Yosefina og Stian en datter sammen. Hun får navnet Mariana. Kan Mariana og Peter gifte seg når de blir voksne? Begrunn svaret ditt.

Refleksjon Hva mener du er fordelene og ulempene med å inngå ekteskap versus samboerskap?

82 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Vi går nå over til å se på de rettslige virkningene av ekteskap. Vi ser også på samboerskap, men fordi det er få regler for denne samlivsformen, vil hovedvekten ligge på ekteskapet.

3.3 Rettslige virkninger av

å etablere ekteskap

UTGANGSPUNKTET: EKTESKAP HAR INGEN VIRKNINGER Loven er basert på at de to som gifter seg, er frie og uavhengige personer. Ektefellene er rettslig helt likestilte – ingen av dem har «mer makt» enn den andre. Det er derfor ikke slik at én av ektefellene har mer rett enn den andre til å bestemme ting, som for eksempel • hvor paret skal bo • hvilket etternavn de skal ha (de kan velge felles etternavn, jf. navneloven, lov av 7. juni 2002, § 4, 1. ledd, nr. 4) • om den ene skal være i arbeidslivet og tjene penger eller være hjemme Rettslig sett er utgangspunktet derfor at det på de fleste områder ikke er noen store endringer ved giftermål og ekteskap.

De som gifter seg, går også inn i ekteskapet som rettslig likeverdige parter. Ekteskap og samboerskap er også kjønnsnøytrale samlivsformer.

83 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Ektefellene er rettslig likestilte

RÅDERETTEN OVER EGNE VERDIER: EKTESKAP HAR INGEN VIRKNING El. § 31

Et utslag av utgangspunktet om at ekteskap ikke har noen virkning, finner vi i el. § 31, der det lyder: Ekteskapet medfører ingen begrensning i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eier når ekteskapet blir inngått eller senere erverver, dersom ikke noe annet er bestemt.

Det sentrale poenget i bestemmelsen er altså at hver ektefelle råder over sine penger som han eller hun vil. Den andre bestemmer ikke over den andres økonomi eller eiendeler. Hva ligger i «å råde over»? For å svare ser vi først på begrepet «eiendomsrett». Det er ingen lov som definerer begrepet eiendomsrett, men hele vårt rettssystem bygger på at det foreligger en rett for hver enkelt av oss til å kunne eie noe, og at denne retten blir beskyttet av rettsapparatet ved behov. Det å gifte seg innebærer ingen endring i eiendomsretten. Det du eide da du giftet deg, eier du også som gift. Og det du senere, under ekteskapet, blir eier av, har du vanlig eiendomsrett til. De tingene som du har eiendomsrett over, har du også råderett over. Råderetten er en følge av at du har eiendomsretten. Å råde over: utøve eiendomsretten

Det «å råde over» en ting er å utøve eiendomsretten til tingen. Det kan skje på mange måter. Eier du for eksempel en seilbåt, råder du over den – du kan selge den og beholde pengene selv. Du kan gi den bort, du kan bygge den om til en motorbåt, eller du kan seile den til båthuggeriet og få den gjort om til pinneved, om du vil. Ingen kan protestere. «Å råde over» innebærer

Eiendomsrett Eiendomsrett er å eie noe, for eksempel en bil, penger, verdipapirer eller en fast eiendom. Den som har eiendomsretten, har nærmest total innflytelse på tingen. Eiendomsretten står i motsetning til en begrenset rettighet, for eksempel en leierett. For eksempel: Den som eier en bil, kan juridisk sett gjøre hva han eller hun vil med bilen. Den som bare leier en bil, har kun rett til den kjøringen som er avtalt – alle andre tiltak, som å selge bilen eller å leie den ut videre til noen andre, ligger bare hos den som har eiendomsretten.

84 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Økonomisk ubalanse i ekteskapet Det kan være en stor økonomisk skjevhet mellom ektefellene: Den ene kan være svært velstående, mens den andre kan være i trange kår. Det skjer ingen utjevning av formuene eller lignende når man gifter seg, men i praksis vil vanligvis ektefeller være temmelig sjenerøse overfor hverandre. Det juridiske og formelle utgangspunktet er likevel at hver ektefelle eier sitt og trenger ikke dele noe med den andre.

at du bestemmer hva du vil gjøre med det som er ditt. Det § 31 bestemmer, er at denne råderetten over egne ting normalt er i behold også i ekteskapet. I el. § 31 heter det at man råder over det man eier når ekteskapet blir inngått eller «senere erverver». Hva betyr det? Å erverve noe er en samlebetegnelse på det å bli eier av noe. Så uansett om du • vinner en seilbåt i lotteri, • kjøper den, • bygger den selv eller • arver den, så erverver du båten. Rettsregelen i § 31 er altså at både de tingene du hadde da du giftet deg, og de tingene som du senere har blitt eier av, kan du råde over. Din ektefelle kan ikke nekte deg å gi bort seilbåten du hadde med inn i ekteskapet, eller bilen du senere arvet fra tante Lotte.

Når noen eier noe sammen, er de sameiere En og samme ting kan være eid av flere i fellesskap. Hvis du og tre venner er veldig glad i elvepadling, for eksempel, kan dere gå sammen om å kjøpe en kano. Alle fire har da eiendomsrett i denne tingen. Hvis dere har betalt en fjerdedel hver, så har alle 25 % av kanoen. Slik er det også mellom ektefeller. Dersom ektefellene erverver noe i fellesskap, så blir de sameiere i det de har skaffet, for eksempel en bolig, en bil eller en hytte. Dette er regulert i el. § 31, 2. ledd: Eiendeler som erverves av begge ektefellene, blir sameie mellom dem.

85 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Hver ektefelle kan «råde over» det de eier, som vi har sett. Dette gjelder som utgangspunkt også for ting som er i sameie mellom ektefellene. La oss si at ektefellene eier en kafé sammen. Kona synes kafédrift er moro, mens mannen ikke er så interessert. Da er det ikke noe i veien for at han selger sin halvpart til noen som vil kjøpe seg inn: Ektefellen har eiendomsrett til sin del og kan «råde over» den.

Oppgaver 1. Tenk på en ting som du eier nå. Hvis du gifter deg en gang i fremtiden

– hvem eier denne tingen da? Hvilken bestemmelse i ekteskapsloven bruker vi for å begrunne dette? 2. I ekteskapsloven § 31, 1. ledd står det: «Ekteskapet medfører ingen

begrensning i en ektefelles rett til å råde over det han eller hun eier når ekteskapet blir inngått eller senere erverver, dersom ikke noe annet er bestemt.» Hva betyr å «råde over»? Hva betyr å «erverve» noe? 3. Marius og Tonje gifter seg. Fem år før bryllupet arvet Marius kr 15

000 000, Tonje eier nesten ingenting. Etter bryllupet sier Tonje at fra nå av så eier de formuen til Marius sammen fordi de er gift. Marius er uenig og sier at dette fortsatt er hans penger, og at det bare er han som bestemmer over formuen fortsatt. Hvem har rett? Begrunn svaret ditt. 4. Per eier en hytte. Han gifter seg med Petra. Hvem eier hytta nå? Hvem

kan bestemme om hytta skal selges? 5. Andrei og Sara er gift. Sara arver et maleri av en gammel tante. Andrei

synes maleriet er kjempefint. Sara liker ikke maleriet og bestemmer seg for å gi det bort til naboen. Andrei protesterer. Hvem bestemmer her? 6. Tor og Torill giftet seg for tre år siden. Da de giftet seg, hadde Torill en

bankkonto der det stod kr 500 000. Tor har bestilt en stor motorsykkel. Torill spør hvordan Tor har tenkt å finansiere en så dyr motorsykkel. Tor sier han har tenkt å bruke sin halvdel av bankinnskuddet til Torill, de er jo gift, og gutta på jobben har sagt at han kan bruke halvparten av Torills verdier om han ønsker det. Torill er ikke enig. Kan Tor bruke Torills penger?

86 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

7. Hvilken bestemmelse i ekteskapsloven regulerer hva som skjer hvis to

ektefeller erverver noe sammen? 8. Mona og Miriam er gift. De bestemmer seg for å kjøpe en båt. Mona

betaler halve kjøpesummen med penger hun har spart. Miriam betaler resten med penger hun har vunnet i lotto. Hvem eier båten? Begrunn svaret ditt. 9. Ana og Kiran er gift. Kiran kjøpte en leilighet før han traff Ana. Ana og

Kiran bor sammen i leiligheten. Møblene som er i leiligheten, har de kjøpt sammen for penger de har tjent i løpet av ekteskapet. Ana eier en bil som hun har fått i gave av moren sin. Hvem eier hva her? Begrunn svaret ditt.

ANSVARET FOR GJELD: EKTESKAP HAR INGEN VIRKNING Ansvarlig for egen gjeld En ting som naturlig går hånd i hånd med at man råder over sine penger og ting som man vil, er at hver ektefelle er ansvarlig for sin egen gjeld. Hovedregelen om dette står i el. § 40: En ektefelle kan ikke stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen hvis det ikke er særskilt hjemmel for det.

Hvis mannen har tatt opp lån som han ikke klarer å betjene, er det altså ikke slik at kona må betale. De som skal ha penger av mannen – mannens kreditorer – kan ikke gå på henne og kreve at hun skal betale, bare fordi de er gift. La oss ta et eksempel som involverer både råderetten over egne verdier og ansvaret for egen gjeld: La oss si at kona, Hilde, vil åpne kafé. Det koster kr 500 000 i utstyr og husleie, har hun beregnet.

Avtale om felles gjeld Hvis ektefellene har avtalt at den som ikke har stiftet gjelden, også skal ha ansvar, blir det en annen sak. Da må begge betale tilbake gjelden.

87 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

El. § 40

Hvis hun eier et slikt beløp, så råder hun over pengene (el. § 31) og kan kjøpe utstyr og det hele og sette i gang. Hun trenger ikke noe samtykke fra ektemannen Hugo. Hvis hun ikke har pengene eller bare en del av dem, trenger hun heller ikke spørre Hugo. Hun går i banken og låner det hun trenger – la oss si hele beløpet, kr 500 000. Hilde starter kafeen «Utsikten» og bruker opp pengene. «Utsikten» går dårlig, og banken vil ha igjen det de har lånt henne. Hun klarer ikke å betale. Banken går på Hugo – men han har ingen rettslig forpliktelse overfor banken, og Hildes lånopptak har ingen betydning for ham, jf. el. 40.

Oppgaver 1. Hvilken bestemmelse i ekteskapsloven er hovedregel om ektefellenes

ansvar for gjeld? 2. Hva er hovedregelen om ektefellenes ansvar for gjeld? 3. Tor og Torill er gift. Tor har ingen penger, men vil gjerne ha motorsyk-

kel, så han tar opp et lån i banken for å kunne betale. Kan Tor kreve at Torill betaler gjelden 4. Maria og Maja er gift. Maja vil ta opp lån for å kjøpe en båt. Maria er

uenig fordi hun mener det blir dyrt å betale tilbake på lånet. Kan Maria nekte Maja å ta opp lån for å kjøpe båten? 5. Maja tar opp lån og kjøper båten, men det viser seg etter hvert at hun

ikke klarer å betale ned på lånet fordi hun ikke har nok penger. Kreditorene (de Maja har lånt pengene av) krever da at ektefellen Maria betaler. Kan de kreve dette? Begrunn svaret ditt.

UNNTAK: EKTESKAPET HAR VIRKNING PÅ NOEN OMRÅDER Ekteskapet utgjør et fellesskap – ektefellene er i praksis gjerne et «team». Samfunnet ønsker at ektefellene skal ha et spesielt ansvar for hverandre innenfor dette fellesskapet. Det er derfor bestemt – til tross for utgangspunktene vi nettopp har sett på – at det å være ektefeller på enkelte områder skal ha virkninger. Vi skal se nærmere på dette i det følgende.

88 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

VIRKNING NR. 1: GJENSIDIG UNDERHOLDSPLIKT El. § 38 lyder slik i utdrag: § 38. Ektefellers felles ansvar for underhold av familien. Ektefellene har sammen ansvaret for de utgiftene og det arbeidet som kreves for det felles hushold og til dekning av andre felles behov, oppfostringen av barna og hver ektefelles særlige behov. Ektefellene bidrar ved tilskudd av penger, ved virksomhet i hjemmet eller på annen måte. En ektefelle kan i rimelig utstrekning kreve penger av den andre ektefellen til å dekke utgifter som nevnt i første ledd. En ektefelle som ikke oppfyller plikten til å stille nødvendige midler til rådighet for den andre, kan pålegges å betale bestemte beløp.

Det følger av denne regelen at ektefellene plikter å underholde hverandre. Underhold er et litt gammeldags ord for det å forsørge noen, det å sikre at grunnleggende ting som mat, klær og bolig er på plass. Vi ser at ektefellene har et felles ansvar for underhold av ikke bare hverandre, men også av barna. Som det fremgår av 1. ledd, 2. pkt., er det flere jevngode måter å bidra på. Man kan bidra med penger, med virksomhet i hjemmet (slik

89 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

El. § 38 Ektefellers felles ansvar for underhold av familien

Ektefellene plikter å underholde hverandre

Ektefellene plikter å underholde barna sine

som husarbeid og oppfølging av barna) eller «på annen måte», slik som stell og pleie av en syk ektefelle. Hva hver enkelt skal gi inn til fellesskapet, avhenger av den enkelte ektefelles individuelle forhold, herunder helse og økonomi. Normalt vil ektefeller gjøre nettopp det som står i bestemmelsen, nemlig å bidra til å dekke den andres og barnas behov. Men hvis en ektefelle svikter i å oppfylle underholdsplikten, kan den andre gå til domstolen og få dom for at den som vrir seg unna, blir dømt til «å betale bestemte beløp», jf. 2. ledd. Dette er en bestemmelse som nesten ikke er i bruk. Hvis dette er «klimaet» mellom ektefellene, er samlivet gjerne over. Det har likevel vært viktig å slå fast at plikten til gjensidig underhold kan håndheves av retten. Underholdsplikten varer så lenge partene er gift – også i høy alderdom. Men hvis partene flytter fra hverandre og det er samlivsbrudd, opphører plikten. Dette følger av el. § 79.

Gjensidig underholdsplikt mellom samboere? Underholdsplikten gjelder ikke samboere

Det er ikke noen parallell til underholdsplikten når det gjelder samboere. Det er rett og slett ikke lovhjemmel for å hevde at to som er samboere, har en gjensidig, rettslig plikt til å forsørge hverandre. Underholdsplikten er en særordning for ekteskapet.

Oppgaver 1. Hva betyr det at begge ektefeller har «felles ansvar for underhold av

familien» som det står i el. § 38? 2. På hvilke måter kan ektefellene bidra til å oppfylle underholdsplikten? 3. Hvilken betydning har ektefellenes økonomi for underholdsplikten? 4. Kan du komme på et eksempel på utgifter som du tenker kan være

dekning av en ektefelles «særlige behov»? 5. Har samboere underholdsplikt for hverandre? 6. Tor og Torill er gift. Tor har motorsykkel og legger ut på langtur med

gutta på jobben. Han kommer ikke langt før han velter og knekker en arm. Han må gå til langvarig fysioterapi og får en samlet regning på kr 20 000. Tor ber Torill pent om at hun dekker utgiftene. Kan Tor kreve Torill betale regningen for fysioterapi?

90 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

7. Thomas og Tanja er gift og har en sønn sammen som heter Martin.

Thomas sparer så mye han kan av lønnen sin fordi han vil reise på safaritur med vennegjengen. Han nekter derfor å være med på å betale for sønnens barnehageplass. Dette må Tanja betale for, sier han bare. a) Er dette riktig? Begrunn svaret ditt. b) Les el. § 38 andre ledd. Hva kan Tanja gjøre hvis Thomas fortsatt

nekter å være med på å betale barnehageregningen?

VIRKNING NR. 2: BEGRENSET RÅDIGHET Etter el. § 31 gjelder det ingen begrensninger i rådigheten «dersom ikke noe annet er bestemt». Og noe annet er bestemt: Fra hovedregelen om fri rådighet er det gjort to unntak – nemlig for a) felles bolig og b) felles innbo. Disse unntakene er viktige: Selv om den ene eier disse tingene, har lovgiveren sett det slik at de har så stor betydning for begge ektefellene at det er rimelig at eieren må tåle visse innskrenkninger i råderetten.

Ikke fri rådighet over felles bolig – el. § 32 El. § 32 lyder: § 32. Råderetten over felles bolig. En ektefelle kan ikke uten skriftlig samtykke fra den andre ektefellen: a. Overdra, pantsette, [...] eller si opp en [...] leie- eller framleieavtale for en eiendom som brukes som felles bolig.

Det følger av bestemmelsen at den andre ektefellen må samtykke, hvis den boligen som er felles for begge, skal selges, pantsettes e.l. Hvis for eksempel kona eier den felles boligen, villaen «Fagerheim», og i utgangspunktet har eiendomsrett og råderett over den, må mannen samtykke hvis kona ønsker å selge eller på annen måte råde over den. Regelen gjelder bare for «felles bolig». Hvis ektefellen eier andre boliger, som de altså ikke selv bor i, er vi tilbake til hovedregelen i el. § 31: Eieren har full rådighet og kan selge uten samtykke. Legg også merke til at det står «bolig» i lovteksten. Selv om hytter og fritidseiendommer enkelte ganger omtales som «fritidsboliger», er det sikker rett at det kun er boligeiendom som omfattes av rådighetsinnskrenkningen i

91 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Råderetten over felles bolig El. § 32 Samtykke

§ 32. Regelen skal sikre dagliglivet i hjemmet, ikke være en regel som sikrer ferie og fritid. Eier for eksempel mannen hytta, kan han altså selge den fritt selv om kona er aldri så hyttekjær.

Oppgaver 1. Forklar hvorfor el. § 32 er et unntak fra el. § 31, 1. ledd. 2. Er el. § 32 en riktig og rettferdig regel etter din mening? Hva tror du er

begrunnelsen for denne regelen? 3. Mons og Mia er gift. De bor sammen i en leilighet som Mons har arvet

av faren sin. Mons vil selge leiligheten og heller kjøpe en bobil som familien kan bo i. Mia protesterer. Kan Mons selge leiligheten? 4. Mons eier også en hytte som Mia er veldig glad i. Mons vil selge hytta.

Mia protesterer. Kan Mons selge hytta?

Ikke fri rådighet over felles innbo – el. § 33 El. § 33 Råderetten over vanlig innbo.

Den andre ektefellens samtykke er krevd for å overdra ting som barna bruker

I el. § 33 heter det: § 33. Råderetten over vanlig innbo m v. En ektefelle kan ikke uten samtykke fra den andre ektefellen overdra, leie bort eller pantsette vanlig innbo i det felles hjemmet eller gjenstander som er bestemt til bruk for barna.

Denne regelen er ment å sikre at paret har vanlige ting i hverdagen. Hva som er «vanlig innbo» i lovens forstand, og som derfor eierektefellen ikke kan råde fritt over, kan by på tvil. Kjøretøy, som bilen og motorsykkelen, er ikke «innbo» og kan selges fritt av ektefellen som har råderetten. Men møblene, datamaskinen, TV-en osv. er alle helt alminnelige ting i hjemmet, og eieren må derfor ha den andres samtykke for å kunne overdra slike ting. Innbo som bare tjener til den enes interesser, og mer sjeldne og dyre ting er åpenbart ikke «vanlig innbo» og kan selges fritt – eksempler kan være en kostbar kikkert, verdifulle bøker og sportsutstyr. Ting som en fritidsbåt er ikke engang «innbo», og råderetten til den ektefellen som er eier, er i behold. I el. § 33 er det videre en rimelig regel som handler om de tingene barna bruker. En av ektefellene vil gjerne formelt ha eiendomsretten over ting

92 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Samfunnet har pålagt ektefeller å forsørge både hverandre og eventuelle barn.

som er «bestemt til bruk for barna». Dette kan være slikt som leker, men også mer verdifulle ting som en spesialbygd dukkestue, en trampoline eller utstyret til familiens lille hobbyfotograf. Hvis den ene ektefellen vil selge dette, må den andre samtykke.

Oppgaver 1. Hvilken bestemmelse i ekteskapsloven handler om ektefellenes rett til

å bestemme over møbler og ting de har i hjemmet sitt? På hvilken måte er denne bestemmelsen et unntak fra den frie rådigheten som følger av el. § 31, 1. ledd? 2. Per og Laila er gift. Trenger Laila samtykke fra ektefellen i eksemplene

nedenfor? a) Laila eier en motorsykkel som hun vil selge.

93 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

b) Laila har kjøpt PlayStation til barna, men hun synes at de bruker den

altfor mye. For at barna skal komme seg ut i frisk luft igjen i stedet for bare å sitte og game, så vil hun nå selge den til naboen. c) Laila kjøper nye tallerkener. Hun bestemmer seg for å selge de gamle

på Finn.no fordi de ikke har plass til alle tallerkenene på kjøkkenet. d) Laila rydder i skapet på hytta. Hun bestemmer seg for å selge på

Finn.no gammelt kjøkkenutstyr som har ligget i hytteskapet i årevis.

Ikke fri rådighet over ting i sameie – el. § 31, 2. ledd og § 36. Eneeie vs. sameie

Sameieloven § 10

Når vi nå har drøftet eiendomsrett og rådighet og unntakene fra fri rådighet, har vi forutsatt at en av ektefellene har eid noe fullt ut – vi så for eksempel at kona eide boligen «Fagerheim». Se side 91. Når man eier noe fullt ut, er tingen i eneeie. Men vi har nevnt at to (eller flere) personer kan eie ting sammen. Da kalles det sameie. Ting kan ligge i sameie mellom ektefeller, se el. § 31, 2. ledd. Hvor stor andel hver eier, kan variere. Hvis for eksempel en kafé eller en seilbåt er eid av begge ektefellene, kan disse tingene være eid av mannen med 60 % og av kona med 40 %. Men at partene eier en halvpart hver, altså 50/50, er det vanligste. Sameie reguleres av en egen lov, sameieloven (lov av 18. juni 1965). Sameieloven § 10 lyder: Ein sameigar har rett til å avhenda heile eller noko av parten sin til kven han vil.

Ordet «å avhenda» betyr å selge. Sameieloven gjelder i utgangspunktet mellom ektefeller. Bestemmelsen innebærer at mannen kan («har rett til å») selge sin andel av for eksempel kafeen eller seilbåten han eier sammen med kona. Han kan for eksempel selge sine 60 % av båten til broren sin eller til datteren sin – til hvem som helst. Han trenger i utgangspunktet ikke samtykke fra noen, heller ikke fra kona. El. § 36, 1. ledd lyder slik: El. § 36, 1. ledd

Når eiendeler som omfattes av § 32 eller § 33 er sameie mellom ektefellene, gjelder reglene i dette kapitlet tilsvarende for en ektefelles andel i sameiet.

94 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Hva betyr dette? Det innebærer at reglene i §§ 32 og 33 om begrensninger i rådigheten gjelder både når ting ligger i eneeie, og når de ligger i sameie – nærmere bestemt ektefellens andel (prosent) i sameiet mellom partene. La oss si at kona eier den felles boligen «Fagerheim» 100 %. Mannen må samtykke hvis kona vil selge huset. Det er greit – det følger av el. § 32 direkte. Den situasjonen el. § 36 tenker på, er hvis mannen og kona har sameie. La oss i stedet si at kona eier 30 % av «Fagerheim». Mannen er sameier med 70 %. Hvis kona nå vil selge sin andel av denne boligen, kan hun selge denne andelen etter sameieloven § 10, men mannen må også samtykke i et slikt tilfelle – det er poenget med el. § 36. Regelen i § 36 viser til «§ 32 eller § 33». El. § 32 gjelder felles bolig. El. § 33 gjelder felles innbo. Sameieregelen gjelder derfor også for felles innbo. Hvis kona eier 50 % av TV-en og vil selge denne andelen, må mannen samtykke. El. § 36 er derfor bare en presisering av hovedregelen i §§ 32 og 33: Reglene gjelder ikke bare for bolig og ting i eneeie, men også for bolig og ting i sameie. Dette er derfor et eksempel på lex specialis (se side 63): Sameieloven, den generelle loven, sier i § 10 at man kan selge for eksempel sin andel i et hus. Spesialloven, ekteskapsloven, sier selv i § 36, 1. ledd nei: Salg av andelen i den felles boligen krever samtykke fra ektefellen. Spesialregelen går foran.

Lex specialis Salg av andel i felles bolig krever samtykke fra ektefellen

Oppgave Forklar begrepene eneeie og sameie.

Begrenset rådighet for samboere? Det er ingen regler som begrenser rådigheten mellom samboere. Bestemmelser som el. § 32 og § 33 finnes ikke for denne samlivsformen. Det innebærer at hver samboer fritt kan råde over sine ting, for eksempel den felles boligen, uten å måtte ta hensyn til den andre. I praksis vil gjerne et samboerpar diskutere og finne felles løsninger på slike spørsmål. Men det rettslige utgangspunktet er klart: Hver samboer har full råderett over det han eller hun eier.

Rådighet – oppsummering ved eksempel La oss gi en fortettet oppsummering av § 31, § 32, § 33 og § 36, 1. ledd gjennom å se på fire tilfeller:

95 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Ingen begrensninger på rådigheten

TILFELLE 1. JOSTEIN ER GIFT MED MIRIAM

TILFELLE 3. JOSTEIN ER SAMBOER MED MIRIAM

Jostein eier: 100 % av hytta «Sjøgløtt» 100 % av et spesialbygd mikroskop 100 % av fellesboligen «Roselund» 100 % av spisestuebordet

Jostein vil selge alt. Kan han selge? • Jostein kan selge «Sjøgløtt» som han vil – trenger ikke Miriams samtykke: El. § 31 • Jostein kan selge mikroskopet som han vil – trenger ikke Miriams samtykke: El. § 31 • Jostein kan ikke selge «Roselund» som han vil – trenger Miriams samtykke: El. § 32 • Jostein kan ikke selge spisestuebordet som han vil – trenger Miriams samtykke: El. § 33

Jostein vil selge alt. Kan han selge? Jostein kan selge alt. Ingen lovregler hindrer dette. Miriam trenger ikke å samtykke.

TILFELLE 2. JOSTEIN ER GIFT MED MIRIAM

Jostein eier: 40 % av hytta «Sjøgløtt» 40 % av et spesialbygd mikroskop 40 % av fellesboligen «Roselund» 40 % av spisestuebordet Miriam eier de resterende 60 % av alt.

TILFELLE 4. JOSTEIN ER SAMBOER MED MIRIAM

Jostein eier: 40 % av hytta «Sjøgløtt» 40 % av et spesialbygd mikroskop 40 % av fellesboligen «Roselund» 40 % av spisestuebordet Miriam eier de resterende 60 % av alt. Han vil selge alt (sine andeler i alle tingene). Kan han selge? Jostein kan selge alt. Sameieloven § 10 gir ham rett til å selge alle sine andeler. Miriam trenger ikke å samtykke.

Jostein vil selge alt (sine andeler i alle tingene). Kan han selge? • Jostein kan selge andelen i Sjøgløtt som han vil – trenger ikke Miriams samtykke: El. § 31 og sameieloven § 10 • Jostein kan selge andelen i mikroskopet som han vil – trenger ikke Miriams samtykke: El. § 31 og sameieloven § 10 • Jostein kan ikke selge andelen i «Roselund» som han vil – trenger Miriams samtykke: El. § 32, jf. el. § 36, 1. ledd – går foran sameieloven § 10 • Jostein kan ikke selge andelen i spisestuebordet som han vil – trenger Miriams samtykke: El. § 33, jf. el. § 36, 1. ledd – går foran sameieloven § 10

96 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Virkning nr. 3: Begrenset rett til å stifte gjeld Vi så tidligere at en ektefelle ikke kan stifte gjeld med virkning for den andre ektefellen. Dette følger av el. § 40. Men, heter det i bestemmelsen, annet kan gjelde hvis det finnes «særskilt hjemmel». Og vi har en slik særskilt hjemmel, el. § 41, som lyder:

Særskilt hjemmel, el. § 41

§ 41. Rett til i visse tilfeller å inngå avtaler på begge ektefellenes ansvar. En ektefelle kan under samlivet med ansvar for begge ektefellene inngå vanlige avtaler om det daglige husholdet og oppfostringen av barna og vanlige avtaler for å dekke den enkelte ektefellens nødvendige behov. Dette gjelder også leie av felles bolig. Slike avtaler anses å være inngått med ansvar for begge ektefellene hvis ikke noe annet går fram av forholdene.

Regelen springer ut av hensynet til det spesielle interessefellesskapet og samholdet som forutsettes å være til stede i et ekteskap. Etter el. § 41 kan nemlig hver av ektefellene i visse tilfeller stifte gjeld som også den andre er ansvarlig for. Hvis vi leser bestemmelsen nøye, ser vi at det er i fire situasjoner at én av ektefellene stifter gjeld som begge blir ansvarlig for:

1. VANLIGE AVTALER OM DET DAGLIGE HUSHOLDET

Eksempel: Kona gjør innkjøp på kreditt hos den lokale matbutikken, og hun bestiller rørlegger fordi sluket har gått helt tett. Begge er ansvarlig. 2. VANLIGE AVTALER OM OPPFOSTRINGEN AV BARNA

Eksempel: Mannen melder på tiåringen til håndballaget med treningsavgift og melder åtteåringen på svømmekurs. Begge er ansvarlig. 3. VANLIGE AVTALER OM Å DEKKE DEN ENKELTE EKTEFELLENS NØDVENDIGE BEHOV

Eksempel: Mannen bestiller nødvendige klær til seg selv på internett og trakk to tenner hos tannlegen på kreditt. Begge er ansvarlig. 4. VANLIGE AVTALER OM Å LEIE FELLES BOLIG

Eksempel: Kona inngår husleieavtalen til boligen der ektefellene lever. Begge er ansvarlig.

97 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Fire situasjoner hvor en ektefelle kan stifte gjeld som begge ektefellene står ansvarlig for

Innskrenkende tolkning

Merk at det ikke står «vanlig» i lovteksten under alternativet om leie av bolig (alt. 4 i boksen). Men sammenhengen forteller oss at denne begrensningen også gjelder for boligen. De tre andre sitasjonene har alle «vanlig» knyttet til seg, og det ville harmonere dårlig om en ektefelle kunne leie en hvilken som helst bolig og samtidig forplikte den andre. Det må altså være en alminnelig, vanlig bolig som er lovens tanke. Vi gjør en innskrenkende tolkning (se side 58): Det står «leie av felles bolig», men vi tar ikke loven helt på ordet – vi forstår ut fra reelle hensyn og hensynet til harmoni i loven at det menes «leie av felles vanlig bolig».

Oppgaver 1. Hvilken bestemmelse i ekteskapsloven er det som sier at ektefeller i

noen tilfeller kan inngå avtaler på vegne av begge ektefeller? 2. Hvorfor er el. § 41 et unntak fra el. § 40? 3. Laila og Rolf er gift. Rolf må til legen fordi han har fått akutt vondt i det ene

øret. Han ber legen om å sende regningen til Laila. Kan Laila nekte å betale? 4. Laila melder datteren deres, Susanna, på SFO. Det koster ca. kr 3000 i

måneden. Rolf mener at han ikke er forpliktet til å være med på å betale for SFO ettersom det ikke var han som meldte på Susanne. Må Rolf være med på å betale?

EKTEPAKT Ektepakt El. § 50

Ektefellene er selvstendige individer og kan inngå avtaler med hvem som helst – også hverandre. Lovgiveren har likevel ønsket at store og uvanlige gaver dem imellom – for eksempel en hytte – må skje ved ektepakt. El. § 50 lyder slik: Gaver mellom ektefeller må skje ved ektepakt for å være gyldige. Dette gjelder likevel ikke gaver som må anses som vanlige [...].

Ektepakt er en spesiell avtaletype. Ektepakten må oppfylle formkrav for å være gyldig, blant annet må ektepakten bevitnes av to vitner ( jf. el. § 54). Formkravene er de samme som kravene til et testament ( jf. arveloven § 49). Hvorfor er det krav om ektepakt ved gaver? Dette er gjort av hensyn til kreditorene: Hvis den ene ektefellen er i økonomisk trøbbel, er kreditorene interessert i eiendelene hans eller hennes. På den måten kan de få dekning

98 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

for sine krav. Da er det fristende for den ektefellen som har problemer, å overføre – gi bort – verdiene til den andre ektefellen. Hvis formreglene er fulgt, er gaven gyldig mellom ektefellene. Hvis mannen, for eksempel, angrer seg og sier at han likevel ikke ville gi hytta si til kona, hjelper det ikke – er ektepakten satt opp på riktig måte, er han bundet. Men for at ektepakten skal være bindende også for kreditorene, må ektepakten i tillegg tinglyses. Dette følger av el. § 55. Tinglysing er en spesiell registrering, som skjer i et eget register – Ektepaktregisteret – i Brønnøysund.

EKTEPAKT Jeg, Roar Iversen, gir herved hytta «Robekk» i Tromsø kommune til min kone, Anne Helseth. Hytta skal være hennes særeie. Lillevik, 8. august 2021

Roar Iversen Anne Helseth

Peder Ås Marte Kirkerud

Oppgaver 1. I hvilken bestemmelse i ekteskapsloven står det hva en ektepakt er?

Hva er en ektepakt? 2. Mona kjøper en stor båt som hun vil gi i gave til ektemannen Marius.

Hva må Mona og Marius gjøre for at gaven skal bli gyldig? 3. Mona kjøper en hytte for penger hun har tjent. Hun gir hytta i gave til

sin ektemann Marius. De oppretter en ektepakt, men ektepakten blir ikke tinglyst. En uke senere angrer Mona på gaven og vil ha tilbake hytta. Hun sier til Marius at hun har rett til dette fordi ektepakten ikke er tinglyst. Har Mona rett? Begrunn svaret ditt.

Krav om ektepakt ved gaver av hensyn til kreditorene

Tinglysing av ektepakten må til for at den også skal være bindende for kreditorene

Oppgaver 1. Truls og Beth er gift, de har ikke avtalt noe om formuesordning. Beth

får en kostbar diamantring av foreldrene sin til 40-årsdagen. Truls foreslår at de selger ringen og kjøper en motorsykkel i stedet. Det er ikke Beth interessert i. Hun mener at det er hun som eier ringen, og at Truls ikke har noe med hva hun gjør med denne. I løpet av ekteskapet har Truls kjøpt en bil for penger han sparte opp før de giftet seg. Etter at han har eid bilen et par år, blir ektefellene enige om at de skal bytte ut bilen og heller kjøpe en båt. Båten koster mye mer enn det Truls fikk for bilen, halvparten av kjøpesummen finansieres derfor ved Beth sine sparepenger. En dag sier Truls til Beth at hun må være forsiktig når hun låner båten hans. Da blir Beth sint og sier at de eier båten sammen. Truls er uenig. En dag kjøpet Beth en ny sofa til stuen. Hun betaler med penger hun har spart av lønnsinntekten sin. Beth har alltid irritert seg over at Truls er så bedagelig, og at han tilbringer mesteparten av fritiden sin i sofaen. Med den nye komfortable sofaen ser hun at dette fort blir enda verre. Truls bruker stort sett alle ettermiddager til TV-titting i sofaen. Beth bestemmer seg for å gjøre kort prosess, selge sofaen og heller kjøpe et treningsapparat til stuen i håp om at det skal få Truls i aktivitet. Hun nevner for Truls at sofaen nå skal legges ut for salg på Finn.no. Truls protesterer og sier at Beth ikke har rett til å selge sofaen uten hans samtykke. Truls har studielån som han fortsatt ikke har betalt ned. Ekteparet er uenige om hvem som er ansvarlig for lånet. Truls mener at så lenge de er gift, er også Beth ansvarlig for nedbetalingen av lånet. Beth er ikke enig. Løs de rettslige spørsmålene som oppgaven reiser. 2. Stine og Roar er gift. De har tre barn i alderen 2–12 år sammen. Stine

har en jobb med mye reising. Paret har derfor blitt enig om at Roar for en periode skal være hjemmeværende for å passe barna og deres felles hjem. Roar gjør mesteparten av husarbeid og annet som er nødvendig for å holde familien i gang, mens Stine konsentrerer seg om å gjøre en best mulig jobb.

100 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

En dag får Stine utbetalt en bonus på jobben. Ekteparet blir enig om å bruke deler av bonusen til å kjøpe ny sofa, resten plasserer Stine i banken på bankkontoen sin. Dagen etter drar de til en møbelbutikk og kjøper en sofa. Noen måneder senere diskuterer Stine og Roar hvem som eier sofaen og resten av pengene som Stine fikk i bonus fra jobben. Stine mener at det er hun som eier både sofaen og pengene. Roar mener at de eier både sofaen og pengene sammen. Etter at Roar har vært hjemmeværende noen år, begynner han i lønnet arbeid igjen. Fra nå av deler ektefellene arbeidsoppgavene i forbindelse med hus og hjem ganske likt. Roar liker å lage god mat med dyre råvarer og inviterer ofte venner til store middagsselskaper. Stine mener at de bruker for mye penger på mat, og vil ikke lenger bruke så stor del av inntekten sin til dette. Roar sier at Stine plikter å bidra til å dekke utgiftene fordi de er gift. Stine kjøper PlayStation til barna, men angrer etter kort tid på kjøpet. De to eldste bruker altfor mye tid til å spille, mener hun. Stine blir til slutt så lei av all spillingen at hun bestemmer seg for å selge spillmaskinen til en annen familie. Når Roar hører hva Stine har bestemt seg for, sier han at hun ikke har rett til å gjøre dette når de ikke er enige om det. Bestemoren til Roar dør, og Roar arver huset hennes. Roar og Stine flytter inn i huset sammen med barna sine. Etter å ha arvet får Roar råd fra en kompis som har hatt rettslære på videregående, om at det er lurt å avtale særeie for huset. Roar og Stine får hjelp av en advokat til å opprette ektepakt hvor det blir bestemt at huset og eiendommen det ligger på, skal være Roars særeie. Etter at familien har bodd i huset omtrent et år, sier Roar til Stine at han vil selge huset. Stine protesterer og sier at Roar ikke kan gjøre dette hvis ikke de er enige om det. Roar står på sitt og mener at han har rett til å selge hvis han vil, ettersom huset er hans særeie. Roar arvet også penger etter bestemoren sin. Disse bruker han til å kjøpe seg en ny bil. Stine vil gjerne prøvekjøre den nye bilen, men det sier Roar nei til. Han vil ikke la Stine bruke bilen. Stine mener at Roar ikke kan bestemme dette. Drøft og løs de spørsmålene som oppgaven reiser.

101 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

3.4 Oppløsning av samliv I 2020 ble det inngått 16 151 ekteskap i Norge. Av disse var 247 ekteskap mellom personer av samme kjønn. I det samme året var det 9 355 skilsmisser. Forholdet mellom antallet inngåtte ekteskap og antallet skilsmisser varierer fra år til år, men omtrent halvparten av norske ekteskap går i oppløsning. Vi skal her se på vilkårene for separasjon og skilsmisse og de økonomiske konsekvensene av samlivsbrudd. Hovedvekten vil ligge på ekteskapet, for det er her vi har de fleste rettsreglene. Samlivsbrudd mellom samboere er i hovedsak ikke regulert i loven.

SEPARASJON Før ektefellene kan skille seg, må de normalt inn i en fase på forhånd, nemlig separasjon. Dette kan ses på som en «prøvetid»: Hvis partene etter å ha tenkt seg om i separasjonstiden fremdeles har til hensikt å skille seg, gjennomføres skilsmissen. Vilkåret for å kreve separasjon er enkelt. El. § 20 lyder: Separasjon: «prøvetid» El. § 20

En ektefelle som ikke finner å kunne fortsette samlivet, kan kreve separasjon. En separasjon blir uten rettsvirkning dersom ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet. Samliv i en overgangstid inntil samlivet blir brutt, eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, har likevel ikke denne virkningen.

For å kreve separasjon er det tilstrekkelig, som vi ser, at en av ektefellene ikke lenger ønsker å «fortsette samlivet». Det kreves ikke at begge er enige. Det kreves heller ikke noen spesiell grunn. Det er også slik at man ikke behøver å redegjøre for hvorfor man ikke finner å kunne fortsette å være i ekteskapet. Dette må ses i sammenheng med den personlige friheten og at ingen skal kunne tvinges til å gifte seg eller være i et ekteskap.

Nedgang i antall ekteskap Det ble inngått 16 151 ekteskap i Norge i 2020. Det var 3 704 færre enn i 2019. Det er en veldig stor nedgang. Men gjennom 2020 var det pandemi (Covid-19), og det gjorde at mange par lot være å gjennomføre sine gifteplaner. Trenden de siste årene er likevel tydelig: Færre og færre gifter seg.

102 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Når en ektefelle ønsker å bli separert, flytter partene fra hverandre. Den ene av dem, eller begge, henvender seg til Statsforvalteren som gir en separasjonsbevilling, jf. el. § 25. Hvis ektefellene har barn under 16 år sammen, må ektefellene først ha gjennomført en megling for å få bevillingen. Hensikten med meglingen er at partene skal forsøke å komme frem til en avtale om foreldreansvaret og samværsordninger, jf. el. § 26, 1. ledd. Når det har gått ett år, kan hver av ektefellene kreve skilsmisse, jf. el. § 21. Hvis ektefellene i løpet av separasjonsperioden «gjenopptar samlivet», det vil si flytter sammen igjen, faller virkningen av separasjonen bort, jf. el. § 20, 2. ledd. Hvis de senere likevel ønsker å gå fra hverandre, må de søke på nytt om separasjonsbevilling. Dersom samlivet mellom ektefellene «har vært brutt i minst to år», jf. el. § 22, kan hver av dem kreve skilsmisse uten at det har vært noen separasjon i forkant. Ved drapsforsøk, mishandling og tvangsekteskap kreves ikke noen separasjon før en skilsmisse. El. § 23 lyder: § 23. Skilsmisse på grunn av overgrep og tvangsekteskap En ektefelle kan kreve skilsmisse dersom den andre ektefellen med hensikt har forsøkt å drepe ham eller henne eller barna eller forsettlig har utsatt dem for alvorlig mishandling.

Separasjonsbevilling El. § 25

Etter samlivsbrudd i to år kreves ikke separasjon El. § 22

Skilsmisse på grunn av overgrep og tvangsekteskap El. § 23

SKILSMISSE Når vilkårene for skilsmisse foreligger, gir Statsforvalteren skilsmissebevilling, jf. el. § 29. Partene er ikke lenger gift og kan for eksempel inngå nytt ekteskap.

Skilsmissebevilling

OPPLØSNING AV SAMBOERSKAP Det er ingen krav til separasjon eller skilsmisse for samboere. Samboere kan derfor avslutte samlivet uten at det er lovregler inne i bildet. De flytter rett og slett fra hverandre. Det er likevel slik at samboere som har felles barn under 16 år, må møte til megling på samme måte som ektefeller. Dette går frem av barneloven § 51, 3. ledd.

103 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Ingen krav til separasjon eller skilsmisse for samboere

Oppgaver 1. I el. § 19 står det beskrevet tre ulike måter et ekteskap kan oppløses på.

Hvilke tre måter er dette? 2. I hvilke situasjoner er oppløsning av ekteskap etter el. § 24 aktuelt?

(Slå opp i loven og finn ut.) 3. Monica og John er gift og ønsker å bli skilt så fort som mulig. Hvordan

vil du råde dem til å gå frem? Begrunn svaret ditt. 4. Line og Andreij er gift. Line vil skilles. Hun flytter ut av leiligheten som

de har delt, og krever separasjon. Etter at de har bodd fra hverandre et halvt år, brekker Line det ene benet i en skiulykke. Hun trenger hjelp til det meste og flytter for en periode inn igjen hos Andreij. Etter at hun har blitt bra i benet igjen, så fortsetter de å bo sammen i leiligheten. Ett år etter at Line fikk innvilget separasjon, sier hun at nå vil hun skilles fordi de har vært separert i ett år, slik det kreves i ekteskapsloven. Andreij mener at dette ikke er mulig. Hva mener du? Begrunn svaret ditt. 5. Janne og Lisa er gift. Uten forvarsel flytter Janne til New York. Lisa blir

kjempelei seg og spør Janne om hvorfor hun har flyttet. Janne nekter å forklare hvorfor hun flyttet. To år senere krever hun skilsmisse. Lisa sier at dette ikke er aktuelt. For det første har hun krav på en begrunnelse for hvorfor Janne vil skilles, dessuten må Janne søke om separasjon før hun kan kreve skilsmisse, sier Lisa. Hvem har rett? Begrunn svaret ditt. 6. Marius og Frida har vært samboere i over 20 år. En dag sier Frida

at hun vil flytte fra Marius fordi hun har truffet en annen. Marius mener at det må være en regel om separasjonstid akkurat som for ekteskap etter et såpass langt samboerskap. Hva gjelder her? Begrunn svaret ditt.

DET ØKONOMISKE OPPGJØRET VED SKILSMISSE Når vi skal se på det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller, tar vi utgangspunkt i eiendomsretten og formuesordningen i ekteskapet.

104 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Avtalefrihet ved skifteoppgjør Det er viktig å presisere at de to ektefellene har avtalefrihet når det gjelder skifteoppgjør, se el. § 65: § 65. Avtalefrihet ved oppgjøret. Reglene i denne loven er ikke til hinder for at ektefellene inngår avtale om oppgjøret. Ektefellene kan altså fordele formuen i forbindelse med skilsmissen som de vil. I det følgende skal vi forutsette at de ikke kommer frem til noen avtale, og derfor at det er reglene i ekteskapsloven som legges til grunn for skiftet. Reglene i loven er jo der nettopp for å gi en løsning der ektefellene ikke er enige. Da forteller loven hvordan det økonomiske oppgjøret skal skje.

FELLESEIE. SÆREIE. ENEEIE. SAMEIE I dette kapitlet (og andre steder i boka) bruker vi fire begreper som alle ender med -eie. La oss sammenfatte hva som ligger i dem. ENEEIE: Eiendomsretten til en ting ligger 100 % hos én person. Ylva eier en seilbåt alene – den er hennes eneeie. Eneeie kan gjelde både ting og fast eiendom. Eneeie er en eierposisjon som gjelder i og utenfor ekteskap og i og utenfor samboerskap. Eneeie har i prinsippet ingenting med ekteskap eller samboerskap å gjøre. Det er imidlertid vanlig i et ekteskap eller samboerskap at ting eller fast eiendom ligger i eneeie hos én av partene. Ylva, for eksempel, kan ha eneeie i seilbåten selv om hun er gift med Sverre.

Eneeie: Eiendomsretten ligger 100 % hos én person

SAMEIE: Eiendomsretten til en ting ligger fordelt mellom to eller flere personer. Brøken, eller eierprosenten, kan være forskjellig. En hytte kan for eksempel være eid av tre personer: Frank med 25 %, Tuva med 25 % og Dina med 50 %. Det er en smakssak om man heller vil uttrykke dette med brøker: Frank ¼, Tuva ¼ og Dina ½. Sameie kan gjelde både ting og fast eiendom. Å være sameier er å ha en eierposisjon som er en del av det totale eierskapet i tingen. Sameie har i prinsippet ingenting med ekteskap eller samboerskap å gjøre, men det er vanlig at ting eller fast eiendom ligger i sameie mellom ektefeller og samboere, særlig større ting som en bolig, en hytte eller en bil. Øyvind og Anna, som er gift, kan for eksempel være sameiere i boligen de bor i, med Øyvind som sameier med 65 % og Anna med 35 %.

Sameie: Eiendomsretten ligger fordelt mellom to eller flere personer

105 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Felleseie: en formuesordning i ekteskapet

FELLESEIE: Felleseie er en formuesordning i ekteskapet. Felleseie er ikke noe aktuelt begrep mellom samboere. Når to ektefeller har felleseie, som er ekteskapslovens normale ordning, skal ting og fast eiendom som hovedregel deles likt ved en skilsmisse. Dette gjelder uansett hvem av ektefellene som har eneeie (for ting eller fast eiendom i eneeie), og uansett hvem som eier hvilken brøk (for ting og fast eiendom som er i sameie).

Særeie: en formuesordning i ekteskapet

SÆREIE: Særeie er en formuesordning i ekteskapet. Særeie er ikke noe aktuelt begrep mellom samboere. Når to ektefeller har særeie, som må være avtalt i ektepakt eller bestemt av en giver eller arvelater, skal tingen eller den faste eiendommen som er i særeie, holdes utenfor delingen. Tingen eller den faste eiendommen skal derfor ikke deles på to, men tilfaller den ene ektefellen som har særeie i eiendelen. Den vanlige formuesordningen mellom ektefeller som gjelder hvis ikke noe annet er avtalt, kalles felleseie. Hovedregelen er i prinsippet at ektefellene deler felleseiet likt mellom seg ved en skilsmisse. El. § 58 lyder:

Ektefellene deler felleseiet likt El. § 58

Tre unntak

§ 58. Likedeling og gjeldsfradrag. Ektefellenes samlede formuer skal som utgangspunkt deles likt etter at det er gjort fradrag for gjeld [...] (felleseie).

Det er tre unntak fra regelen om at ektefellene deler likt ved en skilsmisse: 1. Skjevdeling 2. Enkelte spesielle unntaksregler 3. Særeie

Bruttoformue: formuen før gjelden er trukket fra Nettoformue: det som gjenstår når gjelden er trukket fra Ektefellene deler samlet nettoformue i to like deler

Vi skal komme tilbake til disse unntakene. La oss først se på et skifte som følger hovedregelen om likedeling. Likedelingen i el. § 58 er lovens utgangspunkt fordi ektefellene normalt har gjort en felles innsats for å skape verdier underveis i samlivet. Da er det naturlig at fellesverdier deles likt ved bruddet. For at vi skal komme frem til hvilken fellesformue som skal likedeles, ser vi at det først må gjøres «fradrag for gjeld». Vi må derfor tenke oss at hver av ektefellene har hver sin bruttoformue. Dette er alt ektefellen eier og all gjelden ektefellen har – altså formuen før gjelden er trukket fra. Når felleseiet skal skiftes, skal altså gjelden trekkes fra hver av bruttoformuene. Når begge ektefellene har trukket fra gjelden, står de igjen med hver sin nettoformue. Det er disse to nettoformuene som legges sammen, og som deles på to. Hver ektefelle mottar nøyaktig en halvpart av den samlede nettoformuen.

106 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

En ektefelle kan kreve at et skifte blir gjennomført først når Statsforvalteren har gitt bevilling til separasjon eller skilsmisse, jf. el. § 57, 1. ledd, bokstav a. Men hvilke eiendeler og hvilken gjeld skal tas med på skiftet? Det er eiendelene og gjelden som ektefellene hadde da begjæring om separasjon eller skilsmisse kom inn til Statsforvalteren (eller det de hadde på det tidspunktet da partene flyttet fra hverandre, hvis det skjedde før begjæringen ble sendt). Dette er skjæringstidspunktet, jf. el. § 60, 1. ledd, bokstav a. Skjæringstidspunktet er viktig: Hvis for eksempel kona får en stor bonus på jobben dagen etter skjæringstidspunktet, trenger hun ikke ta med bonusen i sin formue, men kan holde dette beløpet utenfor delingen.

Skjæringstidspunktet: bestemmer hva som skal med i skiftet

Skifte av felleseie – «vanlig» skifte Et eksempel på et vanlig skifte: Solveig og Petter er gift og har felleseie. De skal skilles. De eier en bolig til kr 4 000 000 og en hytte til kr 1 500 000 sammen. De har tatt opp felles lån for å skaffe boligen og hytta. Dette er de to bruttoformuene og nettoformuene deres på skjæringstidspunktet: Solveigs bruttoformue

Verdi

Eiendeler

Petters bruttoformue

Verdi

Eiendeler

Halvparten av boligen

2 000 000

Halvparten av boligen

2 000 000

Halvparten av hytta

750 000

Halvparten av hytta

750 000

Solveigs bil

250 000

Petters bil

100 000

Solveigs bankinnskudd

900 000

Petters bankinnskudd

350 000

Solveigs aksjer

150 000

Petters aksjer

Solveigs halvpart av innbo

250 000

Petters halvpart av innbo

Gjeld

50 000 250 000

Gjeld

Solveigs gjeld på boligen

–400 000

Petters gjeld på boligen

–400 000

Solveigs gjeld på hytta

–300 000

Petters gjeld på hytta

–300 000

Solveigs nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

3 600 000

Petters nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

2 800 000

Samlet nettoformue, som deles på to: På hver

Eksempel på vanlig skifte

6 400 000

3 200 000

Selv om Solveig hadde litt større nettoformue (kr 3 600 000) enn Petter (kr 2 800 000), er det slik, jf. el. § 58, at nettoformuene legges sammen og deles på to. Her blir nettoformuen kr 6 400 000, som gir kr 3 200 000 på

107 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Nettoformuene legges sammen og deles på to

Eneeie og særgjeld har ikke betydning

hver. I dette tilfellet «tjener» Petter på skilsmissen i den forstand at hans nettoformue i ekteskapet var kr 2 800 000, men han tar med seg kr 400 000 mer enn dette på skiftet. I dette eksemplet sa vi at Solveig og Petter eier en bolig og en hytte sammen, men det har ingenting å si om en eiendel er den ene ektefellens eneeie, eller om den er i sameie mellom ektefellene. Alt som er en del av felleseiet, skal inn i delingsgrunnlaget og deles på to. Vi forutsatte videre at gjelden som Solveig og Petter hadde, var felles. Når det ikke er skjevdeling, særeie eller spesielle forhold, har det heller ingen betydning om gjelden er felles, eller om det bare er den ene av dem som skylder pengene – såkalt særgjeld. Også særgjelden kan tas med inn i regnestykket. Dette følger av el. § 58, 2. ledd. Resultatet av at eneeie og særgjeld ikke har betydning, kan slå kraftig ut i et vanlig skifte av felleseie. Dette ser vi hvis vi endrer eksemplet. Vi sier at alt er som tidligere mellom Solveig og Petter, men med den forskjellen at 1) Solveig eier boligen alene (eneeie), 2) at Petter og Solveig ikke har gjeld på boligen, og 3) at Petter har studielån (særgjeld) på kr 400 000. Hvordan blir skiftet etter § 58 nå? La oss se: Solveigs bruttoformue

Petters bruttoformue

Verdi

Eiendeler

Verdi

Eiendeler

Hele boligen

4 000 000

Ingen del av boligen

Halvparten av hytta

750 000

Halvparten av hytta

750 000

Solveigs bil

250 000

Petters bil

100 000 350 000

Solveigs bankinnskudd

900 000

Petters bankinnskudd

Solveigs aksjer

150 000

Petters aksjer

Solveigs halvpart av innbo

250 000

Petters halvpart av innbo

Gjeld

250 000

Gjeld

Solveig: Ingen gjeld på boligen

Solveigs gjeld på hytta

–300 000

Solveigs særgjeld: Ingen særgjeld Solveigs nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

0 6 000 000

Samlet nettoformue, som deles på to: På hver

50 000

Petter: Ingen gjeld på boligen

Petters gjeld på hytta

–300 000

Petters særgjeld: Studielån

–400 000

Petters nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

800 000

6 800 000

3 400 000

108 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

3 400 000

Når et ektepar bestemmer seg for å gå hver sin vei, venter et økonomisk oppgjør der verdiene deres skal fordeles rettmessig.

Solveig har en nettoformue på kr 6 000 000 og Petter på kr 800 000. Dette legges sammen (kr 6 800 000) og «deles likt», jf. § 58, 1. ledd. Det gir kr 3 400 000 på hver. Petter går ut med kr 2 600 000 mer enn han hadde da han var gift.

Oppgaver 1. Forklar forskjellen på begrepene eneeie, sameie, felleseie og særeie. 2. Hvilken formuesordning har ektepar som ikke har avtalt noe spesielt? 3. Hva er hovedregelen for hvordan verdier skal fordeles ved en skilsmisse

hvis ektefellene ikke har avtalt noe spesielt om formuesordning? Hvor i ekteskapsloven finner vi denne bestemmelsen? 4. Hva er bruttoformue og nettoformue?

109 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

5. Hva betyr «skjæringstidspunktet», og i hvilken bestemmelse i ekte-

skapsloven reguleres dette? 6. Yosefina og Trym er gift, men bestemmer seg for å gå fra hverandre.

Før de rekker å flytte fra hverandre, vinner Trym kr 20 000 000 i lotto. Trym mener at han ikke skal dele gevinsten med Yosefina når de senere skal skilles, ettersom han vant denne etter at de hadde bestemt seg for å dra hver til sitt. Yosefina er uenig. Hva mener du? Begrunn svaret ditt. Dagen etter at Trym har flyttet ut av deres felles leilighet, får Yosefina en stor bonus på jobben. Yosefina mener at hun ikke skal dele denne med Trym når de senere skal skilles, mens Trym mener at bonusen skal være med i delingen fordi hun fikk pengene mens de fortsatt var gift. Hva mener du? Begrunn svaret ditt. 7 a) Per og Lise skal skilles. Per har kr 100 000 i banken. Dette er penger

han har spart mens de har vært gift. Lise eier en bil som er verdt kr 150 000 som hun har kjøpt for lønnen sin. De eier innbo sammen til en verdi av kr 200 000. De eier videre boligen sin sammen, til en verdi av kr 2 000 000. De har ikke avtalt noe om formuesordning. Fordel verdiene etter ekteskapslovens regler. b) Per og Lise er gift, har ikke avtalt formuesordning og skal skilles.

Eneste verdi i boet er en bolig som de har kjøpt sammen til en verdi av kr 1 000 000. Per har studielån på kr 200 000. Fordel verdiene. c) Per og Lise er gift, har ikke avtalt formuesordning og skal skilles.

Eneste verdi i boet er en bolig som de har kjøpt sammen (verdi kr 1 000 000). Per har studielån på kr 200 000. Han har også et lån på kr 300 000 som han tok opp for å reise jorda rundt for et par år siden. Fordel verdiene. d) Per og Lise er gift, har ikke avtalt formuesordning og skal skilles.

Eneste verdi i boet er en bolig som de har kjøpt sammen (verdi kr 1 000 000). Per har studielån på kr 200 000 og et lån på kr 900 000 som han tok opp for å reise jorda rundt for et par år siden. Fordel verdiene.

110 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Skifte av felleseie – skjevdeling Et viktig unntak fra likedelingsregelen i § 58, 1. ledd er bestemmelsene om skjevdeling i el. § 59, 1. ledd, der det heter: Verdien av formue som klart kan føres tilbake til midler som en ektefelle hadde da ekteskapet ble inngått eller senere har ervervet ved arv, eller ved gave fra andre enn ektefellen, kan kreves holdt utenfor delingen.

El. § 59 gjelder verdier som ikke er skapt ved felles innsats underveis i ekteskapet. Hensynet til likedeling slår derfor ikke inn. El. § 59 bestemmer at det en ektefelle hadde før han eller hun giftet seg, kan holdes «utenfor delingen». Også arv eller gaver han eller hun har mottatt underveis i ekteskapet, holdes utenfor. Å holde verdien «utenfor delingen» innebærer at ektefellen direkte tar eiendelene med seg ut av ekteskapet: De trekkes ikke inn i regnestykket over det som skal likedeles. Merk at loven sier at dette er noe som må «kreves»: Skjevdeling skjer ikke automatisk. Det er bare midler som «klart» kan føres tilbake til perioden før ekteskapet, som kan skjevdeles. Hvis Elise for eksempel kjøpte en verdifull veteranbil fem år før hun giftet seg med Frida, er det enkelt å konstatere at denne bilen var noe hun hadde da ekteskapet ble inngått, hvis den står i garasjen idet de skal skille seg. Elise kan kreve skjevdeling av bilen etter el. § 59. Andre ganger kan det være bevismessig mer komplisert å klarlegge om verdien «ble med» inn i ekteskapet eller oppsto underveis. Ofte blander økonomien seg. Det er den ektefellen som krever skjevdeling, som har bevisbyrden for at eiendelen kan skjevdeles. Klarer ikke ektefellen å sannsynliggjøre at verdien oppsto før ekteskapet, skal den tas med i delingsgrunnlaget på vanlig måte. Merk at det ikke er tingen eller eiendelen som skal holdes utenfor delingen, det er «verdien». Hvis Elise hadde med seg veteranbilen inn i ekteskapet, men solgte den mens hun var gift, og salgssummen, kr 360 000, nå står på konto, er retten til å kreve skjevdeling for dette beløpet i behold. Det er dette som er «verdien». Også gaver som en ektefelle har fått underveis i ekteskapet, kan skjevdeles. Hvis Frida fikk en båt til kr 1 000 000 av sin far mens hun var gift med Elise, kan Frida kreve skjevdeling. Det er bare gaver man har fått av «andre enn ektefellen» som kan skjevdeles. Hvis det er ektefellen som har gitt gaven, kan det antas at gaven (iallfall delvis) er skapt av ektefellenes felles innsats. Slike gaver følger derfor hovedregelen fullt ut og skal inn i delingsgrunnlaget.

111 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Viktig unntak: bestemmelsene om skjevdeling i el. § 59

Unntak fra likedelingsregelen: verdier som ikke er skapt ved felles innsats i ekteskapet

Den som krever skjevdeling, har bevisbyrden

La oss sammenligne et skifte av felleseie uten skjevdelingsmidler med et skifte med skjevdelingsmidler. La oss si at Elise og Frida eier en bolig sammen til en verdi av kr 6 000 000. De har lån på til sammen kr 400 000 på boligen. De har felles innbo til kr 800 000. Elise har en veteranbil til kr 360 000, og Frida har en båt til kr 1 000 000. La oss si først at bilen og båten er vanlige felleseiemidler. Skiftet blir slik: Elises bruttoformue

Fridas bruttoformue

Verdi

Eiendeler

Verdi

Eiendeler

Halvparten av boligen Veteranbil

3 000 000 360 000

Elise har ikke båt

Halvparten av innboet

400 000

Gjeld

Halvparten av boligen

3 000 000

Frida har ikke bil Båt Halvparten av innboet

1 000 000 400 000

Gjeld

Solveigs gjeld på boligen

–200 000

Fridas gjeld på boligen

–200 000

Elises nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

3 560 000

Fridas nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

4 200 000

Samlet nettoformue, som deles på to: På hver

7 760 000

3 880 000

Sikkerhetsventil – skjevdeling Skjevdeling gir normalt rimelige resultater – det er for eksempel naturlig at Frida kan holde den millionen som hun fikk av sin far, utenfor delingen. Men det kan skje at skjevdeling faller uheldig ut, og el. § 59, 2. ledd inneholder en «sikkerhetsventil»: Det er nemlig slik at hvis skjevdeling fører til «et åpenbart urimelig resultat», kan retten til skjevdeling helt eller delvis falle bort. Dette er en streng unntaksregel; det følger av uttrykket «åpenbart urimelig». Det står videre at det ved vurderingen av om skjevdeling skal falle bort, skal legges særlig «vekt på ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien».

Hver får kr 3 880 000, og Elise kommer kr 320 000 «bedre ut» enn hennes formuessituasjon, kr 3 560 000, egentlig tilsier. Hvis vi skjevdeler bilen og båten, får vi dette skiftet:

112 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Elises bruttoformue

Verdi

Eiendeler

Fridas bruttoformue

Verdi

Eiendeler

Halvparten av boligen

3 000 000

Halvparten av boligen

3 000 000

Halvparten av innboet

400 000

Halvparten av innboet

400 000

Gjeld

Solveigs gjeld på boligen

–200 000

Fridas gjeld på boligen

–200 000

Elises nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

3 200 000

Fridas nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

3 200 000

Samlet nettoformue, som deles på to: På hver fra skiftet

6 400 000

3 200 000

Elises skjevdelingsmidler (bilen), holdt utenfor skiftet, el. § 59, 1. ledd

360 000

Samlet etter skilsmissen

3 560 000

3 200 000 Fridas skjevdelingsmidler (båten), holdt utenfor skiftet, el. § 59, 1. ledd

1 000 000

4 200 000

Vi ser at det Elise sitter igjen med etter at skjevdelingen har funnet sted, kr 3 560 000, stemmer med hennes reelle formue. Vi har sett at ektefellene kan trekke fra gjelden når et felleseie skal skiftes. Det er naturlig: Gjelden er gjerne knyttet til en ting som uansett skal likedeles, for eksempel en hytte. Da er det rimelig at både eiendelen og gjelden tas med inn i det samlede regnestykket. Når en ektefelle har midler som skal skjevdeles, slår ikke dette til på samme måte. Dersom en ektefelle kunne kreve fullt fradrag for gjelden knyttet til en ting som er unntatt deling, hadde det lett ført til urimelige resultater. La oss ta båten til Frida som eksempel: Den er verdt kr 1 000 000 og kan holdes utenom skiftet fordi hun fikk den som gave av sin far. Elise har derfor ingen økonomisk glede av båten. Hvis Frida låner kr 300 000 for å pusse opp og vedlikeholde denne båten, ville det være urettferdig om hun kunne kreve at denne gjelden tas med i delingsgrunnlaget. Det ville nemlig føre til at Elise ender opp med mindre penger på skiftet: Elise får ikke noe av båten, men må være med på «å plukke opp regningen». Loven tar høyde for dette, og el. § 58, 3. ledd, bokstav b. bestemmer derfor at det ikke kan kreves fradrag for slik gjeld. Bestemmelsen, som er utformet på en innviklet måte, åpner likevel for at denne typen gjeld kan tas med hvis gjelden er større enn skjevdelingsmidlene. Hvis Frida for eksempel har lånt

113 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

kr 1 100 000 for å vedlikeholde og pusse opp båten, og ikke kr 300 000, er gjelden større enn verdien på båten (kr 1 000 000), og Frida kan kreve at hele gjelden tas med.

Oppgaver 1. Hvilken bestemmelse i ekteskapsloven handler om skjevdeling? 2. Hva betyr skjevdeling? 3. Hvilke verdier kan kreves skjevdelt? 4. Hvilke unntak har vi fra skjevdelingsregelen? 5. Synes du reglene om skjevdeling er rettferdige? Begrunn standpunktet ditt. 6. Hvilke verdier kan holdes utenfor delingen ved skilsmisse etter el. § 59,

1. ledd? - Verdien av en sykkel som er kjøpt for penger tjent i løpet av ekteskapet. - Verdien av en båt som er arvet før ekteskapet ble inngått. - Verdien av en bil som den ene ektefellen fikk i gave av den andre

ektefellen til 50-årsdagen. - Verdien av en hytte som den ene ektefellen har fått i gave av sine

foreldre. - Penger som den ene ektefellen har vunnet i lotto. 7. Sandra og Fritjof er gift. Fritjof har kr 100 000 i banken. Dette er penger

han har spart mens de har vært gift. Sandra eier en bil som er verdt kr 150 000, som hun har fått i gave av sin mor. De eier innbo sammen til en verdi av kr 200 000. De bor i en leilighet som de leier. De har ikke avtalt noe om formuesordning. Fordel verdiene etter ekteskapslovens regler. 8. Miriam og Maria er gift. De bor i et hus som de eier sammen, og som

de har kjøpt for penger de begge har tjent mens de har vært gift. Huset er verdt kr 2 000 000. Innbo i huset har de også kjøpt sammen, det er verdt kr 100 000. Miriam arver en hytte av besteforeldrene sine. Hytta er verdt kr 500 000. Paret skal skilles. De har ikke avtalt noe om formuesordning. Fordel verdiene etter ekteskapslovens regler.

114 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

9. Per arvet et hus da han var 20 år gammel. Da han var 21 år, traff han

Lise. De giftet seg da Per var 22 år gammel, nå er han 70, og paret skal skilles. De har bodd i huset som Per arvet siden de giftet seg. Sammen har paret fem barn. Lise var hjemmeværende for å passe barna i 15 år, i de årene jobbet Per i London og var bare hjemme annenhver helg. Kan Per kreve å holde huset utenfor deling? 10. Lise og Leif er gift og skal skilles. De har formuesordningen felleseie.

Verdiene i boet er følgende: Boligen (verdi kr 2 000 000) som ektefellene har kjøpt sammen for penger de har tjent mens de har vært gift. Innbo (verdi kr 100 000) som Leif har betalt med lønnsinntekten sin. Sykkel (kr 10 000) som Lise har kjøpt med egen inntekt. Fordel verdiene mellom Lise og Leif i følgende tilfeller: a) Lise har i tillegg et forbrukslån på kr 500 000. b) Lises forbrukslån er ikke kr 500 000, men kr 1 000 000, ellers likt. c) Lises forbrukslån er ikke kr 1 000 000, men kr 2 000 000. d) Samme utgangspunkt. Lise har ikke forbrukslån, men hun eier en

hytte som hun har arvet av faren sin. Hytta er verdt kr 2 000 000. Hun tok opp lån for å pusse opp hytta. Gjelden på dette lånet er nå kr 200 000. e) Likt som i oppgave d), men hvor Leif i tillegg har et studielån på kr

50 000.

Skifte av felleseie – spesielle unntak fra delingen, el. § 61 Enkelte ting som en ektefelle eier, er i en særstilling og skal holdes utenfor delingen, med mindre det ville være åpenbart urimelig, jf. el. § 61. Eiendeler som normalt kan holdes utenfor delingen, er personlige ting som klær, smykker og familiebilder. Også ting som bare er til bruk for den ene ektefellen, slik som sportsutstyr eller en spesialbygd bil for en ektefelle som er ufør, vil kunne holdes utenfor. At verdien på eiendelen som holdes utenfor etter el. § 61, er høy, har i utgangspunktet ingen betydning – den skal uansett ikke likedeles. Men hvis det er tale om en svært verdifull ting, kan resultatet bli åpenbart urimelig, og tingen må da ta tas med i regnestykket og likedeles på vanlig måte.

115 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Personlige ting og eiendeler kun til bruk for den ene ektefellen kan holdes utenfor delingen

Skifte når det foreligger særeie

Midler som ligger i særeie, skal ikke deles El. § 42 Avtale om særeie må skje «ved ektepakt»

Særeiet kan være helt eller delvis Særeiet kan begrenses til den ene ektefellen

Hittil har vi sett på skifte av felleseie. Felleseiet deles likt, med unntak av skjevdelingsmidler etter el. § 59 og personlige ting etter el. § 61. Selv om felleseie er lovens normalordning og er den formuesordningen de fleste ektefeller har, hender det ofte at det er eiendeler som ligger i særeie. Midler som ligger i særeie, skal ikke deles, men tas ut av ektefellen uten noen form for oppgjør. Særeie foreligger fordi ektefellene har valgt særeie. Det er det full anledning til. Konsekvensen av å velge særeie er nettopp at eiendelene ikke skal deles ved skilsmisse. Reglene står i el. § 42: § 42. Avtale om unntak fra deling (særeie). Ektefeller kan ved ektepakt avtale at det de eier eller senere erverver, skal være unntatt fra deling (særeie). En slik avtale kan også inngås med sikte på et forestående ekteskap. Avtalen kan begrenses til å gjelde den ene ektefellens formue eller deler av den enes eller begge ektefellenes formue.

Her er det flere ting å merke seg: Særeie kan avtales, men det må skje «ved ektepakt». Hvis ektefellene har avtalt særeie, men ikke fulgte formkravene til ektepakt etter el. § 54, er avtalen ikke gyldig. Da har partene i stedet normalordningen, nemlig felleseie. Særeie kan avtales når som helst underveis i ekteskapet, for eksempel etter at partene har vært gift i fire år. Det følger av 1. ledd, 2. punktum at ektepakt også kan inngås før brudefolkene gifter seg: De inngår ektepakt om særeie i august og gifter seg i september. På den måten får de den formuesordningen de ønsker allerede fra starten av. Helt særeie, eller fullstendig særeie, foreligger når partene har avtalt at alt «det de eier» idet de gifter seg, og alt det de «senere erverver», altså skaffer seg, skal være særeie. Partene kan også avtale delvis særeie. Det kan skje på den måten at særeiet gjelder for formuen slik den er når de gifter seg, mens det som de senere legger opp av verdier sammen, skal være felleseie på vanlig måte. Ektefellene kan også, se 2. ledd, begrense særeiet «til å gjelde den ene ektefellens formue». I så fall er formuen til den ene ektefellen unntatt fra deling ved skilsmisse, mens formuen til den andre ektefellen skal deles i samsvar med likedelingsregelen i hovedregelen i el. § 58. Det følger videre av 2. ledd at ektefellene også kan bestemme at det bare er enkelte «deler» av formuen som skal ligge i særeie. Ektefellene avtaler for

116 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

eksempel at kona har en verdifull familiehytte som sitt særeie, mens mannen har særeie i et verdifullt maleri. Resten er felleseie. Hovedregelen om likedeling ved skilsmisse passer ikke alle, og loven sørger for at ektefellene kan gjennomføre en ordning som passer for dem, dersom ekteskapet skulle gå i oppløsning. Som vi har sett, avtales særeie ved inngåelse av ektepakt. Men særeie i enkelte eiendeler kan også oppstå ved at en annen enn ektefellene selv, nemlig en giver eller en som har opprettet testament, har bestemt at noe skal være særeie, se el. § 48. La oss si at Ole og Jacobine er gift og har felleseie. Onkelen til Ole har opprettet et testament. Der står det: «Min nevø Ole skal arve min eiendom «Sandvigen», og den skal være hans særeie.» Onkelen til Ole dør, og Ole arver eiendommen. Det ender med skilsmisse for Ole og Jacobine. Selv om de har felleseie, vil akkurat eiendommen «Sandvigen» være Oles særeie og holdes utenfor delingen. Alt annet som Ole og Jacobine har, deles på to etter hovedregelen i el. § 58. Hvordan skjer et skifteoppgjør når to ektefeller har særeie? Vi har allerede antydet det: Særeie deles ikke, men tas ut av den ektefellen som har tingen i særeie. Enklest er det når begge ektefellene har fullstendig særeie for absolutt alt de eier. De skiller seg, og det skjer overhodet ikke noe skifteoppgjør dem imellom. Hver ektefelle tar med seg sitt. Hvis det er avtalt delvis særeie, skjer skiftet på den måten at særeiemidlene holdes utenfor, mens de formuesgodene som er i felleseie, deles etter likedelingsregelen i el. § 58 på vanlig måte. Noen av eiendelene er altså ute av bildet på skiftet, mens andre likedeles. Hvordan er det med gjeld som er knyttet til noe som er i særeie? Vi husker at gjeld forbundet med skjevdelingsmidler normalt ikke kan tas med inn til fordeling mellom ektefellene, jf. el. § 58, 3. ledd, bokstav b. Av ordlyden i den bestemmelsen fremgår det at det samme gjelder for gjeld som er knyttet til særeie – slik gjeld skal derfor som hovedregel ikke tas med inn i regnestykket. Hvis Olea har særeie i sin rådyre Porsche og har en gjeld på kr 500 000 på den, kan hun ta ut bilen uten å dele med Leif. Men hun må også dekke de kr 500 000 selv.

Oppgaver 1. Hva betyr særeie, og i hvilken bestemmelse i ekteskapsloven finner vi

definisjonen av særeie? 2. Maiken og Ali er gift, men skal skilles. Ali har kjøpt en leilighet som nå

er verdt kr 2 000 000, for penger han har tjent mens de har vært gift.

117 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Særeie kan oppstå ved at en giver eller testator har bestemt det

Skifteoppgjør ved særeie: kun ved delvis særeie

Gjeld knyttet til særeie skal som hovedregel ikke medregnes i delingen

Maiken har spart penger hun har tjent mens de har vært gift, totalt kr

100 000. Hun har også en bil som hun har kjøpt for lønnsinntekten sin, den er verdt kr 50 000. Fordel verdiene i følgende situasjoner: a) Maiken og Ali har ikke bestemt noe om formuesordning. b) Maiken og Ali har laget en ektepakt der det står at alt de eier og

senere erverver, skal være særeie. 3. Martin og Jonas er gift, men skal skilles. Jonas fikk en hytte i gave av

bestefaren sin for noen år siden. Bestefaren bestemte at hytta skulle være Jonas sitt særeie. Hytta er nå verdt kr 1 000 000. Martin og Jonas har ikke avtalt noe om formuesordning. De eier boligen sammen, den er verdt kr 2 000 000. Alt innboet i huset er det Martin som har kjøpt, til en total verdi av kr 50 000. Fordel verdiene etter ekteskapslovens regler.

Fordeling av verdier vs. fordeling av konkrete eiendeler – naturalutlegg De reglene vi har gått igjennom hittil, viser hvordan verdiene skal fordeles når de to ektefellene skal skilles: Vi har sett på det verdimessige oppgjøret. Reglene er ment å sikre en riktig fordeling i kroner og øre. Elise og Frida, for eksempel, som eide en bolig til kr 6 000 000 sammen, «får» begge med seg kr 3 000 000 av denne boligen i oppgjøret. I forbindelse med et skifteoppgjør kunne man tenke seg at alle tingene – boligen, bilen, hytta osv. – ble solgt. Deretter fordelte ektefellene pengesummen ut fra det hver ektefelle hadde krav på. Ektefellene hadde da fått de verdiene hver enkelt skulle ha. Men det er ikke lovens løsning. Selv om hver ektefelle til slutt skal ha riktig verdi i kroner og øre, skjer oppgjøret ved at tingene fordeles mellom ektefellene: Ektefellene får «betaling» på denne måten. Og da reiser spørsmålet seg: Hvem skal beholde hver enkelt, konkret ting – boligen, bilen, hytta osv.? En ektefelle vil jo gjerne beholde ting og eiendom som han eller hun har et forhold til. En rett til å beholde en bestemt eiendel kalles i juridisk språkbruk en rett til naturalutlegg. Regelen står i el. § 66:

118 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

§ 66. Rett til å få beholde egne eiendeler. Når ektefellene skal dele formuen [...], har hver av dem rett til å beholde eiendeler eller rettigheter som han eller hun fullt ut eller for det vesentlige eier, dersom det ikke vil være åpenbart urimelig etter forholdene.

Naturalutlegg El. § 66

Vi har sett at hver ektefelle eier sine ting selv om de er gift. Dette eierskapet viser seg når det gjelder retten til naturalutlegg: Ektefellen har rett til «å beholde eiendeler» som ektefellen eier «fullt ut eller for det vesentlige». Å eie en ting «fullt ut» er selvsagt at man eier 100 %, tingen er i eneeie. Eier den ene ektefellen boligen «fullt ut» og den andre bilen «fullt ut», tar den ene med seg boligen og den andre med seg bilen som naturalutlegg. Men hva ligger i uttrykket «for det vesentlige»? I forarbeidene til el. § 66 og i juridisk teori er det lagt til grunn at rundt 75 % eierskap eller mer tilfredsstiller at man er eier «for det vesentlige». Hvis derfor boligen er i sameie der den ene ektefellen eier 75 % (og den andre 25 %), vil den ektefellen som eier boligen med 75 %, normalt få boligen som naturalutlegg. Eksempel: Grete og Tore er gift og har felleseie. Grete eier boligen fullt ut, og den er verdt kr 6 000 000. De eier en hytte til kr 1 000 000. Tore eier 80 % av denne hytta, mens Grete eier 20 % av den. Hver har de kr 1 000 000 i kontanter. De har ikke gjeld. Hvordan blir oppgjøret, og hvem har rett til naturalutlegg for boligen og hytta? Gretes bruttoformue

Tores bruttoformue

Verdi

Eiendeler

Boligen (100 %) Hytta (20 %) Kontanter

6 000 000

Boligen (0 %)

200 000

Hytta (80 %)

800 000

1 000 000

Gjeld

Kontanter

1 000 000

Gjeld

Gretes gjeld

Gretes nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

7 200 000

Samlet nettoformue, som deles på to: På hver

Verdi

Tores gjeld Tores nettoformue (eiendeler fratrukket gjeld)

0 1 800 000

9 000 000

4 500 000

119 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

4 500 000

«For det vesentlige» = 75 % eller mer

El. § 70

I dette tilfellet er det verdimessige oppgjøret slik at Grete og Tore skal ha kr 4 500 000 hver. Vi kan se det slik at kr 4 500 000 på hver skal være «sluttsummen» i oppgjøret. Fordi Grete eier boligen «fullt ut», er det hun som har rett til å beholde den som naturalutlegg. Hun får derfor boligen. Og fordi Tore eier hytta «for det vesentlige» (her: 80 %), får han beholde den. Men det oppstår et problem: Når Grete beholder boligen får hun kr 6 000 000, mens Tore bare får kr 1 000 000 for sitt naturalutlegg, hytta. Grete får mer enn det hun har krav på etter delingen. Hva skjer da? Regelen er enkel: Ektefellen må betale den andre forskjellen i kroner og øre, jf. el. § 70: § 70. Eiendelenes verdi overstiger den lodd en ektefelle har krav på. Overstiger verdien av de eiendeler en ektefelle overtar, den lodd denne ektefellen har krav på, skal han eller hun betale den andre ektefellen det overskytende.

Ektefellen må betale den andre differansen hvis naturalytelsen overstiger det han eller hun har krav på etter deling

I skiftet mellom Grete og Tore skal hver ha kr 4 500 000 i verdier. Når Grete tar over boligen, har hun allerede fått kr 6 000 000. Tore har bare fått kr 1 000 000, nemlig hytta. Det gjenstår kr 3 500 000 til Tore. Saken må da løses slik at Tore tar over alle kontantene, kr 2 000 000. Da er han oppe i kr 3 500 000. Men han mangler fremdeles kr 1 000 000 for å få riktig oppgjør. Disse pengene må Grete låne i banken eller skaffe på annen måte. Hun må «betale den andre ektefellen det overskytende», som i dette tilfellet er kr 1 000 000. Når hun har gjort det, har begge fått det de skal ha i verdier, nemlig kr 4 500 000. Det kan derfor være økonomisk «tøft» å ta over en eiendel som naturalutlegg; man må betale ut den andre ektefellen. Det er imidlertid heller ingen plikt å beholde en eiendel som naturalinnlegg, jf. el. § 71.

Oppgaver 1. Hvilket kapittel i ekteskapsloven gjelder ektefellenes rett til å beholde

de enkelte eiendeler ved skilsmissen? 2. Hva er forskjellen på fordeling av verdier og fordeling av eiendeler, og

hvorfor må vi gjøre begge deler når noen skal skilles? 3. Hva er hovedregelen for fordeling av eiendeler ved skilsmissen, og hva

går denne regelen ut på?

120 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

4. Laila og Liam skal skilles. Liam eier en bil verdt kr 200 000, Laila eier

en båt verdt kr 200 000. Både bil og båt har ektefellene kjøpt for egne penger mens de var gift. Det er ingen andre verdier i boet. Hvordan skal verdier og eiendeler fordeles? 5. Samme som over – men mens de har vært gift, så har Liam kjøpt en

hytte for lønnsinntekten sin. Hytta er verdt kr 1 000 000. Av verdier i boet ellers er det som i forrige eksempel (bil eid av Liam, verdi kr 200 000 og båt eid av Laila, verdi kr 200 000). Hvordan blir fordelingen av verdier, og hvem har rett til å overta hver enkelt eiendel?

DET ØKONOMISKE OPPGJØRET VED AVSLUTNING AV SAMBOERSKAP Når to samboere går fra hverandre, gjelder det ingen regler om likedeling, skjevdeling eller særeie. Det er bare eiendomsretten som gjelder: Det hver av samboerne eier, kan de ta med seg ut av samboerskapet. Hver part tar også med seg sin egen gjeld. Oppgjøret mellom to samboere minner derfor om fordelingen som skjer mellom to ektefeller som har fullt særeie. Eier Njål seilbåten og campingvognen, tar han med seg dem, mens Vanja tar med seg huset og hytta, som hun eier. Hvis noen av tingene ligger i sameie, skal de ha med seg så stor del som de har i sameietingen. Hvis boligen ligger i sameie med 90 % og 10 %, for eksempel, vil boligen fremdeles ligge i sameie med 90 % og 10 % også etter bruddet. Om de ikke ønsker å fortsette å være sameiere etter bruddet, kan den ene naturligvis kjøpe ut den andres sameiedel hvis de er enige om det. Blir de ikke enige om å kjøpe hverandre ut, kanskje fordi de ikke blir enige om prisen, kan hver av dem kreve at sameiet i tingen blir oppløst, se sameieloven § 15. Tingen blir da solgt, og de deler summen etter den eierbrøken de har. Samboere har – i likhet med ektefeller, jf. el. § 65 – full avtalefrihet om oppgjøret: Om samboerne ønsker at fordelingen av eiendeler skal skje på en annen måte enn det som strengt følger av eiendomsretten, avtaler de det. Det er mange samboere som inngår en såkalt samboeravtale før eller underveis i samboerskapet. En samboeravtale sier gjerne noe om hvem av samboerne som eier hva, og hva som skal skje dersom partene skiller lag. En samboeravtale skaper klare linjer og forebygger konflikt.

121 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Ingen regler om likedeling, skjevdeling eller særeie

Full avtalefrihet om oppgjøret Samboeravtale

Formuesordning i ekteskapet: Eiendomsretten til tingen:

SÆREIE

FELLESEIE

ENEEIE

Ylva eier seilbåten alene. Verdien skal likevel deles på to når hun og Sverre skilles.

Ylva eier seilbåten alene. Verdien skal ikke deles på to når hun og Sverre skilles. Båten holdes utenfor delingen og tilfaller Ylva 100 %.

SAMEIE

Ylva eier seilbåten med 70 % og Sverre med 30 %. Verdien skal likevel deles nøyaktig på to når hun og Sverre skilles.

Ylva eier seilbåten med 70 % og Sverre med 30 %. Verdien skal ikke deles på to når hun og Sverre skilles. Båten holdes utenfor delingen og tilfaller Ylva med 70 % og Sverre med 30 %.

Oppgaver 1. Ingunn og Øystein er gift og har ingen avtale om formuesordning.

Ingunn har en hytte som hun arvet før de giftet seg. Øystein har en motorsykkel som han har kjøpt for lønnsinntekten sin mens de har vært gift. Øystein har også studielån. Ellers eier paret en leilighet og innbo som de har kjøpt sammen for oppsparte penger. Hytta er verdt kr 1 000 000, motorsykkelen kr 50 000. Det gjenstår kr 100 000 å betale på studielånet til Øystein. Leilighet og innbo er totalt verdt kr 3 000 000. Fordel verdiene i samsvar med ekteskapslovens regler.

122 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

2. Jon og Petra har vært gift i 10 år. Begge har vært i full jobb gjennom

hele ekteskapet. En morgen sier Petra at hun vil skilles. Etter en ukes tid søker de om separasjon og setter seg ned for å diskutere hvordan de skal fordele alle verdiene, og hva som skal skje med gjelden de har. Jon og Petra bor i et rekkehus som er kjøpt i løpet av ekteskapet for Jons lønnsinntekt. Alt de har av innbo, er også kjøpt i løpet av ekteskapet, men dette er betalt med penger som Petra har arvet. Rekkehuset takseres til kr 1 000 000, og innbo i huset takseres til kr 100 000. Jon mener at han skal ha verdien av boligen når de nå skal skilles, ettersom det er han som har betalt for den. Petra mener at de skal dele verdien av boligen, men at hun har rett til å holde verdien av innboet utenfor delingen. Både Jon og Petra har penger i banken. Jon har kr 10 000 og Petra kr 700 000. Dette er penger de har tjent i løpet av ekteskapet. Petra mener at bankkontoene ikke skal deles. Jon arvet for 10 år siden kr 50 000 av foreldrene sine. Da Jon arvet, bestemte paret seg for å bruke pengene til å gå oftere på teater og mer ut og spise enn de ellers ville gjort. Pengene som Jon arvet, er nå brukt opp. Jon mener at han må få holde kr 50 000 utenfor delingen, ettersom det var det han arvet av foreldrene. For to år siden tok Jon opp forbrukslån for å kunne reise på en dyr reise til Afrika med en kamerat. Jon har fortsatt ikke betalt ned hele lånet, dette er nå på kr 20 000. Jon og Petra er usikre på hva som skal skje med denne gjelden når de nå skal skilles. Petra har også en bil som hun kjøpte for penger hun har tjent i løpet av ekteskapet. Denne takseres til kr 300 000. Petra mener hun må ha rett til å holde verdien av bilen utenfor delingen, og at det er hun som har rett til å overta bilen når de går fra hverandre. Jon er uenig. Han mener at verdien av bilen skal deles, og at de skal trekke lodd om hvem av dem som har rett til å overta den. Foreta en begrunnet fordeling av verdiene mellom Petra og Jon i samsvar med ekteskapslovens regler. Vurder også hvem av ektefellene som har rett til å overta bilen når de skilles.

123 | 3 familierett – samliv og skilsmisse

Pater est quem nuptiae demonstrant * Romerrettslig prinsipp om at faren til et barn i utgangspunktet antas å være den moren er gift med.(Jf. barneloven § 3:«Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.») * Far (til barnet) er den som ekteskapet viser

LÆREPLANMÅL: ELEVEN SKAL KUNNE • •

utforske prinsippet om barnets beste og bruke sentrale reglar i barnelova bruke reglar om rettar og plikter mellom ektefellar og mellom sambuarar, og reglar som gjeld ved inngåing og oppløysing av ekteskap

4 FAMILIERETT – BARN OG FORELDRE

Kapitlet tar opp konkrete spørsmål

› Hva ligger i prinsippet barnets beste – og hvor finner vi et krav om at barnets beste skal tillegges vekt?

› Hva sier menneskerettighetene spesielt om barn – hva følger av FNs barnekonvensjon?

› Hvem er «forelder» – har det kun med biologi å gjøre? › Hvilke plikter har foreldrene overfor sine barn – og barn overfor sine foreldre?

› Hva er «barnets medbestemmelsesrett»? › Kan en som ikke er myndig, bestemme over sin egen økonomi? › Når går man over fra å være barn til å bli, juridisk sett, voksen og myndig? › Når mor og far ikke lenger holder sammen, hvem skal barnet bo hos? › Hva er samværsrett?

Innhold 4.1 INNLEDNING.......................................... ................................................... 127 4.2 FNS BARNEKONVENSJON. ..................................................................... 127 4.3 LOVVERKET............................................................................................... 131 4.4 LITT HISTORIKK – GIFTE OG UGIFTE FORELDRE. ............................... 132 4.5 ET BARN BLIR FØDT. SPØRSMÅL OM FORELDRESKAP...................... 133

Fødselsmelding............................................................................................ 133 Hvem som rettslig sett er far, mor og medmor............................................. 134

4.6 FORELDREANSVAR............................... ................................................... 141

Innholdet i foreldreansvaret. . ........................................................................ 141 Rett til medbestemmelse – økt innflytelse med alderen................................. 143 Hvem har foreldreansvaret?.......................................................................... 146 Forsørgelsesplikt. ......................................................................................... 147

4.7 BARNEFORDELING................................................................................... 149 Enighet og avtale....................................... ................................................... 149 Prinsippet om «best for barnet»............... ................................................... 149 Uenighet om hvor barnet skal bo fast.. ....... ................................................... 150 Uenighet om samværsretten..................... ................................................... 152

4.8 UNGE OG ØKONOMI. ........................... ................................................... 154

Unge under 18 år. ..................................... ................................................... 154 Hvem er vergen?. ...................................... ................................................... 154 Hovedregelen om den rettslige handleevnen til mindreårige. . ........................ 154 mindreåriges gjeldog . . ......... 156 Hovedregelen om den rettslige handleevnen familierett – barn foreldre 126 | –4 den

4.1 Innledning I dette kapitlet ser vi på rettsregler som har med barn å gjøre. Vi møter prinsippet om barnets beste, som er fastslått i internasjonale konvensjoner og i nasjonale lover. Prinsippet innebærer at barn har rett til å bli spesielt tatt hensyn til nettopp fordi de er barn. Barn er selvstendige individer og har derfor rett til ikke å bli identifisert med sine foreldre. For barn er likevel forholdet til foreldrene helt fundamentalt, og i dette kapitlet skal vi derfor se på rettsregler som dreier seg om relasjonen mellom barn og foreldre. Barn har rett til gradvis å bestemme stadig mer i eget liv. Økonomi er her et stikkord, men retten til selvbestemmelse gjelder også på andre områder. Situasjonen for barn ved samlivsbrudd er et viktig tema. Vi går gjennom reglene om foreldreansvar og samværsrett når foreldrene går fra hverandre. Vi starter med FNs barnekonvensjon (pkt. 4.2), før vi ser på det norske lovverket (pkt. 4.3). I pkt. 4.4 skal vi ta et lite historisk tilbakeblikk. I pkt. 4.5 kommer vi inn på spørsmål om foreldreskap. Pkt. 4.6 handler om hvilket ansvar foreldrene har overfor sine barn. Spørsmål om barnefordeling tar vi for oss i pkt. 4.7, mens unge og økonomi er temaet i pkt. 4.8.

4.2 FNs barnekonvensjon En konvensjon er som tidligere nevnt (se side 18) en internasjonal avtale med regler som ulike land har inngått om et bestemt tema. FNs barnekonvensjon fra 1989 (som Norge sluttet seg til i 1991) gir barn og unge under 18 år (art. 1) internasjonale rettigheter. Konvensjonen bygger på at barn er selvstendige individer, med særskilte behov og rettigheter. Den norske barneloven, som vi skal se på senere i dette kapitlet, antas å være i overensstemmelse med konvensjonen. Konvensjonen er et viktig internasjonalt dokument med tanke på å sikre barns rettigheter og levekår. FNs barnekomité følger opp at medlemslandene følger konvensjonen i henhold til deres forpliktelser, lager rapporter om status og forbedringsområder i landene og påtaler brudd. Norge har ikke tatt noen forbehold og har akseptert hele konvensjonen. FNs barnekonvensjon går foran norsk rett. Bestemmelsene i konvensjoner

127 | 4 familierett – barn og foreldre

Konvensjon: internasjonal avtale med regler som ulike land har inngått om et bestemt tema FNs barnekonvensjon (1989) gir rettigheter til barn og unge

FNs barnekonvensjon går foran norsk rett

Menneskerettighetsloven (lov av 21. mai 1999)

og protokoller som er oppgitt i den norske menneskerettighetsloven (lov av 21. mai 1999) § 2, skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning. Dette er slått fast i § 3: Bestemmelsene i konvensjoner og protokoller som er nevnt i § 2 skal ved motstrid gå foran bestemmelser i annen lovgivning.

Prinsippet om barnets beste

FNs barnekonvensjon art. 3

FNs barnekonvensjon er nevnt i lovens § 2, og barn og unge har derfor de rettighetene som fremgår av den, selv om norske regler skulle gi et svakere vern. Barnekonvensjonen fastslår et prinsipp om barnets beste, jf. art. 3: Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn.

Ikke bare barnekonvensjonen, men også norsk rett bygger på et prinsipp om «barnets beste». Vi møter prinsippet i barneloven. Det er derfor neppe grunn til å tro at norske, interne lovregler er i strid med konvensjonen. Men skulle en lovkollisjon oppstå, løses den altså i favør av menneskerettighetsreglene. Konvensjonens seks hovedområder

Konvensjonen har seks hovedområder: 1. Barns rett til ikke-diskriminering: Alle barn har de samme rettighetene uansett hvem de er og hvor de kommer fra. 2. Barns rett til liv og helse: Alle barn har rett til et liv der grunnleggende behov for mat, drikke, husly og helsetjenester er dekket. 3. Barns rett til skolegang og utvikling: Alle barn har rett til å gå på skole og å få mulighet til å utvikle seg intellektuelt. 4. Barns rett til omsorg og trygghet: Alle barn har rett til å motta omsorg i trygge omgivelser. De skal beskyttes mot krig, vold, seksuelt misbruk, narkotika og fysisk eller psykisk mishandling og forsømmelse. 5. Barns rett til medvirkning: Alle barn har rett til å få informasjon i saker som gjelder dem, og å si sin mening som skal vektlegges. 6. Barnets beste: I alle avgjørelser som gjelder barn, skal man ta hensyn til hva som er best for barnet. Den norske regjeringen har laget en forkortet utgave av konvensjonen, som vi gjengir her.

128 | 4 familierett – barn og foreldre

FNs konvensjon om barnets rettigheter (forkortet utgave) 1. ALDER 18 ÅR. Alle under 18 år er barn, dersom ikke en tidligere alder er lovfestet av staten. 2. INGEN DISKRIMINERING. Konvensjonens rettigheter gjelder for alle barn uten forskjellsbehandling og uten hensyn til barnet og dets foreldres rase, farge, kjønn, språk, religion, opprinnelse, eiendom, funksjonshemming eller oppfatninger. Staten skal sørge for at ingen diskrimineres. 3. TIL BARNETS BESTE. Ved alle handlinger som berører barn, enten de foretas av offentlige eller private velferdsorganisasjoner, domstoler, administrative myndigheter eller lovgivende organer, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. 4. STATENS ANSVAR. Det er statens ansvar å sette barnerettighetene ut i livet. 5. FORELDREANSVARET. Staten skal respektere de rettigheter og plikter foreldrene og andre foresatte har for å gi barnet veiledning og støtte slik at barnet skal kunne hevde konvensjonens rettigheter. 6. RETT TIL LIV. Staten plikter så langt som mulig å sørge for at barn overlever og får utvikle seg. 7. NAVN OG STATSBORGERSKAP. Barnet har, umiddelbart etter fødselen, rett til navn og nasjonalitet, og så langt det

er mulig, å kjenne til sine foreldre og få omsorg av dem. 8. IDENTITET. Staten skal respektere barnets rett til å bevare sin identitet, herunder nasjonalitet, navn og familieforhold. Dersom et barn ulovlig blir fratatt slik identitet, skal staten hurtig bistå med gjenopprettelse. 9. HOLDE FAMILIEN SAMMEN. Barnet skal ikke adskilles fra sine foreldre mot sin vilje, unntatt når dette er nødvendig av hensyn til barnets beste. 10. GJENFORENE FAMILIEN. Søknader om familiegjenforening over landegrenser skal behandles på en positiv, human og rask måte. Barnet har rett til regelmessig kontakt med begge foreldre. 11. ULOVLIG BORTFØRING OG TILBAKEHOLD. Staten skal bekjempe at barn blir tatt ulovlig ut av et land eller hindret fra å vende tilbake, og skal inngå avtaler med andre land for å få til dette. 12. Å SI SIN MENING OG BLI HØRT. Barnet har rett til å si sin mening i alt som vedrører det, og barnets meninger skal tillegges vekt. 13. FÅ OG GI INFORMASJON. Barnet har rett til ytringsfrihet, til å søke, motta og spre informasjon og ideer av alle slag og på alle måter. 14. TANKE, SAMVITTIGHETS OG RELIGIONSFRIHET. Barnet har rett til tanke, samvittighets- og religionsfrihet. Staten skal respektere foreldrenes retter og plikter til å opplyse barnet om sine rettigheter i slike spørsmål.

FNs hovedkvarter i New York. FNs barnekonvensjon gjelder foran norsk lov i saker som angår barn og unge.

129 | 4 familierett – barn og foreldre

15. ORGANISASJONSFRIHET. Barnet har rett til organisasjons- og forsamlingsfrihet. 16. RETT TIL PRIVATLIV. Barnet skal ikke utsettes for vilkårlig eller ulovlig innblanding i sitt privatliv, i familien, i hjemmet eller i korrespondansen sin. Det skal beskyttes mot ulovlig angrep mot ære og omdømme. 19. BESKYTTELSE MOT MISBRUK. Staten skal beskytte barnet mot fysisk eller psykisk mishandling, forsømmelse eller utnyttelse fra foreldre og andre omsorgspersoner. 24. HELSE. Barnet har rett til å få den best mulige medisinske behandling og hjelp til å komme seg etter sykdom. Staten skal arbeide for å redusere spedbarns- og barnedødelighet, sikre at alle barn får nødvendig legehjelp, gi god helsemessig omsorg til mødre etter fødselen, bekjempe sykdom og gi orientering og utdanning om helse og riktig ernæring. Staten skal også avskaffe helsefarlige tradisjoner, samarbeide med andre land og særlig ta hensyn til utviklingslandenes behov. 27. LEVESTANDARD. Barnet har rett til en levestandard som er tilstrekkelig på alle områder. Foreldrene, eller andre som har ansvar for barnet, har det grunnleggende ansvaret for å sikre de livsvilkårene som er nødvendig for barnets utvikling. Staten har plikt til å støtte de foresatte. 28. UTDANNING. Barnet har rett til utdanning. Staten skal gjøre grunnskoleutdanningen gratis og obligatorisk og gjøre ulike former for videregående utdanning tilgjengelig for alle barn.

29. MÅLET MED UTDANNING. Utdanningen skal fremme utvikling av barnets personlighet, og teoretiske og praktiske ferdigheter. Den skal skape respekt for menneskerettighetene og fremme holdninger om fred, toleranse, og vennskap mellom folk. Utdanningen skal skape respekt for naturen og for barnets egen og andres kultur. 31. LEK OG FRITID. Barnet har rett til hvile, fritid og lek og til å delta i kunst og kulturliv. 32. BARNEARBEID. Barnet har rett til å bli beskyttet mot økonomisk utnytting i arbeid og mot å utføre arbeid som kan svekke utdannings- eller utviklingsmulighetene. 33. NARKOTIKA. Barnet har rett til å bli beskyttet mot ulovlig bruk, omsetting og produksjon av narkotiske stoffer. 34. SEKSUELL UTNYTTING. Barnet har rett til beskyttelse mot alle former for seksuell utnyttelse og misbruk. For å verne barn mot slik utnytting skal staten sette i verk alle nødvendige tiltak, nasjonalt og internasjonalt. 41. NÅR ANDRE LOVER ER BEDRE. Hvis andre nasjonale eller internasjonale lover som staten har vedtatt, sikrer barnet bedre enn med denne konvensjonen, gjelder disse lovene, og ikke konvensjonen. 42. KJENNSKAP TIL KONVENSJONEN SKAL SPRES. Staten er forpliktet til å gjøre konvensjonens innhold kjent for barn og voksne.

130 | 4 familierett – barn og foreldre

Oppgaver 1. Hva er en konvensjon? 2. I menneskerettighetsloven § 3 står det at «ved motstrid» skal blant annet bestem-

melsene i FNs barnekonvensjon gå foran bestemmelsene i annen lovgivning. Hva betyr dette? 3. Les prinsippet om barnets beste, artikkel 3 i FNs barnekonvensjon i den forkortede

utgaven som er gjengitt på side 129 (3. TIL BARNETS BESTE). a) Forklar med dine egne ord hva dette betyr. b) Kan du komme på noen eksempler hvor det må tas hensyn til dette? c) Tror du man alltid er enig om hva som er «barnets beste»? Kan du komme på noen

eksempler der det kan være uenighet om dette? 4. Hvilke seks hovedområder inneholder FNs barnekonvensjon?

4.3 Lovverket Barnekonvensjonen står foran norsk lov. Det er bestemt i menneskerettighetsloven, som vi nettopp har sett. Dette er meget tydelig signal om at barns grunnleggende rettigheter skal stå juridisk sterkt. Prinsippet om barnets beste råder. Stortinget har understreket dette ytterligere ved at Grunnloven i 2014 fikk inn en ny bestemmelse (Grl. § 104) som lyder: Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd. De har rett til å bli hørt i spørsmål som gjelder dem selv, og deres mening skal tillegges vekt i overensstemmelse med deres alder og utvikling. Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Barn har rett til vern om sin personlige integritet. Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie.

131 | 4 familierett – barn og foreldre

Grl. § 104 Barns grunnleggende rettigheter og prinsippet om barnets beste

De viktigste lovene i familieretten BARNELOVEN (LOV OM BARN OG FORELDRE) (LOV AV 4. AUGUST 1981), FORKORTET BL.

Å løfte barns rettigheter, inkludert prinsippet om barnets beste, inn i Grunnloven gir stor tyngde og kraft til budskapet om at barns interesser og behov skal være styrende. Likevel: Mange av de spørsmålene vi normalt møter i livet vårt på dette området, finner ikke svar på i barnekonvensjonen eller Grunnloven. Da er det i fremste rekke barneloven og vergemålsloven vi må gå til.

4.4 Litt historikk

– gifte og ugifte foreldre

Tidligere var det juridisk forskjell på barn som var født utenfor ekteskap, og barn som var født av foreldre som var gift, altså i ekteskap. Barn utenfor ekteskap hadde i utgangspunktet ingen arverett etter faren. Barna sto rettslig sett bare i forbindelse med moren og slekten til moren. Faren kunne «ta inn» barnet i sin slekt og gjøre det til sin arving – hvis han ville. Da måtte faren gjennom en erklæring offentliggjøre på tinget at barnet var hans.

132 | 4 familierett – barn og foreldre

Er tiden moden for å fornye barneloven fra 1981? Regjeringen satte i 2018 ned et utvalg — Barnelovutvalget — som har kommet med forslag om ny barnelov. Å styrke barns rettigheter er en hovedmålsetting. Når dette skrives (2021), er lovgivningsprosessen ikke ferdig, og loven fra 1981 gjelder. Hvis du er interessert i lovforslaget, kan du lese det her: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/forslag-til-ny-barnelov-overlevertbarneministeren/id2789578/.

Prinsippet om at barna har de samme rettigheter uavhengig av foreldrenes ekteskapelige status, gjelder for den nåværende barneloven fra 1981. Selv om barn født i og utenfor ekteskap har like rettigheter, er det i noen sammenhenger en faktisk forskjell på disse to situasjonene som kan ha rettslig betydning, blant annet i reglene om hvem som skal regnes som far. Men barnas rettigheter er de samme.

Barn født i og utenfor ekteskap har like rettigheter

4.5 Et barn blir født.

Spørsmål om foreldreskap

FØDSELSMELDING I bl. § 1, 1. ledd står det:

Barneloven § 1, 1. ledd

Når eit barn er født, skal lækjaren eller jordmora gje fødselsmelding til folkeregistermyndigheita. I meldinga skal opplysast kven som er far til barnet [...].

Når et barn kommer til verden, skal altså legen eller jordmoren som tar imot barnet, gi melding om det til folkeregisteret. Folkeregisteret skal altså vite om alle barn som fødes i Norge. Det heter videre i bl. § 1 at fødselsmeldingen skal oppgi hvem som er «far til barnet». Hvem som anses som foreldre, fremgår av bl. kapittel 2, som vi skal se på straks – dette spørsmålet er ikke alltid så enkelt som man først kan tro.

133 | 4 familierett – barn og foreldre

Fødselsmeldingen skal informere om hvem som er barnets far

Barneloven fastslår hvem som er de juridiske foreldrene til et nyfødt barn.

HVEM SOM RETTSLIG SETT ER FAR, MOR OG MEDMOR Barnets mor I romerretten hadde de et rettsprinsipp som lød: «Mater semper certa est», det vil si «Hvilken kvinne som er moren, er alltid sikkert.» Det er jo uproblematisk å konstatere barnefødselen og at barnet hun har båret gjennom den synlige graviditeten, nå har kommet. Også i dag har vi i utgangspunktet det samme, enkle prinsippet. I bl. heter det i § 2: Barnets mor: Den som har født barnet Bl. § 2

§ 2. Kven som er mor til barnet. Som mor til barnet skal reknast den kvinna som har fødd barnet.

Man kunne kanskje tenke at spørsmålet om hvem som er moren, er så selvfølgelig at det ikke engang er noen grunn til å ta med en lovregel om dette. Men siden 1978, da den første prøverørsbefruktningen var et faktum, har spørsmålet vært potensielt problematisk: Et barn som er født etter eggdo-

134 | 4 familierett – barn og foreldre

nasjon, har genetisk sett én mor, nemlig den kvinnen som har gitt egg, og biologisk sett en annen, nemlig den kvinnen som har tatt imot egget og båret barnet frem gjennom hele svangerskapet. Barneloven § 2 bestemmer at det er den kvinnen som fysisk «har fødd barnet», som er mor. Det innebærer at eggdonorkvinnen ikke har noen rettigheter etter norsk rett som forelder. Dette gjelder altså selv om barnet har alle sine genetiske egenskaper fra denne kvinnen. Norsk rett tillater fra 2021 eggdonasjon, og mange norske kvinner har fått bistand til eggdonasjon i utlandet, så det er prinsipielt viktig å lovregulere morskapet.

Refleksjon Eggdonasjon er tillatt i Norge. Dette følger av en endring i bioteknologiloven (lov av 5. desember 2003) § 2-9, 2. ledd. Før 2021 var dette forbudt. Et offentlig utvalg som skulle vurdere bioteknologiloven i 2015, foreslo at loven burde endres, slik at eggdonasjon ble lovlig i Norge (som i en del andre land). Og lovforslaget gikk igjennom, slik at det fra 1. januar 2021 ble tillatt med eggdonasjon. Hva synes du — burde eggdonasjon være lovlig?

Barnets far Moren er gift Hvis moren er gift når hun føder barnet, regnes den mannen som hun er gift med, som faren, se bl. 3, 1. ledd: Som far til barnet skal reknast den mannen som mora er gift med ved fødselen.

Denne regelen kalles pater est-regelen, etter det romerrettslige prinsippet som er sitert i begynnelsen av dette kapitlet. Regelen innebærer at mannen som kvinnen er gift med, direkte skal regnes som far, uten bevisførsel av noe slag, og farskapet legges til ham. Men det er jo ikke alltid tilfelle at mannen som kvinnen er gift med, faktisk er far. Moren kan ha hatt et forhold med en annen. Hvis dette er tilfellet, regnes likevel ektemannen som far. La oss for eksempel si at det er på det rene at ektemannen ikke er den biologiske faren. Alle er klar over at moren hadde et seksuelt forhold til en annen mann – og at ektemannen og moren ikke var sammen seksuelt i den tiden hun kunne ha blitt gravid. Det er til

135 | 4 familierett – barn og foreldre

Bl. 3, 1. ledd Pater est-regelen: Barnets far er morens ektemann ved fødselen

Fødselstall Det fødes omkring 54 000 barn i Norge hvert år. Litt under halvparten av disse har foreldre som er gift. I årene fra 2010 til 2020 har fødselstallene i Norge gått ned – hvert år har det blitt født omkring 500 færre barn enn året før. Vi er også eldre når vi blir foreldre første gang: I 2019 var gjennomsnittsalderen for førstegangsfødende 30 år for mødre, mens fedre i gjennomsnitt var 32 år da de fikk sitt første barn. I 1970 var kvinnene i gjennomsnitt 23 år og mennene 26 år da de fikk sitt første barn.

og med slik at hvis det er konstatert at ektemannen er steril og ikke kan få barn, er han «mannen som mora er gift med ved fødselen», og derfor «far til barnet», jf. bl. § 3. Slik var det hos romerne, og slik ser også vi på det. Men hvis dette er situasjonen og de involverte ønsker å gjøre noe med det farskapet som følger av loven, kanskje etter lang tid, kommer spørsmålet opp: Skal det være en rettighet å få endret et eksisterende farskap, eller er man låst til en situasjon der farskapet biologisk sett ikke er riktig eller umulig? Ja, det er det anledning til. Man forsøker så langt som mulig at det skal være samsvar mellom det juridiske og det biologiske farskapet. Reglene om dette står i bl. § 6. Hvis ektefellene var formelt separert og altså er i ferd med å skilles, gjelder ikke pater est-regelen. Det følger av bl. § 3, 3. ledd.

Moren er ikke gift Hvis moren ikke er gift når hun føder barnet, er det ingen far som kan pekes ut fra ekteskapet. Da skjer én av to ting:

Faren kan erklære sitt farskap

Farskapserklæring må bekreftes av mor

› Alternativ 1: Erklæring

Faren erklærer at han er far. Kanskje mor og far er samboere, kanskje ikke – det har ingen betydning. Erklæring må gis av mannen selv, ingen kan gjøre det på hans vegne. Han gir erklæringen i fødselsmeldingen eller til offentlig myndighet, jf. bl. § 1, 1. ledd, 2. pkt. Erklæringen om å være far (se bl. § 4, 3. ledd, 2. pkt.) er ikke gyldig uten videre, men gjelder bare om moren enten • selv har ført opp denne mannen i fødselsmeldingen, eller • senere skriftlig godkjenner mannens erklæring

136 | 4 familierett – barn og foreldre

› Alternativ 2: Dom

Hvis farskapet ikke blir fastsatt gjennom en erklæring, kommer det offentlige på banen, for det er viktig at farskapet blir fastslått. Bl. § 5, 1. ledd bestemmer at hvis farskapet er uavklart,

Bl. § 5, 1. ledd

[...] skal det offentlege ta seg av å få fastsett kven som er faren [...].

Fastsettelse av farskap skjer på den måten at NAV ber om forklaring av den mannen moren har oppgitt, jf. bl. § 10. Hvis han nå endrer mening og likevel avgir erklæring om farskap, er saken grei: Han er far. Hvis ikke farskapsspørsmålet kan løses på denne måten, er det mer «alvor»: Bl. § 11 bestemmer at NAV kan kreve at moren og den mannen, eller de mennene, som kan være faren til barnet, avgir forklaring. NAV kan også kreve at det gjennomføres en DNA-analyse av alle involverte (se bl. § 11, jf. § 24): moren, den potensielle faren (eller de potensielle fedrene) og barnet. Når DNA-analysen foreligger og en mann er pekt ut, hva skjer da? I bl. 10, 2. ledd skal han oppfordres til å erklære farskapet. DNA-analyser er presise, og normalt er dette nok. Men mannen kan ikke tvinges til å gi farskapserklæring. Hvis han fremdeles ikke erkjenner farskapet, sendes saken til retten ( jf. bl. § 13). Domstolen skal da avsi dom for at han er faren, se bl. § 9. DNA-prøven skal altså legges til grunn: Dersom ein mann blir utpeikt som far etter DNA-analyse, skal dom seiast for at han er faren.

Dersom en potensiell far ikke vil erklære at han er far til barnet, kan det offentlige hente inn DNA-materiale fra alle de involverte.

137 | 4 familierett – barn og foreldre

NAV kan kreve DNAanalyse

Farskap kan fastsettes ved dom

Bl. § 9

Det kan altså hentes inn DNA-materiale fra de involverte. Hvis moren for eksempel har vært seksuelt sammen med tre menn i den perioden da hun ble gravid (som etter medisinske standarder er mellom 240 og 320 dager før barnet ble født), og det er tvil om farskapet, kan DNA hentes inn fra alle disse tre. Et spesielt tilfelle har vi i farskapssaker hvor en av kandidatene for farskap er død. Henter man inn DNA fra den døde? Høyesterett har to ganger svart ja på dette spørsmålet. Rettspraksis

RETTSPRAKSIS: DNA FRA DØDE I FORBINDELSE MED FARSKAP

Rt. 2013 s. 565

• Den ene saken (Rt. 2013 s. 565) gjaldt genmateriale som var lagret i en biobank. Materialet, sa Høyesterett, kunne hentes ut fra biobanken og brukes i en farskapssak (som hadde betydning for arveretten mv.). Resultatet var kanskje litt overraskende, fordi Høyesterett noen år før, i Rt. 2006 s. 90, i den såkalte NOKAS-saken (som gjaldt et svært alvorlig ran der en politimann ble drept), uttalte at utlevering av en død persons biologiske materiale fra en biobank ikke kunne skje. Prejudikatet (vi husker begrepet fra metodelæren, se side 48) i Rt. 2006 s. 90 ble altså fraveket i Rt. 2013 s. 565. • I den andre saken, Rt. 2014 s. 585, var det en avdød mann som kunne være faren. Han var kistegravlagt (ikke kremert), og DNA kunne hentes fra graven. Behovet for en sikker og riktig avgjørelse i farskapssaker var mer tungtveiende enn hensynet til gravfreden – vel å merke når en avklaring ikke kan skje på noen annen måte.

Refleksjon Hva tenker du om å hente biologisk materiale fra en død person for å løse juridiske tvister i dag? Bør det være en forskjell mellom biologisk materiale som er lagret i en biobank, og å hente for eksempel DNA fra en grav?

Gjennom reglene vi nå har sett på, vil altså barnet få en far på en av tre måter: i. gjennom pater est-regelen ii. ved erklæring iii. ved dom

138 | 4 familierett – barn og foreldre

Barnets medmor Moren er gift med en kvinne – «medmor est»-regelen. Bl. § 3, 2. ledd sier følgende: Som medmor til barnet skal reknast den kvinna som mora er gift med ved fødselen når barnet er avla ved assistert befruktning innafor godkjent helsestell og med kvinna sitt samtykke til befruktninga.

Medmor Bl. § 3, 2. ledd «Medmor est-regelen»

I tillegg til bl. § 3, 2. ledd finnes det også en egen forskrift om fastsetting av medmorskap, forskrift av 15. desember 2008. Fra 2009 ble det åpnet for at to kvinner som er gift eller er samboere, kan få «assistert befruktning» der helsepersonell befrukter kvinnen med sæd gitt av en registrert sædgiver. Den kvinnen i et ekteskap mellom to kvinner som blir befruktet og føder barnet, er mor etter bl. § 2 på «vanlig måte», hun har «fødd barnet».

Barns krav på kjennskap til sin biologiske far Ved assistert befruktning skal identiteten til sædgiver være registrert, og barnet har krav på å få opplysningene om mannen når barnet er 15 år – barnet skal altså kunne få kjennskap til sin biologiske far. Dette følger av bioteknologiloven § 2-7.

Medfar? Merk at medfar ikke er noe juridisk begrep. Det hender at den mannlige partneren til en biologisk far omtales som medfar, men rollen har ingen rettslige konsekvenser (selv om mannen rent faktisk kan ha den største betydning for barnet). For at to menn skal bli fedre sammen, må den ikke-biologiske faren stebarnsadoptere.

Alltid to foreldre? Barnet skal ikke ha tre foreldre. Dette er uttrykt direkte i bl. § 4a, 2. ledd. Enten har det mor og far eller mor og medmor. Det er derfor ikke alltid slik at et barn har en far, rettslig sett.

139 | 4 familierett – barn og foreldre

Barnet skal aldri ha mer enn to foreldre

Oppgaver 1. I hvilken bestemmelse i barneloven finner vi regelen om hvem som er

barnets mor? 2. Lisa var veldig ung da datteren Mona ble født. Mona vokste opp hos sin

tante Kathrine, og Lisa hadde lite kontakt med datteren. Etter noen år påsto Kathrine at hun juridisk sett var moren til Mona, ettersom Mona bodde hos henne og Lisa ikke hadde noe kontakt med datteren. Lisa var ikke enig i dette, hun mente at hun juridisk sett var moren til Mona – uansett hvor mye kontakt de hadde. Se barneloven § 2. Hvem er moren til Mona? Begrunn svaret rettslig. 3. Hvem blir regnet som barnets far hvis mor er gift ved fødselen, og i hvilken

bestemmelse i barneloven finner vi regelen om dette? 4. Hvordan utpekes faren til barnet hvis mor ikke var gift ved fødselen? 5. Stine var gift med Stanislav, men hadde samtidig et forhold med Hans. Hun

ble gravid, og 4. juni 2020 ble lille Marius født. Hvem regnes som faren til Marius i følgende tilfeller: a) Stine og Stanislav er gift når Marius blir født. b) Stine er enke. Stanislav døde i en skiulykke i februar 2020. c) Stine er enke. Stanislav døde i en bilulykke i juni 2019. d) Stanislav kan ikke få barn. 6. Hva er vilkårene for å være medmor, og i hvilken bestemmelse i barneloven

reguleres dette? 7. Hvor i barneloven finner vi bestemmelsen som slår fast at et barn aldri kan

ha både en far og en medmor? 8. Les barneloven § 4 a, 2. ledd og § 9, 5. ledd. Blir en mann som har gitt

sæd til assistert befruktning, regnet som far til barnet? Hvordan synes du regelen bør være her? 9. Lise og Lars har fått datteren Maria sammen. Lise og Lars har aldri vært gift og

har heller ikke bodd sammen. Rett etter at Maria ble født, erklærte Lars farskap skriftlig. Maria bor hos Lise. Når Maria er 2 år gammel, gifter Lise seg med Marianne. Marianne hevder at hun er medmoren til Maria fordi hun har giftet seg med moren hennes. Lars protesterer og sier at det er han som er faren til Maria, og at Marianne ikke blir medmor bare fordi hun har giftet seg med Lise. Hvem har rett her? Begrunn svaret ditt.

140 | 4 familierett – barn og foreldre

4.6 Foreldreansvar Til alle tider og i alle kulturer er det foreldrene som skal passe på barna, oppdra dem og sørge for at de får dekket både behovet for kjærlighet og støtte og det som er nødvendig av mat, klær og bolig.

INNHOLDET I FORELDREANSVARET Hos oss ligger de rettslige kravene til foreldrene i begrepet foreldreansvaret, som kommer til uttrykk i bl. § 30:

Foreldreansvaret Bl. § 30

§ 30. Innhaldet i foreldreansvaret. Barnet har krav på omsut og omtanke frå dei som har foreldreansvaret. Dei har rett og plikt til å ta avgjerder for barnet i personlege tilhøve innanfor dei grensene som §§ 31 til 33 set. Har foreldra sams foreldreansvar, skal dei ta avgjerdene saman. Foreldreansvaret skal utøvast ut frå barnet sine interesser og behov. Dei som har foreldreansvaret, er skyldige til å gje barnet forsvarleg oppseding og forsyting. Dei skal syte for at barnet får utdanning etter evne og givnad. Barnet må ikkje bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare. Dette gjeld òg når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet. Bruk av vald og skremmande eller plagsam framferd eller annan omsynslaus åtferd overfor barnet er forbode. Om retten til å ta avgjerd for barnet i økonomiske tilhøve gjeld reglane i vergemålsloven.

Vi legger merke til at ansvaret skal utøves ut fra barnets interesser og behov. I tidligere tider snakket man gjerne om foreldremyndighet. Nå er det foreldreansvar. Barnelovens fokus er at de avgjørelsene som foreldrene kan og skal ta, må gjøres ut fra hensynet til barna og ikke til foreldrene. Det er barnas beste som er styrende.

Barnas beste er det styrende hensynet

Foreldreansvaret er et helhetlig ansvar for foreldrene og består av mange elementer:

Hensynet til barna: et helhetlig ansvar

141 | 4 familierett – barn og foreldre

• Omsorg: Etter loven skal foreldrene, på et mer ideelt plan, sørge for omsorg («omsut») og omtanke – barnet har «krav» på dette. I dette ligger at barnet skal møtes med varme og respekt. • Forsørgelse («forsyting»): Foreldrene skal dekke barnets fysiske behov; mat, klær og bolig er stikkord her – barnet skal forsørges. • Avgjørelser: Foreldrene har både rett og plikt til å ta «avgjerder» for barnet, men skal samtidig respektere at barnet gradvis, på veien mot voksen og myndig, skal kunne bestemme mer og mer selv (se nedenfor). Dette fremgår av henvisningen til bl. §§ 31 til 33. Områder der foreldrenes avgjørelser er aktuelle – litt avhengig av alder: når barnet skal legge seg, hvilke klær det skal gå med, kosthold, fritidsaktiviteter, feriereiser/hytteturer sammen med venner, hvor lenge det kan være ute om kvelden, TV-titting, medievaner (internettbruk og dataspill). De fleste finner en balansegang mellom det altfor strenge og det altfor «slakke». • Utdanning: Foreldrene skal også sørge for at barnet tar en utdanningsvei som stemmer med barnets evne og «givnad» (anlegg). All bruk av vold mot barn er forbudt. Dette fremgår naturligvis av straffeloven (se § 271 om kroppskrenkelse), men er også presisert her i barneloven. Selv den minste vold, om den var aldri så «pedagogisk» motivert, er ulovlig. Det følger

Foreldre har ansvar for å gi barn omsorg og for å ta avgjørelser ut fra barnets interesser og behov.

142 | 4 familierett – barn og foreldre

av formuleringen om at barnet ikke skal bli utsatt for vold også «når valden brukast som ledd i oppsedinga av barnet». Dette følger av bl. § 30, 3. ledd. Oppdragelse («oppsedinga») av barn skal skje uten fysisk eller psykisk overlast.

Oppdragelse av barn skal skje uten fysisk eller psykisk overlast

RETT TIL MEDBESTEMMELSE – ØKT INNFLYTELSE MED ALDEREN Barn har medbestemmelsesrett. Dette fremgår av bl. § 31: § 31. Rett for barnet til å vere med på avgjerd Etter kvart som barnet blir i stand til å danne seg eigne synspunkt på det saka dreiar seg om, skal foreldra høyre kva barnet har å seie før dei tek avgjerd om personlege forhold for barnet. Dei skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er. Det same gjeld for andre som barnet bur hos eller som har med barnet å gjere.

Bl. § 31 Barn har medbestemmelsesrett

Eit barn som er fylt sju år, og yngre barn som er i stand til å danne seg eigne synspunkt, skal få informasjon og høve til å seie meininga si før det blir teke avgjerd om personlege forhold for barnet, mellom anna om foreldreansvaret, kvar barnet skal bu fast og samvær. Meininga til barnet skal bli vektlagt etter alder og modning. Når barnet er fylt 12 år, skal det leggjast stor vekt på kva barnet meiner.

En viktig regel som ikke står i barneloven, men som gjelder selvbestemmelse: Alle kvinner i Norge har rett til å ta abort etter reglene som følger av abortloven (lov av 13. juni 1975). Avgjørelsen tas av kvinnen selv. Hvis hun er under 16 år, har foreldrene rett til å uttale seg (abortloven § 9, 1. ledd, bokstav a)).

Generelt er det slik at medbestemmelsesretten øker gradvis med alderen – foreldrene og andre som har med barnet å gjøre, «skal leggje vekt på det barnet meiner alt etter kor gammalt og modent barnet er». Men i loven nevnes også to konkrete alderstrinn; fra barnet er «sju år», skal det ha anledning til å si sin mening før det tas en avgjørelse om «personlege forhold» for barnet, jf. 2. ledd. Under «personlege forhold» kommer viktige avgjørelser i de tilfellene der foreldrene går fra hverandre, og barnet skal høres i spørsmål om hvor barnet skal bo, og om samvær. Når barnet har blitt «12 år», skal det legges «stor vekt» på den meningen barnet har om slike spørsmål.

143 | 4 familierett – barn og foreldre

Medbestemmelsesretten øker gradvis med alderen

Bl. § 32

Bl. § 32 har denne ordlyden: § 32. Utdanning, medlemskap i foreiningar. Barn som er fylt 15 år, avgjer sjølv spørsmål om val av utdanning og om å melde seg inn i eller ut av foreiningar.

Bl. § 33

Eldre barn har selvbestemmelsesrett på to vesentlige punkter. Det fremgår av bl. § 32. Barnet bestemmer ganske enkelt selv hvilke «foreiningar» det vil være medlem av, og hvilken «utdanning» det ønsker å ta. Med «foreiningar» menes blant annet idrettsforeninger og religiøse og politiske foreninger. Barnets rett til å bestemme selv er en gradvis («stendig») prosess mot faktisk og juridisk selvstendighet. Bl. § 33 sier: § 33. Barnet sin sjølvråderett Foreldra skal gje barnet stendig større sjølvråderett med alderen og fram til det fyller 18 år.

Etter bl. § 33 skal foreldrene gi barnet gradvis større «sjølvråderett» til det er 18 år (og derved er myndig og bestemmer helt selv). Hvor mye foreldrene skal eller kan gripe inn og styre over barna, kan være vanskelig både faktisk og rettslig. En tommelfingerregel kan være å huske på at begrunnelsen for at foreldrene kan og skal bestemme over barnet, er å ivareta barnets interesser. Vi må forstå reglene på denne bakgrunnen. Hvis barnet klarer å gjøre dette på en god måte selv, faller begrunnelsen bort. På alle de områdene barnet selv evner å ta gode, normale avgjørelser, bør foreldrene tone ned sin rolle. Når ungdommen ikke klarer dette, skal foreldrene på banen, det har de rett og plikt til. Er du over 15 år, bestemmer du selv hvilke foreninger du vil være medlem av på fritiden.

Hvis Solveig, som nettopp har fylt 15, vil melde seg ut av volleyballklubben og heller satse på kickboksing eller friidrett, er det helt opp til henne. Faren og moren hennes vil helst at hun skal ta fagbrev som barneog ungdomsarbeider, men hun vil velge studiespesialisering – og har da etter loven krav på å ta det valget selv.

Oppgaver 1. I hvilken bestemmelse i barneloven står det om hva som er innholdet

i foreldreansvaret? Hvilke rettigheter har barn etter denne bestemmelsen, og hvilke plikter har de som har foreldreansvar? Er det du tenker på som foreldreansvar, omtalt i denne bestemmelsen? Eller er det noe du mener burde stått der, som mangler? 2. I barneloven § 30 står det at barn har krav på «omsut og omtanke».

Dette er jo et ganske vagt uttrykk. Hvordan kan vi finne ut nærmere hva dette innebærer? 3. I hvilke bestemmelser i barneloven står det om barnets rett til medbe-

stemmelse? 4. I barneloven § 30 er det nevnt to aldersgrenser. Hvilke aldersgrenser er

dette, og hva skal skje når barnet når disse aldersgrensene? 5. Bør barnet få bestemme selv? Finn frem til relevante bestemmelser i

barneloven og begrunn svarene dine: a) Fakhra på 6 år vil bestemme selv når hun skal legge seg om kvelden. b) Anita på 16 år vil bestemme selv om hun skal sykle eller gå til skolen. c) Dimitrij på 9 år vil bestemme selv hvor mye han skal spille PlayStation

hver dag. d) Dimitrij på 17 år vil bestemme selv hvor mye han skal spille PlaySta-

tion hver dag. e) Marte på 13 år vil ikke lenger være med i skolekorpset. f) Anja på 16 år vil ha rettslære som programfag i 2. klasse på videregå-

ende skole. Foreldrene mener at hun heller skal velge et annet programfag.

145 | 4 familierett – barn og foreldre

HVEM HAR FORELDREANSVARET? Det er – hvis begge foreldrene er i live – slik at foreldreansvaret er noe foreldrene har sammen ( jf. bl. §§ 34 og 35): 1. Hvis foreldrene er gift, har de foreldreansvaret sammen. 2. Hvis foreldrene er samboere, har de foreldreansvaret sammen. 3. Hvis foreldrene ikke er gift og ikke bor sammen, har de — som et utgangspunkt — foreldreansvaret sammen. Det er to unntak fra regelen om felles foreldreansvar der foreldrene ikke er gift og ikke bor sammen: 1. Hvis moren ønsker foreldreansvaret alene, kan hun gi melding til folkeregisteret om det innen et år etter at farskapet ble fastsatt. Moren får da foreldreansvaret alene. 2. Hvis faren ikke ønsker noen del i foreldreansvaret, kan han gi melding til folkeregisteret om det innen et år etter at farskapet ble fastsatt. Moren får da foreldreansvaret alene.

Samværsrett og hvem barnet skal bo hos, må avklares ved samlivsbrudd Plikt til å høre barnet

Hvis foreldre som hadde foreldreansvaret sammen, går fra hverandre, fortsetter de å ha ansvaret sammen også etter bruddet, med mindre de avtaler noe annet. De kan avtale at moren skal ha foreldreansvaret alene, eller at faren skal ha det alene. Ved samlivsbrudd må det bli klart hvem barnet skal bo hos (mest hos mor, mest hos far eller like mye hos begge). Omfanget av den andres rett til samvær med barnet skal også avgjøres. Dette kan foreldrene også komme til enighet om seg imellom – det er full avtalefrihet på dette området, se. bl. § 36. Men det er en plikt til å høre barnet og legge vekt på den meningen barnet har, som vi har sett – jf. bl. § 31. Hvis foreldrene ikke blir enige, vil saken avgjøres av retten. Det viktigste momentet i en slik sak er hensynet til «barnets beste», se bl. § 48, som vi skal se nærmere på senere (se side 149).

Oppgaver 1. I hvilke bestemmelser i barneloven står det hvem som har foreldreansvar? 2. Hva skjer med foreldreansvaret hvis gifte foreldre skiller seg? 3. Hva er hovedregelen om foreldreansvar hvis foreldrene ikke er gift når

barnet blir født?

146 | 4 familierett – barn og foreldre

4. Lise har datteren Vilde med Peder. Vilde bor sammen med moren sin.

Lise og Peder har aldri bodd sammen. Begrunn rettslig hvem som har foreldreansvar for Vilde. 5. Thomas og Alida hadde et kort forhold. Alida ble gravid med Thomas

og fødte datteren Beatrice. Thomas ønsker ikke å ha foreldreansvar for Beatrice. a) Hva må han gjøre for å ikke få foreldreansvar? b) Kan Alida nekte han å si fra seg foreldreansvaret? 6. Selma og Peder er gift og får datteren Vilde sammen. Selma flytter fra

Peder og Vilde, og etter to år blir Selma og Peder skilt. Peder mener at han har foreldreansvaret for Vilde alene ettersom Vilde ikke har bodd hos moren etter at hun flyttet ut. Selma mener de har foreldreansvaret sammen. Hva mener du? Begrunn svaret ditt.

FORSØRGELSESPLIKT Vi har sett at foreldreansvaret kan ligge hos begge foreldrene eller en av dem. Uavhengig av spørsmålet om foreldreansvar har begge foreldrene en plikt til å dekke kostnadene som ligger i det å forsørge barnet. Dette er slått fast i bl. § 66: Foreldre har plikt til å sørge for barna har mat, klær og mulighet til utdanning.

147 | 4 familierett – barn og foreldre

Forsørgelsesplikt bl. § 66

Barnebidrag

66. Foreldra sin skyldnad til å fostre barnet. Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra [...].

Forsørgelsesplikten («å fostre» er «å forsørge») er knyttet til løpende utgifter til utdanning, klær, mat og annet som er nødvendig. Plikten er ubetinget. Hvis for eksempel en far bor i utlandet og dessuten har en svak relasjon til sin sønn, har han likevel en «skyldnad», det vil si en plikt, til å stille opp økonomisk for sønnen. Det skjer på den måten at han plikter å betale barnebidrag (i loven kalt «fostringstilskot» og «pengetilskot»), se bl. § 67. Bidraget utbetales i praksis månedlig til den barnet bor hos, i dette tilfellet moren. Forsørgelsesplikten varer til barnet er 18 år – og enda lenger hvis barnet tar skolegang som er vanlig, se bl. § 68. Forsørgelsesplikten vil derfor kunne vare iallfall ut videregående skole.

Oppgaver 1. Aleksej og Renata har datteren Sofia sammen. De har aldri vært gift

eller samboere, og Aleksej sa fra seg foreldreansvaret for datteren rett etter fødselen. Aleksej mener at han ikke skal være med og betale for datterens utgifter fordi han ikke har foreldreansvar for henne. Er dette riktig? Begrunn svaret ditt. 2. Renata mener at Aleksej skal betale for en ferie som Renata skal på

sammen med venninnene sine. Datteren Sofia skal være hjemme sammen med bestemor mens Renata er bortreist. Kan Renata kreve at Aleksej betaler for dette? 3. Sofia fyller 18 år og går på videregående. Aleksej ringer til Renata og sier

at ettersom datteren nå har fylt 18 år, så har han ikke lenger plikt til å være med på å betale for henne. Renata er uenig, hun mener at Aleksej fortsatt har plikt til å være med og betale for datteren. Hvem har rett? Begrunn svaret ditt.

148 | 4 familierett – barn og foreldre

4.7 Barnefordeling Vi så i kapittel 3 hvordan det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller og samboere skjer ved samlivsbrudd. Men når det er barn inne i bildet ved samlivsbruddet, hvordan løses spørsmål om foreldreansvar, bosted for barnet og retten til samvær? Dette finner vi regler om i barneloven.

Barneloven inneholder reglene for foreldreansvar, barnets bosted og samværsrett ved samlivsbrudd.

ENIGHET OG AVTALE Når foreldrene skiller lag, har de i utgangspunktet frihet til å finne ordninger – de har avtalefrihet. Barnet skal tas med på råd etter reglene i bl. § 31. Oppnås det enighet, og det skjer ofte, er det den avtalte ordningen som gjelder. Det er tungt å være involvert i diskusjoner, krangler og kanskje rettssak om barnefordeling og foreldreansvar. Lovgiver har derfor villet ha med en ekstra oppfordring til advokater som jobber med slike spørsmål. I bl. § 49 heter det:

Bl. § 49

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing.

I det følgende skal vi ta som utgangspunkt at foreldrene ikke klarer å enes om løsninger – det foreligger tvist. Merk at ingen av foreldrene kan bringe saken inn for retten før megling er forsøkt, jf. bl. § 56, 2. ledd. Vi forutsetter at megling heller ikke har ført til noen løsning. Da er det domstolen som avgjør, og vi skal se nærmere på reglene som gjelder for barnefordeling.

PRINSIPPET OM «BEST FOR BARNET» Den overordnede tanken i alle slike spørsmål er hva som er best for barnet. Det er barnets behov og trivsel, og ikke foreldrenes, som skal avgjøre. Dette har kommet til uttrykk i bl. § 48, som lyder slik: § 48. Det beste for barnet Avgjerder om foreldreansvar, [...] kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet. Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

149 | 4 familierett – barn og foreldre

Det beste for barnet Bl. § 48

Prinsippet om barnets beste

Prinsippet om barnets beste er også nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 3 og i Grunnloven § 104, som vi har sett (se side 131). Det er en vanskelig oppgave å ta stilling til hva som er best for barnet. Begge foreldrene kan være gode omsorgspersoner (selv om de ikke blir enige om disse spørsmålene). I praksis skjer det en helhetsvurdering der en rekke momenter tillegges vekt. Det som er sentralt i én sak, kan være underordnet i en annen. Det er særlig to områder foreldrene kan være uenige om: – uenighet om fast bosted – uenighet om samvær

UENIGHET OM HVOR BARNET SKAL BO FAST Selv om foreldreansvaret er delt, er det i praksis slik at avgjørelser i det daglige tas av den forelderen som barnet bor fast sammen med. Og det er snakk om viktige avgjørelser: om barnet skal gå i barnehage, hvor i landet det skal bo, osv. Dette er bakgrunnen for at «slaget står» om hvor barnet skal bo fast: Den forelderen som har barnet boende hos seg, har ikke bare mer kontakt med barnet, men har også større rettslig og faktisk innflytelse. Dette følger av bl. § 37: Bl. § 37 Den barnet bor fast sammen med, har størst innflytelse på viktige avgjørelser i dagliglivet

Delt bosted

§ 37. Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med. Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Foreldrene kan avtale delt bosted, det vil si at barnet bor like mye, eller omtrent like mye, hos hver. Dette ser ut til å bli mer og mer vanlig, og delt bosted fungerer godt for mange. Da deler foreldrene på de «avgjerder» (avgjørelser) som bestemmelsen nevner. Hvis foreldrene ikke klarer å bli enige, må retten avgjøre hvem av foreldrene barnet skal bo fast hos. Lovens utgangspunkt, jf. bl. § 36, 2. ledd, 1. pkt., er at retten må avgjøre «at barnet skal bu fast hos ein av dei». Det er bare dersom «det ligg føre særlege grunnar», at retten likevel kan «avgjere at barnet skal bu fast hos begge». Det er blitt tatt til orde for at loven burde vært motsatt. Det hevdes at delt bosted burde være hovedregelen, og at det er løsningen med fast bosted hos den ene som burde kreve særlige grunner.

150 | 4 familierett – barn og foreldre

Når foreldre flytter fra hverandre uten å bli enige om foreldrerett, bosted eller samvær med barn, skal domstolene avgjøre hva som er best for barnet.

Men gjeldende rett er klar: Domstolen skal ta stilling til hvor barnet skal bo fast, og da vil det som nevnt skje en helhetsvurdering. Utgangspunktet for denne vurderingen skal alltid være barnets beste. I rettspraksis ser vi gjerne at følgende forhold, blant andre, trekkes inn som relevante i vurderingen: • Barnets egen mening. Barnet skal si sin mening, og det skal «leggjast stor vekt» på hva barnet mener når det har fylt 12 år, jf. bl. § 31, 2. ledd. • Barnas forhold til foreldrene. Er forholdet til for eksempel moren vesentlig bedre enn til faren, er det et moment for at barnet får fast bosted hos moren. • Barnas kontakt med søsken. Søskenflokker bør ikke deles. Det er sjelden at barn i samme søskenflokk bor fast hos hver sin forelder. • Miljøskifte. Er det akseptabelt at barnet flytter til for eksempel moren på en annen kant av landet, eller bør det bli boende der far bor, og der barnet har bodd hele livet frem til samlivsbruddet mellom foreldrene? • Foreldrenes omsorgsevne og personlige egenskaper. Hvem av foreldrene peker seg ut som best egnet til å ta hånd om barnet i det daglige? • Hensynet til best foreldrekontakt, samlet sett. Er bosted hos mor eller hos far det beste for å sikre en jevn, samlet kontakt med begge foreldrene i barnets oppvekst?

151 | 4 familierett – barn og foreldre

Ved uenighet skal domstolen avgjøre hvor barnet skal bo fast

Oppgaver 1. I hvilken bestemmelse i barneloven er prinsippet «best for barnet»

lovfestet? I hvilke avgjørelser står det her at hva som er «best for barnet», skal være avgjørende? 2. Hvilken bestemmelse i barneloven er det som handler om hvor barnet

skal bo fast? Hva skjer hvis foreldrene ikke blir enige om hvor barnet skal bo fast? 3. Hva handler barneloven § 37 om? 4. Tonje og Abdil har sønnen Pål sammen. De har aldri vært gift eller

bodd sammen, og Pål bor fast hos faren Abdil. Abdil har fått seg jobb på en annen kant av landet og vil flytte dit sammen med Pål. Tonje vil ikke at Pål skal flytte, og mener at hun må ha rett til å være med på å bestemme hvor sønnen skal bo. Begrunn hvem som har rett her.

UENIGHET OM SAMVÆRSRETTEN Barn har rett til samvær med begge foreldrene Bl. § 42

Et barn har «rett til samvær med begge» foreldrene. Selv om barnet bor fast hos en forelder, jf. forrige punkt, har det derfor krav på å være sammen med og forholde seg også til den andre forelderen. Bl. § 42 uttrykker dette på en enkel måte: Barnet har rett til samvær med begge foreldra, jamvel om dei lever kvar for seg. Foreldra har gjensidig ansvar for at samværsretten vert oppfyld.

Foreldrene skal samarbeide om å oppfylle samværsretten

Bl. § 43

Vi ser av bestemmelsen at begge foreldrene har ansvar for å oppfylle samværsretten – dette skal foreldrene samarbeide om. Ofte foreligger det en avtale om samvær mellom foreldrene, og som fungerer godt. En samværsordning kan for eksempel gå ut på at barnet, som fast bor hos mor, er hos far annenhver helg og en dag i uken. Samvær i ferier og høytider er gjerne også spesifisert. Det er verdt å merke seg at retten til samvær ikke bare er en rett for barnet, men også for den forelderen som ikke har barnet boende hos seg i det daglige, jf. bl. § 43: Den av foreldra som barnet ikkje bur saman med, har rett til samvær med barnet om ikkje anna er avtala eller fastsett.

Blir ikke foreldrene enige, må retten avgjøre omfanget av samværet. I slike tilfeller, heter det i bl. § 43, 2. ledd, skal det skje en samlet vurdering, der det

152 | 4 familierett – barn og foreldre

[…] mellom anna leggjast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gammalt barnet er, i kva grad barnet er knytt til nærmiljøet, reiseavstanden mellom foreldra og omsynet til barnet elles.

Oppgaver 1. Hva står i barneloven § 42 om barns rett til samvær med foreldrene? 2. Henriette og Thomas fikk sønnen Oskar sammen. De var ikke gift eller

samboere da Oskar ble født. Thomas frasa seg foreldreansvaret etter barneloven § 35 kort tid etter fødselen. Da Oskar var ett år gammel, ble Henriette sammen med Sebastian. Henriette og Sebastian giftet seg ett år senere. Da Oskar var 12 år gammel, ble Henriette og Sebastian skilt. Sebastian mener at han har samværsrett med Oskar etter skilsmissen, selv om han ikke er Oskars biologiske far. Har Sebastian rett i dette? Se på barneloven § 42 og begrunn svaret ditt. 3. Morten er 16 år og bor sammen med faren sin i Lillevik. Foreldrene til

Morten har vært gift, men ble skilt for to år siden. Moren til Morten bor nå i en by på en annen kant av landet. En dag ser Morten noen joggesko som han liker i en butikk. Skoene koster kr 5000. Morten ringer til moren sin og sier at han trenger nye joggesko til gymtimene, og ber om å få penger til nye sko. Moren sier da at hun ikke lenger har noe ansvar for å betale for det Morten trenger, fordi hun ikke bor sammen med sønnen. «Spør pappa!» sier hun bare. Morten ringer deretter til faren og forteller om skoene, og ber om penger til disse fordi han trenger nye sko til gymtimene. Faren nekter. Han mener Morten er gammel nok til å betale for sine egne sko, og videre at skoene er altfor dyre. Løs de spørsmålene som oppgaven reiser. 4. Anni er 10 år gammel. Hun bor sammen med moren sin, Alette. Faren

hennes, Mikael, har aldri bodd sammen med eller vært gift med Alette, og de har ikke avtalt noe om foreldreansvar for Anni. Både Alette og Anni er medlemmer i den lokale speiderpatruljen. En dag kommer Anni hjem og sier at hun vil melde seg ut av speideren. Alette nekter. Anni blir rasende og krever å få bestemme dette selv. Anni har dessuten snakket med faren sin, og han har sagt at det er greit at hun melder seg ut, sier Anni. Alette nekter fortsatt og sier at dette er det hun som bestemmer. Løs de spørsmålene som oppgaven reiser.

153 | 4 familierett – barn og foreldre

Bl. § 43, 2. ledd

4.8 Unge og økonomi UNGE UNDER 18 ÅR Vergemålsloven (vgml.) § 1, 1. ledd

Vi har flere steder sett at et barn gradvis skal få mer rett til å bestemme over seg selv jo eldre det blir. Dette spørsmålet er særlig aktuelt når det gjelder avtaler og økonomi. Dette er det regler om i vergemålsloven (vgml.), som i § 1, 1. ledd slår fast at loven [...] gjelder personer under vergemål og deres adgang til selv å foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler.

Barn og unge er «personer under vergemål», jf. vgml. § 2: «Med personer under vergemål menes [...] personer under 18 år.» Personer som er under 18 år, er umyndige, og de kalles i loven også for «mindreårige», jf. vgml. § 8. I juridisk forstand er det derfor slik at barn og unge har flere «merkelapper» (uten at det har noen større innholdsmessig betydning):

Personer under 18 år = umyndige = mindreårige = personer under vergemål

HVEM ER VERGEN? Vgml. § 16

Hvem er vergen for en mindreårig? Vi så ovenfor (side 146) hvem som har foreldreansvaret (etter bl. §§ 34 og 35). Den som har foreldreansvaret, er også verge. Dette følger av vgml. § 16: Verge for en mindreårig er den som har foreldreansvar for den mindreårige etter reglene i barneloven [...].

HOVEDREGELEN OM DEN RETTSLIGE HANDLEEVNEN TIL MINDREÅRIGE vgml. § 9 Hovedregelen

Hovedregelen i vgml. er denne (§ 9): En mindreårig kan ikke selv foreta rettslige handlinger eller råde over sine midler, med mindre noe annet er særlig bestemt.

154 | 4 familierett – barn og foreldre

Lovgiver har vurdert det slik at mindreårige trenger beskyttelse i saker som har med avtaler og økonomi å gjøre. Mange unge er i stand til å håndtere slike spørsmål helt fint, men manglende livserfaring kan gjøre dem sårbare for utnytting. Lovgivers formål er med andre ord å ta hensyn til «barnets beste», i tråd med barnekonvensjonens artikkel 3 og Grunnloven § 104 (se s. 131). Den unge kan derfor – som et utgangspunkt – ikke inngå avtaler («rettslige handlinger») eller bruke sine egne penger eller verdier som han eller hun vil («råde over sine midler»). I stedet er det vergen som handler «på den mindreåriges vegne» jf. vgml. § 17. I praksis innebærer dette at vergen må samtykke hvis den unge skal kjøpe noe – for eksempel trafikalt grunnkurs, moped, datamaskin eller lignende. Under «råde» ligger også for eksempel å gi bort noe; også det er den mindreårige avskåret fra. Hvis Daniel på 13 år er lei av det dyre fotoutstyret, kan han ikke fritt gi det til klassevenninnen Sina, som er fotoentusiast. Vergen til Daniel må samtykke.

Mindreårige trenger beskyttelse i saker som har med avtaler og økonomi å gjøre

Vergen handler på den mindreåriges vegne

Tre unntak hvor de unge bestemmer selv Fra reglene i § 9 er det tre unntak og der den unge altså bestemmer selv uten samtykke fra vergen. Vi gjengir dem her i kortform:

Tre unntak hvor mindreårige kan bestemme selv 1. Arbeidsavtaler: Ved fylte 15 år kan mindreårige «selv inngå arbeidsavtale», jf. vgml. § 10. Den som er under 15 år, trenger derimot vergens samtykke. Merk at vergen likevel har mulighet til å si opp arbeidsavtalen dersom «hensynet til den mindreårige krever det», jf. vgml. § 10, 2. ledd. For eksempel kan arbeidet vise seg å bli så omfattende at det går utover skolearbeidet. Da skal hensynet til barnet – i tråd med prinsippet om barnets beste – gjelde. 2. Selvtjente penger: «Mindreårige rår selv over penger som han eller hun har tjent ved eget arbeid eller virksomhet etter fylte 15 år[…]», jf. vgml § 12, 1. ledd. Regelen gjelder også for avkastning av slike midler. En konsekvens av regelen er at de som har fylt 15, også kan opprette

egen bankkonto og betalingskort (ikke kredittkort) for bruk av midlene de har rett til å råde over. 3. Penger mottatt til «egen rådighet»: Vgml § 12, 1. ledd gir også mindreårige rett til å bruke midler som «[…] vergen eller andre har latt den mindreårige få til egen rådighet». Siden det ikke står noe om «etter fylte 15 år», gjelder regelen også midler som er «fått til egen rådighet» før fylte 15. Merk at regelen har en tilsvarende «nødbrems» som i eksempel 1 (arbeidsavtaler): «Dersom hensynet til den mindreårige krever det […]», kan vergen frata den mindreårige midlene som er nevnt, jf. vgml § 12, 2. ledd. Et slikt hensyn kan være hvis Tormod vil bruke kr 50 000 som besteforeldrene ga ham til rådighet da han var ni, til å kjøpe gaming-PC.

155 | 4 familierett – barn og foreldre

Når du er femten år, kan du opprette bankkonto og skaffe debetkort (ikke kredittkort) for bruk av midler du rettmessig råder over.

HOVEDREGELEN OM DEN RETTSLIGE HANDLEEVNEN – DEN MINDREÅRIGES GJELD Mindreårige kan ikke stifte gjeld

Regelen har ingen unntak: Umyndige kan ikke sette seg i gjeld

Hovedregelen er at den mindreårige ikke kan «foreta rettslige handlinger», som vi har sett i vgml. § 9. Hvis man stifter gjeld, foretar man en rettslig handling. Å stifte gjeld har den unge derfor ikke anledning til. Dette innebærer at barn og unge ikke kan handle på kreditt eller avbetaling, verken fysisk over skranken i en butikk (16-årige Syver får utlevert en fjernstyrt bil til kr 1 500 som han lover å betale neste onsdag) eller på nettet. Regelen betyr også at den mindreårige ikke kan inngå avtaler som forplikter ham eller henne til løpende betaling, for eksempel i forbindelse med et mobileller internettabonnement. Slike bestillinger innebærer nemlig å pådra seg gjeld. Regelen om at den umyndige ikke kan sette seg i gjeld, har ikke noe unntak. Det betyr at forbudet står ved lag selv om gjelden skulle dekkes med penger som den unge har rådighet over. Det er altså slik at for eksempel Trym, som tjente kr 20 000 på sommerjobben, og som fritt råder over disse pengene, ikke kan bestille en Sverige-tur på nettet som skal betales om to uker, med de pengene han har tjent. Dette anses som gjeldsstiftelse, og vergen må samtykke. Regelen om at den mindreårige ikke skal pådra seg gjeld og fremtidige forpliktelser, tolkes strengt. Det er derfor slik at en under 18 år ikke kan motta

156 | 4 familierett – barn og foreldre

for eksempel en hund, katt, hest eller et annet dyr som gave uten samtykke fra vergen. Hvorfor? Jo, det å eie dyret vil medføre fremtidige kostnader, altså en «gjeldsstiftelse», knyttet til blant annet fôr og veterinærbesøk.

Oppgaver 1. a) Hva ligger i begrepet vergemål etter vergemålsloven? b) Hvem kan være under vergemål? c) Hvem er vergen? a) Hva er en mindreårig? b) Hva betyr rettslig handleevne? c) Hva er hovedregelen om mindreåriges rettslige handleevne? 2. Hvilke tre unntak i vergemålsloven gir mindreårige større rettigheter, og

hva er vilkårene for å få unntak? 3. Kan mindreårige stifte gjeld? Hvorfor / hvorfor ikke? 4. Anni bor sammen med moren og faren sin. Da hun blir ti år, får Anni

en ring av tanten sin. Tanten forteller at ringen hadde tilhørt Annis mormor, men at Anni kan bruke den ved spesielle anledninger dersom hun passer godt på den. Anni liker ringen, men vil heller ha penger til andre ting. Hun vil derfor selge ringen til en venninne, som vil gi kr 200 for den. Moren til Anni sier at hun ikke har rett til å selge ringen. Da protesterer Anni og viser til at ringen er hennes – hun kan selv bestemme hva hun gjør med den. Kan Anni selge ringen? 5. Anni er 15 år. En dag hun er på det lokale kjøpesenteret, blir hun kontak-

tet av en dame som selger treningsabonnementer til et treningssenter. Hvis man bestiller abonnement med en gang, blir månedsavgiften mye lavere enn hvis man venter, sier damen. Anni har lenge hatt lyst til å begynne på treningssenter, og hun tegner avtale med damen. Hun kan da begynne å trene på treningssenteret når som helst, månedlig avgift på kr 400 betales i slutten av hver måned. Anni kommer hjem og forteller moren at hun har inngått avtale om treningsabonnement. Moren drar rett til treningssenteret. Der sier hun at avtalen som Anni har inngått, ikke er bindende. Mannen på treningssenteret er ikke enig i det. Han mener det er inngått en bindende avtale, og at Anni må betale ut bindingstiden på to måneder. Vurder de spørsmålene som oppgaven reiser.

157 | 4 familierett – barn og foreldre

Vše ženě.

Verdens korteste gyldige testament, skrevet på tsjekkisk av Karl Tausch i 1967 * Alt til kona.

LÆREPLANMÅL: ELEVEN SKAL KUNNE •

gjere greie for reglane om uskifte og bruke reglar om arv etter lov og testament

5 ARVERETT

Innhold 5.1 INNLEDNING TIL ARVERETTEN........................................................... 161 5.2 ARV PÅ GRUNNLAG AV SLEKTSKAP................................................... 163 Livsarvingene – arveklasse 1. ...................................................................... 165 Foreldrene og deres livsarvinger – arveklasse 2.......................................... 169 Besteforeldrene og deres livsarvinger – arveklasse 3................................. 170

5.3 ARV PÅ GRUNNLAG AV EKTESKAP. .................................................... 172 Avdøde etterlater seg barn. . ..................... .................................................. 172 Avdøde etterlater seg foreldre. .................................................................. 174 Avdøde etterlater seg verken barn eller foreldre. . ...................................... 175 Minstearv. ................................................................................................... 175 Reduksjon av ektefellens arv på grunn av testament. ................................. 176 Ektefellene er separerte............................ .................................................. 177 Deling av ektefellens formue – ektefelleskifte. ............................................ 177 Uskifte......................................................................................................... 179

5.4 ARV PÅ GRUNNLAG AV SAMBOERSKAP............................................ 183

Situasjon 1: Arverett for samboere med felles barn – minstearv............... 184 Situasjon 2: Arverett for samboere ved langvarig samboerskap – minstearv. ................................................................................................... 185 Samboerens rett til å sitte i uskifte. .......... .................................................. 186

5.5 ARV PÅ GRUNNLAG AV TESTAMENT. ................................................ 187

Formkrav til testament. ............................ .................................................. 190 Tilbakekall og endring av testament. ........ .................................................. 195 Tolkning av testament............................... .................................................. 196 Pliktig arv til barna (livsarvingenes pliktdelsarv). ....................................... 198 Eksempel på testament.............................................................................. 200

5.6 ET SPESIALTILFELLE. ............................................................................. 201 5.7 DET ER INGEN ARVING.......................................................................... 201

160 | 5 arverett

5.1 Innledning til arveretten Et dødsfall rammer de nærmeste hardt. Tapet av et familiemedlem eller en venn kan lede til sorg og fortvilelse. Likevel må dødsfallet håndteres. En rekke praktiske ting må ordnes, blant annet begravelse og gravsted. Det vi skal konsentrere oss om her, er hva som skal skje med de verdiene den døde etterlater seg. Det er dette arverett handler om. En person som er i live, bestemmer selv hva han eller hun vil gjøre med sine egne ting. Det følger av eiendomsretten. Når personen dør, er dette ikke lenger mulig, og det må skje et arveoppgjør. Hvis den avdøde skyldte penger, skal gjelden dekkes. Det som er igjen etter at gjelden er betalt, skal fordeles på arvingene. Vi kan si at arveretten er de reglene som regulerer hva som skjer med gjelden og formuen til den som dør. Den som er død og etterlater seg arv, kalles arvelater. Den som arver, kalles arving. Hvem er arvingene til en arvelater? Etter norsk rett kan arv deles ut etter den døde på ett av fire grunnlag: 1. Arv på grunnlag av slektskap 2. Arv på grunnlag av ekteskap 3. Arv på grunnlag av samboerskap 4. Arv på grunnlag av testament Det er to hovedprinsipper bak denne inndelingen. For det første er det mennesker som står avdøde nær, slekten, ektefellen og samboeren (gruppe 1 til 3), som er arvinger. Arven blir ikke gitt til andre enn de som sto i tett forbindelse med den døde. Vi ser det som naturlig at de nærstående tar over det den døde etterlater seg. For det andre aksepterer norsk rett at man kan bli arving gjennom testament (gruppe 4). Hva er testament? Et testament er en skriftlig erklæring om hvem som skal arve det man etterlater seg. Et menneske må ikke sette opp et testament. Men hvis avdøde skrev testament, blir det

Hvert år dør om lag 40 000 mennesker i Norge. Det er viktig at arveoppgjørene blir gjennomført på en ryddig og verdig måte. Arvelovgivningen bidrar til dette.

161 | 5 arverett

Arveretten: regulerer hva som skjer med formuen og gjelden til den som dør

Arvelater og arving Fire hovedgrunnlag for arv

Legalarv: arv etter loven Testamentsarv: arv etter testament

respektert. Slik er det i de aller fleste rettssamfunn i verden. Vi godtar de valgene som den døde en gang gjorde med hensyn til hva som skal skje med eiendelene: Eiendomsretten, altså retten til å råde over sine egne ting, strekker seg på en måte ut over livet. Vi respekterer avdødes siste vilje. Arv som fordeles til slekten, ektefellen eller samboeren på grunnlag av reglene i arveloven, kalles legalarv (arv etter loven). Arv som deles ut fordi det er bestemt i et testament, kalles testamentsarv eller rett og slett arv etter testament. Vi skal i det følgende se på disse fire hovedgrunnlagene for arv. Først tar vi for oss arv på grunnlag av slektskap, pkt. 5.2. Hvordan arven fordeles når det er ektefelle inne i bildet, tar vi opp under pkt. 5.3. Situasjonen når avdøde hadde samboer, drøfter vi under pkt. 5.4. Under pkt. 5.5 behandler vi arv etter testament.

Litt rettshistorie Mennesket har til alle tider ønsket å bestemme over det som det etterlater seg, det er et fundamentalt behov. Reglene om arv har derfor endret seg i liten grad opp gjennom historien. Av de større endringer er at menn og kvinner i dag arver likt. Dette er Norges fire siste arvelover: 1. Kong Christian Den Femtis Norske Lov (NL) fra 1687 NL 5 – 2 - 29 Mands Person tager to Loder imod en Qvindis Person tager een, i alle Arve. Ifølge denne loven arvet kvinner og menn ulikt. Sønner arvet dobbelt så mye som døtre (broderlodd og søsterlodd). 2. Arveloven av 1854 Stortinget vedtok i 1854 at kvinner og menn skulle ha lik arverett. 3. Arveloven av 1972 Arveloven ble modernisert. 4. Arveloven av 2019 Trådte i kraft 1. januar 2021 (loven som gjelder nå).

162 | 5 arverett

Den viktigste loven i arveretten ARVELOVEN (LOV OM ARV OG DØDSBOSKIFTE AV 14. JUNI 2019), FORKORTET AL.

Arveloven bestemmer hva som skal skje med en persons formue etter at han eller hun er død. Det finnes to rettslige grunnlag for arv i Norge – lov og testament. Arveloven gir reglene for begge typer arv. Merk: Av tittelen ser vi at loven også gjelder dødsboskifte. Hva er et dødsbo? Det er alt som avdøde etterlater seg. All gjeld og alle verdier må summeres, slik at boet kan gjøres opp, det «skiftes». Arvingene må vite om de arver gjeld eller verdier. Dette er viktig, ingen er forpliktet til å arve gjeld.

Oppgaver 1. Hva betyr arvelater? 2. Hva er en arving, og hvor i arveloven finner vi definisjonen av en arving? 3. Hva er et testament? 4. Hva er et dødsbo? 5. Hva er den viktigste loven i arveretten?

5.2 Arv på grunnlag av slektskap Reglene om arv etter slektskap finner vi i al. §§ 4 til 7. Utgangspunktet er at det er nærstående, altså slekten, som arver. Dette prinsippet går igjen når vi skal avgjøre hvem i slekten som arver: Det er de nærmeste medlemmene i slekten som arver først.

Når vi nå drøfter arv etter slektskap, forutsetter vi at arvelateren ikke etterlater seg ektefelle eller samboer og heller ikke har opprettet testament.

163 | 5 arverett

De nærmeste slektningene arver først

Hvordan er dette løst i loven? Systemet er enkelt: Arveloven stiller opp tre klasser av slektsarvinger – såkalte arveklasser. En arveklasse kunne like gjerne vært kalt arvegruppe. Hvis det finnes arvinger i en arveklasse, eller gruppe, går all arv dit. Da blir det ikke noe «restarv» igjen til andre, fjernere arveklasser. Bare dersom det ikke finnes slektninger overhodet i den nærmeste klassen, går arven videre til neste klasse.

Tre arveklasser

• Klasse 1 er livsarvingene, det vil si barna og barnas livsarvinger. De er de nærmeste, og de arver alt. • Klasse 2 er foreldrene og livsarvingene til foreldrene. De arver alt hvis det ikke finnes livsarvinger til avdøde. • Klasse 3 er besteforeldrene og livsarvingene til besteforeldrene. Disse arver alt, hvis det ikke er arvinger i klasse 1 eller klasse 2. Klasse 3 er fjernest av slektningene som kan ta arv etter den døde. Det er ikke noen klasse 4. Dette kan vi illustrere ved hjelp av en arvetavle eller et arvetre. Tallene står for arveklassen: Besteforeldre

Arvetavle / arvetre med de tre arveklassene

Besteforeldre

Tanter og onkler

Foreldre AVDØDE

Fettere og kusiner

A Testament

Søsken Nieser og nevøer Barn av nieser og nevøer osv.

1 Barn

eller ektefelle: Ektefelle, samboer, testamentsarving

Barnebarn Oldebarn osv.

Oppgaver 1. Hva er en arveklasse, og hvilke arveklasser har vi? 2. Hva betyr arvetavle? 3. Hvordan ser din arvetavle ut? Tegn arvetavlen din.

164 | 5 arverett

Søsken

Fettere og kusiner

Nieser og nevøer Barn av nieser og nevøer osv.

LIVSARVINGENE – ARVEKLASSE 1 Barna er arvelaterens nærmeste slekt og arver først. Dette følger av al. § 4: De nærmeste slektsarvingene er arvelaterens livsarvinger. Arven deles likt mellom arvelaterens barn […]. Hvis et barn er død, går dette barnets del av arven til barnets livsarvinger med lik andel på hver gren.

Arveloven § 4 Livsarvingene arver likt

Hvordan fungerer dette i praksis? Klara har sønnen Nils og datteren Hege. Når Klara dør, følger det av al. § 4 at det er Nils og Hege, arvelaterens «barn», som arver. De er «livsarvingene» til Klara, og de får like stor del av arven – arven «deles likt». Klara ✝, mor

Nils, sønn arver 50 %

Hege, datter arver 50 %

Med «barn» skal vi også forstå adoptivbarn. Adoptivbarn arver på lik linje som biologiske barn, se al. § 7. Dette følger også av adopsjonsloven (lov av 16. juni 2017) § 24. Barna arver Klara, moren sin, med like deler. Det gjør ingen forskjell om Nils og Hege er helsøsken eller halvsøsken. Om Nils og Hege har samme far eller forskjellig far, spiller altså ingen rolle. Om barna er født i eller utenfor ekteskap, har heller ingen betydning. Livsarvinger er ikke bare barna til arvelateren, det følger av al. § 2, 2. ledd. Også barna til barna er livsarvinger. Det betyr at alle slektninger i rett nedstigende linje — barn og barnebarn (og i prinsippet oldebarn) — er livsarvinger. Dette har betydning når et barn har dødd før arvelateren. Eksempel: Syver er 80 år. Han dør. Han hadde én datter, Vigdis, som allerede er død. Vigdis hadde to barn, Trygve og Mona. De er barnebarna til Syver. Når Syver dør, er det Trygve og Mona som er livsarvingene hans. Har Trygve og Mona arverett? Ja, arven hopper ikke over til klasse 2 i et slikt tilfelle. Trygve og Mona arver alt etter ham, og de får like stor del. Dette følger av al. § 4, 2. ledd «Hvis et barn er død, går dette barnets del av arven til barnets livsarvinger med lik andel på hver gren.» Hvis Vigdis hadde levd, ville hun ha arvet alt.

165 | 5 arverett

Alle slektninger i rett nedstigende linje

Syver ✝, bestefar Vigdis ✝, datter – død for lenge siden

Trygve, barnebarn til Syver, arver 50 % Representasjons prinsippet: Dersom en livsarving dør, kommer livsarvingens barn inn i stedet

Mona, barnebarn til Syver, arver 50 %

Men hvordan er det hvis arvelateren hadde flere barn og ett eller flere av dem er døde? Dette løses av representasjonsprinsippet. Det går rett og slett ut på at dersom en livsarving er død, kommer barna til denne livsarvingen inn i stedet og arver som den døde moren eller faren hadde gjort. Vi tenker på det slik at hvert barn av avdøde er en familiegren. Alle grenene arver det

Hvem fortjener det største stykket av «arvekaka»?

166 | 5 arverett

samme: Arven fordeles «med lik andel på hver gren», som det heter i al. § 4, 2. ledd. Dette skaper normalt en rettferdig fordeling. La oss illustrere med et eksempel: Pål dør, 85 år gammel. Pål hadde fem barn: Eskil, Bjørn, Signe, Mina og Live. Eskil har to barn. Bjørn har ett barn. Signe har to barn. Mina har tre barn. Live har ingen barn. Eskil og Mina er allerede døde når Pål dør. Pål ✝

Bjørn

Eskil ✝ Barn

Barn

Signe Barn

Live

Mina ✝ Barn

Barn

Pål etterlater seg 15 millioner. Hvordan skal arven etter Pål fordeles? Jo, det er altså fem grener som skal ha arv. «Hver gren» skal ha like stor «andel» av arven. Det følger av al. § 4, 2. ledd. «Andelen» er den summen som hver gren skal ha. Hver av de fem grenene skal da motta kr 3 000 000 (15 millioner fordelt helt likt på de fem grenene). Arven til de avdøde barna, altså andelen til Eskil og Mina, går videre til Eskil og Minas barn. Arven fordeles slik: Eskil: Eskil er død og har to barn. Eskil skulle fått kr 3 000 000 om han hadde levd. Representasjonsprinsippet sørger for at arven i stedet går til hans to barn. Det blir kr 1 500 000 på hvert barn. Bjørn: Bjørn lever og har ett barn. De nærmeste arvingene arver først. Fordi Bjørn lever, går all arven til ham. Han får kr 3 000 000. Det er ingen «rest» til hans barn. Barnet til Bjørn får altså ingenting (men han eller hun vil jo i sin tur arve Bjørn en dag i fremtiden). Signe: Signe lever og har to barn. Signe får kr 3 000 000. Samme situasjon som Bjørn. Mina: Mina er død og har tre barn. Mina skulle fått kr 3 000 000 om hun hadde levd. Representasjonsprinsippet sørger for at arven i stedet går til hennes tre barn. Det blir kr 1 000 000 på hvert barn. Live: Live lever og har ikke barn. Live får kr 3 000 000 i arv etter Pål. Oppsummert: Alle fem grenene, altså alle døde og levende barn etter Pål, har fått kr 3 000 000, og arven på 15 millioner er delt ut på korrekt måte etter loven.

167 | 5 arverett

Arven fordeles likt på hver familiegren

Pliktig arv til barna Arveloven § 4 bestemmer at barna (livsarvingene) er de nærmeste arvingene. Men arvelateren kan sette opp testament, som vi skal se på senere. Hvis arvelateren ønsker å sette opp et testament der barna ikke får noe arv, er dette ikke lov. Alle barn har nemlig rett til en viss arv etter foreldrene. Dette kalles pliktdelsarv og er regulert i al. § 50, som vi skal se på senere.

Oppgaver 1. Hva er en livsarving, og i hvilken paragraf i arveloven finner vi definisjo-

nen av livsarving? 2. Hva betyr representasjonsprinsippet? 3. Per dør. Han er ikke gift eller samboer. Arven etter Per er kr 2 000 000.

Begrunn hvordan arven etter Per fordeles i disse tilfellene: a) Per etterlater seg ett barn, Aurora. b) Per etterlater seg tre barn, Aurora, August og Arne. c) Samme som b, men Aurora er død. Hun har to døtre, Ana og Silje. d) Per etterlater seg to barn, Aurora og August. August er adoptert. e) Per etterlater seg ett barn, Aurora. Stesønnen hans August lever

også. August er sønnen til Pers avdøde kone Pia. f) Per etterlater seg ett barn, Aurora. Søsteren til Per lever også. 4. Linda er ugift og har tre døtre som alle er over 18 år. Hun dør i en

bilulykke, 67 år gammel. Når arven etter Linda skal fordeles, mener broren hennes, Jonas, at han har rett til arv ettersom Linda var søsteren hans. Jonas begrunner dette med at han ikke har noen barn selv, så Linda er hans nærmeste slektning. Loven kan jo ikke være sånn at man arver ingenting når din nærmeste slektning dør, hevder Jonas. Døtrene til Linda mener derimot at det er de som arver alt etter moren. Begrunn rettslig hvordan arven etter Linda fordeles.

168 | 5 arverett

FORELDRENE OG DERES LIVSARVINGER – ARVEKLASSE 2 Al. § 5 lyder slik:

Al. § 5

Hvis arvelateren ikke har livsarvinger, går arven til foreldrene. Foreldrene arver likt. Hvis en forelder er død, går denne forelderens del av arven til hans eller hennes livsarvinger med lik andel på hver gren.

Hvis arven ikke går ned til barn eller barnebarn fordi arvelateren ikke har livsarvinger (arvinger i arveklasse 1), går arven opp til «foreldrene». Da er det altså mor og far som får arven, jf. al. § 5, 1. ledd. Vi er over i arveklasse 2. Hvis begge foreldrene lever, får de hele arven. Foreldrene får like stor del – de «arver likt», jf. 2. ledd, 1. punktum. Eventuelle søsken til den døde får ingenting. Hvis den ene forelderen lever og «en forelder er død», deles arven opp i to grener. Disse grenene arver «lik andel på hver gren». Representasjonsprinsippet gjelder. Eksempel: Mille dør. Hun er barnløs. Det er ikke noen livsarvinger som arver henne — det er ingen i arvegangsklasse 1. Faren til Mille er død, men moren lever. Mille har tre søstre. To av søstrene lever. Den ene av disse har ett barn, den andre søsteren er barnløs. Den tredje søsteren er død og har to barn. Mille etterlater seg 6 millioner. Arven fordeles slik: Mille ✝ Far ✝ (skulle hatt kr 3 000 000 – disse går videre til barna) Søster ✝ (skulle hatt kr 1 000 000 – disse går videre til barna) Barn: Kr 500 00

Barn: Kr 500 00

Mor: Kr 3 000 000

Søster: Kr 1 000 000 Barn: Ingen arv

169 | 5 arverett

Søster: Kr 1 000 000

Foreldrene arver likt

Representasjons prinsippet gjelder

Oppgaver 1. Lise dør. Hun var ikke gift eller samboer og har ingen barn. Hun et-

terlater seg en formue på kr 4 000 000. Begrunn rettslig hvordan arven etter Lise fordeles i disse tilfellene: a) Lises foreldre, Kåre og Trude, lever. b) Faren til Lise er død. Moren lever. Hun har ingen søsken. c) Faren til Lise er død. Moren lever, og Lise har også en søster. d) Faren til Lise er død. Moren lever, og Lise har også en halvsøster. Lise

og søsteren har ikke samme far. e) Foreldrene til Lise er døde. Hun har to biologiske søstre og en

adoptivsøster. f) Foreldrene til Lise er døde. En av søstrene i oppgave e er også død.

Hun etterlot seg ett barn. 2. Marius var i mange år gift med Laila. Laila er død. Laila hadde en sønn,

Georg, men Marius og Laila hadde ingen barn sammen. Georg var bare to år gammel da Laila og Marius traff hverandre. Han har ikke hatt noen kontakt med sin biologiske far og har gjennom hele oppveksten hatt et nært og tett forhold til Marius. Da Marius var 60 år gammel, ble han skadet i en dramatisk stupeulykke og døde av omfattende hodeskader kort tid etter. Når arven etter Marius skal fordeles, mener nevøen hans, Truls, at han skal arve alt etter Marius. Truls er enebarn og sønn av Marius sin eneste bror, Ola. Både Ola og foreldrene til Marius er døde. Georg mener at han skal arve Marius, ettersom Marius har vært som en far for han gjennom hele oppveksten. Begrunn rettslig hvordan arven etter Marius fordeles.

BESTEFORELDRENE OG DERES LIVSARVINGER – ARVEKLASSE 3 Al. § 6

Det hender at en arvelater dør uten barn og uten foreldre eller søsken. Da går arven til den tredje arveklassen, som er besteforeldrene og livsarvingene deres. Reglene står i al. § 6: Hvis arvelateren ikke har slektsarvinger som nevnt i §§ 4 og 5, går arven til besteforeldrene eller til livsarvinger etter dem […]. Fjernere

170 | 5 arverett

livsarvinger etter besteforeldrene enn deres barnebarn har likevel ikke arverett etter loven.

La oss si at Anette dør. Hun hadde ingen barn. Foreldrene er døde. Hun har ingen søsken. Farmor og farfar lever, men morfar og mormor er døde. Morfar og mormor hadde en sønn, Roald, som er død. Roald har tre barn. Anette etterlater seg 12 millioner. Arven fordeles slik: Anette ✝ Farmor, arver kr 3 000 000

Farfar, arver kr 3 000 000

Fetter, arver kr 2 000 000

Mormor ✝

Morfar ✝

Onkel Roald ✝ Kusine, arver kr 2 000 000

Kusine, arver kr 2 000 000

Det er ikke flere arveklasser. Fjernere slektninger enn barnebarn til besteforeldre – det vil si fettere og kusiner – har ikke arverett. Lovgiver har ansett at de er for fjerne til å ta arv. Tremenninger, for eksempel, arver derfor ikke. Dette følger av al. § 6, 1. ledd, 2. pkt.: Fjernere livsarvinger etter besteforeldrene enn deres barnebarn har […] ikke arverett etter loven.

Oppgaver Nora dør. Hun er ugift og har ingen barn. Begrunn rettslig hvordan arven etter Nora fordeles i disse tilfellene: a) Foreldrene til Nora er døde. Hun har ingen søsken. Farfaren hennes

og mormoren hennes lever. b) Foreldrene til Nora er døde. Hun har ingen søsken. Farfaren hennes

lever. Det gjør også tanten hennes Laura, som er søsteren til moren til Nora. c) Foreldrene til Nora er døde. Hun har ingen søsken. Både besteforel-

dre, foreldre, tanter og onkler er døde. Hun etterlater seg en fetter på morssiden og to kusiner på farssiden.

171 | 5 arverett

Al. § 6, 1. ledd, 2. pkt. Fjernere slektninger enn barnebarn til besteforeldre har ikke arverett

d) Foreldrene til Nora er døde. Hun har ingen søsken. Både bestefor-

eldre, foreldre, tanter og onkler er døde. Hun hadde en fetter, men han er død. Han etterlot seg en sønn som fortsatt lever. 2. Martin er 98 år gammel og bor på aldershjem. Både foreldrene og hans

to søstre er døde. Martin er barnløs og har aldri vært gift. Han har en yngre fetter, Lars, som ofte kommer på besøk på aldershjemmet. Lars er sønnen til Martins avdøde onkel Kjell. Når Martin dør, mener Lars at han skal arve alt etter fetteren, ettersom han verken etterlot seg foreldre, søsken, nevøer eller nieser eller egne barn. Er dette riktig? Begrunn svaret ditt.

5.3 Arv på grunnlag av ekteskap Arveloven sikrer arv til gjenlevende ektefelle

Prinsippet er at arv skal tilfalle den som sto den døde nær. Da er det naturlig at ektefellen arver. Arveloven sikrer at den gjenlevende ektefellen – altså enken eller enkemannen – får arv etter avdøde Vår lovgivning gjør ingen forskjell på om ekteskapet er inngått mellom to personer av ulikt kjønn eller av samme kjønn, jf. ekteskapsloven § 1. Hvor mye den gjenlevende ektefellen får, avhenger av om den døde etterlot seg barn (eller andre nære slektninger) eller ikke. La oss først se hvordan arven skal fordeles når den som døde, hadde både ektefelle og barn.

AVDØDE ETTERLATER SEG BARN Al. § 8

Når avdøde var gift og hadde barn, reguleres arven av al. § 8: Ektefellen har rett til en firedel av arven når det er livsarvinger etter arvelateren […].

Ektefellen får en fjerdedel hvis den avdøde har barn

Bestemmelsen innebærer at enken eller enkemannen får en fjerdedel av det den døde etterlater seg, hvis den døde har barn. Husker du eksemplet fra side 165 med Klara som etterlot seg barna Nils og Hege? I det tilfellet arvet barna alt etter Klara, som døde ugift. Hvis vi endrer litt på tilfellet, og sier at Klara var gift med Yanis, blir arven fordelt

172 | 5 arverett

til Nils og Hege etter al. § 4, men på en slik måte at al. § 8 gjør et «innhugg» i arven til barna, slik at også Yanis får sin del. Loven tar altså hensyn til begge «parter» som står den avdøde nær. Det leder normalt til en rimelig fordeling: Ektefellen får en fjerdedel, samtidig som barna er sikret ved at de får tre fjerdedeler. La oss si at Klara etterlater seg 4 millioner. Arven etter henne fordeles slik: Yanis, gjenlevende ektefelle, arver ¼, kr 1 000 000

Klara ✝, mor og ektefelle

Hege, datter Nils, sønn (arver kr 1 500 000) (arver kr 1 500 000)

Om Yanis er faren til Nils og Hege, eller om de har en annen far, spiller ingen rolle her. Nils og Hege skal ha sin morsarv, og Yanis skal ha sin arv etter Klara fordi han var gift med henne da hun døde. Her har vi sagt at arven fordeles med en fjerdedel på gjenlevende ektefelle og tre fjerdedeler på barna. Det er riktig, men hvis vi leser al. § 8, 1. ledd nøye, ser vi at det ikke står «barn», men «livsarvinger», altså arvinger i første arveklasse, som jo omfatter barnebarn (og oldebarn). Hvis derfor Klara ikke hadde barn i live da hun døde, men la oss si seks barnebarn, ville Yanis fått sin fjerdedel, og de seks barnebarna ville delt de tre fjerdedelene mellom seg. Sagt på en annen måte: Av arven på kr 4 000 000 ville Yanis (også her) fått kr 1 000 000. De seks barnebarna ville fått kr 3 000 000 på deling, altså kr 500 000 på hvert av dem.

Spesielt tilfelle: Avdøde etterlater seg barn som ennå ikke er født La oss si at Nour og Ibrahim er gift. De har en datter, Maryam. Nour er gravid med Ibrahim, og de venter et barn, Maryams bror eller søster. Ibrahim dør før barnet blir født. Vi har sett ovenfor at Nour, jf. al. § 8, har rett til en fjerdedel av arven. Skal Maryam da ha resten, altså tre fjerdedeler? Eller skal det ufødte barnet også arve? Dette spørsmålet er løst i al. § 66, 2. ledd. Bestemmelsen lyder: Rett til arv etter loven eller testament har bare den som lever ved arvelaterens død, og den som ved arvelaterens død er unnfanget og senere fødes levende.

173 | 5 arverett

Al. § 66, 2. ledd

Barn som er unnfanget, har arverett

Det innebærer at et barn som er i mors liv, også har arverett. Maryams ufødte søsken er «unnfanget». Dette ufødte barnet har derfor «rett til arv» etter Ibrahim på lik linje med Nour. La oss si at Ibrahim etterlater seg kr 24 000 000. Arven etter ham blir da fordelt slik: Nour, gjenlevende ektefelle, arver ¼, kr 6 000 000

Ibrahim ✝, far og ektefelle

Maryam, datter, arver kr 9 000 000

x, ufødt sønn eller datter, arver kr 9 000 000

Hvis ikke al. § 66, 2. ledd hadde presisert at også den som er unnfanget, har arverett, ville Maryam arve kr 18 000 000, og søskenet, når han eller hun senere ble født, ville ikke ha arvet noe etter Ibrahim. Men det er jo ingen grunn til å forskjellsbehandle Ibrahims to barn (selv om det ene ikke er født når Ibrahim dør). Loven sørger altså for likebehandling av arvingene også i tilfeller som dette.

AVDØDE ETTERLATER SEG FORELDRE Al. § 9, 1. ledd

I al. § 9, 1. ledd heter det: Ektefellen har rett til halvparten av arven når arvelaterens nærmeste slektsarvinger er foreldrene eller deres etterkommere […].

Arvinger i andre arveklasse må dele halvparten med gjenlevende ektefelle

Som vi nettopp har sett, har lovgiver villet at livsarvinger, normalt barna, skal arve tre fjerdedeler når den døde etterlater seg ektefelle. Hvis den døde, som var gift, ikke hadde arvinger i første arveklasse, men kun arvinger i andre arveklasse, har man vurdert at tre fjerdedeler til slekten er for mye: Arvingene i andre arveklasse må nøye seg med halvparten. Den andre halvparten tilfaller gjenlevende ektefelle. Hvis derfor Klara i eksemplet på side 173, som er gift med Yanis, ikke har barna Nils og Hege når hun dør, men i stedet foreldrene Jakob og Olea, vil arven – 4 millioner – etter al. § 9, 1. ledd fordeles med 2 millioner på Yanis og 1 million til hver av foreldrene Jakob og Olea. Er Jakob og Olea døde, men datteren deres Cecilie – som da er søsteren til Klara – lever, er det Cecilie som arver de to millionene. Det heter nemlig at foreldrene «eller deres etterkommere» skal ha halvparten.

174 | 5 arverett

AVDØDE ETTERLATER SEG VERKEN BARN ELLER FORELDRE Det heter i al. § 9, 2. ledd:

Al. § 9, 2. ledd

Ektefellen arver alt når det verken er livsarvinger eller slektsarvinger som nevnt i første ledd etter arvelateren.

Hvis den døde som var gift, ikke etterlater seg barn (livsarvinger) og heller ikke foreldre (eller «deres etterkommere»), som er de arvingene som er nevnt i § 9, 1. ledd, er det slik at den gjenlevende ektefellen arver alt. Dette innebærer at tredje arveklasse ikke får noe – tredje arveklasse er nemlig ikke nevnt i § 9, 1. ledd. Hva innebærer det konkret? La oss ta et eksempel: Maximilian er ugift, barnløs, har ingen foreldre eller søsken. Den eneste slektningen han har, er tante Elenor på farssiden. Maximilian etterlater seg 5 millioner. Elenor, som tilhører tredje arveklasse, arver alt. Det følger av al. § 6, 1. ledd. Hvis derimot Maximilian er i samme situasjon, med den endringen at han er gift med Pavel, arver Pavel, ektemaken, «alt». Det følger av al. § 9, 2. ledd. Tante Elenor arver ingenting etter Maximilian.

Ektefellen til en barnløs uten foreldre eller avkom etter foreldrene, arver alt

MINSTEARV Vi har sett at gjenlevende ektefelle skal ha en fjerdedel av arven hvis det er livsarvinger etter avdøde (§ 8, 1. ledd), og halvparten av arven hvis det bare er arvinger i andre arveklasse (§ 9, 1. ledd). Dette er utgangspunktene. Men lovgiver har villet gi gjenlevende ektefelle en ekstra trygghet i de tilfellene arven er liten. Det er derfor gitt regler om minstearv til gjenlevende ektefelle. Når avdøde etterlater seg livsarvinger, er regelen denne ( jf. al. § 8, 1. ledd):

Al. § 8, 1. ledd

Ektefellen har rett til en firedel av arven når det er livsarvinger etter arvelateren, men ektefellen har uansett rett til en minstearv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet.

Hva innebærer dette? Grunnbeløpet i folketrygden (gjerne forkortet til G) brukes blant annet av NAV til å beregne pensjoner. Beløpet justeres hvert år. Våren 2021 er beløpet kr 101 351. Minstearven er 4G, som gir dette regnestykket: 4 x kr 101 351 = kr 405 404. Minstearven skal dekkes før barna får noe. Det følger av ordlyden: Ektefel-

175 | 5 arverett

Minstearven er 4G

Minstearven er 6G dersom avdøde ikke har livsarvinger

len har «uansett rett til en minstearv», det vil si uansett om avdøde hadde barn eller ikke. Det innebærer at hvis arven er mindre enn kr 405 404, skal hele arven deles ut til ektefellen, og barna får ingenting. Når avdøde ikke etterlater seg livsarvinger, men foreldre og andre i andre arveklasse, er regelen at minstearven er «seks ganger folketrygdens grunnbeløp», det vil si kr 608 106, se al. § 9, 1. ledd. Også her går minstearven foran arven til slektningene. Ektefellen har rett til halvparten av arven når arvelaterens nærmeste slektsarvinger er foreldrene eller deres etterkommere, men ektefellen har uansett rett til en minstearv på seks ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet.

REDUKSJON AV EKTEFELLENS ARV PÅ GRUNN AV TESTAMENT En ektefelle kan fordele arven til andre ved testament

Gjenværende ektefelle skal ha blitt opplyst om testamentet

Det hender at en ektefelle ønsker at arven som den andre ektefellen skal ha etter loven – altså en fjerdedel, halve eller hele arven – helt eller delvis i stedet skal gå til andre, for eksempel en veldedig organisasjon som Dyrebeskyttelsen. Utgangspunktet er at en ektefelle kan bestemme at den gjenlevende ektefellen ikke skal få noe i arv. La oss si at Harald sier i sitt testament: «Min kone Lise sitter godt i det og klarer seg. Jeg bestemmer derfor at arven hun skulle ha etter meg, i stedet skal tilfalle Dyrebeskyttelsen.» Må Lise finne seg i dette? Ja, men bare dersom hun «har fått kunnskap om» dette testamentet før Harald døde, jf. al. § 10, 1. ledd, 1. punktum. Harald må altså si fra til Lise om det han har satt opp i testamentet. Det skal ikke komme som noen overraskelse på den gjenlevende ektefellen at det ikke kommer noen arv. Hvis ektefellen ikke har sørget for at den gjenlevende har kunnskap om testamentet, er det ugyldig. Da vil den vanlige arveretten til ektefellen gjelde fullt ut – i vårt eksempel: Lise får sin arv, og Dyrebeskyttelsen får ikke noe. Det kan være vanskelig å avgjøre om den gjenlevende ektefellen i et slikt tilfelle har fått «kunnskap om» testamentet. Det er derfor lurt å få dette skriftliggjort. For eksempel kunne Lise fra eksemplet ovenfor gitt en erklæring om at hun har fått kunnskap om Haralds testament som sier at arven tilfaller Dyrebeskyttelsen. I noen tilfeller kan det imidlertid være tilnærmet umulig å få varslet ektefellen, for eksempel på grunn av akutt sykdom. I slike tilfeller er testamentet uansett gyldig. Lovgiver har nemlig tatt høyde for

176 | 5 arverett

dette og lagt inn et unntak: Plikten til å varsle: «[…] gjelder ikke hvis det var umulig eller urimelig vanskelig å varsle ektefellen om testamentet.», jf. al. § 10, 1. ledd, 2. punktum. Merk at en ektefelle ikke under noen omstendighet kan frata den andre ektefellen minstearven: Det følger av al. § 10, 2. ledd:

Al. § 10, 2. ledd

Et beløp tilsvarende seks ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet kan ikke fratas ektefellen ved testament.

La oss si at Harald etterlater seg kr 250 000 totalt. Hvis Harald har opprettet et testament der Dyrebeskyttelsen skal ha alt, og gir Lise kunnskap om dette, er testamentet uten virkning for Dyrebeskyttelsen: Kr 250 000 er under minstearven («seks ganger folketrygdens grunnbeløp»), og Lise arver hele summen. Lovgiver har villet beskytte gjenlevende ektefelle.

Den avdøde kan ikke frata gjenlevende ektefelle minstearven

EKTEFELLENE ER SEPARERTE Vil en gjenlevende tidligere ektefelle som er skilt fra avdøde, arve noe? Dette er det regler om i al. § 11, og svaret er nei. Dersom en som før var gift, men nå er skilt, dør, da arver den tidligere ektefellen ingenting. Den tidligere ektefellen er ikke «ektefellen» – det hjelper ikke å ha vært ektefellen til den døde. Fellesskapet som ekteskapet utgjør, er over. Derfor har ikke den som er igjen, noen arverett. De reglene vi har sett på til nå, er grunnreglene om arv på bakgrunn av ekteskap. Men det er ytterligere to viktige forhold å være oppmerksom på når det gjelder ektefeller og arv, nemlig ektefelleskifte og uskifte.

Skilte og separerte mister arveretten fra hverandre.

DELING AV EKTEFELLENS FORMUE – EKTEFELLESKIFTE La oss for et øyeblikk gå tilbake til familieretten. Vi husker fra familieretten at felleseiet, boet, skal deles når ektefellene skiller seg. Det skjer et ektefelleskifte. Hovedreglene om dette står i ekteskapsloven (el.) § 58. Etter el. §§ 76 og 77 skal det også skje et ektefelleskifte når noen dør, og reglene for delingen av boet ved skilsmisse gjelder også for deling av boet ved dødsfall. Dette betyr at når en ektefelle dør, så skal det først skje et skifteoppgjør. Her tar man inn felleseie, fratrekk for gjeld, skjevdeling og særeie – alt etter som hva som er aktuelt i dette ekteskapet. Når formuen er delt, vil man sitte

177 | 5 arverett

Ektefelleskifte av felleseiet (boet) gjelder også ved dødsfall

Den avdødes formue er gjenstand for arv

Al. § 8, 1. ledd

igjen med to formuer. Den ektefellen som er i live, får den ene. Den er hans eller hennes eiendom. Den andre formuen er avdødes dødsbo. Det er denne formuen, dødsboet, som er gjenstand for arv. Eksempel: Atif og Jasmin er gift, har felleseie og et barn sammen, sønnen Zubair. De har verdier for kr 8 000 000. Atif dør. Ved arveoppgjøret etter Atif foretar man først et felleseieskifte. Her får Jasmin kr 4 000 000. Dette er hennes del. Atifs del er også kr 4 000 000. Hvordan skal disse kr 4 000 000 fra Atif deles ut? Jo, vi husker al. § 8, 1. ledd: Ektefellen har rett til en firedel av arven når det er livsarvinger etter arvelateren […].

Jasmin får en «firedel», det vil si en million (og har til sammen kr 5 000 000), og Zubair, livsarvingen, får kr 3 000 000, på vanlig måte i samsvar med al. § 4.

Oppgaver 1. Hvilken bestemmelse i arveloven regulerer ektefellens arverett? 2. Hva betyr «folketrygdens grunnbeløp»? 3. Hvor mye arver ektefellen hvis det finnes livsarvinger etter den døde

ektefellen? 4. Hvor mye arver ektefellen hvis nærmeste slektsarvinger etter den døde

ektefellen er hans eller hennes søsken? 5. Hva må en ektefelle gjøre som ønsker å begrense arven til den andre

ektefellen? 6. Anna og Berit er gift, de har formuesordningen felleseie og totalt

verdier for kr 4 000 000. Ingen av verdiene er skjevdelingsmidler eller særeie. Anna og Berit har ikke barn. Annas nærmeste slektsarvinger er foreldrene hennes. Anna dør. Hvor mye av det Anna og Berit eide, er arv etter Anna, og hvor mye eier Berit? Hvordan skal arven etter Anna fordeles? Grunnbeløpet er kr 100 000. 7. Atle og Marius er gift. Sammen har de sønnen Tor. Atle dør og et-

terlater seg 4 millioner. Hvor mye har Marius krav på i arv, og hvordan fordeles resten av arven når grunnbeløpet er kr 100 000? 8. Samme som over, men Atle etterlater seg kr 200 000. Hvordan fordeles

arven?

178 | 5 arverett

9. Marit og Ole er gift. De har ingen barn. Marit dør og etterlater seg kr

3 000 000. Begge foreldrene til Marit lever. Hvordan fordeles arven når grunnbeløpet er kr 100 000? 10. Samme som over, men Marit etterlater seg kr 200 000. Hvordan

fordeles arven? 11. Mina og Mons er gift. Mina er gravid med deres første barn. Mons dør i

en bilulykke. Hvordan fordeles arven? 12. Laila og Tor er gift. De har ingen barn. Laila er enebarn, og begge

foreldrene hennes er døde. Hennes nærmeste slektning er fetteren Pål. Hvordan fordeles arven når Laila dør? 13. Miriam og Rolf er gift. Rolf har en datter fra et tidligere ekteskap, Mia. Rolf

har bestemt seg for at han vil at Mia skal arve mest mulig etter ham når han dør. Hva må Rolf da gjøre, og kan han bestemme at all arven etter ham skal gå til Mia slik at Miriam ikke arver noe? Begrunn svaret ditt rettslig. 14. Hvordan synes du regelen om ektefellens arverett burde være? Lag et

forslag til lovtekst som er sånn som du mener regelen burde vært.

USKIFTE Uskifte – oversikt Et siste, men sentralt tema når det gjelder ektefellens arverett, er uskifte. I al. § 14 heter det i 1. ledd:

Al. § 14, 1. ledd

Når den ene ektefellen dør, har den lengstlevende ektefellen rett til å overta felleseiet uskiftet overfor den førstavdødes andre arvinger etter loven.

La oss se nærmere på hva dette betyr. Når den ene av to ektefeller dør, har de gjerne hatt et langt liv sammen. Den som er igjen – enken eller enkemannen – må tilpasse seg det som har skjedd. Dette kan være en tøff påkjenning, følelsesmessig og økonomisk. Fordi den gjenlevende normalt befinner seg i en krevende situasjon, det kan for eksempel være snakk om personer med forsørgeransvar for mindreårige barn, har lovgiver gitt gjenlevende en mulighet – en «rett til» – å velge å utsette hele arveoppgjøret. Det er dette som er uskifte. Velger lengstlevende uskifte, deles det ikke ut arv til slektsarvingene til førstavdøde ved dødsfallet – ved uskifte settes alt «på vent».

179 | 5 arverett

Uskifte: gjenlevendes rett til å utsette hele arveoppgjøret

I praksis er det oftest barna som er den først avdødes arvinger «etter loven», og som «rammes» av uskifte: Hvis mor og far er gift og har to barn, tenker de kanskje at de skal få arven etter far når han dør. Men hvis mor velger uskifte, får barna ikke noe arv nå. Mors valg om å sitte i uskifte går foran barnas eventuelle ønske om arv, og barna kan ikke nekte henne å sitte i uskifte. Det følger av ordene om at den gjenlevende har «rett til» å sitte i uskifte.

Uskifte – særkullsbarn Det er et meget viktig unntak fra gjenlevendes rett til å velge uskifte overfor den først avdødes arvinger «etter loven». Hvis den døde har barn som den gjenlevende ikke er forelder til, såkalte «særskilte livsarving» eller «særkullsbarn», kan den gjenlevende ikke kreve å sitte i uskifte med disse. De kan derfor kreve å få arven etter sin døde mor eller far nå. Særkullsbarnet eller særkullsbarna kan imidlertid «samtykke» til at gjenlevende sitter i uskifte, jf. al. § 15, 1. ledd: Al. § 15, 1. ledd Gjenlevende ektefelle kan ikke kreve å sitte i uskifte med avdødes særkullsbarn. Tilfellet krever samtykke.

Den lengstlevende ektefellen har rett til uskifte med arvelaterens særskilte livsarving (særkullsbarn eller livsarving til særkullsbarn) bare hvis denne arvingen samtykker.

Eksempel – særkullsbarn Torill har to barn, Beate og Ludvig, fra før. Torill gifter seg deretter med Erlend, og sammen får de datteren Amanda. Beate og Ludvig er Torills særskilte livsarvinger eller særkullsbarn. Torill dør og etterlater seg en formue på 12 millioner kroner. Erlend ønsker å sitte i uskifte. Det har han rett til overfor Amanda som han har med Torill. Han trenger ikke noe samtykke fra Amanda, jf. al. § 14. Men han må dele ut morsarven etter Torill til Beate og Ludvig hvis de ikke samtykker til at Erlend sitter i uskiftet bo med dem, jf. al. § 14, 2. ledd. La oss si at Beate og Ludvig ikke samtykker. Erlend må dele ut arven til dem. Han kan likevel sitte i uskiftet bo med Amanda for resten av boet. Det følger av al. § 16.

Uskifte – livslang rett, men bortfall ved gjengifte Retten til å sitte i uskifte varer livet ut for gjenlevende ektefelle. Men han eller hun kan velge å avslutte uskiftet når som helst – da deles arven ut, jf. al. § 24.

180 | 5 arverett

De fleste gjenlevende ektefeller velger uskifte, og barna aksepterer vanligvis valget. Hvorfor tror du det er slik?

Det er likevel slik at hvis den som sitter i uskifte, gifter seg på nytt, faller retten til uskifte bort, jf. al. § 27. I en slik situasjon er det ingen grunn til at han eller hun skal sitte med boet til den tidligere ektefellen.

Hva med avdødes særeie? Retten til uskifte gjelder felleseiet. I to situasjoner kan en også sitte i uskifte med avdødes særeie (al. § 14, 2. ledd). Merk at retten til uskifte er en «rett til å overta felleseiet uskiftet». Det er felleseiet som kan forbli uskiftet. Hvis avdøde hadde helt eller delvis særeie, skal særeiemidlene gjøres opp og deles ut som arv. Det er likevel mulig i to situasjoner, jf. al. § 14, 2. ledd, å sitte i uskifte også med avdødes særeie: 1. Ektefellene kan i ektepakt avtale at retten til uskifte også skal omfatte særeie. Arvingene må respektere ektepakten. 2. Arvingene samtykker i at gjenlevende ektefelle sitter i uskifte med særeiet.

181 | 5 arverett

Al. § 27 Ved gjengifte faller retten til å sitte i uskifte bort

Uskifte – råderett

Al. § 22

Mange barn synes det er helt i orden at far eller mor sitter i uskifte. De får ikke arven nå, men sitter kanskje greit i det selv. De er uansett arvinger til hele boet når lengstlevende dør. Dessuten kan lengstlevende når som helst foreta helt eller delvis arveoppgjør med arvingene, jf. al. § 24. Men: Det kan også ta mange år før arvingene får noe, og det er en fare for at arven blir redusert – eller forsvinner helt – i denne perioden. Da reises spørsmålet: Hvilken råderett har gjenlevende over uskifteboet? Utgangspunktet er at gjenlevende har meget stor frihet. Det heter i al. § 22: Den lengstlevende ektefellen rår i levende live som en eier over alt som hører til uskifteformuen, med de unntakene som følger av lov, testament eller avtale.

Gjenlevende har stor råderett over uskifteboet Al. 23 Samtykke er påkrevd for å gi bort fast eiendom eller gaver utover boets verdi Arvingene kan kreve at gaver som står i misforhold til boets verdi, blir omstøtt (omgjort)

Bestemmelsen innebærer at den gjenlevende ektefellen kan kjøpe og selge tingene i boet, også det som tilhørte den døde. Gjenlevende kan bruke opp hele formuen. Det følger likevel av al. § 23 at den gjenlevende ikke kan gi bort gaver som står «i misforhold til formuen i uskifteboet». Arvingene må i så fall samtykke. Kostbare gaver står lett i et misforhold hvis de samlede verdiene i boet er små. Er det store verdier, derimot, kan gjenlevende være raus og spandabel, selv om dette reduserer arven arvingene en dag skal få. Det er antatt at grensen går ved ca. 20 %: Hvis det er kr 5 000 000 i uskifteboet, kan derfor gjenlevende ektefelle gi bort opp til ca. kr 1 000 000. Hvis gaven er større enn dette, la oss si at gjenlevende ektefelle har gitt bort kr 2 000 000 (av de kr 5 000 000) til den lokale sportsklubben, kan arvingene «sette ned foten»: Det følger av al. § 23, 2. ledd at de kan kreve dom for at gaven blir tilbakebetalt. Da skal gaven føres tilbake til uskifteboet. Dette kalles omstøtelse.

Uskifte er praktisk viktig. Rundt 80 % av gjenlevende ektefeller velger å sitte i uskifte.

182 | 5 arverett

Oppgaver 1. Hvilken bestemmelse i arveloven gir lengstlevende ektefelle rett til

uskifte? 2. Hvorfor er retten til å sitte i uskifte en fordel for lengstlevende ekte-

felle? 3. Hvilke arvegrupper kan kreve å få arven sin med en gang? Hva er rettslig

grunnlag for dette? 4. Anne og Bernt er gift. Bernt dør og etterlater seg barna Cecilie og Dag

som han har med Anne. Kan Anne kreve uskifte? 5. Anne og Bernt er gift. De har formuesordningen felleseie og en samlet

formue på kr 4 000 000. Bernt dør og etterlater seg to livsarvinger, særkullsbarna Christian og Dina. Hvor mye er arven etter Bernt? Kan Anne kreve å sitte i uskifte? 6. Anne og Bernt er gift. De har formuesordningen felleseie, og deres

samlede formue er kr 4 000 000. Bernt dør og etterlater seg to livsarvinger, særkullsbarnet Christian og barnet Dina, som han har sammen med Anne. Kan Anne kreve uskifte? 7. Anne har vært gift med Bernt og sitter i uskifte med arvingene hans.

Anne treffer Christoffer, og etter å ha vært sammen noen år ønsker de å gifte seg. Hva skjer da med uskiftet? 8. Anne og Bernt er gift, Bernt dør. Anne sitter i uskifte med Bernts sine

arvinger. Anne dør også. Hvordan blir oppgjøret mellom Bernts og Annes arvinger?

5.4 Arv på grunnlag av

samboerskap

Har samboere arverett? Nei, hovedregelen er at samboere ikke har rett til arv fra hverandre. Reglene ovenfor om arv på grunnlag av ekteskap gjelder bare for ektefeller, ikke for samboere.

183 | 5 arverett

Hovedregelen er at samboere ikke har rett til arv av hverandre

Unntak ved felles barn eller langvarig samboerskap (al. § 12 og § 13)

Det er likevel to unntak fra hovedregelen. De dreier seg om 1. felles barn eller 2. langvarig samboerskap – krav om testament Al. § 12 lyder: Den som var samboer med arvelateren ved dødsfallet og har, har hatt eller venter barn med arvelateren, har rett til en arv på fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet. Dette gjelder også om det er livsarvinger etter arvelateren.

Al. § 13 lyder: Arvelateren kan fastsette i testament at den han eller hun har vært samboer med i de siste fem årene før dødsfallet, har rett til arv opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet uten hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv etter § 50.

La oss se hva dette betyr.

SITUASJON 1: ARVERETT FOR SAMBOERE MED FELLES BARN – MINSTEARV Samboer med felles barn med avdøde har krav på minstearv (4G)

Retten til minstearv går foran barnets arverett

Hvis samboerne har felles barn, har en samboer en begrenset arverett etter den andre. Dette gjelder uavhengig av om samboerskapet har vart lenge eller kort. Arven er en minstearv, 4G. Resten av arven går til avdødes andre arvinger – det vil si barna. La oss ta et eksempel: Scott og Natasja er samboere på fjerde året og har to barn sammen. Natasja er student og har det tøft økonomisk. Scotts øvrige familie er den velstående søsteren Sandra, som han ikke har noe forhold til. De har ikke snakket med hverandre på ti år. Scott dør brått. Hvem arver? Svaret blir at Natasja arver 4G (4 x kr 101 351 = kr 405 404). Barna til Scott og Natasja arver resten i samsvar med den vanlige regelen i al. § 4 om at livsarvingene arver. Natasja får sine 4G: Det betyr at minstearven her, som ved ekteskap, jf. § 8, 1. ledd, går foran barnas arverett. Og søsteren Sandra? Hun arver ingenting. Merk at arveretten til gjenlevende samboer gjelder situasjonen både der de «har, har hatt eller venter barn med arvelateren». Hvis altså samboernes felles barn har dødd, er arveretten i behold.

184 | 5 arverett

Eksempel – samboere La oss endre eksemplet til at Scott og Natasja er samboere på fjerde året uten barn sammen. Natasja er student og har det tøft økonomisk. Scotts eneste familie er den velstående søsteren Sandra, som han ikke har noe forhold til. De har ikke snakket med hverandre på ti år. Scott dør brått. Hvem arver? Natasja arver ingenting. Sandra arver alt. Finn ut: Hva er lovregelen for at Sandra arver sin bror? Til refleksjon: Finner du det er rimelig at en etterlatt etter et fireårs samboerskap ikke arver noe? Hvordan ville du eventuelt ha endret vilkårene?

SITUASJON 2: ARVERETT FOR SAMBOERE VED LANGVARIG SAMBOERSKAP – MINSTEARV Vi ser av al. § 13 at den som har vært samboer med avdøde «i de siste fem årene», har arverett «uten hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv etter § 50». Det innebærer at samboere som ikke har barn sammen (og heller ikke har hatt barn eller venter barn), også får en arverett når samboerskapet har vart i over fem år. Lovgiver har ment at når samboerskapet er langvarig, gir det en grunn til «beskyttelse» for den gjenlevende. Men gjenlevende samboer er bare sikret minstearven dersom avdøde har fastsatt det «i testament». Hvis det ikke står noe om samboerens arverett i testamentet, gjelder det ikke noen arverett, selv om samboerne hadde bodd sammen i for eksempel 12 år. Det er likevel bare «opp til fire ganger folketrygdens grunnbeløp» samboeren har rett til. Loven gir derfor bare rett til en minstearv. Det er derfor ikke slik at langvarig samboerskap gir generell arverett. Merk at gjenlevende samboer har rett til minstearven «uten hensyn» til livsarvingens pliktdelsarv. Det er slik at barna til arvelateren også er sikret en minstearv, jf. al. § 50. Hvis boet etter avdøde er lite, vil det kunne oppstå en kollisjon mellom arvingene: Går samboerens krav på 4G foran det barna skal ha i minstearv, dersom det ikke er nok til begge? Ja, lovgiver har ment at samboeren går foran. Det er derfor det står at samboeren har rett til arv «uten hensyn til livsarvingenes pliktdelsarv». Eksempel: José og Inez er samboere på syvende året og har ikke barn sammen. José har datteren Maria fra før. José har en samlet formue på kr 400 000. Han har satt opp testament om at Inez skal arve minstearven. José dør brått. Hvem arver? Inez arver alt, for hun har krav på 4G «uten hensyn

185 | 5 arverett

Samboerskap i over fem år gir krav på minstearv dersom den avdøde har fastsatt det i testament

til livsarvingenes pliktdelsarv». Maria arver ingenting. (Men Inez kan gi såkalt avkall på arv, jf. al. § 74. Det innebærer å gi opp arven sin slik at den i stedet blir fordelt til Maria.)

Oppgaver 1. Når har samboere arverett? Hvor finner du reglene om dette? 2. Stian og Mari er samboere. De har bodd sammen i fire år og planlegger

å gifte seg. De har ingen barn. Mari dør. Begge foreldrene hennes lever. Fordel arven etter Mari. 3. Samme som over, men Stian og Mari har bodd sammen i 20 år. Fordel

arven etter Mari. 4. Stian og Mari har bodd sammen i tre år og har sønnen Leon sammen.

Mari dør. Fordel arven etter Mari. 5. Hvordan synes du regelen om arverett for samboere burde være? Lag

et forslag til lovtekst som er sånn som du mener regelen burde vært.

SAMBOERENS RETT TIL Å SITTE I USKIFTE Når to er gift, har den gjenlevende ektefellen rett til å sitte i uskifte etter al. § 14, som vi har sett. Loven gir rett til uskifte også for gjenlevende samboer, jf. al. § 32. Denne adgangen til uskifte er imidlertid mye mer begrenset. Regelen lyder: Samboers rett til uskifte (al. § 32) er langt mer begrenset enn tilsvarende for ektefeller

Den som var samboer med arvelateren ved dødsfallet og har, har hatt eller venter barn med arvelateren, har overfor arvelaterens andre arvinger etter loven rett til å overta følgende av arvelaterens eiendeler uskiftet: a) felles bolig og innbo, b) bil og fritidsbolig med innbo som tjente til felles bruk for samboerne.

Retten til uskifte for gjenlevende samboer skiller seg fra retten til uskifte for ektefeller på to hovedpunkter: 1. Barn: En samboer kan bare sitte i uskifte hvis han eller hun har (eller har hatt eller venter) barn med avdøde. Det er ikke noen tilsvarende

186 | 5 arverett

begrensning for ektefeller; en ektefelles rett til å sitte i uskifte er ikke avhengig av at det er barn inne i bildet. 2. Eiendeler: En samboer kan bare sitte i uskifte med de verdiene som er nevnt i al. § 32, nemlig «felles bolig og innbo» og «bil og fritidsbolig med innbo som tjente til felles bruk for samboerne». For ektefellers rett til å sitte i uskifte er det ingen slike begrensninger – en ektefelle kan i utgangspunktet sitte i uskifte med alle eiendelene og verdiene i boet.

Oppgaver 1. Hvilken bestemmelse i arveloven regulerer samboeres rett til uskifte? 2. Hva er vilkårene for at en samboer skal ha rett til å sitte i uskifte? 3. Hvilke verdier kan en samboer sitte i uskifte med? 4. Reglene om uskifte gir bedre rettigheter for lengstlevende hvis lengst

levende var gift med avdøde enn hvis de var samboere. Er du enig i at det bør være slik? (Hvorfor / hvorfor ikke?)

5.5 Arv på grunnlag av testament Et testament er et dokument som sier hva som skal skje med tingene man eier, etter at man er død. Hensikten med et testament er å endre på fordelingen av arv, sammenlignet med hva som ville fulgt av loven. Lovens arvefordeling – altså de reglene som vi har sett på tidligere i dette kapitlet – passer ikke alltid så godt. Da kan det være aktuelt å skrive testament, slik at arven fordeles i samsvar med arvelaterens ønske. Arvelater kalles gjerne «testator» når han eller hun har skrevet testament. Noen testamenter kan kaste fullstendig om på arven. Lovens løsning blir satt helt til side. Eksempel: Thomas er ugift og barnløs. Eneste slektning er broren Birk. Thomas ønsker at barndomsvenninnen Helen skal arve alt.

187 | 5 arverett

Testament gir arvelater mulighet til å fordele arven i samsvar med sitt ønske

Minstearven går foran testamentsarv

Hun har mye større behov for pengene enn Birk, tenker Thomas. Det kan Thomas gjøre. Når Thomas dør, finner man testamentet, og Helen får alt. Birk får ingenting. Hvis Thomas ikke hadde satt opp testament, ville Birk fått alt etter al. § 5. Har testator skrevet testament, fordeles arven først etter testamentet. Deretter går resten av arven til arvingene etter loven på vanlig måte, hvis det er noe arv igjen. Dette følger av al. § 124, 1. ledd. Noen ganger gir testamenter derfor bare små justeringer sammenlignet med hva som hadde skjedd om arven ble fordelt helt etter loven. La oss ta et eksempel: Fatima har sønnen Yusuf. Det er ingen andre arvinger etter Fatima enn Yusuf, så etter loven (al. § 4) vil Yusuf arve alt. Fatima etterlater seg kr 8 000 000. Fatima ønsker at den lokale sportsklubben Forward skal arve kr 750 000, og setter opp testament som sier det. Det kan Fatima gjøre. På grunn av testamentet arver Yusuf kr 7 250 000 i stedet for kr 8 000 000. Men Yusuf er sikret en minstearv, kalt pliktdelsarv, på 15G. Det er litt i overkant av kr 1 500 000. Dette følger av jf. al. § 50, 1. ledd. Retten til pliktdelsarv kan ikke settes til side ved testament. Hvis Fatima for eksempel etterlot seg kr 950 000 og skrev i sitt testament at sportsklubben Forward skal ha kr 750 000 av disse pengene, ville det ikke være gyldig. Yusuf skal ha minst 15G før noen andre kan få noe: Han skal ha pliktdelsarven. Noen ganger medfører et i og for seg gyldig testament ingen endring sammenlignet med hva som følger av loven. Noen skriver et testament som uttrykker akkurat det samme som står i arveloven. La oss si at Peder Ås, som har tre barn, og som er ugift, skriver i testamentet: «Jeg, Peder Ås, bestemmer som min siste vilje at mine barn, Marte Ås, Lars Ås og Hans Ås, skal arve alt etter meg, og de skal arve likt.»

Peder Ås etterlater seg kr 12 000 000. Etter al. § 4 arver barna kr 4 000 000 hver. Det er nøyaktig det samme som ville følge av testamentet.

Over 40 000 mennesker dør i Norge hvert år, som vi nevnte i innledningen til dette kapitlet. Hvor mange av dem som har skrevet testament, finnes det ikke noen nøyaktig statistikk for, men det er mange tusen mennesker årlig som etterlater seg et testament.

188 | 5 arverett

Dersom du vil fordele arven din på en annen måte enn arveloven bestemmer, må du skrive et testament. Hvordan ville du fordelt dine eiendeler? Vet du hvor gammel du må være for å ha lov til å skrive et testament?

Oppgaver 1. Hvem er testator? 2. Søk på testasjonsfrihetens prinsipp. Hva betyr det? 3. Hvilken arvegruppe er det som har rett til pliktdelsarv? 4. Forklar hvorfor pliktdelsarv bare er aktuelt når avdøde har laget

testament. 5. Tarjei har kr 3 000 000 i formue og tre barn. Hvor mye kan Tarjei

testamentere bort, og hvor mye har hvert barn krav på? 6. Tarjei har kr 20 000 000 i formue og tre barn. Hvor mye kan Tarjei

testamentere bort, og hvor mye har hvert barn krav på? 7. Tarjei har kr 10 000 000 i formue, to barn og ektefelle. Hvor mye kan

Tarjei testamentere bort? 8. Tarjei har kr 1 000 000 i formue, to barn og ektefelle. Hvor mye kan

Tarjei testamentere bort? Begrunn svarene dine rettslig.

189 | 5 arverett

FORMKRAV TIL TESTAMENT Alle formkrav må oppfylles for at et testament skal være gyldig (al. § 42, 3. ledd) Du må ha fylt 18 for å opprette testament (al. § 41, 1. ledd) Testator må være i stand å forstå eller vurdere bestemmelsene (al. § 41, 2. ledd)

Å opprette et testament er en alvorlig handling som krever ro og overveielse. Lovgiver har derfor villet at et testament skal oppfylle noen formkrav for å være gyldig. Hvis ikke alle formkravene er fulgt, er testamentet ugyldig, se al. § 42, 3. ledd. Arven vil da gå etter loven i stedet. Men før vi ser på formkravene: Hvem kan egentlig sette opp et testament? Det spørsmålet er løst i al. § 41, 1. ledd: Den som har fylt 18 år, kan opprette testament. […]

Dette innebærer at alle som er myndige, kan skrive testament hvis de ønsker. Det er også en forutsetning at testator er i stand til å forstå eller vurdere bestemmelsene, jf. al. § 41, 2. ledd («disposisjon» betyr her «bestemmelse»): En testamentarisk disposisjon er ugyldig hvis testator på grunn av sinnslidelse, demens, rus eller annen psykisk funksjonsnedsettelse på testasjonstidspunktet ikke hadde evne til å forstå eller vurdere disposisjonen.

Formkrav Al. § 42, 1. og 2. ledd

Formkravene i norsk rett er ganske enkle. De følger av al. § 42, 1. og 2. ledd i al. kap. 7.I om «Opprettelse av testament». Al. § 42, 1. og 2. ledd lyder: Et testament skal være skriftlig. Testator skal underskrive dokumentet. To vitner skal bevitne underskriften ved at testator skriver under dokumentet eller vedkjenner seg underskriften mens vitnene sammen eller hver for seg er til stede. Vitnene skal vite at dokumentet skal være et testament, og de skal skrive under dokumentet mens testator er til stede. Vitnene skal ha fylt 18 år, være habile etter reglene i § 44 og ikke være i en tilstand som nevnt i § 41 annet ledd.

Testamentet må være skriftlig

Det følger av dette at et testament må være «skriftlig». Det holder ikke å fortelle hva som er testamentet mitt til for eksempel førti tilhørere. Men testamentet behøver ikke være skrevet på papir, selv om det selvsagt er det vanligste. Et testament som for eksempel er malt på hytteveggen eller risset inn på et dyreskinn, er «skriftlig» og derfor gyldig (gitt at de andre vilkårene er oppfylt). To vitner skal undertegne testamentet. Det vanlige er at det er tre personer til stede i rommet når et testament blir opprettet: testator selv, som undertegner dokumentet, og de to vitnene, som også underskriver. Da er testamentet gyldig. Men etter loven kan vitnene undertegne «hver for seg». Og de behøver ikke undertegne samme dag. La oss si at Alma skriver et

190 | 5 arverett

testament. Hun er sammen med sin venninne Othelia. Alma undertegner, og Othelia undertegner. Testamentet er ikke gyldig nå, for det er ikke «to vitner». Men dagen etter kommer elektrikeren Aleksej hjem til Alma. Alma viser ham testamentet, og Aleksej undertegner. Dagen etter dør Alma. Er testamentet gyldig? Ja, testamentet er bevitnet av to vitner «som hver for seg er til stede». Men det vanlige er altså at vitnene er til stede «sammen». Det er et krav om at vitnene «skal vite» at dokumentet de skriver under på, «skal være et testament». Det betyr at vitnene ikke nødvendigvis må lese testamentet eller kjenne innholdet (selv om det er det vanlige): Det er tilstrekkelig at de forstår at det er et testament de har foran seg. I mange land må testator sende testamentet til retten og få stempel eller lignende. Det er ikke systemet hos oss. Vitnene skal være uavhengige og ikke selv tjene på testamentet. Et vitne kan derfor ikke selv være arving i testamentet. Da blir denne delen av testamentet ugyldig. Dette er uttrykt slik i § 44 («disposisjon» betyr her «bestemmelse»): § 44. En disposisjon i testamentet til fordel for et av testamentsvitnene er ugyldig.

Det fremgår av al. § 42, 2. ledd at vitnene skal ha fylt 18 år. De må også være i stand til å forstå eller vurdere situasjonen, som testator selv. Reglene om formkrav som vi har gått igjennom, er gyldighetsvilkår. Er reglene ikke fulgt, bortfaller testamentet, jf. al. § 42, 3. ledd.

Testamentet må underskrives av to vitner

Al. § 44

Testamentet kan ikke inneholde disposisjoner (bestemmelser) til fordel for vitnene Reglene om formkrav er gyldighetsvilkår (al. § 42, 3. ledd). Ordensregler er uten rettslig konsekvens (al. § 43).

Ordensregler Al. § 43 stiller i tillegg opp noen ordensregler. Hvis disse er brutt, har det ingen rettslig konsekvens. Testamentet er likevel gyldig. Det følger av at loven benytter ordet «bør» og ikke for eksempel «skal» eller «må». Al. § 43 lyder: § 43. Påtegning på testamentet om formkrav mv. Testamentsvitnene bør i påtegning på testamentet opplyse om reglene i § 42 er fulgt, om testator har opprettet testamentet av fri vilje, og om testator var ved sans og samling. Påtegningen bør dateres, og vitnene bør oppgi sine fødselsdatoer. Brudd på ordensregler gjør ikke testamentet ugyldig. Et testament som for eksempel ikke inneholder fødselsdatoen for vitnene, er altså gyldig.

191 | 5 arverett

Oppgaver 1. Hva betyr formkrav, og i hvilken bestemmelse i arveloven finner vi

formkrav til testamenter? 2. Hva skjer hvis formkrav til testamenter ikke er fulgt? I hvilken bestem-

melse i arveloven finner vi svaret på dette? 3. Hvor gammel må man være for å kunne opprette et testament? 4. I hvilken bestemmelse i arveloven finner vi ordensregler for testamen-

ter? Blir et testament ugyldig hvis ordensreglene ikke er fulgt? 5. Jonas har ikke barn og vil at naboen hans Marte skal arve alt etter ham

når han dør. Dette har han sagt mange ganger – både til Marte og til slektningene sine, søsteren Mina og nevøen Trond. Når Jonas dør, krever Marte at hun skal arve alt som Jonas etterlater seg ettersom dette var hans siste vilje. Mina og Trond protesterer. Løs tvisten. 6. Før Jonas dør, opprettet han et testament der han skrev at Marte skulle

arve alt ved sin død. Testamentet er håndskrevet. Når Jonas dør, er alle arvinger enige om at det er Jonas sin håndskrift på testamentet, men det er ikke underskrevet, og det er heller ikke underskrevet av vitner. Marte mener at testamentet skal følges ettersom alle er enige om at det er Jonas som har skrevet det. Mina og Trond protesterer. Løs tvisten. 7. Før Jonas dør, oppretter han et testament der han skriver at Marte

skal arve alt når han dør. Han har skrevet under og Marte og en annen nabo har skrevet under som vitner. Når Jonas dør, mener Marte at testamentet skal følges. Mina og Trond protesterer. Løs tvisten.

I arveloven § 42, 5. ledd heter det at «Kongen» kan gi forskrift om testamenter kan opprettes digitalt. Vi husker av metodelæren i kap. 2 at ordet «Kongen» i slike sammenhenger ikke skal tas bokstavelig, men at man skal forstå det som Kongens råd, det vil si regjeringen og departementene. Men fagdepartementet, her Justis- og beredskapsdepartementet, har ennå ikke benyttet muligheten til å lage regler om digitale testamenter. En mulig løsning kunne være at staten hadde en portal, kanskje som Altinn eller lignende, der hver borger hadde tilgang med Bank-ID, og der alle som ville, kunne lagre sitt eget, elektroniske testament.

192 | 5 arverett

Livsdisposisjon (krever ikke testament) vs. dødsdisposisjon (krever testament) Livsdisposisjoner er lovens betegnelse for gaver som oppfylles mens giveren lever. Livsdisposisjoner krever dermed ikke formkravene for testament for å være gyldige – ingen vitner eller lignende. Dødsdisposisjoner er derimot gaver gitt på dødsleiet, eller gaver som er ment å oppfylles etter giverens død. Det er slike overføringer og gaver som må følge reglene for testament for å være gyldige. Det følger av al. § 40, 2. ledd, der det heter: En dødsdisposisjon må fremgå av et testament for å være gyldig. Som dødsdisposisjon regnes avtale og gave som verken hadde eller var ment å ha realitet for arvelateren i hans eller hennes levetid. Dette gjelder blant annet gave fra en giver som snart skal dø, og som vet det I rettspraksis blir det lagt stor vekt på om gaven hadde realitet for giver. Grensen mellom en livsdisposisjon og en dødsdisposisjon kan i praksis være vanskelig å trekke. Dette med realitet er avgjørende. Hvis gaven hadde realitet for giveren, foreligger det en livsdisposisjon. Hadde gaven ingen reell konsekvens for giveren, er det tale om en dødsdisposisjon, og det kreves testament. Skillet er viktig, særlig på grunn av pliktdelsarven: La oss si at Håkon har to barn, Runar og Anja. Håkon har ikke noen plikt til å etterlate seg noe arv til noen – heller ikke til barna. Håkon må derfor ikke sørge for at Runar og Anja arver noe. Han er i sin fulle rett til å gi en stor gave til Minerva. Det er nettopp her konflikter kan oppstå. Hvis Håkon har satt inn pengene, la oss si kr 2 000 000, på kontoen til Minerva, er saken grei: Gaven hadde realitet for Håkon. Kontoen hans minsket med kr 2 000 000 mens han levde, og det er klar tale om en livsdisposisjon som Runar og Anja må respektere. Men hva hvis Håkon derimot skrev en mail til Minerva med løfte om å sette pengene på deres konto som gave, men presiserte at han ville beholde pengene så lenge han trengte litt ekstra selv. Håkon dør brått like etter, uten at pengene er overført til Minerva. Dødsboet etter Håkon skal gjøres opp. Runar og Anja krever sin arv, og de hevder at Minerva ikke skal ha noe som helst, til tross for gaven. Hvordan skal dette løses? Etter al. § 40, 2. ledd må gaver som skal oppfylles etter døden, tilfredsstille formene til et testament. Gaven var gitt med et visst forbehold og hadde klart nok ingen realitet for Håkon – pengene sto jo på hans konto da han døde, og de var der fordi han trengte dem selv. Gaven er en dødsdisposisjon, som krever testament. Brevet fra Håkon oppfyller ikke formkravene til testament – blant annet mangler vitner – gaven er ugyldig.

193 | 5 arverett

Alle har rett til å gi gaver mens de er i live. Men gaver gitt på dødsleiet eller som er ment å oppfylles etter arvelaters død, må følge reglene for testament for å være gyldige.

Oppgaver 1. Lise Lund er 85 år gammel. Hun bor fortsatt i huset der hun har bodd

mesteparten av livet sitt. Hennes nærmeste arvinger er en nevø og en niese, barna til hennes avdøde søster. I nabohuset bor det en dame som heter Berit. Berit og Lise har god kontakt selv om Berit er mange år yngre enn Lise. Lise sier til Berit at hun skal få huset når hun selv dør, slik at datteren til Berit kan flytte inn der og bli nabo med moren sin. Når Lise dør et år senere, mener Berit at hun har rett til å overta huset til Lise ettersom hun fikk dette i gave. Nevøen og niesen til Lise protesterer fordi de mener dette er en dødsdisposisjon som må gjøres i testaments form for å være gyldig. Berit er uenig. Løs tvisten.

194 | 5 arverett

2. Kjell er 75 år gammel. Han gir bort hytta si på fjellet til naboen Berit fordi

han synes det er slitsomt med vedlikehold, og fordi han ikke orker å reise dit selv lenger. To år senere dør Kjell brått i en bilulykke. Sønnen til Kjell, Trond, mener at gaven fra Kjell til Berit må gjøres om. Han hevder dette var en dødsdisposisjon på grunn av farens høye alder da han ga bort hytta. Naboen Berit protesterer og mener at hytta er hennes. Løs tvisten.

TILBAKEKALL OG ENDRING AV TESTAMENT Et testament kan kalles tilbake eller endres, jf. al. § 47. Tilbakekalling og endring kan skje ved en egen skriftlig erklæring fra testator som oppfyller vilkårene til et testament, jf. al. § 48, 1. ledd. Noen skriver testament én gang i livet og endrer det aldri. Andre endrer testamentet sitt flere ganger, alt ettersom livssituasjonen og synet på arv og fordeling endrer seg. Her viser vi eksempler på tilbakekall av testament (1) og endring (2): • Eksempel 1. «Jeg erklærer at mitt testament, datert 4. januar 2021, ikke skal gjelde.» To vitner undertegner. • Eksempel 2. «Jeg erklærer at i mitt testament, datert 4. januar 2021, skal det gjøres den endringen at Amnesty International ikke skal arve kr 400 000, men i stedet skal arve kr 800 000.» To vitner undertegner. Tilbakekalling kan også skje ved at testator streker over det eller river det i stykker på en slik måte at det er klart at det ikke lenger skal gjelde. Dette følger av al. § 48, 2. ledd. En person kan ha flere testamenter. Da gjelder alle. Dette fremgår av al. § 58, bokstav e). Emil sier for eksempel i et testament fra 2018 at «min kjære nabo Beth Egeland skal arve alle mine bøker», og i et testament fra 2020 at «min kjære venn Shaista Kahn skal arve alle mine travhester». Når Emil dør, får både Beth og Shaista sin arv. Men hva hvis testamentene strider mot hverandre i ordlyd? Da går nyere testamenter foran, jf. al. § 58, bokstav e), nesten som lex posterior-prinsippet som du husker fra metodelæren, se side 64. Så hvis Emil i 2018-testamentet sier at «min kjære nabo Beth Egeland skal arve alle mine bøker», men i 2020-testamentet sier at «min kjære venn Shaista Kahn skal arve alle mine travhester og alle mine bøker», arver Shaista alt, og Beth arver ingenting.

195 | 5 arverett

Al. § 47 Et testament kan kalles tilbake eller endres

Al. § 58, bokstav e En kan ha flere testamenter, da gjelder alle Nyere testamenter går foran ved motstrid

Oppgaver 1. Hvilken bestemmelse i arveloven regulerer hvordan testamenter skal

tilbakekalles eller endres? 2. Marit har opprettet et testament der det står at venninnen hennes

Cecilie skal arve kr 100 000 når hun dør. De to venninnene blir uvenner, og Marit sier til Cecilie at hun ikke skal arve penger etter henne likevel. Dette forteller Marit også til søsteren sin Mona, som er hennes nærmeste arving etter loven ettersom foreldrene deres er døde. Samme kveld blir Marit drept i en bilulykke. Cecilie mener at hun har rett til å arve kr 100 000 fordi dette står i testamentet. Mona mener at dette ikke skal gjelde ettersom Marit sa klart fra at Cecilie ikke skulle arve likevel. 3. Samme som over – men Marit har satt et stort svart kryss over hele

testamentet før hun dør. Fordel arven etter Marit i de to eksemplene og begrunn svarene rettslig.

TOLKNING AV TESTAMENT Al. § 57

Al. § 57 inneholder en viktig regel, som lyder slik: Testamentet skal tolkes i samsvar med det testator mente.

Testators subjektive mening og uttrykksmåte skal ligge til grunn

Hvis det oppstår tvil om hva teksten i et testament betyr, skal man altså legge til grunn det som «testator mente». Det er ikke ordenes normale betydning etter alminnelig språkbruk (som ved tolkning av lover) som er styrende ved tolkningen. I stedet er det testators subjektive mening og uttrykksmåte som skal legges til grunn. En subjektiv tolkning har direkte sammenheng med testasjonsfriheten: Vi ønsker at arven skal fordeles nøyaktig slik testator har ønsket – det er hans eller hennes vilje som skal oppfylles. Normalt vil en testator bruke språket på en måte som sammenfaller med alle andres, og da er det ikke noe problem med tolkningen. Hvis onkel W illiam i testamentet sier at hytta «Skogly» og de to hestene «Castor» og «Pollux» skal arves av niesen Helle, er det det som gjelder. Greit nok. Men hvis testator alltid har kalt vinkjelleren sin for «Biblioteket», for å ta et velkjent eksempel, er det slik at ordet «Biblioteket» i testamentet skal tolkes som vinkjelleren – det er jo det «testator mente». La oss si at Ofelia har skrevet i testamentet: «Biblioteket skal gå til min gode venninne Alma,

196 | 5 arverett

Hvem arver «biblioteket»?

hun vet å sette pris på det som er der.» Kan familien til Ofelia nøye seg med å gi Alma (de verdiløse) bøkene som faktisk er i Ofelias bibliotek, og beholde (den verdifulle) vinkjelleren selv? Det ville jo ha oppfylt testamentet etter ordlyden, strengt tatt. Nei, testamentet skal tolkes slik Ofelia «mente». Alma arver derfor hele vinkjelleren.

Oppgaver 1. Hvilke bestemmelser i arveloven sier noe om hvordan testamenter skal

tolkes? 2. Hva betyr det at det er testators subjektive mening og uttrykksmåte som

skal legges til grunn ved tolkning av testamenter? Lag et eksempel på dette. 3. Ola laget et testament der det sto at kameraten hans Petter skal arve kr

100 000 når han dør. Testamentet følger formkravene til testamenter. Petter dør før Ola. Når Ola dør, mener barna til Petter at de skal arve kr 100 000 etter Ola fordi det sto i testamentet at faren deres skulle arve. Olas slektsarvinger protesterer på dette. Løs tvisten.

197 | 5 arverett

4. Ola laget et testament der det sto at ektefellen hans, Stine, skal arve så

mye som mulig etter ham. Dette gjorde han fordi de to ikke hadde barn, og fordi han ville at Stine skulle arve alt. Årene går, og Stine og Ola blir etter hvert skilt. 20 år senere dør Ola. Når arven etter Ola skal fordeles, dukker testamentet opp. Stine mener at hun skal arve Ola ettersom dette står i testamentet. Olas slektsarvinger protesterer. Løs tvisten. 5. Lag et eksempel der du bruker regelen i § 58, 1. ledd, bokstav a.

PLIKTIG ARV TIL BARNA (LIVSARVINGENES PLIKTDELSARV)

Al. § 50

Vi har sett at testator kan gjøre «innhugg» i arven til ektefellen (hvis testatorektefellen sier fra), men at retten til en del av arven, til en minstearv (4G eller 6G), ikke kan rokkes ved, jf. al. § 8 og § 9. Det er også en slik pliktarv, eller pliktdelsarv som er lovens uttrykk, til barna til testator, som vi allerede har nevnt. La oss se litt nærmere på dette. Al. § 50 lyder slik: To tredeler av formuen etter arvelateren er pliktdelsarv for livsarvingene. Pliktdelsarven er likevel aldri større enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp ved arvefallet til hvert av arvelaterens barn eller hvert barns linje. Arvelateren kan bare rå over pliktdelsarven ved testament hvis det er særskilt hjemmel for dette i lov eller livsarvingene samtykker

Innskrenker testasjonsretten av hensyn til livsarvingene

Denne regelen innebærer en innskrenkning av den frie testasjonsretten. Formålet er å beskytte livsarvingene, i praksis barna, slik at de ikke kan bli gjort arveløse. Pliktdelen er i utgangspunktet to tredjedeler av det arvelateren etterlater seg. Hvis Kristin etterlater seg kr 2 100 000 ved dødsfallet og hun har livsarvinger, la oss si to barn, er kr 1 400 000 (altså «to tredeler») forbeholdt disse barna. Det gir kr 700 000 på hver, som de minst skal arve. Arven på kr 700 000 til hver av barna (i dette tilfellet) kan arvelateren ikke «rå over» i testament, jf. al. § 50, 2. ledd, med mindre det er særskilt

198 | 5 arverett

¹⁄₃

²⁄₃

«Fri» del som arvelateren kan rå over i testament

Pliktdelsarv

lovhjemmel for det eller barna samtykker. Hvis arvelateren, her: Kristin, har opprettet et testament som gjør at hver av barna bare arver for eksempel kr 500 000, er pliktdelen krenket: Barna får bare kr 1 000 000 av kr 2 100 000, som jo er mindre enn to tredjedeler. Testamentet er da ugyldig så langt det er i strid med pliktdelen. Men: Etter § 50, 1. ledd, 2. pkt. er pliktdelen likevel «aldri større» enn 15 ganger folketrygdens grunnbeløp. Hva innebærer dette i praksis? La oss si at Terje, som ikke er gift, etterlater seg barna Oda, Elsa og Kai. Terje er velstående og etterlater seg kr 15 000 000. Hvis Terje ikke har satt opp testament, arver de kr 5 000 000 hver, jf. al. § 4. Det er greit. Men hvis Terje har satt opp et testament som sier at Oda skal arve kr 2 000 000, Nina kr 2 000 000 og Kai kr 3 000 000 og resten, kr 8 000 000, til sportsklubben Friluft, er det lov? Ja. • For det første er det lov å dele ut arv med forskjellig beløp til barna – det er ingen regler mot det. Det kan høres rart ut, og de aller fleste vil at barna skal arve likt. Men forskjellsbehandlingen som Terje har gjort i testamentet, er helt lovlig. • For det andre er pliktdelen «aldri større» enn 15G. Derfor er pliktdelen etter Terje kr 1 520 265 (per 2021), og den er ikke krenket. Alle barna har jo fått mer enn det i testamentet.

Ulike beløp til barna? De fleste lar barna arve samme beløp. Men det kan være gode grunner til å la barn arve ulikt gjennom testament: De kan være i forskjellig situasjon økonomisk og i forskjellige livsfaser. La oss si at Oda og Elsa – i eksemplet ovenfor – har klart seg veldig bra, men at Kai, som dessuten er småbarnsfar med trillinger på fire år, sliter økonomisk. Kai får mer i testamentet – det er naturlig. Terje har også lov til å gi så mye som han gir til Friluft, selv om det er uvanlig å tilgodese andre med så store beløp når man har så nær familie.

199 | 5 arverett

Livsarvingenes pliktdelsarv er aldri større enn 15G

EKSEMPEL PÅ TESTAMENT

TESTAMENT Jeg, Marte Kirkerud, som har to barn og er ugift, bestemmer følgende som min siste vilje: Min sønn Mikkel skal ha fritidseiendommen «Sjøberget». Min datter Guro skal ha min bolig i Bergmannsgata. Redningsselskapet skal ha kr 500 000. Min venninne Kristiane skal arve maleriet «Soloppgang». Mitt barnebarn Sofia skal arve mine smykker. Resten skal deles likt mellom mine barn. Jeg ønsker å bli bisatt fra Brekken kirke og å bli gravlagt på familiegravstedet der..

Marte Kirkerud Røros, 28. februar 2021 Undertegnede vitner, som er til stede sammen, og som er godtatt av Marte Kirkerud som testamentsvitner, bekrefter at Marte Kirkerud i vårt nærvær uttalte at dette dokumentet inneholder hennes testament som hun samtidig underskrev. Etter hennes ønske underskriver vi samtidig testamentet som testamentsvitner. Etter vår oppfatning er Marte Kirkerud ved full sans og samling. Vi er ikke inhabile som testamentsvitner. Navn: Else Bø Navn: Miriam Meek Adresse: Rådhusgata 9, 2288 Lillevik Adresse: Havnegata 43, 3222 Storevik Fødselsdato: 10. mai 1991 Fødselsdato: 14. september 1990 Yrke: Musiker Yrke: Lege Underskrift, vitne 1: Underskrift, vitne 2:

Else Bø Miriam Meek

200 | 5 arverett

5.6 Et spesialtilfelle Arven skal fordeles etter reglene om legalarv eller testamentarv, slik vi har sett. Men i al. § 56 er det gitt hjemmel for at et barn kan bli tildelt et beløp på forskudd fra boet. Det er nemlig slik at et barn som arvelateren fortsatt forsørger, har «rett til en sum av boet til å sikre livsopphold og utdanning». Tanken er at et barn som er forsørget og gjerne fremdeles går på skole, og som mister en forelder, bør få et slikt forskuddsbeløp. Resten av arven deles på vanlig måte etter at forskuddet er gitt. Denne regelen kan innebære at dette barnet samlet sett får mer fra foreldrene enn de andre barna, som på sin side kanskje er voksne og ferdige med utdanningen. En slik tildeling er ikke obligatorisk, men skal skje «dersom dette er rimelig etter forholdene». Det skal altså skje en helhetsvurdering av situasjonen. Hvis man kommer til at det er rimelig etter forholdene at barnet skal ha et slikt forskudd, så har barnet en rett før alle andre arvinger: Det heter i al. § 56, 2. ledd at denne retten «skal oppfylles i boet før annen arv». Den som har krav på slik arv, blir med andre ord prioritert før alle andre.

Al. § 56 Barns rett til forskuddsarv

5.7 Det er ingen arving La oss tenke oss at en person dør, og at det ikke finnes noen legalarving eller testamentarving. Det er ikke så usannsynlig: I Norge er det nemlig hvert år et tjuetalls personer som dør uten arvinger overhodet. Hva skjer med arven da? Slik arv kalles gjerne «herreløs arv», og tidligere var regelen slik at staten arvet alt. Dette er også løsningen i de fleste land. Men regelen ble kritisert, og det ble pekt på at det var liten grunn til at staten skulle få denne «ekstrainntekten». Etter en lovendring i 2015 skal slik herreløs arv nå fordeles til frivillige organisasjoner som arbeider for barn og unge. Regelen står i arveloven § 76: Hvis den avdøde ikke har arvinger etter loven eller etter testament, skal nettoformuen gå til frivillig virksomhet til fordel for barn og unge. Departementet kan i forskrift gi nærmere regler om ordningen med fordeling av formuen til slik virksomhet.

201 | 5 arverett

Ingen legal- eller testamentarving

Al. § 76 Arv går til frivillig barneog ungdomsarbeid når det ikke finnes legal- eller testamentsarvinger

Forskrift av 16. desember 2016 nr. 1587 § 3

Det er gitt slik forskrift som er omtalt i 2. punktum (forskrift av 16. desember 2016 nr. 1587), som i § 3 lyder slik: § 3. Mottakarar av midlane Nasjonale og regionale organisasjonar som driv frivillig verksemd for barn og unge kan søkje om midlar.

Årlig deles det derfor ut midler til barneog ungdomsarbeid som stammer fra dødsbo til mennesker som ikke hadde noen arvinger.

Felles oppgaver i arverett 1. Stine Hansen har alltid vært opptatt av fotball og stor fan av det lokale

fotballaget. På sine eldre dager bestemte hun seg for å skrive testament. I testamentet skrev hun at det lokale fotballaget skulle ha kr 100 000. Noen uker etter å ha opprettet testamentet døde hun i en dramatisk drukningsulykke. Arven etter Stine var kr 4 000 000. I tillegg til kona Mari etterlot hun seg livsarvingene Eva og Arne Johan. Fordel arven etter Stine. Folketrygdens grunnbeløp (G) kan settes til kr 100 000. 2. Jon er 70 år gammel og gift med Johanna. Sammen har de barna Tor,

Tarjei og Terje. Jon dør i en bilulykke. I begravelsen til Jon dukker det opp en dame som presenterer seg som Louise, og som hevder at hun er datteren til Jon. Sønnene til Jon blir veldig overrasket, de visste ikke at de hadde en søster. Moren deres, Johanna, bekrefter at Jon hadde en datter som han aldri hadde fortalt om til de andre barna. Louise forteller at hun ikke har hatt kontakt med Jon på over 30 år, men at hun så dødsannonsen hans i avisen. Arven etter Jon er kr 5 000 000. Jon har laget et testament som oppbevares hos Asker og Bærum tingrett. Johanna kontakter tingretten og får utlevert testamentet. Testamentet er signert av Jon og av to vitner, Trond Nilsen og Pia Paulsen. Det står i testamentet at Jon har skrevet under testamentet mens begge vitnene var til stede, og at de begge kjente til at det var et testament. Det står videre at vitnene var over 18 år, at de skrev under mens testator var til stede og etter hans ønske – og at testator har

202 | 5 arverett

godtatt vitnene. Vitnene har også skrevet under på at testator var ved sans og samling, og at han skrev under av egen fri vilje. Testamentet er datert 10.4.2004. I testamentet står det at broren til Jon, Stian, skal arve Båten. Jon hadde ingen båt, men han hadde en campingvogn som han var veldig glad i, og som han kalte «Båten». Campingvognen er verdt kr 50 000. Stian mener at han skal arve campingvognen selv om ordet «Båten», ikke campingvogn, er brukt i testamentet Johanna og sønnene hennes mener at testamentet er ugyldig, fordi begge vitnene, både Trond Nilsen og Pia Paulsen, var gode venner av Jon. For at testamenter skal være gyldige, må vitnene være noen som ikke kjente testator, hevder de. Uansett følger det ikke av testamentet at Stian har rett til å arve campingvognen. Dessuten er ikke arven stor nok til at Jon kunne testamentere bort så store verdier, hevder de til slutt. Louise mener at hun har rett til arv etter Jon ettersom han var faren hennes. Johanna og sønnene protesterer. De mener at Louise ikke har rett til arv etter faren når hun ikke har hatt noe kontakt med han på over 30 år – hun har i hvert fall ikke rett til like mye arv etter ham som de andre barna! Vurder spørsmålene som oppgaven reiser. Grunnbeløpet er kr 100 000. 3. Thomas Bye er 79 år gammel. Han har en sønn på 40 som heter Emil.

Thomas hadde også en datter, Eline, men hun døde for to år siden. Eline har en datter, Stine, som er 20 år gammel (Stine er altså barnebarnet til Thomas). Thomas var tidligere gift med Leonore, moren til Emil og Eline, men de ble skilt for 10 år siden. Thomas synes at Emil sløser med penger, og han er redd for at sønnen kommer til å kaste bort arven hvis han arver mye når Thomas dør. Thomas bestemmer seg derfor for å lage et testament til fordel for barnebarnet Stine. Thomas inviterer Stine på middag, og i løpet av middagen forteller han om planene. På middagen er også Thomas sin gode venn Jonas til stede. Thomas har allerede skrevet ferdig et testament der det står at Stine skal arve verdier til kr 1 500 000 etter ham. Thomas skriver under på testamentet mens Stine og Jonas er til stede, deretter skriver Stine og Jonas under som vitner mens Thomas ser på. Senere samme uke er Thomas utsatt for en bilulykke. Ambulansen kommer til ulykkesstedet etter kort tid, men da er Thomas allerede død. Hjemme hos Thomas finner sønnen Emil et dokument med

203 | 5 arverett

overskriften «Testament». I testamentet står det «Naboen min Magnhild skal arve «Hesten» som takk for all snømåking opp gjennom årene». Testamentet er underskrevet av Thomas og to vitner. Thomas etterlater seg en formue på kr 2 500 000. Det blir uenigheter om hvordan arven skal fordeles. Stine viser til testamentet etter Thomas og mener at hun har rett til å arve verdier for kr 1 500 000. Emil mener at testamentet til fordel for Stine ikke er gyldig, og at man derfor skal se bort fra det. Han mener dessuten at han skal arve alt etter Thomas ettersom han er eneste gjenlevende barn. Magnhild viser til testamentet som ble funnet hjemme hos Thomas. Thomas har i alle år kalt bilen sin for «Hesten». Magnhild mener derfor at hun skal arve bilen til Thomas, den er verdt kr 100 000. Både Emil og Stine protesterer på dette og mener at Magnhild ikke skal arve noe, fordi de som arvinger ikke visste om testamentet. Dessuten hadde ikke faren deres noen hest, så det er ikke noe å arve. I tillegg mener de at bilen uansett er verdt såpass mye at verdien overstiger det Thomas kunne testamentere bort. Leonore, Thomas’ tidligere ektefelle, mener at hun har rett til å arve Thomas siden de har vært gift tidligere. Løs de rettslige spørsmålene som oppgaven reiser. 4. Amund Jørgensen er 70 år gammel. Han er gift med Helga Jørgensen.

De har ingen barn sammen, men Amund har to tvillingsønner fra et tidligere forhold, Trond og Tor. Amund har en søster, Kine. Begge foreldrene hans er døde. En dag på vei til butikken blir Amund påkjørt og drept. Helga finner like etterpå et testament i nattbordskuffen hans, der det står at naboen Leif skal arve seilbåten. Det står ikke noen dato på testamentet, men det er underskrevet av Amund og signert av to vitner. På testamentet står det at vitnene er over 18 år, at de er godkjent av testator, og at de var til stede begge to da testator skrev under testamentet. Videre står det at de var kjent med at det de skrev under på, var et testament. Amund og Helga har felleseie. Amunds andel av felleseiet verdsettes til kr 2 700 000, inklusiv en seilbåt. Seilbåten takseres til kr 200 000. Leif hevder at han har krav på seilbåten siden det står i testamentet. Helga protesterer på dette. Hun mener at Leif ikke har noen rett til seilbåten fordi testamentet er ugyldig. Selv om testamentet skulle

204 | 5 arverett

være gyldig, så hadde ikke Amund rett til å testamentere bort så store verdier. Dessuten mener hun at hun har rett til å sitte i uskifte ettersom hun og Amund hadde felleseie mens de var gift. Sønnene til Amund mener også at testamentet er ugyldig. De mener de har krav på hele arven etter faren sin, ettersom Amund og Helga ikke hadde noen barn sammen. De mener videre at Helga ikke kan kreve å sitte i uskifte. Fordel arven etter Amund. 5. Lina er gift med Lars. De har formuesordningen felleseie. De har ingen

barn, og begges foreldre er døde. Lina har en bror som heter Tom, og en niese (datteren til broren) som heter Marianne. Etter å ha vært syk lenge dør Lina i januar 2016. Hun er da 60 år gammel. Etter Linas død finner Lars et testament i nattbordskuffen hennes. I testamentet står det at niesen Marianne skal arve et maleri som Lina eier. Maleriet er verdt kr 500 000. Testamentet er signert av Lina og av to vitner. Det står i testamentet at Lina har skrevet under testamentet mens begge vitnene var til stede, og at de begge kjente til at det var et testament. Det står også at vitnene var over 18 år, at de skrev under mens testator var til stede og etter hennes ønske. Videre står det at testator har godtatt vitnene. Vitnene har også skrevet under på at testator var ved sans og samling, og at hun skrev under av egen fri vilje. Testamentet er datert 10. januar 2010. Marianne blir veldig glad når hun får høre om innholdet i testamentet. Tom, broren til Lina, mener at han har rett til arv etter Lina. Lars, ektefellen til Lina, mener at testamentet er ugyldig fordi adressen til vitnene ikke står i testamentet. Det må være med for at testamentet skal være gyldig, sier han. Uansett om testamentet er opprettet på riktig måte, så mener han at Lina ikke kunne testamentere bort så store verdier. Lars mener også at Tom ikke har arverett. Ettersom Lina ikke hadde livsarvinger, så er det han som ektefelle som er nærmeste arving etter loven, og som har rett til å arve alt, mener Lars. Hvis han ikke har rett til å arve alt, så har han hvert fall rett til å sitte i uskifte med hele arven! Både Marianne og Tom mener at de har rett til arv nå, og at Lars ikke kan kreve å sitte i uskifte. Arven etter Lina er totalt på kr 2 000 000. Grunnbeløpet er kr 100 000. Løs de spørsmålene som oppgaven reiser.

205 | 5 arverett

Juss og Samfunn 1 (2021) utdrag

Articles inside

Pliktig arv til barna (livsarvingenes pliktdelsarv

Tolkning av testament

Formkrav til testament

Tilbakekall og endring av testament

Samboerens rett til å sitte i uskifte

5.5 ARV PÅ GRUNNLAG AV TESTAMENT

Situasjon 2: Arverett for samboere ved langvarig samboerskap – minstearv

Situasjon 1: Arverett for samboere med felles barn – minstearv

Uskifte – råderett

5.4 ARV PÅ GRUNNLAG AV SAMBOERSKAP

Reduksjon av ektefellens arv på grunn av testament

Avdøde etterlater seg foreldre

barn som ennå ikke er født

Foreldrene og deres livsarvinger – arveklasse 2

Livsarvingene – arveklasse 1

Besteforeldrene og deres livsarvinger – arveklasse 3

5.2 ARV PÅ GRUNNLAG AV SLEKTSKAP

5.1 INNLEDNING TIL ARVERETTEN

Rett til medbestemmelse – økt innflytelse med alderen

Tre unntak hvor de unge bestemmer selv

ARVERETT

Uenighet om hvor barnet skal bo fast

Hvem har foreldreansvaret?

Forsørgelsesplikt

Moren er ikke gift

delingen, el. § 61

FORELDRE

FAMILIERETT – BARN OG FORELDRE

4.3 LOVVERKET

Det økonomiske oppgjøret ved avslutning av samboerskap

Skifte av felleseie – skjevdeling

Skifte når det foreligger særeie Fordeling av verdier vs. fordeling av

Skifte av felleseie – «vanlig» skifte

Felleseie. Særeie. Eneeie. Sameie

Ektepakt

Det økonomiske oppgjøret ved skilsmisse

31, 2. ledd og § 36. Eneeie vs. sameie

Ikke fri rådighet over felles innbo – el. § 33 Ikke fri rådighet over ting i sameie – el.

Gjensidig underholdsplikt mellom samboere?

Virkning nr. 1: Gjensidig underholdsplikt

Unntak: Ekteskapet har virkning på noen områder

Ansvaret for gjeld: Ekteskap har ingen virkning

Samboerskap

Råderetten over egne verdier: Ekteskap har ingen virkning

Virkningene av feil

3.1 INNLEDNING TIL FAMILIERETTEN

Forskjeller i det juridiske synet på familietemaer

FAMILIERETT – SAMLIV OG SKILSMISSE

Utvidende tolkning

Lex posterior

Hvorfor skal vi tolke loven?

Resultatet av lovtolkningen

Reelle hensyn

Forvaltningspraksis

Lovtekster

Lex superior-prinsippet

Rettsregler

2.1 RETTSSPØRSMÅL

Rettskilder

Hvordan henger juss og etikk sammen?

JUSSEN OG SAMFUNNET

Hvilke typer regler har vi?