Rett til medbestemmelse – økt innflytelse med alderen

4.7 Barnefordeling

Vi så i kapittel 3 hvordan det økonomiske oppgjøret mellom ektefeller og samboere skjer ved samlivsbrudd. Men når det er barn inne i bildet ved samlivsbruddet, hvordan løses spørsmål om foreldreansvar, bosted for barnet og retten til samvær? Dette finner vi regler om i barneloven.

ENIGHET OG AVTALE

Når foreldrene skiller lag, har de i utgangspunktet frihet til å finne ordninger – de har avtalefrihet. Barnet skal tas med på råd etter reglene i bl. § 31. Oppnås det enighet, og det skjer ofte, er det den avtalte ordningen som gjelder. Det er tungt å være involvert i diskusjoner, krangler og kanskje rettssak om barnefordeling og foreldreansvar. Lovgiver har derfor villet ha med en ekstra oppfordring til advokater som jobber med slike spørsmål. I bl. § 49 heter det:

Advokatar som har saker etter kapitlet her, bør vurdere om det er mogeleg for partane å kome fram til ei avtaleløysing.

I det følgende skal vi ta som utgangspunkt at foreldrene ikke klarer å enes om løsninger – det foreligger tvist. Merk at ingen av foreldrene kan bringe saken inn for retten før megling er forsøkt, jf. bl. § 56, 2. ledd. Vi forutsetter at megling heller ikke har ført til noen løsning. Da er det domstolen som avgjør, og vi skal se nærmere på reglene som gjelder for barnefordeling.

PRINSIPPET OM «BEST FOR BARNET»

Den overordnede tanken i alle slike spørsmål er hva som er best for barnet. Det er barnets behov og trivsel, og ikke foreldrenes, som skal avgjøre. Dette har kommet til uttrykk i bl. § 48, som lyder slik:

§ 48. Det beste for barnet Avgjerder om foreldreansvar, [...] kven barnet skal bu fast saman med og samvær, og handsaminga av slike saker, skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet.

Ved avgjerda skal det takast omsyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa vert utsett for skade eller fare.

149 | 4 familierett – barn og foreldre Barneloven inneholder reglene for foreldreansvar, barnets bosted og samværsrett ved samlivsbrudd.

Bl. § 49

Det beste for barnet

Bl. § 48

Prinsippet om barnets beste

Bl. § 37

Den barnet bor fast sammen med, har størst innflytelse på viktige avgjørelser i dagliglivet

Delt bosted Prinsippet om barnets beste er også nedfelt i FNs barnekonvensjon artikkel 3 og i Grunnloven § 104, som vi har sett (se side 131).

Det er en vanskelig oppgave å ta stilling til hva som er best for barnet. Begge foreldrene kan være gode omsorgspersoner (selv om de ikke blir enige om disse spørsmålene). I praksis skjer det en helhetsvurdering der en rekke momenter tillegges vekt. Det som er sentralt i én sak, kan være underordnet i en annen. Det er særlig to områder foreldrene kan være uenige om: – uenighet om fast bosted – uenighet om samvær

UENIGHET OM HVOR BARNET SKAL BO FAST

Selv om foreldreansvaret er delt, er det i praksis slik at avgjørelser i det daglige tas av den forelderen som barnet bor fast sammen med. Og det er snakk om viktige avgjørelser: om barnet skal gå i barnehage, hvor i landet det skal bo, osv. Dette er bakgrunnen for at «slaget står» om hvor barnet skal bo fast: Den forelderen som har barnet boende hos seg, har ikke bare mer kontakt med barnet, men har også større rettslig og faktisk innflytelse. Dette følger av bl. § 37:

§ 37. Avgjerder som kan takast av den som barnet bur fast saman med. Har foreldra sams foreldreansvar, men barnet bur fast saman med berre den eine, kan den andre ikkje setje seg mot at den barnet bur saman med, tek avgjerder som gjeld vesentlege sider av omsuta for barnet, m.a. spørsmålet om barnet skal vere i barnehage, kor i landet barnet skal bu og andre større avgjerder om dagleglivet.

Foreldrene kan avtale delt bosted, det vil si at barnet bor like mye, eller omtrent like mye, hos hver. Dette ser ut til å bli mer og mer vanlig, og delt bosted fungerer godt for mange. Da deler foreldrene på de «avgjerder» (avgjørelser) som bestemmelsen nevner.

Hvis foreldrene ikke klarer å bli enige, må retten avgjøre hvem av foreldrene barnet skal bo fast hos. Lovens utgangspunkt, jf. bl. § 36, 2. ledd, 1. pkt., er at retten må avgjøre «at barnet skal bu fast hos ein av dei». Det er bare dersom «det ligg føre særlege grunnar», at retten likevel kan «avgjere at barnet skal bu fast hos begge». Det er blitt tatt til orde for at loven burde vært motsatt. Det hevdes at delt bosted burde være hovedregelen, og at det er løsningen med fast bosted hos den ene som burde kreve særlige grunner.

150 | 4 familierett – barn og foreldre

Men gjeldende rett er klar: Domstolen skal ta stilling til hvor barnet skal bo fast, og da vil det som nevnt skje en helhetsvurdering. Utgangspunktet for denne vurderingen skal alltid være barnets beste. I rettspraksis ser vi gjerne at følgende forhold, blant andre, trekkes inn som relevante i vurderingen:

• Barnets egen mening. Barnet skal si sin mening, og det skal «leggjast stor vekt» på hva barnet mener når det har fylt 12 år, jf. bl. § 31, 2. ledd. • Barnas forhold til foreldrene. Er forholdet til for eksempel moren vesentlig bedre enn til faren, er det et moment for at barnet får fast bosted hos moren. • Barnas kontakt med søsken. Søskenflokker bør ikke deles. Det er sjelden at barn i samme søskenflokk bor fast hos hver sin forelder. • Miljøskifte. Er det akseptabelt at barnet flytter til for eksempel moren på en annen kant av landet, eller bør det bli boende der far bor, og der barnet har bodd hele livet frem til samlivsbruddet mellom foreldrene? • Foreldrenes omsorgsevne og personlige egenskaper. Hvem av foreldrene peker seg ut som best egnet til å ta hånd om barnet i det daglige? • Hensynet til best foreldrekontakt, samlet sett. Er bosted hos mor eller hos far det beste for å sikre en jevn, samlet kontakt med begge foreldrene i barnets oppvekst?

151 | 4 familierett – barn og foreldre Når foreldre flytter fra hverandre uten å bli enige om foreldrerett, bosted eller samvær med barn, skal domstolene avgjøre hva som er best for barnet.

Ved uenighet skal domstolen avgjøre hvor barnet skal bo fast