4.3 LOVVERKET

›Alternativ 2: Dom Hvis farskapet ikke blir fastsatt gjennom en erklæring, kommer det offentlige på banen, for det er viktig at farskapet blir fastslått. Bl. § 5, 1. ledd bestemmer at hvis farskapet er uavklart,

[...] skal det offentlege ta seg av å få fastsett kven som er faren [...].

Fastsettelse av farskap skjer på den måten at NAV ber om forklaring av den mannen moren har oppgitt, jf. bl. § 10. Hvis han nå endrer mening og likevel avgir erklæring om farskap, er saken grei: Han er far.

Hvis ikke farskapsspørsmålet kan løses på denne måten, er det mer «alvor»: Bl. § 11 bestemmer at NAV kan kreve at moren og den mannen, eller de mennene, som kan være faren til barnet, avgir forklaring.

NAV kan også kreve at det gjennomføres en DNA-analyse av alle involverte (se bl. § 11, jf. § 24): moren, den potensielle faren (eller de potensielle fedrene) og barnet. Når DNA-analysen foreligger og en mann er pekt ut, hva skjer da?

I bl. 10, 2. ledd skal han oppfordres til å erklære farskapet. DNA-analyser er presise, og normalt er dette nok. Men mannen kan ikke tvinges til å gi farskapserklæring. Hvis han fremdeles ikke erkjenner farskapet, sendes saken til retten (jf. bl. § 13). Domstolen skal da avsi dom for at han er faren, se bl. § 9. DNA-prøven skal altså legges til grunn:

Dersom ein mann blir utpeikt som far etter DNA-analyse, skal dom seiast for at han er faren.

Bl. § 5, 1. ledd

NAV kan kreve DNAanalyse

Farskap kan fastsettes ved dom

Bl. § 9

Dersom en potensiell far ikke vil erklære at han er far til barnet, kan det offentlige hente inn DNA-materiale fra alle de involverte.

137 | 4 familierett – barn og foreldre