7 minute read
Hvordan henger juss og etikk sammen?
Cicero
Viktige rettsprinsipper som stammer fra romerretten
Inndeling i privatrett og offentlig rett Arven etter Cicero
Ciceros innflytelse har vært stor i europeisk juss og rettsfilosofi.
Dette kan vi illustrere ved det faktum at hans verk De officiis (Om pliktene) var bok nummer to som ble trykt etter at Johannes Gutenberg oppfant trykkpressen i 1440 – den første var Bibelen!
En stor del av rettsprinsippene som vi bruker i dag, har rot i romerretten. Her følger noen viktige eksempler på dette:
Prinsippet om likhet for loven: Romerne utviklet ideen om at loven skal gjelde likt for alle borgere. Loven sto over alle mennesker, og den skulle anvendes på samme måte, enten du var rik eller fattig, embetsmann eller privatmann.
Legalitetsprinsippet: Romerne la vekt på at politikerne og andre med makt ikke på en vilkårlig måte kunne gripe inn overfor borgerne. Skulle man straffes, var det bare hvis det fantes grunnlag for det i loven. Prinsippet om at inngrep overfor innbyggerne krever grunnlag i lov, kalles legalitetsprinsippet og gjelder i alle rettsstater den dag i dag, også i Norge.
Prinsippet om uskyld: Hvis noen ble tiltalt for en straffbar handling, skulle han eller hun anses som uskyldig inntil skyldspørsmålet ble avgjort av retten. Prinsippet om at man er uskyldig inntil dom har falt, kalles uskyldspresumsjonen (en presumsjon er en antakelse, her altså en antakelse om at vedkommende er uskyldig før bevisene er vurdert og retten eventuelt har funnet at den tiltalte er skyldig). Også uskyldspresumsjonen er en grunnleggende regel i moderne rettsstater.
Inndeling i privatrett og offentlig rett: Når det gjelder begreper og rettssystematikk, har romerne hatt viktige bidrag. For eksempel delte romerne retten inn i områder, blant annet ius privatum og ius publicum. Dette svarer til vår inndeling i privatrett og offentlig rett.
I Europa var 1700-tallet preget av intellektuell nysgjerrighet og søken. Selv om religionen var viktig og sto sterkt, kom det en erkjennelse av at kirken
26 | 1 jussen og samfunnet
ikke var alene om å ha autoritet. Også herredømmet som staten og statsoverhodet – i praksis kongen – hadde, ble utfordret.
Det tradisjonelle maktapparatet i samfunnet møtte altså motstand. I stedet tenkte man at innsikt i viktige mellommenneskelige, naturvitenskapelige og samfunnsmessige spørsmål kunne nås på grunnlag av fornuft og rasjonell undersøkelse. Denne perioden kalles opplysningstiden, og viktige tenkere var franskmennene Voltaire, Rousseau og Montesquieu.
Engelskmannen John Locke var også sentral. Han var spesielt opptatt av at makten i samfunnet bare kunne utøves og brukes på en legitim og rettferdig måte hvis den hadde grunnlag i folket. Folket var suverent, mente han. Han krevde at staten erkjente folkets rett til samtykke, og at staten skulle beskytte universelle rettigheter som retten til liv, frihet og eiendom.
Mot slutten av 1700-tallet munnet disse intellektuelle strømningene ut i opprør, der den franske revolusjonen er det mest kjente og betydningsfulle.
Det ble krevd at makten skulle utgå fra folket og være mer demokratisk fordelt, og at rettsprinsipper og lovregler skulle ligge til grunn for styring og politikk.
Spesielt viktig var et politisk skrift som Montesquieu skrev i 1748, Om lovenes ånd. I verket tar han til orde for tre prinsipper som ble svært viktige for ulike grunnlover i den vestlige verden, blant annet den amerikanske grunnloven fra 1787 og vår egen grunnlov fra 1814:
• Maktfordeling. Makten i samfunnet burde fordeles mellom organer som er uavhengige av hverandre. Dette prinsippet ble senere kalt maktfordelingsprinsippet og gjelder i alle rettsstater i dag. • Menneskenes frihet. Alle mennesker er født frie. Slaveri og annen undertrykkelse var i strid med fornuften og måtte opphøre. Disse tankene har vært med på å bane vei for menneskerettighetene. • Statens hovedoppgave. Den viktigste oppgaven til staten, mente Montesquieu, er å sikre frihet til borgerne i landet.
MOT DEN MODERNE RETTSSTATEN
Den rettsstaten vi har i Norge i dag, er et foreløpig «sluttprodukt» av juridisk og filosofisk tenkning gjennom århundrer, for ikke å si årtusener. At vi har en «rettsstat», innebærer at Norge bygger på grunnleggende prinsipper som har med frihet og rettferdighet å gjøre.
Det er mange elementer som til sammen gjør at vi kan si at et samfunn er en rettsstat, men det er særlig tre prinsipper som har en fremskutt plass:
27 | 1 jussen og samfunnet Vektlegging av fornuft og rasjonell undersøkelse
John Locke: Legitim makt må ha grunnlag i folket; staten som beskytter av universelle rettigheter
Tre prinsipper fra Montesquieus Om lovenes ånd
Rettsstaten
Legalitetsprinsippet: Inngrep overfor borgerne må ha grunnlag i lov
Grunnloven § 96 og § 113
EMK artikkel 7
Rettspraksis:
Telefonsjikanedommen (Rt. 1952, s. 989) › 1. Legalitetsprinsippet Som vi har sett, ble legalitetsprinsippet utviklet av romerne, og det går ut på at inngrep overfor innbyggerne krever grunnlag — eller hjemmel — i lov. Dette innebærer at maktapparatet ikke vilkårlig kan foreta seg noe tyngende overfor borgerne. For eksempel kan ikke myndighetene i en rettsstat på en tilfeldig måte kaste folk i fengsel, ta fra dem eiendom eller ilegge skatter. Hvis det offentlige skal gjøre slike inngrep, må borgerne selv, gjennom en lovgivende forsamling (hos oss Stortinget), ha gitt lover som tillater dette. Legalitetsprinsippet kalles også lovprinsippet.
Legalitetsprinsippet er slått fast i to bestemmelser i Grunnloven.
§ 96. Ingen kan dømmes uten etter lov […].
§ 113. Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov.
Legalitetsprinsippet følger også av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK) artikkel 7:
Ingen skal bli funnet skyldig i en straffbar handling på grunn av noen gjerning eller unnlatelse som ikke utgjorde en straffbar handling etter nasjonal eller internasjonal rett på den tid da den ble begått. Heller ikke skal en strengere straff bli idømt enn den som gjaldt på den tid da den straffbare handling ble begått.
Høyesterett tolker legalitetsprinsippet strengt, særlig når det gjelder spørsmål som har med straff å gjøre. Som eksempel kan nevnes telefonsjikanedommen (Rt. 1952, s. 989):
RETTSPRAKSIS: Telefonsjikanedommen En mann var tiltalt for å ha ringt en gift dame. Han ringte henne flere ganger på kveldstid og på en plagsom måte. Oppringningene fremsto som sjikane. Mannen var tiltalt etter den forrige straffeloven (fra 1902) § 181 som gjorde det straffbart å forstyrre «den alminnelige fred og orden».
Den første rettsinstansen tolket lovbestemmelsen slik at den omfattet telefonoppringningene. Mannen hadde altså forstyrret «den alminnelige fred og orden». Det var med andre ord hjemmel i loven for straff, mente man.
Høyesterett var ikke enig i dette. Høyesterett mente at telefonoppringningene var gjort i den hensikt å sjikanere damen. Høyesterett anså også at handlingen burde straffes – den var klart straffverdig.
28 | 1 jussen og samfunnet
Høyesterett forholdt seg imidlertid strengt til lovprinsippet: Retten fremholdt at oppringningene forstyrret den private freden til damen. Oppringningene hadde derimot ikke forstyrret den alminnelige freden. Høyesterett aksepterte ikke en utvidende tolkning (se s. 59) av uttrykket «den alminnelige fred og orden» – det fantes da ikke lovgrunnlag for å straffe. Han hadde derfor ikke brutt loven, og mannen ble frifunnet.
Dommen førte til at Stortinget senere vedtok en lov som ga hjemmel for å straffe slike handlinger. Lovendringen kom imidlertid for sent til å ramme den handlingen som mannen var tiltalt for – nemlig å drive telefonsjikane. Dette gir et eksempel på en annen viktig side ved legalitetsprinsippet: Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft, se Grunnloven § 97.
Hvis en handling ikke er straffbar på tidspunktet for handlingen, la oss si 14. mars, hjelper det ikke om Stortinget gir en lov 15. mars som gir straff for handlingen. Bare handlinger som er gjort etter 15. mars, kan straffes. Loven har ikke virkning for tidligere handlinger. Kommer en sak for retten der handlingen var straffri på gjerningstidspunktet, men straffbar nå, skal domstolen frifinne den tiltalte med grunnlag i legalitetsprinsippet. At han eller hun burde bli straffet, spiller ingen rolle.
›2. Folkesuverenitetsprinsippet En rettsstat bygger på at lover og regler og all utøvelse av makt må stamme fra folket selv. Bare da er makten legitim. Folkesuverenitetsprinsippet har røtter i opplysningstidstenkningen og står som en motsetning til et styresett der én (for eksempel en konge, en fyrste eller en tyrann) eller noen få (for eksempel et privilegert aristokrati) sitter med makten. Rettsstaten er med andre ord basert på at samfunnet er et demokrati (og ikke et enevelde eller et oligarki). Folkesuverenitetsprinsippet er nedfelt i Grunnloven § 49.
Folket utøver den lovgivende makt ved Stortinget. Stortingets representanter velges gjennom frie og hemmelige valg.
›3. Rettssikkerhetsprinsippet Rettssikkerhet skal gi hver borger generell trygghet og vern mot maktovergrep. Rettssikkerheten er også med på å sikre at borgeren mottar de rettigheter han eller hun har etter loven. Rettssikkerheten er på plass både for lovlydige borgere og for dem som står tiltalt for straffbare handlinger. Når
29 | 1 jussen og samfunnet Grunnloven § 97: Lover kan ikke gis tilbakevirkende kraft
Folkesuverenitetsprinsippet: All makt må stamme fra folket
Grunnloven § 49
Rettssikkerhetsprinsippet: Borgerne skal ha trygghet og vern mot maktovergrep
