Resultatet av lovtolkningen

Analogisk tolkning kan vi illustrere slik:

Området som lovteksten dekker Vi bruker loven på et lignende tilfelle, men som ikke lovteksten dekker

RETTSPRAKSIS: Hønsehaukdommen Vi har et eksempel på analogisk tolkning i Rt. 1997 s. 1341 (Hønsehaukdommen).

En bonde så at en hønsehauk angrep hønene hans. For å forsvare sine egne fugler skjøt og drepte han hønsehauken. Hønsehauker var (og er) totalfredet, og han ble tiltalt for å ha skutt hauken. Etter § 11 i viltloven (som nå er opphevet) hadde man lov til å forsvare sine dyr – også ved å avlive det dyret som angrep. Men loven tillot dette bare hvis man forsvarte «bufe». Med «bufe» forstår man gjerne beitedyr som kyr, hest, sau og geit. Høner er ikke bufe. Han hadde da etter ordlyden ikke lov til å forsvare hønene sine ved å skyte hønsehauken. Hvis han for eksempel hadde forsvart sine geiter, som er «bufe», ville han være straffri.

Høyesterett tolket ordet «bufe». De mente at høner ikke var «bufe» i lovens forstand. Mannen forsvarte ikke «bufe». Det var klart. Ordlyden dekket altså ikke forholdet. Strengt etter loven skulle han derfor straffes.

Men likheten mellom det å forsvare dyr som kyr, hest, sau og geit og det å forsvare andre dyr på bruket, som høns, var stor. Poenget var at husdyr, uan-

Analogisk tolkning

Rettspraksis

Rt. 1997 s. 1341 (Hønsehaukdommen)

Hønsehauken: et vakkert og totalfredet rovdyr.

61 | 2 metodelære

Antitetisk tolkning: Loven brukes som begrunnelse for det motsatte av det den sier

Alkoholloven

Grunnloven § 25 sett art, generelt burde kunne beskyttes. Reelle hensyn tilsa at det å forsvare høns kunne sammenlignes med det å forsvare bufe. Tolkningsresultatet ble derfor at viltloven ble brukt analogisk, og mannen ble frifunnet.

Rettspraksis påvirker lovgivningen

Stortinget endret loven etter hønsehaukdommen, slik at det skulle være helt klart at det er lov å forsvare også høner og annet fjærfe.

Lov av 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold (som nå gjelder på dette området i stedet for viltloven) § 17 lyder slik:

«Eieren […] kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et […] angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.»

Antitetisk tolkning

Lovteksten er ikke dekkende, og vi tolker loven på en måte som gir oss den motsatte løsningen av det som følger av ordlyden.

En antitese er en motsetning. Når vi skal komme til et tolkningsresultat, hender det at vi bruker loven som begrunnelse for det motsatte av det loven sier.

Dette kan forekomme når loven uttrykkelig løser et spørsmål – la oss kalle det spørsmål 1 – på en måte som forutsetter at et annet spørsmål – spørsmål 2 – skal løses forskjellig fra spørsmål 1.

La oss ta et eksempel. Rettsspørsmål 1 kan være: «Har man lov til å selge sprit til noen under 20?» Svaret er enkelt: Nei, det er ikke lov. Det følger av alkoholloven (lov av 2. juni 1989) § 1-5, 1. ledd at det ikke er tillatt å selge sprit til noen under 20 år.

Rettsspørsmål 2 kan være: «Har man lov til å selge sprit til noen som har fylt 30 år?» Det står ikke noe om det i loven. Vi finner ingen bestemmelse som direkte svarer på dette. Men her kan vi foreta en antitetisk tolkning av alkoholloven. Når loven sier at det er forbudt å selge sprit til noen under 20 år, kan vi motsetningsvis slutte at det er lov å selge sprit til noen som har fylt 20 år. Det er derfor lov til å selge sprit til noen som er 30 år gammel.

Antitetiske tolkninger som dette er naturlige, men antitetisk tolkning er ikke alltid på sin plass. Vi husker at Grunnloven § 25 lyder slik:

Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt.

62 | 2 metodelære