En kort introduksjon til første verdenskrig
Eirik Brazier
En kort introduksjon til første verdenskrig
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2025
ISBN 978-82-02-77514-8
1. utgave, 1. opplag 2025
Omslagsdesign og forsideillustrasjon: Kristin Berg Johnsen
Sats: Gisle Vagstein
Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, 2025
Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Enhver bruk av hele eller deler av utgivelsen som input eller som treningskorpus i generative modeller som kan skape tekst, bilder, film, lyd eller annet innhold og uttrykk, er ikke tillatt uten særskilt avtale med rettighetshaverne.
Bruk av utgivelsens materiale i strid med lov eller avtale kan føre til inndragning, erstatningsansvar og straff i form av bøter eller fengsel.
Papiret i Cappelen Damms bøker er hentet fra bærekraftig skogsvirke. Ingen av forlagets produkter bidrar til avskoging eller forringelse av skog. Cappelen Damm arbeider for å redusere miljøbelastningen fra våre bøker så mye som mulig.
Les mer om Cappelen Damms miljøarbeid ved å scanne QR-koden:
www.cda.no akademisk@cappelendamm.no
Til minne om Henry Brazier, Worcestershire Regiment, 1899–1917.
Den første verdenskrigen 1914–1918
Sentralmaktene
Shetland
Orknøyene
Nøytrale stater som i løpet av krigen sluttet seg til sentralmaktene. Årstall angir tidspunktet.
Ententelandene
Nøytrale stater som i løpet av krigen sluttet seg til ententelandene. Årstall angir tidspunktet.
Nøytrale stater under hele krigen
Havområder der tyskerne erklærte uinnskrenket ubåtkrig fra 1917
Det joniske havet
Sentralmaktenes framrykning
Grense for sentralmaktenes framrykning med angitt tidspunkt: Østfronten
Vestfronten
Sør-Europa
Ententelandenes framrykning
Grense for ententelandenes framrykning
Corsica
Sardinia
Sicilia
Malta
Kreta
Rodos
Krim
Bosporus
SKUDDENE I SARAJEVO
«Hva er dette? Stopp! Du kjører feil vei!» ropte Oskar Potiorek, guvernør i provinsen Bosnia-Hercegovina, til sjåføren av den staselige, mørkeblå Gräf und Stift-bilen, Leopold Lojka. Bilen hadde akkurat svingt av fra hovedveien langs elven Miljacka i hjertet av Sarajevo.1
Til tross for protestene rullet bilen med Potiorek, Lojka og ikke minst arveprinsen til Østerrike-Ungarn, erkehertug Franz Ferdinand, og hans hustru, Sophie Chotek, inn på Frans Josefs gate. Forbi Moritz Schillers delikatessebutikk og vinduer som bugnet av godsaker. Forbi alle de skuelystne tilskuerne som hadde samlet seg på fortauet, spent ventende på erkehertugen og hans kone mens de ropte «Lenge la han leve!» (Zivio! Zivio!).2
Søndag 28. juni 1914 var en varm sommerdag i Sarajevo, hovedstad i provinsen Bosnia-Hercegovina. Erkehertug Franz Ferdinand og hans kone Sophie var ankommet byen med tog om morgenen. Fra stasjonen ble de kjørt i bilkortesje gjennom byens gater med rådhuset som endelig mål. Turen gikk langs Miljacka, elven som delte hovedstaden i to, og forbi de mange broene som knyttet byen sammen. Fasadene på hus og butikker langs ruten var pyntet med de habsburgske farger, gult og sort, og Bosnias røde og gule farger. Mange av byens borgere var møtt frem for å ferie de celebre gjestene til tross for den stekende sola. Fra bilen kunne Sophie og Franz Ferdinand nyte synet av en slående vakker by som i øst lå omkranset av bratte, majestetiske fjell. Nede i byen stakk minaretene opp over flere av byens moskeer og minnet om Sarajevos osmanske fortid. Like bak bulevarden som kortesjen beveget seg langs, lå også basaren, en tilsynelatende endeløs labyrint av salgsboder og lagerbygninger og også den en påminnelse om den osmanske arven. Her kunne man få kjøpt alt mulig fra tepper og grønnsaker til jernvarer.3
Sarajevo var grunnlagt av osmanene da de tok kontroll over området på midten av 1400-tallet, og var underlagt deres styre frem til Østerrike-Ungarn overtok makten i 1878. Byen hadde lenge vært et kulturelt, politisk og økonomisk maktsentrum i provinsen og et kosmopolitisk møtepunkt mellom vest og øst. I 1914 var mangfoldet blitt en integrert del av byens identitet, et sted der ulike religioner og folkegrupper levde side om side. Den etniske mosaikken bestod blant annet av muslimske bosnijaker, ortodokse serbere, katolske kroater, jøder og rom. Men der var også andre småsamfunn av ungarere, tyskere og tsjekkere som hadde migrert til byen fra andre deler av det heterogene østerriksk-ungarske riket.4
Både den tilreisende erkehertugen og andre observatører visste imidlertid at under den tilsynelatende flerkulturelle harmonien boblet politiske og etniske spenninger i både byen, i provinsen og i regionen. Ikke minst hadde den storpolitiske rivaliseringen mellom ØsterrikeUngarn, Det osmanske riket og Serbia gitt seg utslag i flere former for irredentisme – det vil si at det i mange omkringliggende stater var sterke ønsker om å gjenerobre deler eller hele provinsen. I Serbia stod irredentismen sterkt, og tanken om et fremtidig Stor-Serbia som kunne samle alle serbere i én nasjon, vokste i takt med at landet i løpet av 1900-tallets første tiår hadde befestet sin posisjon som en gryende stormakt på Balkan. Det var derfor mange av provinsens serbere som reagerte med raseri på at Franz Ferdinand hadde valgt nettopp 28. juni som dag for sitt statsbesøk. Datoen var en høytidsdag blant både ortodokse serbere, som kalte den Vidovdan (St. Vitus-dagen), og serbiske nasjonalister. Det var en historisk betydningsfull dato som markerte det serbiske nederlaget i møte med de osmanske styrkene i 1389, også kjent som slaget ved Kosovosletta. Den osmanske seieren markerte slutten på det selvstendige kongedømmet Serbia og starten på det osmanske styret av både landet og store deler av Balkan. Mer enn 500 år senere, i 1914, hadde både slaget og datoen fått fornyet symbolsk og politisk betydning da Serbia under Balkankrigene i 1912–13 hadde tatt tilbake mange av de områdene som osmanene erobret i 1389. For serbiske nasjonalister, både i Serbia og i Bosnia, var det derfor provoserende å se at den østerrikske arveprinsen hadde valgt nettopp 28. juni som dato for besøket i Sarajevo.5
«Den svarte hånd» var en hemmelig serbisk organisasjon som stod bak flere politiske attentater, med mål om å fremme ideen om et gjenforent Stor-Serbia. Gruppen var kompromissløs i sin nasjonalisme, og dens første offer ble det serbiske kongeparet, drept i 1903. Attentatet var motivert ut fra en frykt for at kong Aleksandar Obrenović hadde for tette og vennlige forbindelser til Østerrike. «Den svarte hånd» fikk snart avleggere i områder utenfor Serbia, som for eksempel Makedonia, Kosovo og Bosnia. De var alle områder som ble ansett som en del av det gamle Serbia. Det ble også dannet flere andre hemmelige serbisk-nasjonalistiske forbund i Bosnia, for eksempel «Union eller død» (Ujedinjenje ili smrt). Felles for medlemmene av disse organisasjonene var at de gikk inn for «å gjennomføre revolusjonær organisering i alle områder hvor det lever serbere», med mål om å danne et fremtidig Stor-Serbia.6 «Den svarte hånd» rekrutterte små grupper av unge menn fra ulike nasjonalistiske miljø, blant dem var Nedeljko Čabrinović og Gavrilo Princip. Denne sene junidagen i Sarajevo stod de to nå klar til aksjon.7
Arrestasjonen av Gavrilo Princip etter attentatet på Franz Ferdinand 28. juni 1914 i Sarajevo. Foto: Alamy
Det var kommet flere advarsler om et mulig attentat mot erkehertug Franz Ferdinand i forkant av besøket til Sarajevo. Senest kvelden før besøket hadde en bosnisk-kroatisk leder advart ekteparet om økte spenninger blant serbiske nasjonalister, men til ingen nytte. Erkehertugen var lite interessert i sikkerhetsforanstaltninger og ønsket mest av alt å kunne bevege seg fritt blant sitt folk. Den flotte Gräf und Stift-bilen var da heller ikke bygget for å beskytte sine passasjerer mot angrep og var åpen så alle hadde fri innsikt til dem som satt i bilen. Allerede på vei inn til sentrum av Sarajevo på søndag formiddag møtte kortesjen den første attentatmannen, Nedeljko Čabrinović, som kastet en bombe mot bilen med Franz Ferdinand og Sophie. Fra sjåførsetet så imidlertid Lojka bomben idet den kom flyvende gjennom lufta, og han tråkket hardt på gasspedalen. Dermed traff ikke bomben sitt mål, men havnet i stedet under den neste bilen i kortesjen før den eksploderte. Flere av offiserene som satt i denne bilen, ble såret, blant dem var guvernør Potioreks adjutant. I tillegg ble også flere tilskuere skadet i eksplosjonen. Čabrinović ble raskt arrestert etter attentatforsøket, og Franz Ferdinand insisterte på at programmet skulle fullføres. Derfor satte kortesjen seg snart i bevegelse igjen med rådhuset i byen som sitt neste stopp. Her holdt Sarajevos borgermester en nervøs og kort tale til ekteparet, hvorpå erkehertugen svarte med sin egen tale. Etter at denne formelle delen av programmet var avsluttet, ble det en diskusjon om hva som nå skulle gjøres. Var det sannsynlig at det kom flere angrep, spurte erkehertugen. Guvernør Potiorek var usikker, men til slutt ble man enige om å avlyse resten av det offisielle programmet til fordel for å besøke de sårede fra dagens angrep. Det var denne endringen som førte til forvirring om hvilken rute man skulle kjøre, og beskjeden kom ikke frem til sjåfør Lojka. Det skulle vise seg å bli skjebnesvangert.8
Kort tid etter at de prominente gjestene hadde forlatt rådhuset, stod derfor guvernør Potiorek halvt oppreist i bilen og brølte til Lojka at de hadde kjørt feil vei. Den forvirrede Lojka fikk stanset bilen og forsøkte å sette den i revers, men klarte i stedet å kvele motoren. Mens han strevde med å få liv i bilen, ble den stående bom stille rett foran en ung mann på fortauet, ikke mer enn fem–seks skritt unna erkehertugen og Sophie. Gavrilo Princip var liten, huløyd og hadde langt
Erkehertug Franz Ferdinand med sin kone på vei ned trappene fra rådhuset i Sarajevo, kort tid for attentatet. Foto: Alamy
hår. I den ene hånden holdt han en halvautomatisk Browning-pistol. Raskt løftet han pistolen mot ekteparet i bilen og vendte hodet bort idet han avfyrte det første skuddet. Så skjøt han to skudd til mot Franz Ferdinand og Sophie. Guvernør Potiorek var opptatt med å få orden på bilen og så derfor ikke at skuddene ble avfyrt, men han hørte lyden. Da han snudde seg, så han at ekteparet fremdeles satt ganske rolig, og ble lettet over at det han antok var et nytt attentat, så ut til å være mislykket. I mellomtiden hadde Lojka endelig fått liv bilen, men idet han rygget bakover, falt Sophie fremover, og Potiorek kunne se at det rant blod fra munnen hennes. En fortvilet Franz Ferdinand ropte: «Sopherl! Sopherl! Du må ikke dø! Lev for barna våre.» Samtidig kunne Potiorek se at erkehertugen holdt seg til sin høyre side, men da han ble spurt om han hadde vondt noe sted, svarte han med et fordreid ansikt: «Det er ingenting.» Franz Ferdinand gjentok med en stadig mer utydeligere stemme: «Det er ingenting, det er ingenting, det er
ingenting», før han satte blodet i halsen, rallet krampaktig et øyeblikk, så ble han helt stille.9
Balkan – Europas urolige hjørne
Det osmanske rikets kontroll over Balkan hadde lenge vært under press, og i løpet av 1800-tallet hadde stater som Serbia, Montenegro, Bulgaria, Hellas, og Romania revet seg løs. Samtidig hadde ØsterrikeUngarn tilegnet seg kontroll over områder som lå i grenselandet mellom de to store imperiene. Provinsene Bosnia og Hercegovina var et sånt område. På stormaktenes Berlin-konferanse i 1878 hadde Østerrike-Ungarn blitt tildelt administrasjonen av begge områdene, og i 1908 ble de formelt innlemmet i keiserriket. Fremveksten av nasjonale bevegelser og ønsker om nasjonal selvstendighet bidro også til å øke trykket på Det osmanske riket, et multietnisk og multireligiøst lappeteppe som i lang tid hadde gått under betegnelsen Europas syke mann. Både den politiske og den militære ledelsen i de nye statene på Balkan ønsket å utnytte osmanenes relativt svake posisjon og søkte å ta kontroll over nye områder. Sentralt i disse bestrebelsene stod Serbia, som lenge hadde gått med planer om å etablere et Stor-Serbia gjennom å inkludere både Makedonia og Kosovo som en del av sitt territorium. Det var i stor grad disse uforløste ambisjonene som i 1912 dannet grunnlaget for Balkanforbundet, en militærallianse mellom Serbia, Bulgaria, Hellas og Montenegro. Alliansen var rettet mot regionens to stormakter, Østerrike-Ungarn og Det osmanske riket, og det var mot sistnevnte forbundet gikk til krig i oktober 1912. Gjennom det som senere er kjent som den første og andre Balkankrig i 1912 og 1913, sikret blant annet Serbia seg kontrollen over nye områder på bekostning av et stadig svakere osmansk rike.10
Samtidige observatører av Balkankrigene var overrasket over hvor raskt og omfattende Balkanforbundets medlemmer beseiret osmanene. Selv om Østerrike-Ungarn ikke var mål for disse krigene, så man i Wien med bekymring på at Serbia stadig utvidet sitt territorium, og fryktet at serberne snart ville stille både krav og oppildne imperiets slaviske befolkning til opprør. Den habsburgske frykten var ikke helt ubegrunnet ettersom Serbias kong Peter I erklærte at formålet med
krigen mot Det osmanske riket var «å delta i den hellige krigen for å befri våre brødre og sikre en bedre fremtid».11 Valget av nasjonalisten Nikola Pašić til statsminister i 1912 var nok et eksempel på at tanken om ekspansjonisme og irredentisme stod sterk i Serbia. I motsetning til mer moderate krefter i landet argumentert Pašić og mange andre nasjonalister for at Serbia etter krigen i 1912 hadde gitt fra seg altfor store områder av det han kalte «det gamle Serbia» til alliansepartner Bulgaria. Sommeren 1913 brøt det dermed ut en ny krig på Balkan, denne gangen mellom Bulgaria og landets to tidligere allierte, Serbia og Hellas, i tillegg til Romania og osmanene. Denne gangen var det Makedonia som var stridens kjerne, og utfallet var at Bulgaria måtte gi fra seg det meste av de områdene landet hadde vunnet i den første Balkankrigen.12
Russland hadde lenge hatt betydelige interesser på Balkan, spesielt gjennom det som ble ansett som ett slavisk brorskap med både Serbia og Bulgaria. Nederlaget mot Japan i den russisk-japanske krigen (1904–05) hadde imidlertid svekket Russland både politisk og militært, og det var lite man kunne gjøre da Østerrike-Ungarn i 1908 erklærte at de kom til å innlemme Bosnia og Hercegovina i keiserriket. Det ble et bittert nederlag for det gryende slaviske fellesskapet på Balkan, men førte også til at Russland ble en ivrig pådriver for etableringen av Balkanforbundet og dets planer om å gå til krig mot Det osmanske riket fire år senere. I etterkant av den første Balkankrigen i 1912 anstrengte dermed Russland seg for å fungere som en fredsmekler mellom Serbia og Bulgaria, men uten å lykkes. Snarere tvert imot. I Bulgaria var man misfornøyd med det russiske diplomatiet, som de oppfattet som et svik, noe som gjorde at forholdet mellom de to landene ble svekket. I kjølvannet av 1913 fremstod dermed Serbia som den eneste gjenværende bastionen av russisk innflytelse på Balkan. I St. Petersburg var man derfor opptatt av å forsvare Serbia for enhver pris, selv når de politiske stormskyene samlet seg over Europa i etterkant av drapet på erkehertugen og hans kone sommeren 1914. Dette engasjementet for å forsvare Serbia ble imidlertid speilet av en like bestemt vilje i Berlin, hvor lederskapet var innstilt på å yte ubetinget støtte til Wien, noe som uunngåelig førte til en skjerping av de internasjonale spenningene.13