Stokke - Slik jeg husker det

SLIK JEG HUSKER DET Georg Stokke forteller til Harald Grytten

SLIK JEG HUSKER DET

1 – Slik jeg husker det

SLIK JEG HUSKER DET Georg Stokke forteller til Harald Grytten

Utgitt av: Stokke Industri AS 2. opplag, september 2004 Grafisk produksjon: 041173-09 Hatlehols AS, Brattvåg Papir: 170 g Lessebo Bok Naturhvit Boken er satt med Palatino Roman 12 pkt., 14 pkt. linjeavstand.

ISBN 82-992952-0-3

Innhold En ungdom med mange år bak seg................ 7 I motbakkane til Stokke.................................... 13 En ljå var en ljå.................................................. 16 Ei lat kveite......................................................... 20 Bolgrisen på Stokke.......................................... 33 Ingen fremtid..................................................... 35 Ut i verden – på skole hjemme, på Hellesylt og på Sjøholt................................ 38 I lære i Ålesund................................................. 43 Spjelkavika, en hjelpeløs plass........................ 46 På Demmå.......................................................... 51 I Myrabakken..................................................... 54 Fare for brann.................................................... 56 Ti mil jute............................................................ 70 En handel i Mauseidvågen.............................. 73 Fra ører til kroner, fra håndarbeid til maskiner............................. 76 På tur til Oslo..................................................... 80 På Truskardammen og den nye fabrikken.... 83 På tur til Amerika.............................................. 91 En lærdom fra Amerika.................................... 95 Møller & Stokke blir Stokke Fabrikker AS.... 97 En hyppig kunde i banken.............................. 111 «Stokke makes life worth sitting»................... 116 «Rovdyret angriper i strupen!»....................... 120 Den andre perioden.......................................... 138 «Landets mest lønnsomme småbruk»........... 143 I høyest grad tilstede og deltagende.............. 152 Epilog.................................................................. 157 En bemerkning helt til slutt............................. 158

En ungdom med mange år bak seg Det er midt i juli 1992.

Inne i Spjelkavika i Ålesund går det en mann på 81 år og lurer på hva han skal bli ... Jo, han er for lenge siden blitt noe også, det er ikke det.

Men han har fremdeles mange nye ideer, og han er full av utålmodighet og vil gjerne vite hva det blir til med dem så snart som mulig.

Han er på mange måter en underlig skrue.

Nesten umulig å bli skikkelig klok på, sier de som tror de har forsøkt å bli det. Fullstendig opptatt av det han holder på med av møbel produksjon og forretninger.

En stribukk som koste hva det koste vil skal ha gjennomført det han har satt seg i hodet, hevder noen. En jovial nabo, men ikke spesielt sosial, sies det i strøket der han bor. Litt av den ensomme ulvs aura er det over ham.

Ikke så lite fjern kan han virke som sjef, påstår enkelte av dem som har vært i hans tjeneste noen år. Men han følger usedvanlig årvåkent med i alt som skjer og kjenner bedriften sin ut og inn, så han er ikke fjern på det viset.

Peder Nedregaard, kjent spjelkavikpatriot som har fulgt Georg Stokke i bedriften i godt over halvparten av dens eksistens, fortrinnsvis som lagermann, bemerker at sjefen er uomtvistelig 7

sjef, og han kan nok komme med utsagn og påstander som virker både kantete og støtende.

Men ingen kan et øyeblikk tvile på hans gode hensikter, alltid til det beste for arbeidsplassen.

– Han er ikke akkurat den som sparer seg selv heller. Når det gjelder, holder han på både natt og dag med arbeid. Det ene klokkeslettet er like bra som det andre når noe står på.

– En utstrakt tillit og en nesten ubegrenset betroelse kunne han vise oss på kontoret, sier Laura Vartdal, mangeårig medarbeider. – Det var nesten så det var nifst med så stor betroelse både overfor hans private og forretningsmessige bankkonti.

– Fabelaktig flink til å finne de rette med­ arbeiderne og sette dem på den plassen de passer best, sier både konkurrenter og samarbeids­ partnere. – Forøvrig en egenskap, legges det til, som er gått i arv til Kåre, sønnen som har overtatt etter Georg.

Nåværende administrerende direktør i Stokke Industri AS, det som hittil er resultatet av Georg Stokkes start som møbelprodusent for over sek­sti år siden, sa i anledning av at gamlesjefen hadde fylt åtti år, at ett av hans karakteristika er at han aldri tar nei for et svar.

– Det skal styrke til å stå imot deg, det vet jeg av egen erfaring opp gjennom årene, uttalte Kjell Storeide. Men for oss alle er det viktig å huske at uten den styrken du har, ville du ikke kunne ha skapt de resultater som i dag er åpenbare for alle.

Og Storeide fortsatte: – I de årene jeg har kjent deg, har du utvist en fysisk og tankemessig vitalitet som overgår mange som bare har din halve alder. Og selv om 8

vi «studerte tosker» som vi er kalt, analyserer prosjektene dine til døde, gir du likevel ikke opp, men kommer stadig tilbake med fornyet kraft.

Det er vel i bunn og grunn denne gründerholdning som har skapt næringslivet på Sunnmøre.

Det er blitt sagt om Georg Stokke at han har en egen evne til å se muligheter der andre ser vanskeligheter. Og kombinert med den fine ferdighet han har til å kunne forenkle og skjære gjennom det som måtte finnes av problem, blir det mye han kan tenke seg å prøve.

– I disse dager har vi en geolog og tre ut­ sendinger fra det amerikanske konsernet Dupont på besøk. De er i Førde i Sunnfjord for å undersøke noen mineralforekomster der sør.

– Men vi, hvem er det?

– Det er det nyeste firmaet mitt, Stokke Mineral AS. Vi arbeider blant annet med et prosjekt i Herøy, vi har interesser i olivinfeltet i Raudbergvika i Storfjorden på Sunnmøre. Og så holder vi altså på med noe nede i Førde. Stokke Mineral er et prosjekteringsforetagende, kan du si.

Det er særlig stoffet rutil det jaktes på, forteller Georg Stokke. Dette brukes som tilsetning i den kjemiske industrien, i maling og i kosmetikk er det for eksempel viktig. Førde er ett av de stedene man har holdepunkt for at det kan forekomme rutil. På de områdene som skal undersøkes, foretas det først utmåling som blir anmeldt til Geologisk Institutt i Trondheim, og derfra gis det beskjed om undersøkelsene kan settes i gang eller ei. Men det kan de, især når det står seriøse folk med erfaring fra lignende arbeid bak.

Det er både noe av Ibsens bergmann og Hamsuns fantast over denne ungdommelige, 9

nysgjerrige mannen med så mange leveår fulle av virksomhet bak seg. Det er noe askeladdaktig over ham også, på den måten at han undersøker og plukker opp med seg på ferden det som andre springer forbi. Han har slikt å gjøre, han har slikt å føre.

Sånn som det skjedde inne i Raudbergvika.

Dette var et lite strandsittersted på østsida av den fjordarmen som går fra Stranda og sørover mot Hellesylt. En part av Raudbergvika hadde Georg Stokke fått som en del av farsarven. Ikke så mye å arve kanskje, noen grastuster på en bergskolt og noen furutrær.

Derfra eksporteres det nå for tiden olivinmasse til en omsetningsverdi av omkring tretti millioner kroner for året. Skipstrafikken inn og ut fjorden til Raudbergvika har gjort stedet til en av de viktigste eksporthavnene på Sunnmøre. I fjor (1991) var der anløp av 52 lastefartøy. Den 13. juli 1992 kom det en lastebåt på femti tusen tonn dødvekt for å ta inn olivinmasse til stålverkene nede i Europa, der de bruker store mengder olivin i produksjonen.

– Men hvor lenge hadde du visst at der var olivin i Raudbervika?

– Det visste jeg alt fra ungdommen av.

– Og du visste om verdiene som lå i olivin også?

– Ja, sånn bortimot. Men der var et svært vanskelig terreng, og ikke annen tilkomst enn med båt. Det som ble løsningen var ei ferje som vi kjøpte av et firma i Bergen, bygde den om og innrettet den til bolig for arbeidsfolka. Opp i steinbrudda var det til å begynne med knapt nok plass til ei anleggsbrakke.

10

Kampen – ja, det var virkelig en kamp – for å få i gang olivinutvinningen startet midt i 1960årene, og det skulle gå over tyve år før resultatene viste seg. Det ble en utmattende kamp, og den som ikke hadde hatt Georg Stokkes utholdenhet, stahet og stirrighet og arbeidskraft, ville ha gitt seg etter høyden fire-fem år. Men det er vel nettopp disse egenskapene som har vært hans egenartede styrke fra hans aller første år som indu­strigründer, og som møbelmann.

Og det er selvfølgelig møbelmannen Georg Stokke det skal handle mest om. Han som be­gynte med to tomme hender for seksti år siden i Spjelkavika og har greid å utvikle den vesle uanselige starten i ene enden av gamle Erik Foss sitt enkle treskur oppe ved Demmå ved Spjelkavik­ elva, til å bli et internasjonalt møbelkonsern.

Stokkefabrikken ble etter hvert største arbeidsplassen i Spjelkavika, og selv om det ikke foregår produksjon av møbler i lokalene lenger – det er blitt varehus med et utall av butikker i stedet – så er Stokkefabrikken fremdeles et like kjent begrep i denne delen av Ålesund kommune som Moa og Spjelkavikskiftet.

Stokkefabrikkene blir i dag presentert som en gruppe. Vi har moderbedriften i full aktivitet på industriområdet Håhjem i Skodje kommune. I Tennfjord og Vatne i Haram kommune fins to av gruppens avdelinger. Det er Tennfjord Møbel­ fabrikk AS, kjøpt av Stokke i 1969, og det er Vatne Møbler AS, kjøpt av Stokke tyve år senere, i 1989 da fabrikken het Vatne Lenestolfabrikk.

Den neste er plassert på Åndalsnes, Westnofa Industrier AS, som Stokke overtok aksje­ majoriteten i i 1972, etter å ha vært med på å 11

starte Westnofa Ltd i 1955 og Westnofa Industrier i 1967. Produksjonen er i hovedsak madrasser og puter og andre detaljer for møbelindustrien og for karosseriindustrien, der polyurethanskum er hovedingrediensen. På Vågåmo i Vågå kommune ligger Vågå Bruk AS, produsent av furumøbler, etablert i 1965.

Salgskontor er opprettet på Østlandet, i Hordaland, og selvsagt i Møre og Romsdal, samt i Trøndelag og i Nord-Norge. Og ettersom det allerede er skrevet at det er et internasjonalt konsern vi har med å gjøre, må det nevnes at det finnes salgskontor i nesten alle vesteuropeiske land og i Japan. I USA var Stokkemøblene så utsatt for plagiat at det ble et altfor vanskelig marked å arbeide i.

Men om virksomheten har nådd aldri så langt utenfor Spjelkavika, så er det fremdeles slik at hovedadministrasjonen i det som nå er Stokke Industri AS ligger i det området der det hele begynte. Det vil si, det er i grunnen ikke i Spjelkavika det begynner heller. Nei, det er inne i Storfjorden på det som Georg Stokke selv ynder å kalle ei lita fjellhylle.

12

I motbakkene til Stokke For mange år siden hendte det at rutebåten på fjorden bakket opp utenfor Stokke og Oalds­ bygda. Men av en eller annen grunn var det ingen robåt som kom ut fra land for å ta imot gods og passasjerer.

Hundre og tretti meter oppe i fjellsida stod den åtte år gamle Georg og snappet fort opp situasjonen. I fullt firsprang satte han av gårde nedover stien til sjøs, rev ut en båt fra naustet og rodde ut til rutebåten. En kjent militær på Sunnmøre, krigskaptein Hans Hamre fra Ålesund, skulle settes i land for å foreta sin årlige sports­ lige fjelltur fra Stokke over fjellet til Geiranger.

Og da han så denne unge, ivrige, foretaksomme gutten med båten, gav Hamre ham en to-kroning som takk og oppmuntring. Det var en voldsom sum å få for en guttunge den gangen rett opp i handa, og pengestykket og hele historien etterlot seg et enormt inntrykk.

Det er Georg Stokke selv som forteller om hendelsen. Han kommer til å huske den for resten av livet, slik som han husker det uutslettelige inntrykket de gjorde de tyske krigsskipene som hadde vært på besøk i Geiranger, da de kom fossende ut gjennom fjorden i største fart og med fulle lys i 1914. Da var Georg tre år gammel. Han 13

påstår at han har et klart avtrykk av dette både lokkende og skremmende bildet i hodet sitt nå snart åtti år etter.

Til og med i motbakkene på stien opp mot Stokke – fjellhylla – har han pust og ord til å berette dette til oss. Georg er omtrent tretti år eldre enn oss andre som sliter oss oppover, men det er han som leder an, og det er han som er kjentmann. Det er en regntung julidag i 1992.

På andre sida av fjorden ser vi gardshusa på Åkerneset krype i skjul bak fremspringende hamrer og berg. Det er der borte de har hatt måIinger av en bergsprekke gående i flere år, og det er spådd at en gang raser det berg i sjøen så det forslår.

– Men raser og raser, fru Blom, kommenterer Georg, det har da rast der borte i hundrevis av år uten at det har skjedd noe dramatisk. Land-­ skapet har alltid vært i forandring her inne, selv bare over et par generasjoner er det store for­ skjeller å se.

I løpet av oppveksten på Stokke hadde Georg rikelig anledning til å holde øye med steinras og snøfonner som brølte nedover fjellsidene. Svære krefter var i sving.

Og borte på Åkerneset ble steinmasser stadig presset ut i en djup fjord. Men fjellsida heller her i en vinkel som gjør at mesteparten av et eventuelt ras vil være knust til fyllmasse før den når fjorden. Og slikt blir det ikke flodbølge av.

– Det er noe helt annet når deler av fjell stuper rett ned i en fjord eller en innsjø, sier Stokke. – Da er det stor fare for flodbølge. Men det er forskjell på ras. Så disse som skriker opp fordi det er bevegelse i berga, burde først snakke litt med 14

folk som har bodd her og har fulgt med og lært av århundreders erfaring.

– Gjelder det geologer også? forsøker vi oss med i forsiktige vendinger. Han har som kjent gjort seg avhengig av dem når det gjelder å finne mineral.

– Det er noe annet å holde på med kjemiske saker, er svaret. Det er de gode nok til. Men disse fjella i fjorden vår, dem tror jeg det er vanskelig selv for geologer å vurdere, så her må de nok ha hjelp av kjentfolk.

Utsikten bort til Åkerneset inspirerer ham ellers til dette artige bildet: – Når det var vinter med snø og is, kunne vi på Stokke se folka der borte gå fra Lillesetra med lykter utover. Hvis det var riktig glatt, beveget disse lyktene seg opp og ned, og da kunne vi bedømme hva slags føre det var på stiene på andre sida av fjorden.

– Men det må da ha vært glatt på stiene opp­ over til Stokke også?

– Det var ikke fritt, nei. Men vi siktet på de små steinene som stakk opp av isen, og vi var så godt opptrent at vi klarte å balansere på dem.

Det var visst ingen som brakk hverken armer eller bein så vidt meg bekjent.

– Men pass nå på, sier Georg Stokke, snart er vi oppe på fjellhylla; og da må vi samle våre tanker, som sogneprest Bjarne Storset i Borgund brukte å si.

15

En ljå var en ljå

Her oppe var det altså at han kom til verden den 25. august 1911 som den yngste i en søskenflokk på ni. To av dem døde i ung alder.

Foreldrene var Eli Torsdotter fra Haugen i Hornindal og Knut Olsson fra fjellgarden Stokke, bruksnummer 1, gardsnummer 41 i Sunnylven.

Bruket ligger på nordsida av den elva som ren­ ner ned gjennom den bratte Oaldsbygda.

Fra begynnelsen av 1700-tallet har Stokke-garden vært delt i to, det som i vår tid er kjent som Knutbruket og Nilsgarden. Georg blir født og vokser opp på Knutbruket.

Alt fra 1603 fins det skriftlige kilder som fastslår at det har bodd folk på Stokke. At skriftlige kilder stopper der de gjør, utelukker imidlertid ikke at det kan ha vært bosetning her før den tid, men det er lite man kan si om dette med sikkerhet.

I Norge skal det forøvrig være 32 gårder med navnet Stokke. Et navn som noen mener simpelt hen betyr en stokk og som det etter det forfatteren av bygdeboka for Sunnylven og Geiranger slår fast, er et ofte brukt ord både som navn alene og i sammensetninger. Den kjente navneforsker Oluf Rygh, mannen bak standardverket «Norske gaardnavne» har en mer finurlig forklaring. Han 16

skriver: «Et meget hyppigt gaardnavn i nogen forskjellige nutidsformer, men hvilken betydning der skal lægges i det, bliver ofte meget usikkert.

– Da der falder en aa ud ved gaarden, er der ­mulighed for, at det her kan staa i forbindelse med elvenavnet Stokka.»

I forbindelse med matrikuleringen i året 1866 blir det foretatt en vurdering av størrelsen og de godene Knutbruket kunne by på. Og der heter det at det består av fjorten mål sandjord, der er ni mål natureng, fra utslåttene – det vil si naturli­ ge grasforekomster langs elver, i glenner i skogen, ute på bergflog langt oppe i liene eller i små viker ved fjorden – fra slike steder kunne de regne med 28 høylass.

Videre heter det i matrikkeloppgaven, gjengitt etter bygdeboka: «Sår 1/4, avlar 5/8 tynne rug.

Sår 1 3/4, avlar 10 tynner bygg. Sår 2, avlar 9 tynner havre. Sår 1 1/2, avlar 9 tynner poteter.

Haustar 40 høylass. Forar 8 storfe, 38 småfe og 1 svin.

Hamna (det vil si beitemarka) er mykje god.

Noko av ho ligg ulagleg til. Setra ligg 3/4 mil frå garden. Skog til husbruk med unntak av byggjematerial. Frå bjørk og hasselskog årleg inntekt 3 spd.

Garden ligg nær sjøen, men langt frå avsetningsstad og er tungbrukt. Her er frostfritt, men utsett for tørke, og utslått og hamnegang for snø og steinskred.»

Denne oppsummeringen er fra tiden førti, femti år før Georg kommer til verden. Den er fra en tid da folk flest, enten de bodde på Stokke eller andre steder på landsbygda, levde i et naturalt hushold. De eventuelle pengene man rådde 17 2 – Slik jeg husker det

over, var stort sett slike som enten lå på kiste­ bunnen eller ble utredet i skatter og avgifter til futene en gang i året.

Så smått var tiden i ferd med å forandre seg i Georgs barndom. Men på Stokke var der folk som var født i første halvpart av 1800-tallet og som ikke kjente noen annen form for livberging enn naturalhusholdet.

Den eldste på garden da Georg var guttunge, var han som hadde giftet seg med Georgs farmor Synnøve etter at hun hadde blitt enke i 1872.

Han het Sølfest Frøysa, født i 1835, og som navnet sier var han fra Frøysa oppe i den vide, fruktbare dalen sør for Hellesylt. Georg har en gang sagt det sånn at Sølfest kom hit på Stokke og fikk et bedre og lettere liv enn nede i flatlandet. Men dette trenger vel egentlig en kommentar.

– Ja, det kan hende det gjør. Og det kommer vel av at vi bedømmer forholda med våre dagers øyne. Men vi gjør dermed en feil, sier Georg Stokke. Det er lett å falle i fristelse for å se Frøysa som et såre lettdrevet område. Men slik ser vi det fordi det i dag kan settes mekaniske redskap på det.

Det er bare det at det var fint lite de hadde av mekaniserte redskap da Sølfest kom til Stokke.

At man hadde ei flat jord, betydde derfor mye mindre for den som skulle dyrke den enn det gjør i dag. Man måtte slite like mye på flatene som i bratte skråninger. Og en ljå var en ljå uansett.

Beiteområdene var dessuten usedvanlig rike, så dyra la dyktig på seg i sommerhalvåret. Og særlig smalen hadde til og med fordelen av å kunne gå ute til langt ut på vinteren.

18

– Så det var mange gode grunner til at Sølfest kom fra lavlandet til fjellhylla Stokke, mener Georg. – Gode grunner ved siden av at han var glad i bestemor mi.

– Bra med brensel var her vel også? Det kunne vel bety en del for levemåten.

– Ja, her var en masse skog og rikelig å ta av.

Men de reiste langt ut i periferien når de skulle hente trevirke enten det var til brensel eller annet. For de store trærne som stod nærmere inn til bygningene, de skulle også beskytte mot sneras og steinsprang, så dem måtte de være litt forsiktige med.

19

Ei lat kveite

Ja, de hadde det de trengte på Stokke, litt av hvert, her var en allsidighet som ikke lenger er tilfelle i landbruket. Og allsidigheten var en del av naturalhusholdets vesen.

– Farbror min brukte å si det sånn at det var så mye å klare seg med på Stokke at hvis han hadde en færing, ei tønne salt og ei eske fyrstikker, så kunne han klare seg uavhengig av verden omkring.

Det var samme farbroren, Nils, som hadde ­butikk nede i naustet til Nilsgarden, de nærmeste naboene på Stokke. Han hadde til og med en liten motorbåt som det den dag i dag så vidt går an å finne rester av nede i nausttufta.

– De viktigste varene var sånt som var å finne i en liten landhandel på den tid – sukker, kaffi, sirup, – og fyrstikker for all del. Det var ikke lås for døra, bare en trenabb. Ingen stjal den gangen.

– Jeg skulle forresten unt folk i dag å smake de gode potetene vi hadde her oppe. De var et måltid i seg selv. Og så hadde vi korn, tilstrekkelig mye til eget bruk, ja, bortsett fra at vi kjøpte en sekk kveitemjøl i ny og ne.

Det ble kanskje litt i groveste laget melet som de fikk av det kornet de malte på egen kvern innmed elva. Især husker Georg Stokke at 20

bygg­melet, som ikke var sikta, var ekstra grovt.

– Og det kunne nok være stritt å få i seg grauten når flisene for ned gjennom halsen. Men det rensket opp, var sunt og bra, og nå for tida er det vel sånne saker de bruker som helsekost.

Det blir enda mer snakk om mat da vi kom­ mer opp til tunet og står ved stabburet. Uten å kaste vekk tida til pustepause, fortsetter enog­ åttiåringen: – På loftet var der forråd av korn og mjøl, vi hadde rikelig med spekemør, spekeflesk og tørrfisk. Ost og smør hadde vi også, ja, smørstykke store som langebrød.

I første etasje var det et rom for sengeklær og andre klær. Besteklærne måtte de henge av seg når de kom fra kirke om søndagen, det var ikke bare å hive av seg klærne uten tanke på at de skulle vare og vare. De måtte henge fint til neste gangs bruk om en måned eller så.

– Det hang sånne klær på rekke og rad inn­ over i rommet, vi hadde der hver vår kiste med saker og ting i: skjorter, strømper, underklær og kanskje til og med en sommerhatt hvis vi var riktig heldig.

– Så det var orden i sakene?

– Ja, det var orden inni der som ellers på garden. Og der var reint og fint.

– Men før vi nå går videre må du forklare hva det betyr at her står husmurer uten hus oppå.

Det vil si det står et lite hus oppå, litt for lite i forhold til murene.

– Vel, svarer Georg Stokke, det er bare å beklage at det i en vanskelig situasjon ble til at man i steden for å reparere bygninga som stod på muren, valgte å rive den ned.

21

Det var den nyeste delen av det todelte vån­ ingshuset dette skjedde med, den delen som Georg og søskena vokste opp i. Det huset som står igjen på murene, er den gamle røykstova, den som ble brukt som stasstue. Her var det satt inn noen ekstra fine stoler, et bord, noen skap og her var en fin jernovn. Så her slapp vi i grunnen bare inn på julaften.

– Men det hendte den var i bruk når det kom fint folk til gards. Da vanket det firekilos oster på bordet og det guleste smør som tenkes kunne ble satt frem, alt sammen garantert fritt for kjemiske tilsetninger.

– Vi ungene skulle forresten holde oss i bakgrunnen når det kom fremmede til gards. Da tydde vi helst til låven, og der stod vi og kikket ut gjennom sprekkene i veggen. Det var stående ordre, det, at vi ikke hadde noe med å blande oss opp i et besøk på garden.

– Og de som kom til gards, kom de helst med båt eller kom de over fjellet?

– For det meste kom de med båt. Det var som sagt rutebåt som stoppet her et par ganger for uka, og da ble post og folk hentet eller satt om bord i dampen med færing.

Både slektninger og fremmedfolk kom på besøk. Det kunne være folk som fisket i fjorden og som gjerne ville overnatte på land. Det var slektninger inne fra Geiranger, de som var fra Knivsflå og i slekt med dem på Knutgarden på Stokke gjennom søster til Georgs mor. Slekt hadde de over alt i Norddalen, på Stranda, i Geiranger.

– Og omtrent alt som het Frøysa var i slekt med oss ...

En av dem som besøkte Stokke av og til var 22

bror til kirkesanger Syltevik i Ålesund. Og denne broren var litt av en original. Sommerstida drev han og rodde i en færing langs fjorden.

– Ja, han var det ekstra snedig å få besøk av.

Han hadde med seg fisk og forskjellige rariteter som vi aldri hadde sett før.

– Det virket litt på hodet hans at han hadde plassert ymse drikkevarer i urder langs stranda.

Han la til og låg ei rid og koste seg i solsteiken og smakte på varene. Så da han kom opp på Stokke, var han nok litt medtatt i hodet. Men så hadde han med seg noe han kalte for «japansk stift» som han smurte over panna. Og den svalte så godt, sa han, at haudet klarna.

– Var det ikke noe med ei kveite også?

– Jo, det var ei kveite han holdt på med rett nedenfor oss, rett utfor nauststøa. Og den var så lat, påsto han, at da han firte agnet ned i gapet på den, gadd den ikke bite over det!

Men det ville være feil om Sølfest skulle fremstilles bare som en raring. Han var nok en original, et særpreget menneske som bokstavelig talt gikk sine egne veier. Til og med kunne han kalles en slags landsbygdens uteligger der han streifet omkring fra plass til plass i den blåmalte færing­ en sin med en bylt klær og noen bøker i et knippe og sov der han fant det for godt.

Dette er imidlertid bare en side ved Sølfest Syltevik. Han var litt av en filosof også, belest og kunnskapsrik.

– Jeg har stadig oftere fått Sølfest i tankene jo eldre jeg er blitt, sier Georg Stokke. – Og jeg sier rett som det er til meg selv at du burde tatt eks­ empel av Sølfest og levd slik som han gjorde.

Stokke kan fortelle at Sølfest ble født i Geir­ 23

anger i 1865 og mistet mor si da han bare var ett år gammel. I tiårsalderen kom han sammen med far sin og tre eldre brødre til Syltevika ute i Geirangerfjorden, derav navnet Syltevik, og her kom han, til tross for at han var yngst, til å overta gården. En romantisk kjærlighetshistorie med Sølfest og en ung, vakker kvinne som hovedpersoner, får det tragiske utfallet at hun finner seg en annen, gir Sølfest kurven, og han for sin del bryter opp fra Syltevika og fremtiden der. Etter noen år som småbruker i Sunnfjord, kommer han så tilbake til hjemtraktene.

Nå er han uten gård og grunn, hans faste mate­ rielle holdepunkt i livet blir robåten, fiskeredskapene og et gevær. Slekt og venner lar ham få bo hos seg om vinteren. Fra tidlig om sommeren til langt ut på høsten streifer han omkring på fjorden og lever sitt frie, ubekymrede liv i pakt med naturen. Dagen i dag var det viktigste, morgendagen fikk syte for seg.

– Og det var slik jeg lærte ham å kjenne i guttedagene, sier Stokke. – Livet hans kunne nok se kummerlig ut, men sånn ville han ha det. Han trivdes i livet og var mye mer tilfreds enn mange av dem som hadde hus og hjem og formuer.

Ved siden av Bibelen var det Arne Garborgs skrifter som var Sølfest sin viktigste lektyre. Og så dyp innsikt hadde han i Bibelen og teologien at det blir fortalt at sognepresten i Stranda, Jacob Christian Pedersen, senere biskop i Stavanger, skal ha uttalt om Sølfest at aldri hadde han møtt maken til bibelkunnskap hos noen med så lite skolegang.

– Men til tross for sin religiøse interesse og legning var han absolutt ingen totalist, bemerker 24

Stokke. – Han så ingen motsetning mellom alkohol og gudsfrykt. Men det var en tanke som ikke var salgbar blant vanlige sunnmøringer den gangen.

De fleste som kom i kontakt med Sølfest, oppfattet ham nok som en pussig skrue og en stakkar. Men på Stranda bodde ett av unntakene, doktor Torgersen. Han mente til og med at Sølfest i evner og intellektuell utrustning på ingen måte sto tilbake for sin mer kjente og lærde sto­rebror, lærer og klokker i Ålesund, Martinus Syltevik.

– En gang, forteller Stokke, ringte klokker Syltevik til dokter Torgersen og ville vite om Sølfest var til oppbevaring hos ham. «Nei,» svarte Torgersen, «han er ikke til oppbevaring, jeg har ham som gjest.» Og dermed var visst samtalen slutt.

Det siste leveåret bodde Sølfest hos gode slektninger på Stranda. Han døde da han var 73 år gammel i 1938, og en spesiell personlighet var vekke fra fjorden for alltid.

– Jeg har stundom tenkt at kanskje har Sølfest betydd mer for meg enn jeg har vært klar over, sier Georg Stokke i dag.

– Det var slik en urkraft over ham både i legemet og i tanker og ånd. Han tenkte og spekulerte og filosoferte, han var venn med den naturen han levde i og levde av. Og han valgte å gå sine egne veier.

25

26

Georg Stokke oppe på «fjellhylla» som han kaller sin barndoms egn.

Bildet er tatt den 13. juli 1992. Øverst til venstre: Sannsynligvis er bildet tatt i 1941 øverst oppe i Oaldsbygda. Georg (bakerst) har tatt med seg kona si, Johanne (fremst) og en besøkende, Inger Frydenlund, på tur til sine barndoms og ungdoms trakter.

Nederst til venstre: Femti år senere, sommeren 1991, er Georg på tur i de samme egnene. Foto: Rune Stokke.

Neste side: Oaldsbygda sett fra fjorden for noen år siden. Stokke er hus-­ klyngen og markene rett oppfor sjøen til venstre for elva. Veien dit opp starter nede ved sjøen enda lenger til venstre, ved støa og nausta, som det nå er bare ruiner igjen av. Garden til høyre for elva, lengst nede ved sjøen, er Seljeflot. Lenger oppe ser vi først Midtgard og så Øvstegard.

Foto: Bjarne Skarbøvik.

27

30

Georg Stokke sammen med ryggsekken sin og det første møbelstykket han laget på egen hånd: en skammel eller en benk. Den bevares i gamle-­ stova på Knutbruket på Stokke.

Til venstre: Sølfest Syltevik, filosofen og naturmennesket, som gjorde så sterkt inntrykk på den unge Georg, og som han alltid kommer til å ha et levende minne om.

Neste side: Georg har funnet frem til det gamle kvernhuset på sørsida av elva. Her var han mang en gang med og hjalp til med kornmalinga.

Enogåttiåringen har nå tatt seg frem over stokk og stein og gjennom tett kratt i bratte bakker for å komme seg hit. Selve kvernhuset holdes ved like av interesserte som føler seg knyttet til Oaldsbygda og har hjertelag for minnene som er tilbake etter folks strev og møye en gang for ikke så svært lenge siden.

31

32

Bolgrisen på Stokke Og så er det innstig i gamlestova, altså den gamle røykstova, den som var bestestua i Georg sin barndom. Allerede den gangen hadde den rukket å bli hundre år gammel, så nå drar den på åra, kan vi trygt si.

– Den var mye mer enn bare stasstue, vil Georg understreke. – I gangen foran selve røykstua delte vi ut posten. Og her gjorde de sine forretninger de som kom for å kjøpe skinn og hud og kjøtt om høsten. Og jeg glemmer aldri lukta av den brente, røde lakken som de drypte ned på bankobreva før de satte stempelet i lakken.

– Her i gangen var det dessuten plass for melkeseparatoren. Det var en usedvanlig viktig innretning på et gardsbruk som ikke kunne levere melk til meieriet hverken annen eller tredje hver dag. De drog separatoren med sveiv, to rør gikk ut fra den, et for melk og et mindre for fløte.

– Og jeg som var bolgris, det vil si yngstemann i familien og litt utskjemt, jeg var raskt ute med krusa og holdt den opp under det minste røret.

Jeg fant fort ut at det som kom derifra, var mye bedre enn det som kom fra det andre.

Ikke dermed sagt at han var spesielt kresen i matvegen. Det eneste måtte være når den store feite, grove vintersilda kom i hus.

33 3 – Slik jeg husker det

– Når de begynte å steike den, da fant jeg meg et ærend opp i skogkanten eller på låven. Jeg stod over det måltidet og ventet til jeg visste det var sjanser på ei skikkelig, heimesteikt brød­ skive!

34

Ingen fremtid

Det er klart at det til et besøk på Stokke med Georg som cicerone, hører med en kommentar til løa. En riktig bra løebygning ble den regnet for å være i Georg sin ungdom, satt opp av faren hans i slutten av 1890-åra.

Vi stiger inn i fjøsgangen, og en ivrig Georg viser vei inn gjennom døra til kufjøsen, der det er åtte båser.

– Og legg merke til at båsene er så små at det er tydelig at kyrne var atskillig mindre før i tida enn nå. Det måtte de være om de skulle klare seg her i det bratte terrenget. De stod ikke på bås hele året, slik som enkelte buskaper gjør i våre dager.

Og så peker han bort i en krok i fjøsen: – Der borte, forklarer han, der stod det ei seng, senga til bror til bestefar min, stykbestefar min for å være helt nøyaktig. Jeg kan knapt huske annet enn at han het Rasmus og at han bodde her i fjøsen. De sa han hadde fått tilbud om å flytte ned i stovehuset, men det ville han ikke.

Her i fjøsen var det mye jevnere temperatur året rundt. Og det var aldri noe problem med varmen når han fikk oppholde seg i samme rommet som kyrne.

Vi er i grisefjøsen lenger borte i fjøsgangen: 35

– I mi tid var det to griser her i fjøsen. Når mor mi kom med mat til dem, viste det seg at de var ikke dummere enn at de hørte det på skritta at det var hun som kom. Hun gav dem mat og klødde dem bak øret til de sovnet.

Sauefjøset er neste dør. Her kunne det være en tolv-femten voksne sauer, så når tida kom at det var lamming om våren, kunne det bli trangt. Det kunne det bli i de to geitefjøsene ved siden av også, en til de voksne dyra og en til kjea. Godt og vel hundre dyr kunne det være med stort og smått.

– Men her må ha vært en stall til hester ...

– Nei, hest hadde vi ikke. Det var folket som var hest!

Så det ble rikelig med bæring, ikke bare av høy og annen avling, materialer og ved, stein og jord og varer opp og ned til sjøen. Men det var dette med vannet også.

– Her, sier Georg, og viser en liten tredør i ene enden av fjøsgangen, her opp mot bakken var brønnen, og herfra bar de vann til alle dyra, fylte det i bøtter og bar det rundt i fjøsen.

Klarte de å unngå at vannet i brønnen frøs om vinteren, var de heldige, men det kunne være kritisk enkelte ganger. Og hvis så galt skulle hende, måtte de helt ned i elva for å hente vann.

Det var litt av en jobb.

– Og likevel er det de gode stundene som blir husket best fra Stokke også, sier Georg. Når vi satt ute på steinmurene på lørdags ettermiddagen og drøste med hverandre og ventet på at ei av tenestetausene eller ho mor skulle komme ut med nysteikte sveler, da var det vel verdt å holde til på fjellhylla vår, syntes vi.

36

Det kunne nok være harde hverdager der oppe, lange og harde dager. Men når helga kom, så kjente de til gagns at det var forskjell på helg og yrke.

– Så du mener egentlig at det var et godt liv dere hadde her oppe. Men hvorfor ble du så ikke værende her?

– Vel, svarer han med et ekstra glimt i øyet, det er som med mannen som var kommet på gamlehjem, du har nok hørt om ham. Jo, en dag fikk han besøk av en slektning, som etter å ha tatt gamlehjemmet raskt i øyensyn, fant ut at der var ikke så verst. Og det vedga gamlekaren også.

Men som han sa – «det er inga framtid i det!»

37

Ut i verden – på skole hjemme, på Hellesylt og på Sjøholt Stokke hørte med til den fjerde skolekrets i Sunnylven og bestod i tillegg til Stokke, av Seljeflot, Midtgard og øvstegard i Oaldsbygda, samt Åkernes og Furnes. Det ble holdt skole hjemme hos folk, den gikk på omgang, ja, det er med andre ord omgangsskole det er snakk om.

Av og til var den på Stokke også, og da holdt elever og lærer til i den gamle røykstova som vi allerede har stiftet bekjentskap med.

Oaldsbygda skolehus var ferdig i 1925 og tatt i bruk om høsten det året. Da var det bare i en skolekrets det ikke var kommet eget skolehus, og det var i Nebbedal. Der ble skolehuset innviet høsten 1926, og fra da av regnes omgangsskolen som avviklet i Sunnylven. I 1925 var Georg 14 år gammel og dermed ute av folkeskolen før skolehuset i Oaldsbygda stod ferdig.

Etter vedtak i Sunnylven skolestyre skulle opplæringsmålet fra høsten 1908 være nynorsk i alle skolekretsene. Det er altså nynorsk som er Georgs språklige bakgrunn både når det gjelder språket i skolen i de første åra, og selvfølgelig også når det gjelder dagligtalen i form av dialekten i alle bygdene ved fjorden. I dagligtalen nå 38

for tiden gir Georg tydelig til kjenne at han er sunnmørsk bondegutt. Og det er han stolt av å være. I forretningssammenheng og i skrift ellers har han imidlertid valgt å bruke bokmål. Det har han for sin del funnet ut er det mest praktiske.

Den læreren som Georg hadde mest befatning med i skoletida på Stokke, var Ole Martinus Ellingsen Hauge (1856–1943). Han var lærer fra 1876 til 1926, så han var på slutten av sin femti­ årige pedagogiske gjerning da Georg gikk på skole med ham.

Noe dyptgripende inntrykk har visst hverken skolen eller lærerne gjort på Georg. Han klarte seg alminnelig bra, det manglet ikke på evner.

– Men jeg var altfor opptatt med det som foregikk på garden og på fjorden til at jeg kunne samle tankene mine om skolen.

Så det ble helst noe «nødtørftig» – som han selv uttrykker det – over den lærdommen han fikk med seg fra folkeskolen.

I tolv–trettenårs alderen var han dessuten begynt å farte i fjellet på egen hånd. Og fjorten år gammel hadde han skaffet seg en liten inntekt av det han solgte av den jakten og fisket han drev.

En gang for han fra Stokke og over fjella til Gomsdalen. Der overnattet han i de gamle setermurene og fortsatte neste dag rundt Geirangerfjellet og var hjemme først langt ut på kvelden.

– Ingen visste hvor det var blitt av meg, bortsett fra at de såg at jeg gikk på fjellet. Men det var ingen som syntes det var noe spesielt ved det.

At yngstemann – bolgrisen – i en stor søskenflokk skulle skjemmes vekk med videre skolegang utover folkeskolen, er ikke noe enestående.

Nå ble det riktignok ikke noen vidløftige og 39

langvarige saker, men det ble i alle fall noe. Og det begynte med et vinterkurs på Hellesylt, et kurs som skulle forberede til middelskole, det som senere offisielt fikk betegnelsen realskole. På Hellesylt hadde Georg en søster, Anna, nummer fem i rekken av søsken. Hun var åtte år eldre enn Georg og hadde slått seg til som sydame der inne. Hun sydde for privatfolk, kjoler og kåper og skjørt og hva det nå kunne være, og slo seg gjennom på den måten. Senere ble hun gift med lærer Olav Tryggestad og bor nå i Vegsundet.

Selve skolegangen i disse vintermånedene inne på Hellesylt kom visstnok ikke til å etterlate seg særlig dype spor hos ham. Men han husker at det i seg selv var noe voldsomt i det at han skulle flytte fra Stokke og inn dit. Også var det noe med ei bukse: – I anledning skolegangen hadde jeg fått meg ei ny vadmelsbrok, grå av farge, forteller han. Den hadde først vært innom til toving hos O.A. Devolds fabrikker i Langevågen, og nå var stoffet i den blitt så tjukt og stivt at buksa kunne stå på golvet av seg sjøl!

Han syntes nok det var fælt å gå med den til å begynne med, men det var ingen vei utenom. Og den ble jo litt mykere etter hvert, og slitesterk som rågummi.

– Den varte hele vinteren.

Det som så stod for tur var middelskolen på Sjøholt. Skolen var uten eksamensrett og elevene måtte gå opp til eksamen i alle fag, både skriftlige og muntlige, samt de såkalte ferdighetsfag som sløyd og gymnastikk. Det var en hard skole, og de gjorde ovenikjøpet unna på ett år det som det ellers var vanlig å bruke både to og tre år på.

40

Skolen ble drevet av lærer Stavdal, som var kjent for å føre fram elever som enten hadde S i hovedkarakter eller så hadde de pådradd seg tuberkulose av all innesittingen og leksepuggingen!

Georg unngikk begge deler.

– Ikke var jeg særskilt begavet for boklige fag og ikke hadde jeg rast eller ro på meg til å sitte og ruge for lenge over bøkene.

Han skulle hverken bli prest eller profet. Men både han og foreldrene, kanskje ikke minst foreldrene, hadde nok innsett at det ble mer og mer nødvendig med utdannelse utover den mest elementære folkeskolen. De hadde nok også innsett at den gamle livbergingsmåten på gardsbruk oppe på fjellhyller og små strandsted var i ferd med å avvikle sin siste fase. Det hadde de sett skje på fjellgardene andre steder langs fjorden, og selv om bruka på Stokke og i Oaldsbygda ikke var av de mest ekstreme, så var det nok bare å se i øynene at det gikk samme veien med dem også. Selv flyttet de på sine eldre dager inn til Hellesylt, og Eli, moren, døde der i 1951, faren, Knut, i 1954, begge i en alder av 85 år. Den siste på Stokke, den fem år eldre broren til Georg, Inge, flyttet fra fjellhylla i 1946 og slo seg ned på Furneset i Mauseidvåg, den gang i Borgund, nå i Sula kommune. Grunnen til at han havnet akkurat der, har med Georg å gjøre, og også den historien skal bli fortalt om litt.

Men nå må vi først tilbake til Sjøholt og middelskolen. Ved å komme seg gjennom den, hadde han slått inn på en vei som for mange kunnskapssøkende ungdommer fra indre strøk av Sunnmøre, ble begynnelsen til en lang teoretisk utdannelse som førte dem frem til eksamen 41

både ved høyskoler og universitetet. For den sytten år gamle Georg Stokke ble det med middelskoledrillen i ett år på Sjøholt.

– Men du har vel senere tatt handelsskole eller noe slikt?

– Ja, det stemmer det. Jeg har gjennomgått noen kurs i bokføring og regnskapsførsel, så vidt det er. Det var for å få handelsbrev som vi var nødt til å ha den gangen. Men jeg tror aldri jeg har brukt det.

42

I lære i Ålesund

Det er blitt 1930. Georg har rukket å bli nitten år gammel, det er på høy tid at han får seg et arbeid. Det går nesten ikke an å kaste vekk mer tid og penger på å gå på skole nå lenger. Han må se å komme seg i fast inntekt.

Arbeid blir det. Men inntekten lar vente på seg, i alle fall det første året. Tvert imot inntekt må han legge ut en sum for i det hele tatt å få drive med det han har funnet ut han vil forsøke.

Nå drar han til Ålesund, dette forgjettelsens sted, for å gå i lære som møbeltapetserer. I Røysegata 5 holdt den høyst respektable mester i faget Carl Møller til, og her kom Georg i lære.

Han betalte seks hundre kroner for å få lov til å arbeide der og lære å stoppe og polstre møbler i et års tid.

Og det var her han lærte sin fremtidige kompanjong å kjenne, Bjarne Møller, sønn til sjefen på verkstedet i Røysegata. Det resulterte i et samarbeid som varte i over 25 år. Bjarne arbeidet i verkstedet til faren, han var seks år eldre enn Georg og hadde skaffet seg litt mer erfaring i faget enn den nye læregutten.

Men ingen ting av dette forklarer hvorfor ungdommen fra fjellhylla på Stokke slo inn på det som hadde med møbler å gjøre. Var han 43

spesielt velsignet med håndlaget som skulle til for å lage møbler? Hadde noen satt ham på tanken og gitt ham et tips?

Georg vet ikke sikkert å svare på dette. Men han kan i alle fall ikke huske at noen uttalte det som et godt råd til ham å begynne med møbler.

Noe ekstra begavet som håndverker var han ikke, om han riktig nok heller ikke var noen typisk «trenøve», som han selv uttrykker det.

– Men du vet, sier han, det lå møbler i lufta i disse åra. P. I. Langlo på Stranda var allerede en stor produsent, og vi hadde sett flere dukke opp.

Det stod en glans av denne virksomheten. Det var en gryende industri som tegnet til å bli noe å regne med her i distriktet.

– Så du ble på en måte fanget inn av en tendens i tida?

– Ja, det er nok riktig å si det slik. Ut av løse lufta kunne jeg ikke ha tatt det. Litt eventyr og drøm var det nok i det også naturligvis, man var ung og full av forventninger om fremtida ...

Fremdeles var det et håndverk like mye som industri å fremstille møbler. Og den som skulle gi seg i kast med møbelproduksjon, uansett i hvilken skala det skulle skje, måtte bgynne med håndverket. Men tendensen var klar: Håndverket var på vei ut. Det hadde nok også den unge Georg Stokke en klar fornemmelse av da han gikk sine læreår hos Møller i Ålesund.

Og når spørsmålet først er stilt om hvorfor han havnet på et møbelverksted, kan vi like godt også spørre om hva den unge bondegutten ellers skulle ha slått inn på? Hadde det vært for hundre år siden ville han kanskje ha endt som ny­ dyrker av jord ett eller annet sted på Sunnmøre.

44

Kanskje hadde han giftet seg med ei jordataus på Frøysa eller i Stordalen? Kanskje var han blitt lærer? Eller gått i farbror Nils sine fotefar og blitt handelsmann? Omkring 1930 var det som sagt liten fremtid i å fortsette livet på de util­gjengelige, veiløse fjellgardene. Nede i bygdene og i byene stod ikke jobbene og ventet på deg. Og det som fantes av ledige arbeidsplasser, var det stor rift om. Det var nok av ungdommer i tyveårsalderen som stod parat til innsats.

– Men var det du eller Bjarne Møller som fant på at dere skulle begynne for dere selv?

– Tja, helt sikker er jeg ikke på hvem av oss som ordet det første gang. Men etter hvert ble det i hvert fall utvilsomt at det var jeg som ivret for det aller mest.

– Og han ble med på notene?

– Ja, det ble han.

– Men ville du klart å komme deg i gang uten ham?

– Nei, hva skal jeg si om det? undres Georg Stokke seksti år etterpå. Jeg vet sannelig ikke om jeg tør å ha noen sikker formening om det.

De kom seg i alle fall i gang.

– Men det som det ikke behøver å herske den minste tvil om, det var at jeg allerede på dette tidspunktet var fullstendig overbevist om at tiden for håndverksmessig fremstilling av kurvmøbler var forbi. Jeg mente produksjon av andre typer møbler ville overta og at slike møbler ville bli produsert som industrivarer.

Og dette ville Georg Stokke være med på.

45

Spjelkavika en hjelpeløs plass Det er Georg Stokke sine egne ord – Spjelkavika var en hjelpeløs plass.

Han hadde begynt å legge merke til Spjelkavika antakelig mest fordi han hadde en søster som var gift der. Den eldste i søskenflokken på Stokke het Synnøve, var seksten år eldre enn Georg og var gift med Johan D. Myren, «Sko­ makeren», i Spjelkavika. Bruket Myra har blant annet gitt navn til det som er kjent som Myra­ bakken.

– Bortsett fra at jeg hadde søster mi boende der, så syntes jeg bygda var temmelig utrivelig, både kjølig og ufjelg.

– Nei, dette var ikke noe sted å slå seg til på.

Langt mellom hvert hus var her, ganske kjedelige greier. Ikke skikkelig bygd, ikke skikkelig tettsted heller, bare noe midt imellom som det ikke var lett å bli klok på.

– Det gikk sant å si ei god stund før jeg oppdaget at Spjelkavika hadde noen gode sider i det hele tatt.

Men tross alt fantes de. Og for den unge Georg Stokke lå det unektelig et skjær av eventyr over det som var av industri i bygda. Spjelkavika kunne allerede betegnes som ei industribygd.

Mittetfabrikken – det vil si Spilkevig’s Snøre-­ 46

Not- & Garnfabrik – lå der som et midtpunkt, det er denne fabrikken sine lokaler Vikasenteret senere kom til å installere seg i. Skofabrikken var i godt gjenge, og fremdeles var det full virk­ somhet på Slyngefabrikken. Mittetfabrikken og Slyngefabrikken var startet allerede i slutten av 1800-tallet og var en arv fra den aller første industrireisinga her i distriktet. Begge bedriftene var sprunget ut av behovet for fiskeredskap – liner, garn og not, og arbeidsstokken begge steder ble for det meste rekruttert fra bygda.

– De kvinnelige arbeiderne på Slyngefabrikken gikk alltid med bunter av forsyn til liner som de slo knuter på når de skulle til og fra arbeid i middagspausen, minnes Stokke.

Og i middagspausen på en og en halv time – reine siestaen å regne for – da var det full stopp i maskinene så folk fikk komme seg hjem, spise i ro og mak og kvile seg litt etter maten. Det gjaldt for alle fabrikkene i bygda, så denne rytmen ble Spjelkavika preget av.

– Den var for så vidt et resultat av vann­ sparinga, kraftsparinga og dermed en dyd av nødvendighet.

– Vannsparing?

– Ja, du vet kraftverket nede i Spjelkavika, det de holder på å sette i stand til et slags industrimuseum, der Spjelkavikelva renner ut i selve vika, det var det kraftverket som leverte elektrisiteten til fabrikkene. For å spare vann og strøm måtte de koble ut kraftstasjonen av og til, og midt på dagen når det likevel skulle være matpause, passet det bra. Dermed ble nok pausen litt lenger av det samme.

– Uten tvil var det et aktivum til i Spjelkavika 47

som det er vel verdt å nevne i denne forbindelsen, fortsetter Stokke. – Og det var Erik Foss.

– Erik Foss?

– Ja, gamle Erik Foss, han som startet det som i dag er notfirmaet og notbøteriet Erik Foss & Sønner AS. Men Foss var interessert i mer enn sin egen notbedrift. Han var også en stor pådriver og tiltaksmann for allslags industri i Spjelkavika. En av måtene han viste det på var at han hadde fått satt opp et hus like ved Demmå som han leide ut deler av til folk som ønsket å starte med en eller annen form for virksomhet. I dag ville vi vel ha sagt at det var et utleiebygg til industriformål.

Det lå som sagt ved det som på folkemunne het Demmå. Det vil si ved slusa mellom Lille­ vatnet og Kanalen. De ligger som kjent side om side. Bygningen hadde møne mot nord og mot sør, var av tre med en hovedetasje på bakkeplan og en loftsetasje oppå den i husets fulle lengde og bredde. Georg Stokke minnes at det blant annet var en som drev bakeri der, Berg het han visst. På loftet hadde Foss mesteparten av plassen til garn og notvirksomhet.

– I første etasjen var det at Bjarne Møller og jeg fikk leie oss inn, i ene enden, mot nord. I andre enden var det en produsent av trevarer som holdt til, Erling Løndal.

Huset brente like før krigen, da var Møller & Stokke forlengst ute av det, og Løndal flyttet opp til gamle Spjelkavikskiftet og bygde fabrikk der.

Løndal sluttet da han var blitt pensjonist, og firma O. Nørve overtok bygningen.

Men vi for vår del skal holde oss ved Demmå og Foss sitt hus der en stund til. For uansett hva 48

Georg Stokke måtte ha som oppfatning av Spjelkavika for seksti år siden, så er det i alle fall her han havner og akter å gå i gang med en eller annen form for møbelproduksjon. Helt frivillig ble det den hjelpeløse Spjelkavika som blir stedet, uten annen påvirkning enn Erik Foss sin velvilje. Ja, også det at han har ei søster og en svoger i bygda.

Men det står ikke til å nekte at Stokke av og til har vært inne på tanken om at det var feil av ham å slå seg til i Spjelkavika. Blant annet var han sterkt inne på Åndalsnes som stedet, ikke minst fordi det her var jernbane, noe som var overmåte viktig for all næringsvirksomhet den gangen.

– Det som ble bestemmende var nok at ei jente her i Spjelkavika krysset min vei, slår Georg Stokke fast.

Hun het Johanne Kjørstad, var fra Kjørstadgarden i Spjelkavika og tett knyttet til hjem­bygda.

Hun ble om noen år kona hans.

– Å få henne med meg til Åndalsnes for at vi skulle bosette oss der, var ikke til å tenke på. Og det gjorde ikke saka lettere at veiforbindelsen mellom Spjelkavika og Åndalsnes var temmelig elendig – ja, den var vel nærmest som ingen veiforbindelse å regne for i det hele tatt. Hvis det nå likevel hadde vært Åndalsnes som ble valgt, ville mest sannsynlig hovedkontoret til Stokke ligget i Romsdal og ikke på Sunnmøre.

I og med at det var kommet ei jente inn i bildet, kan det hende at Stokke var begynt å få øynene opp for at Spjelkavika ikke lenger var en fullt så hjelpeløs plass som han først hadde ment.

For eksempel hadde bygda allerede et fruktbart industrimiljø. Og i forhold til mange andre 49 4 – Slik jeg husker det

bygder i landsdelen lå den tross alt gunstig til når det gjaldt forbindelse til omverdenen.

Noen kommunal eller annen offentlig kontakt og støtte var det ikke snakk om for de to unge møbeltapetsererne. Det var ingen som offisielt ønsket dem velkommen eller på annen måte sa fra om hvordan det ble sett på at de to foretaksomme ungdommene ville gå i gang med noe.

Støtteordninger av ett eller annet slag fantes ikke, de måtte bare klare seg på egen hånd så godt de kunne.

– Og jeg hadde et visst inntrykk av at de som satt i styre og stell i kommunen, var litt skeptiske til at to sånne galninger som oss skulle slå oss til i Borgund. Vi kunne fort bli en offentlig byrde ...

– Men penger? Litt penger måtte dere vel ha?

– Jeg for min del, sier Georg, fikk låne to tusen kroner i Sunnylven Sparebank med far min som kausjonist. Det var alt.

Men mer skulle det visst heller ikke til. Nå var det opp til det de to klarte å produsere i Erik Foss si enkle trebygning oppe ved Demmå.

50

På Demmå

Ja, så står de der, klar til å ta imot ordrer de to, Bjarne Møller 27 år og Georg Stokke 21 år. Vi er kommet til august 1932, firmaet er etablert og kunngjort som Møller & Stokke. De to inne­haverne står der med tang og hammer, en trø­symaskin og det som ellers var nødvendig for å stoppe en stol.

Det som var nødvendig for å få det til, men heller ikke noe mer.

Jo, forresten nokså mye mer. De hadde nemlig en sann rikdom av pågangsmot og optimisme.

Også en passelig porsjon ungdommelig besettelse og ærgjerrighet og lyst til å få til det de var gått i gang med.

– Jeg tror at Bjarne Møller var den flinkeste håndverkeren av oss, sier Georg Stokke, seksti år etterpå. Helt sikkert var han det, med lenger erfaring og større innsikt i håndverket.

Derimot kan de som har kjent Georg Stokke noen år, gå god for at det var han som var den mest oppfinnsomme når det gjaldt forretningsdriften. Det var han som hadde ideene og vyene.

Så de to utfylte hverandre. Til sammen hadde de passelige doser av det som skulle til både for å få gjort en skikkelig håndverksmessig jobb og samtidig ha et våkent blikk mot nye oppgaver og måten å løse oppgavene på.

51

Og gjøremålene fikk de litt om senn. Folk var begynt å få seg lenestoler og til og med en sofa, noen skulle ha seg splitter nye, noen ville heller trekke oppigjen og sette i stand gamle og nedslitte. Hos Møller & Stokke kunne de få gjort begge deler.

– Men den aller første jobben som var litt mer enn en og en stol, kom fra sjefen på Spjelkavikruta, han Bigton, kan Georg huske.

En av bussene i selskapet skulle ha nye seter.

Om det var en gammel buss som skulle fornyes eller en nyinnkjøpt en som ikke var komplett med seter, erindrer ikke Georg, og det spiller heller ingen rolle. Bigton bestilte i alle fall femti seter. Materialet var ekte hud, sydd med synlige rifler som dannet kanaler med innlegg. Selve setene og ryggene lå på trerammer, solide og sterke greier som varte bilen ut.

– Vi forlangte seks hundre kroner for jobben.

Bigton prutet, men vi ga beskjed om at det fantes ikke prutningsmonn, og vi fikk pengene.

For de to i verkstedet ved Demmå ble dette et storarbeid og en milepæl. Men de første månedene etterpå gikk det ellers temmelig tregt, sant å si. Det var visst for få som visste om dem, de var for lite kjent. Og allikevel løp det inn en og annen bestilling. Så da det første arbeidsåret var omme, viste det seg at de hadde solgt for fem og et halvt tusen kroner. Først og fremst var det salg av en enkelt modell armstol med stoppet rygg og sete som lå bak tallet. Stolen gikk for førti kroner fra produsent.

Og nå blir oppdragene flere. Selv om det ikke var så flust med penger blant folk flest, så var det alltid noen som hadde spart seg sammen såpass mye at de kunne betale for en lenestol eller to som de hadde lyst på. Det var flere og flere som så seg råd til en 52

sofa også. I alle fall blir det nå så mye å gjøre at de to igang­setterne ikke rekker over alt alene.

En dag kom Georg i snakk med to unge gutter fra Spjelkavika, Daniel Myren og Hans Aasen. De hadde vært ute og fisket på fjorden, og Georg penset fort samtalen inn på at det var vel ikke særlig fett et levebrød det kunne bli av den fiskingen, sjansebetont var det i høy grad også. Ja, det var de to ungguttene enige i. Og da Stokke bød dem arbeid hos seg og Møller, takket de ja.

Dette var de to første ansatte, og de var til­knyttet bedriften resten av sitt yrkesaktive liv begge to. Da de to første begynte, kunne Møller & Stokke tilby dem 20 kroner for uka og en arbeidsuke på 48 timer.

Det var pålitelige og lojale folk de hadde fått i sin tjeneste. Gode representanter for arbeids­stokken på denne tida og i de nærmeste åra, folk som var vant med å arbeide og som satte sin ære i å gjøre en skikkelig jobb. Mange av dem tilhørte kristelige miljø, de var de flittige, stabile folka som industrien på Sunnmøre nøt godt av og var avhengig av fra 1930-årene og i flere tiår fremover.

Med fire mann i aktivitet i lokalet i huset ved Demmå, begynte det allerede så smått å bli for fullt og for trangt der. Og ettersom de nå i løpet av et par år hadde sett at det stadig gikk fremover med den vesle bedriften, var det like godt å se seg om etter et annet sted å være.

Men hvor var det husrom å få til møbel­bedriften.

Nei, si det.

53

I Myrabakken

Kanskje var det like greit å bygge selv, bygge og eie?

Georg Stokke henvendte seg til sin svoger i Myra, skomakeren i Spjelkavik, Johan D. Myren, gift med søstra Synnøve. Han var grunneier og kunne kanskje avse en tomt?

Det kunne Johan Myren godt tenke seg. Firma Møller & Stokke fikk kjøpe en teig nede ved riksveien ved foten av Myrabakken. Utpå året 1936, etter litt over tre år på Demmå, var de i god gang med å bygge eget fabrikklokale. Bygningen står ved den gamle Myrabakken ennå. (Vi må nesten si «gamle» Myrabakken, for veien er omlagt nå og går på andre sida av fabrikken.)

Fabrikken er forlengst solgt og på andre hender enn Georg Stokke sine. Men det er fremdeles han som vet mest om bygningene, han har fulgt dem fra første fjøl så å si, og til da Møller og Stokke tolv år etter forlot dem og flyttet opp på Moa. – Ja, du ser, begynner Georg, da vi en juliettermiddag har tatt turen til Myrabakken, at det er to byggetrinn på denne fabrikken. Det første er det som ligger på langs av den gamle riksveien.

Inngangsdøra, som vi bare kan se avtrykk av i veggen, snudde ut mot veien, for du vet at den 54

gangen brukte man å snu seg med front mot ferdselen.

Bare et par år etterpå fikk bygningen en ut­videlse bakover – eller østover – slik at den ble dobbelt så stor som opprinnelig. Dermed ble tomten totalt utnyttet.

– Det gikk faktisk ikke an å gå rundt bygningen uten å stige på svoger og søster mi sin eiendom. Men du vet det var ikke så strenge krav til naboavstand og slike ting den gangen.

Mens de oppe ved Demmå hadde holdt til med alle gjøremål i ett og samme lokale, kunne de nå splitte arbeidsprosessen opp i avdelinger.

Egen avdeling for trebearbeiding fikk de også.

Dette var arbeid som tidligere oppe på Demmå var overlatt til Løndal.

– I Myrabakken fikk vi plassert alt som hadde med trebearbeiding å gjøre i første etasje. Der drev vi også med polstring og stopping, forteller Stokke. Lakkering og pussing og annen ferdiggjøring fant sted i andre etasje.

I østenden bygde de på en liten avdeling i mur, og der hadde de tørkeri for trevirket som skulle benyttes i produksjonen. Det var særlig mye bjørkeplank som ble brukt. I krigsårene var det faktisk ikke annet trevirke de hadde å hjelpe seg med, og den situasjonen var uforandret til lenge etter krigen. Og innen den tid hadde Møller & Stokke vokst ut av fabrikkbygningene i Myrabakken.

55

Fare for brann

– Det som kanskje er det rareste med disse bygningene, sier Stokke, da vi er i Myrabakken, det er at de aldri brente ned – enda de lå i Spjelkavika! Du vet at det var kanskje ikke så rart at det av og til tok fyr i disse småindustri­bedriftene rundt omkring på bygdene. De var plassert i låver og sjøbuer og alle slags andre uthus, i kjellere og på loft, og ingen av lokalene var i grunnen beregnet til formålet. Det elektriske opplegget var det så som så med, slukkeutstyr og forholdsregler manglet.

Her i Myrabakken var det, så vidt Georg Stokke husker, tre virkelig alvorlige tilløp til brann så lenge Møller & Stokke holdt til her. Alle ble slukket, nærmest ved hell og god lykke.

Det første tilløpet skjedde i avdelingen for trebearbeiding i første etasje. Her stod det en svær ovn som en av karene på avdelingen som kom ekstra tidlig på jobb, hadde til oppgave å fyre opp med ved, straks han kom om morgenen. Den kunne bli ganske fort svært varm denne ovnen, og en dag hadde karen lagt ekstra mye innpå før han måtte et ærend opp i andre etsje. På en spiker på en takbjelke hang det en overall ned mot ovnen. Mens mannen var vekke, tok overallen fyr. Den tok kraftig fyr også, og 56

varmen begynte raskt å spre seg til takbjelkene.

– Heldigvis var det en av dem som arbeidet i polstringsavdelinga som hadde sett feil på klokka og kom på jobb en time før han egentlig skulle. Og det ble redningen. Mannen greip ei bøtte med vann som til alt hell sto i nærheten og kylte den opp i takbjelkene. Og faktum var at han greide å slukke brannen.

– De svartbrente bjelkene og takborda øksa vi og høvla av den verste soten på, og så var det bare å fortsette å arbeide med møbler. Det andre branntilløpet var i andre etasje. Og da også var det en fyringsovn som ble for varm. Lakkrester og dekkpapir som lå i nærheten tok fyr.

En dag det hadde vært ekstra god trekk på kullet vi fyrte med, sa det pang.

Til alt hell hadde de på det tidpunktet an­skaffet seg noe så moderne som et skumsluknings­ apparat. Det var det noen som hadde åndsnærværelse til å gripe etter og få det tømt over det som brente, og flammene ble kvalt.

Den tredje gangen tok det fyr i lakkrester på treverket i nærheten av en maskin. Der sto det også et hundrekilos lakkfat, og dermed kunne det ha endt med katastrofe hadde det ikke vært for rådsnarheten og styrken til en av karene på avdelingen. Han klarte å løfte det tunge fatet og fikk lempet det inn i et annet rom. Stor røykutvikling ble det, og det kom en god del skade på de halvferdige møblene i produksjonssalen, men noen videre utvikling av brannen var unngått.

Da det etterpå ble holdt takst og undersøkt hva som var årsaken til brannen, kom lensmannen til den konklusjon at det hadde stått en metallbolt i en motorreim, og når den bolten 57

hadde tatt borti muren ved siden av, hadde det oppstått gnister. Dermed var årsaken klarlagt og alle var tilfreds.

Men branntilløpet skulle litt senere vise seg å få en litt annen forklaring. Soknepresten i Borgund møtte en dag opp hos Georg Stokke med følgende beskjed: En mann i sognet hadde fått det litt vondt for denne saken. Til slutt måtte han til presten, og der hadde mannen åpenbart at det var han som var opphavet til det som kunne blitt en katastrofe for fabrikken. Det var nok ikke bolten i reimlåsen si skyld, men at mannen hadde tent seg en røyk i rommet som var så fylt av lakkdamp. Dermed så small det.

Ellers var det stort sett ikke så særlig grundige kontroller som ble gjennomført verken av det branntekniske, det bygningsmessige eller det elektriske anlegget. Et tydelig utslag av det var at i Borgund kommune var det samme mannen som var everksjef og reguleringssjef, samtidig med at han skulle holde øye med de elektriske installasjonene både privat og i bedrifter.

– Så det var billig administrasjon, kan Stokke slå fast.

En dag kom denne gode og allsidige representanten for kommunen og skulle ta en liten sjekk på hvordan det sto til med det elektriske opplegget i fabrikken i Myrabakken. Han kikket inn i sikringsskapet også naturligvis, og da han oppdaget at det sto en stålspiker gjennom begge hovedsikringene, ristet han på hodet og sa: – Nei, det e no ikkje heilt lovlig ditta der.

Dåkke må ikkje bruke så grove spikrar! Men noen tiltale utover dette ble det ikke.

58

Georg Stokke i sin fagre ungdom.

59

Sentrum av Spjelkavika omtrent slik som den unge Georg kunne ha opplevd stedet aller første gang han var her. Alt forandret seg langsomt på denne tiden. – På venstre side av riksveien er det først skomakerverkstedet til Johan Myren vi ser, det er nå på Sunnmøre Museum. Deretter følger den såkalte «Gamlesmia», som er revet, så kommer handelslaget (som nå er Spjelkavik Fargehandel), så kommer Indreberghuset (som før var hotell ved korsveien på Skodje), og endelig ser vi Myrstad-huset, bygd i 1910 og revet 1979. På høyre side av veien har vi nærmest oss et lite hus som tilhørte et andelsmeieri. Husa bak tilhører Spilkevig’s Snøre- Not- & Garnfabrik AS. På tomta i bildets nederste høyre hjørne ble Ørstenvik-huset bygd fire-fem år etter at bildet ble tatt.

Blant personene på bildet mener kjentfolk å kunne kjenne igjen skomaker Johan Myren, Sigurd Liljedahl, som flyttet til Amerika like etterpå, og trønderen Skjånes, som var bestyrer på handelslaget.

Foto: Bastian Spjelkavik.

Garn- og notfabrikasjonen har lange tradisjoner i Spjelkavika og var en vesentlig del av næringslivet i bygda alt fra tidlig på 1900-tallet. Bildet er riktignok tatt så sent som i 1953, men skal likevel være med her for å fortelle om denne siden av industrireisningen i Spjelkavika, lenge før Georg Stokke var kommet i gang med møbelproduksjon. Og til tross for alt som fantes av virksomhet i bygda, kalte den unge Georg Spjelkavika for en hjelpeløs plass. – Notanleggene er, regnet fra venstre: Sunde & Bakken, Brødr. Sunde, Spilkevig‘s Snøre- Not- & Garnfabrik.

Foto fra Aalesunds Museums bildesamling.

Neste side: Det første bedriftsbildet fra Møller & Stokke. Bjarne Møller i stolen til venstre, Georg Stokke til høyere i en likedan stol.

Stående bak: Hans Asen (til venstre) og Daniel Myren.

62

63

64

Utsikt østover mot Spjelkavika fra lufta i 1938. I forgrunnen ser vi Kanalen slynge seg mot slusa der vatnet går inn i røret som står i forbindelse med kraftstasjonen vi skimter til høyre.

I midtgrunnen ligger Lillevatnet og bakenfor det igjen Brusdals­ vatnet. Ved nærmeste enden går det så vidt an å oppdage huset på Demmå, der Møller & Stokke startet virksomheten i 1932.

Foto fra Aalesunds Museums Bildesamling.

65 5 – Slik jeg husker det

Øverst til venstre: Erik Foss. Øverst til høyre: Rasmus Langeland. Foto: Kjørstad.

Til høyre: Den første fabrikken til Møller & Stokke ved foten av Myrabakken. Slik så den ut like etter nyefabrikken på Moa var tatt i bruk, bildet er nemlig fra 1953.

Foto fra Aalesunds Museums bildesamling.

Bilde s. 68 og 69: Fotografering i en pause på Møller & Stokke i Myrabakken. Takket være iherdig innsats av Peder Nedregaard har det vært mulig å identifisere nesten alle, og de er fra venstre: Alfred Holkestad (med dress og sixpencelue), Paula Olsvik (med ryggen til fotografen), Per Wick (til høyre i døråpninga), Nelly Olsvik, Nikka Forøy (sittende), Ingrid Olsvik, Mary Blindheim, Bjarne Rødset (bakerst mot vinduet), Annemor Solberg (sittende), Ester Blindheim (sittende), Randi Myren, M. Grytebust (bak), Lars Rødset, Bjørg Røssevoll, Arnt Lande, Knut Myren (oppe til høyre).

66

68

69

Ti mil jute

Grunnen til at det var nødvendig å forsterke disse hovedsikringene med spiker, var at det stadig øket på med større og mindre maskiner.

Og det var sikkert ikke bare i Myrabakken dette var et problem. Når det elektriske anlegget var for svakt i forhold til det maskinene krevde av strøm, røk sikringene villig vekk og folket ble lei av å holde på å skifte dem. Men faren for varme og brann i opplegget var selvfølgelig desto større.

At maskinene surret og gikk var ellers et godt tegn på at fabrikken var i fremgang. I løpet av de sju–åtte åra fra starten i 1932 var arbeidsstokken kommet opp i om lag førti. Det vil si at Møller & Stokke var blitt en arbeidsplass å regne med i Spjelkavika og i Borgund kommune i det hele tatt.

Men så kom den 9. april 1940. Norge var i krig og mye ble forandret.

– Ja, mye ble snudd på hodet, sier Georg Stokke, som da var blitt 29 år. – Etter hvert ble det sannelig ikke vanskelig å bli av med produktene våre. Det som nå ble det store problemet var å skaffe tilstrekkelig med råstoff.

Om en stund sto de i en situasjon som var stikk motsatt av den de var vant til tidligere og 70

omvendt av situasjonen nå for tiden. Det ble stor rikelighet på penger og stor kjøpekraft, men de hadde ikke varer å selge.

Og nå inntraff også den merkelige affæren med det kolossale partiet jute. Det får stå som et eksempel på en pussighet fra denne tiden og som en påminnelse om at det av og til er nødvendig med en smule hell i forretningslivet. Eller er det rettere å si at det var forretningsteften som kom Georg Stokke og fabrikken hans til gode?

Hvorom allting er så hadde det seg slik at tidlig om våren 1940 kom ålesunderen, handelsmann og agent Anders Berset til Georg Stokke og sa at han hadde et parti polsk jute å tilby ham.

Og hvis han var snar å bestemme seg og kjøpte hele partiet, skulle Berset ordne en svært gunstig handel.

– Men det var en kolossal mengde jute, hele hundre tusen løpemeter i dobbel bredde, det vil si 1,80 meter bredt. Hva i all verden skulle vi med så mye? Det ville gå ei årrekke før vi hadde fått brukt den opp.

Stokke slo til, og ut på høsten 1940 kom juta.

– Tenk deg fjeset mitt ved synet av den uoverskuelige mengden jute ute på Stornespiren!

Hundre tusen meter, det vil si ti norske mil, det, med jute. Vi kunne strekke den ut i en sammenhengende remse fra Spjelkavika til langt forbi Måndalen!

Ikke var juta assurert heller. Den bare lå der og gjorde mye av seg og var som et hav til å drukne i.

Men det skulle snart vise seg at juta kom til god nytte. Så den ble brukt i møbler gjennom hele krigen og ikke bare til stopningsmateriale, 71

en del av den ble farget og brukt som møbeltrekk.

– Det var til og med en del av den som ble brukt til klær, påstår Georg.

Som en avveksling til juta ble det brukt papirstoff til trekk, vevd hos O.A. Devolds fabrikker i Langevågen. Georg Stokke hadde tatt kontakt med fabrikkeier Reidar Devold og hadde fått ham på troen til å prøve med papir. Et annet produkt fra samme fabrikk som Georg ga til­ skyndelse til, var shoddy brukt som møbelstoff.

Ingen av delene ble noen langvarig suksess og var i grunnen ikke noe annet enn episoder i en vanskelig og heldigvis forbigående tid.

– Men det hadde vært artig om vi kunne få tak i et salongmøblement som var trukket med papirstoff, sier Georg Stokke nå. – Sikkert hadde det blitt en godbit for et møbelmuseum. Det er bare det at de som hadde slike møbler, har vel for lengst slitt dem ut. Du vet, det som var laget av papir, var ikke noe evighetsstoff akkurat.

72

En handel i Mauseidvågen De første etterkrigsårene ble en oppbruddstid på så mange felt. Den viste seg blant annet i det at folk begynte mer enn noensinne å flytte fra landsbygda og inn til byer og tettsteder. Inne i fjordene på Sunnmøre og ute på kysten ble fjellgårder fraflyttet og utøyer lagt øde.

På Knutbruket på Stokke er det Inge, den fem år eldre broren til Georg, som blir den som har garden. Men i 1946 flytter han derifra, livet var blitt for tungvint og hardt der oppe. Han slo seg ned på Furneset i Mauseidvågen.

Akkurat dette høres ikke ut til å ha noe med Georg Stokke å gjøre som på denne tiden er i full aktivitet så å si dag og natt på møbelfabrikken sin i Spjelkavika. Men det har det allikevel.

Saken er nemlig den at han hadde ikke så liten bekymring for hva som skjedde med Stokke og bror sin der inne. At de kom til å holde ut noe særlig lenger hverken han eller andre i lignende situasjoner, holdt Georg for å være svært tvilsomt. Og da han i 1945 fikk nyss om at det var et gardsbruk til salgs på Furneset på Sula, dro han dit for å se om det var noe å kjøpe og tilby bror sin.

– Det var til og med måneskinn den kvelden seint på høsten, husker jeg. Den gamle Adleren 73

min hadde stått demontert i ei garasje under krigen, nå var den på veien igjen, over Vegsundbroa og utover Sulalandet.

Før klokka ti var handelen avgjort. Og Georg kunne få istand en avtale med bror Inge så han kunne forlate Stokke og flytte til Furneset. Året etter kom så Inge og kona Anna (fra Flisneset) til Furneset. Anna døde i 1979, men Inge bor der ennå, med de to døtrene sine og deres familier som nærmeste naboer.

Dette var i en periode da mange bruk skiftet eier. Og det var vel helst kjøpers marked, som vi sier nå for tiden, for det var rimelige priser man opererte med.

– En slektning av oss innenfra fjorden kjøpte gard på Hatleholen, forteller Stokke. – Noen inne fra Naustberget hadde tidligere kjøpt gard på Flisneset, og folk fra Lundaneset kjøpte på Eikenosen.

– Du vet, føyer han til, de hadde rikelig med penger disse knabbane fra fjordgardane. Det de til vanlig hadde å gjøre med av penger, var helst dem de hadde i banken. Dem så de til en gang for året, og da hadde som regel summen vokst!

Gardskjøpene og flyttingen er, som allerede antydet, en tendens i tiden. Og hvis vi vil, kan vi også se tydelige tegn i dem om en annen måte å leve på enn før. En måte som til og med har en viss innflytelse på den som skal produsere møbler.

Georg Stokke sier det slik: – Vi var blitt latere og var begynt å sitte mye lenger pr. dag.

Folk flest arbeidet ikke lenger så store deler av døgnet. Og med etterkrigstiden fulgte også mer 74

husrom til hver familie. Begge deler virket befordrende på forbruket av møbler.

Og hva mer som viste seg i denne tiden: Møbler var ikke bare bruksgjenstander. De skulle ha stil også, og følge motene. De skulle ikke først og fremst bare vare. Det var ikke bare en liten overklasse som kunne tillate seg å bli lei av et møblement og skifte det ut.

At en møbelprodusent skulle ha noe imot en slik utvikling, er nokså usannsynlig. Georg Stokke i Spjelkavika hadde det i hvert fall ikke.

Men forbindelsen fra folks gryende forhold til møbler og til handelen som Georg gjorde i Mauseidvågen i 1945 virker likevel temmelig tynn. Ja, den gjør det. Og likevel er der en sammenheng, et lite slektskap i den forstand at begge deler hører med til den nye tiden som fører med seg at Møller & Stokke sprenger seg ut av hylsteret i Myrabakken.

75

Fra ører til kroner, fra håndarbeid til maskiner – Georg Stokke, du har fortalt at de første som ble ansatt hos deg, hadde femtifem øre i timeslønn. Var det mye eller lite i forhold til det de kunne få i andre bedrifter?

– Det var vel noenlunde det som var vanlig, tenker jeg. De som var på Mittetfabrikken hadde visstnok fem kroner dagen, og det var regnet som svært bra. Hvordan det var med alminnelige arbeidsfolk på skofabrikken, vet jeg ikke. Men en som var modellør der, og som forresten nettopp hadde giftet seg, han hadde femten hundre i året.

Og det syntes vi var aldeles voldsomt.

– Er det organiserte folk det her er snakk om?

– På Mittetfabrikken var det mest organiserte.

Og da det i slutten av 1930-årene kom til en svær arbeidskonflikt der i garden, ble vi nok skremt av arbeiderorganisasjonene vi som så det utenfra og ante at det snart var vår tur til å komme i samme situasjon.

– Så det var ikke organiserte folk du hadde i din tjeneste?

– Nei, i den første tiden ville jeg helst bare ha uorganiserte sant å si. Men da krigen var slutt, fikk organisasjonene en helt annen sterk stilling enn før, og de organiserte overtok på Møller & Stokke også.

76

I 1947 forlangte landstariffen for organiserte i møbelindustrien kr. 1,35 for timen. Og det ble vanlig med forhandlinger fra år til år om nye tariffer. Men sprangene i lønn mellom hver forhandling var ikke så store som nå for tiden, det kunne dreie seg om en femøring ad gangen.

– Jeg husker, sier Georg Stokke, at vi hadde en svær forhandlingsrunde i Oslo for å klare å få fem øre lavere tariff her hos oss enn i Rogaland.

Argumentet vårt var at det var så mye dyrere å frakte varene herifra – fordi vi i motsetning til Rogaland ikke hadde jernbane. Og det vant vi forståelse for.

I løpet av tiden som er gått siden Georg Stokke gikk i lære og startet med møbelproduksjon, har maskinene overtatt for håndarbeid.

– Ja, det var stort sett håndarbeid alt vi hadde for oss til å begynne med. Vi stod der hver på vår faste plass og utførte polstring og stopping og laget møblene fullt ferdig med hvert vårt sett håndredskap.

Men så begynte de mer og mer å dele opp­ gavene, slik at noen polstret, noen tok seg av stoppingen, noen monterte. De første maskinene var de som trengtes til trebearbeiding. Det var sånt arbeid som den første tiden på Demmå ble gjort av Løndal, men i Myrabakken ble også trearbeidet gjort i eget hus.

– Vi kjøpte et komplett maskinsett, fikk det levert av firmaet Falkenberg og betalte titusen kroner for det. Det syntes vi var nokså mye penger, og det var det i virkeligheten også i slutten av 1930-årene. Så den summen snakket vi om med ærefrykt i årevis etterpå.

Maskinsettet bestod av planhøvler og dimen77

sjonshøvler, båndsag, kappsag, sirkelsag, boremaskin og pussemaskin. De gjorde mye av seg i Myrabakken, og det var vel ikke så rart at sikringene røk når alle maskinene var i bruk samtidig.

Men om det var kommet maskiner i hus, var det fremdeles mye som var rent håndarbeid. Stopping og montering var hundre prosent håndarbeid, og det var det helt frem til like etter krigen.

– Først da fikk vi inn maskiner til hjelp i stoppingen.

På den tiden gjorde de et bra forsøk på rasjonalisering av et par av prosessene i møbelfremstillingen, nemlig tilskjæring og sying. Det hadde de til da vært vanlig at hver tapetserer både skar og sydde de sømmene som trengtes og satte på de besparingssakene som skulle til. Men dette ble nå overtatt av en syerske som sydde for alle tapetsererne.

– Den første kvinnelige spesialarbeideren hos oss var Elisabeth Westad, mor til Kristian Westad i Rønnebergfirmaet i Ålesund. Hun arbeidet på fabrikken til for noen ganske få år siden.

Fordi arbeidskraften var så billig som den var i den første tiden Møller & Stokke var i Myra­ bakken, tenkte de ikke så mye på rasjonalisering og mekanisering. Om det gikk med noen timer ekstra til et arbeid, så gjorde det ikke så mye. Om noen gjorde noe galt med en stol, gikk det an å gjøre oppigjen arbeidet uten at det gav seg utslag på prisen.

Forskjellen til i dag kan illustreres med det at skal du reparere en radio når timelønna er tre– fire hundre kroner, så lønner ikke det seg når en ny radio koster det samme som ei timelønn.

78

Men tilbake til rasjonaliseringen. Den begynte som sagt med syingen.

– Og da den viste seg å gi gode resultat, forsøkte vi å spalte opp og dele på de andre operasjonene også.

Det eneste som hadde vært spesialisert fra den aller første tiden, var snekkerarbeidet. Nå forsøkte de å gjøre polstringsarbeidet også til en spesialitet, til og med stykket de videre opp denne til fjærarbeid, til fasongarbeid og til vattering, slik at hver ansatt kom til å arbeide på et stadig mer avgrenset område. Det er i grunnen dette prinsippet som er blitt videreutviklet frem til i dag.

– Så mens vi alle i huset på Demmå og i Myrabakken hadde kontakt med og kunne håndfare de ferdige stolene og sofaene, så er det bare de aller færreste i bedriften som i dag er i befatning med de ferdige produktene.

– Og hele tiden er det snakk om bare stoler og sofaer?

– Ja, svarer Georg Stokke, det har alltid vært sitteredskap vi har konsentrert oss om helt fra den første start i august 1932. Bord og skap og andre møbler har vi overlatt til andre.

– Men da hadde det i denne forbindelsen vært snedig å sammenligne den første tidens produkt med det som blir laget av Stokke i dag.

Det er bare det at det viser seg ikke å være så like til å få tak i noe eksemplar hverken av de tidligste stolene eller sofaene. Men helt fritt er det ikke: – Inne på Håhjem står en av de alle første stolene – nypussa og polert. Vi fant den i et hønsehus i Spjelkavika for noen år siden.

79

På tur til Oslo

Det hendte rett som det var at Georg Stokke måtte en tur til Oslo. Men da var det nok ikke bare å hive seg ut på Vigra og sette seg på et fly.

Nei, først var det å komme seg til Åndalsnes enten med buss via Vestnes eller så kunne han ta båten fra Skansekaia i Ålesund og innover den lange Romsdalsfjorden til Åndalsnes. Så reisen var blitt ganske lang allerede før den lange togreisen oppover Romsdalen og nedover Gudbrandsdalen begynte.

Det mest forsonlige ved en slik reise for en travel forretningsmann, var at han kunne få tid til å tenke. Også kunne han kanskje i tillegg få snakket med folk som han ellers ikke hadde anledning til å treffe.

– Mang en gang hadde jeg hyggelige og nyttige samtaler på toget med industriledere fra Sunnmøre med mye større erfaring og innsikt enn jeg hadde. Det var stadig noe å lære, og reisetiden var ikke forgjeves under slike omstendigheter.

Og det var på bussen mellom Vestnes og Spjelkavika at møbelfabrikken i Myrabakken ble flyttet opp på Moa. I bussen ble i det minste tomtesalget ordnet med grunneieren og alt avtalt, uten særlig mange formaliteter. Og selgeren var Rasmus Langeland, bonde og eier av den 80

store Nedregarden, etter hvert også kjent som Langelandgarden, siden Rasmus kom fra Sunnylven og kjøpte Nedregarden i 1908. Langeland var i en lang periode, fra 1921 til 1945, stortingsmann, og han var statsråd i 1931/1933. Han engasjerte seg fullt og sterkt i samfunnslivet, samtidig med at han var en interessert bonde.

Før han kom til Spjelkavika hadde han arbeidet som lærer ved Stend landbruksskole utenfor Bergen, og han hadde vært ansatt ved Øystese meieri i Hardanger. Dessuten var han søskenbarn til Georgs mor, og det regnet man som bra nær slekt før i tiden.

Rasmus hadde fulgt våkent med i det som hadde skjedd med Georg og den virksomheten han stod midt oppe i. Og han hadde sett at fabrikkbygningene i Myrabakken var blitt for små. Det var nødvendig med utvidelser, men det var det uråd å få til i Myra så totalt som tomten der var utnyttet.

– Men der i bussen fra Vestnes, jeg tror vi var kommet til Tøssesvingen, der tilbød han meg en del av Moa, forteller Georg Stokke.

Foruten Ålesund kommune, som hadde kjøpt et stort område i 1917, det som i dag er Moa butikksenter, helsehus og kirkested, så eide gardene i Spjelkavika, Furmyra og på Åse teiger både sør og nord for riksveien. Dette var for det meste myr og ikke brukt til annet enn å ta torv til brensel fra.

– Du kan få overta Truskardammen, sa Rasmus til meg.

Og Truskardammen, den lå der første byggetrinn av Stokke Fabrikker ligger nå. Hvis vi skal bruke moderne betegnelser med utgangspunkt i 81 6 – Slik jeg husker det

situasjonen i 1992, så kan vi si at den lå i østenden av det butikksenteret som heter Moa Syd. Dette butikksenteret utgjøres jo av hele tidligere Stokke Fabrikker, og Truskardammen lå for enden av den eldste delen av fabrikken.

At den het Truskardammen kom av at det ble samlet tilsig fra myrene lenger nord på Moa i denne dammen. Og når de skulle treske korn om høsten på Nedregarden, brukte de vann fra dammen til å drive treskeverket. (Det sunnmørske ordet for å treske er truske, derfor Truskardammen.) Dammen hadde forøvrig forlengst utspilt sin rolle da Stokke ble tilbydd å kjøpe den.

– Rasmus Langeland var rimelig i prisen til å begynne med, og jeg slo til. Seinere da vi kjøpte mer grunn av ham og han så det gikk bra med oss, ble han atskillig stivere i prisen.

Da de nettopp hadde passert Skinstadreset og bare hadde siste etappe på bussreisen igjen, var saken avgjort. Resten av turen langs Brusdalsvannet satt de og så ut på kveldsmørket og lyttet til motorduren som Georg for sin del syntes hadde fått en optimistisk klang over seg. Og da de to skiltes og gikk hver til sitt i Spjelkavika, mente de visst begge at de hadde hatt en fin tur til Oslo.

82

På Truskar­ dammen og den nye fabrikken – Og nå, Georg Stokke, nå står vi på Truskardammen.

– Ja, men som du ser, er det ikke mye å se til den.

Nei, nå ligger den vel forvart under stein og asfalt, og som sagt, ved østenden av Stokke­ fabrikken eller butikksenteret Moa Syd. Det er så mye som har forandret seg i dette strøket i det siste at her knapt er til å kjenne seg igjen fra tiår til tiår.

Det var forresten ikke noe særlig som var igjen av Truskardammen da vi begynte å planere og gjøre klart til bygging, fortsetter Georg Stokke.

– Det var egentlig bare en liten sump igjen av hele dammen, et stort myrhøl og ikke noe mer.

Ut på høsten 1946 kom de seg i gang med arbeidet. Vei og vann måtte de sørge for å få ført frem hit selv i samarbeid med Eriksens Gartneri og Skofabrikken. Det stod ikke noen kommunal teknisk etat og la forholdene til rette.

– Myra angrep vi med handemakt så å si. Noen gravemaskin var ikke inne i bildet i det hele tatt.

Vi rigget oss til med en kran på en lastebil og tok opp myrjorda med grabb.

Deretter fylte de nedi stein og gjorde grunnen byggeklar. Molda ble kjørt ut til gardbrukere i 83

nabolaget på Langelandgarden og andre plasser.

– Men det var jo ikke til å unngå at det datt av en og annen moldklump på riksveien. Og da kom lensmannen med streng beskjed om at det var absolutt forbudt å skitne til veibanen og at vi måtte gjøre den rein etter oss.

I de landlige tilstandene som hersket i Spjelkavikstrøket i disse årene, gjaldt det for øvrig under arbeidet å ta hensyn til telegraf­ bestyrerens potetreit som lå mellom fabrikk­ tomten og riksveien. Og det var vel egentlig et rimeligere hensyn å ta enn det at det ikke måtte komme moldklumper på veien ...

Utover våren 1948 begynte endelig fabrikkbygningen, som Peder S. Blindheim var hovedentreprenør for, å vise i terrenget. Og etter hvert som lokalene ble noenlunde ryddige utpå seinsommeren, flyttet deler av møbelproduksjonen dit opp fra Myrabakken. Den 23. oktober regnet de fabrikken som ferdig.

Det var til og med en lørdag, og den dagen ble det holdt stor innvielsesfest for bortimot to hundre gjester. Festlokale: sadelmakerverkstedet i tredje etasje i nyefabrikken.

– Den som var til stede kommer aldri til å glemme det, sier Laura Vartdal, veteran på kontoret hos Stokke.

– Av fester er dette den største jeg for min del har opplevd, sier Peder Nedregaard.

– Ja, det var en bra fest, mener Georg Stokke også.

Men det var da virkelig noe å feste for. I sammenligning med lokalene på Demmå for bare seksten år siden, var nyefabrikken som et eventyr.

84

– Beste inntrykket av den gir en fyldig artikkel i Sunnmørsposten om den begivenheten det var å ta i bruk en slik arbeidsplass, sier Stokke. – Jeg hadde invitert Sunnmørspostens medarbeider Anton Iversen, han skrev så menn ikke bare om fiskeri, han var levende interessert i alt det som hadde med industri å gjøre også, han.

Georg Stokke har tatt vare på artikkelen, og han har helt rett, det var ikke så dumt å invitere Iversen. Her er noe av det han skrev: «Den nye fabrikken er et imponerende storbygg etter våre forhold. Sikkert en av de største nye fabrikkbygninger i vårt fylke, og det sier ikke lite når en tar i betraktning de mange svære fabrikkene som er kommet under tak her i distriktet i det siste.

Den ruver anseelig i terrenget der den ligger i Spjelkavikas vordende industristrøk, med den nye moderne skofabrikken som nærmeste nabo.

Sjølve fabrikkbygningen måler 70 x 11 meter, hertil kommer kontorfløya, som også inneholder leilighet, slik at hele bygningen har en samlet golvflate på 3 000 kvadratmeter.

Det er orden og plan som særpreger dette nybygget, i likhet med andre som er tatt i bruk i de seinere år. Det er ingen tilfeldig murkoloss med mange forskjellige arbeidslokaler. Det er system og plan i innredningen, fra innkjørselsporten til tredje etasje.

Det er slutt på den tida da en ødslet med kostbar tid og arbeidskraft med urasjonelle arbeidsmetoder og upraktiske arbeidslokaler. Ved en kombinasjon av praktisk sans og årelang røynsle har en funnet fram til metoder, som sparer arbeiderne for mange tunge tak, bedriften for unødig 85

sløsing med tid, samtidig som produksjonen økes til gagn for arbeidere, arbeidsgiver og samfunnet.

Det er særlig dette en legger merke til ved et besøk i Møller og Stokkes nybygg. Her er det gjennomført rasjonalisering i den beste mening av ordet. Ikke slik at det går utover hverken de estetiske eller sosiale krav, men ved å ta rettferdige omsyn til disse faktorer. Heile den kompliserte arbeidsprosess, som ligger bak lenestolfabrikasjonen, er tilrettelagt og ordnet på rasjonell og arbeidsbesparende måte.

Råmaterialene kjøres inn midt på langsiden av fabrikken, kappes og ordnes like innenfor døra, videresendes til de to tørkekamrene, og herfra transporteres materialene på vogner eller heis til de forskjellige avdelinger i den store fabrikken.

De ferdige produktene samles etter «løpende båndprinsippet» etterhvert i lager og pakke­ rommet, hvorfra de sendes ut på markedet, til forskjellige kanter av landet.

Det er store, lyse og trivelige arbeidslokaler over alt i fabrikken. Lyset kommer inn fra begge sider av lokalene, og blir det aldri så lite skymt, sørger den elektriske rørbelysningen for at «dagslyset» fortsetter til arbeidstiden er slutt.

Bygningen er på tre fulle etasjer. I første har «grovarbeidet» innen lenestolfabrikasjonen fått sin plass. Dessuten fyrrom for sentralanlegget som sørger for for varme over alt. Det er et moderne anlegg som fyres for det meste av ved og avfall fra produksjonen.

Det fine ved dette anlegget er at det fyres automatisk med flis og spon fra et syklonanlegg. Det vil si at i sadelmakerverkstedet og i maskinhallen 86

er det montert et avsugningsanlegg for hver maskin, og dette går automatisk videre i store rør til fyrromet. På denne måten sparer en arbeiderne for unødig støv, noe som sjølsagt er av den største betydning for arbeideren som betjener maskinen.

Annen etasje er helt og holdent viet den maskinelle del av lenestolfabrikasjonen. Her står maskinene på rad og rekke i en kjempestor maskinhall. Det er for det meste nye og helt moderne spesialmaskiner.

I denne etasjen ligger også driftsleder- og tegne­­kontoret, hvor man klekker ut nye ideer og stadig nye finesser og forbedringer på møblene.

Tredje etasje er sadelmakerverkstedet. Den 70 meter lange salen er delt i to, og her blir så lenestolene og sofaene betrukket og finpusset og gjort klar for de tusen hjem.

Alle lokalene i fabrikken er malt i lyse og lette farger, og det later til at intet er spart for å gjøre det trivelig og hyggelig for arbeiderne. – Hvert rom er utstyrt med høgtaler og her får man musikk til arbeidet. Dessuten kan anlegget brukes til å gi beskjeder og ordrer til arbeiderne, hvor de enn er i fabrikken.

Bedriften har også strukket seg langt når det gjelder de sosiale krav en i dag stiller til et moderne industribygg.

I 1. etasje finner vi en trivelig og lys spisesal for arbeiderne. Den er utstyrt med småbord, og kan måle seg med nesten hvilken som helst kafe.

For å gjøre det ennå hyggeligere for arbeiderne skal spisesalen dekoreres. Det er Fagermo som skal gjøre dette, og han går i gang med det aller første.

87

Et tilstøtende kjøkken sørger for kaffe og middagsmat, alt etter behovet og ønske hos den enkelte arbeider.

I rommene ved siden av er det egen garderobe med vask for de kvinnelige arbeiderne, likesom også mennene har sin garderobe med vask og bad. Hver arbeider har sitt eget avlukke hvor de kan skifte klær før og etter spisepausene og ved arbeidstidens slutt.

Alt er smakfullt og praktisk innredet og betegner et stort framskritt når det gjelder sosiale og hygieniske forhold på arbeidsplassen. Hadde det bare vært slik på alle fabrikkene på bygdene.

Rett nok begynner det å komme etterhvert, men ennå finnes det mange eldre fabrikker, hvor arbeiderne sakner de mest nødvendige ting, både spiserom og vaskerom.

Møller & Stokke har i dag omkring 60 arbeidere i full sving. Men hva plassen og det maskinelle utstyr angår, kunne det gjerne vært 100.

Behovet for lenestoler og stoppede møbler i det hele later til å være meget stort. Produk­sjonen går unna etterhvert og blir fordelt med ca. 40 prosent på Vestlandet og 60 prosent på Øst­ landet.

Også i denne bransje er det mangel på arbeidskraft og mangel på råstoff. Hva det siste angår er det tilmålte kvoter, både når det gjelder trematerialer, møbelstoff, skinn og annet utstyr.

Men en forsøker etter evne og dele produksjonen så rettferdig som mulig.

Fabrikken leverer vanlige salongmøbler, lenestoler og sofaer i forskjellige typer, og har dessuten tatt opp en spesialgren, nemlig de patenterte soveinnretninger. De siste er blitt meget populære, 88

og er særlig etterspurt av folk som har små leiligheter.

Når det gjelder form og stil på lenestolene, er det store forandringer, og små forandringer gjøres stadig. En har inntrykk av at folk spør mer og mer etter bruksmøbler. De tunge og mer utstyrsmessige møblene er for upraktiske for det store publikum.»

– Enda er der mer, men det får klare seg med dette, sier Georg Stokke. – Og som du ser, ga de seg god tid i avisene før i tida. Reportasjen var en fin oppsummering av situasjonen på det tidspunktet.

Det var så bra saker dette at jeg husker det lå stabler av avisa i lang tid til utdeling på spise­ rommet, kommenterer Peder Nedregaard. – Jeg tror han Stokke må ha kjøpt restopplaget!

Den store innvielsesfesten var lagt til en lørdag. Mandagen etter var festlokalene ryddet og arbeidet var i gang. Vi er i oktober 1948, og det er fra da av vi skal regne at Møller & Stokke AS som bedriften heter, er å finne sør for riksveien ved Moa. – Men vi hadde på en måte tjuvstartet.

Jo, saken var den at like etter avtalen med Langeland var kommet i stand, hadde Stokke fått kjøpe et lagerskur som han satte opp midlertidig på en del av tomten. Han trengte nemlig plass til å oppbevare ferdige varer etter hvert som fabrikken i Myrabakken produserte. Der var jo plassen sprengt for lenge siden.

Dette skuret kjøpte han av Jacob Søreide, han som hadde hermetikkfabrikken Møre Preserving i Skutvika i Ålesund. Søreide hadde hatt bygningen stående på Langholmen borte ved 89

Langevågen på Sula. Nå ble den tatt ned, fraktet til Truskardammen og satt opp der.

– Det var det første huset her, bortsett fra låven og våningshuset på selve Moa gard på andre sida av vegen.

– Så det er i grunnen du og Jacob Søreide som er de egentlige grunderne i dette området?

– Ja, det mener jeg vi trygt kan si, slår Georg Stokke fast med et smil.

90

På tur til Amerika

Det var optimistiske tider for den nye fabrikken. Folk ville gjerne ha stoler og sofaer å sitte i.

De hadde fått plass i stuene sine til det.

På fabrikken måtte de øke antallet tilsatte. Nå var staben begynt å nærme seg hundre, og dermed var Møller & Stokke AS kandidat til å bli den største bedriften i Spjelkavika. Fremdeles var mye av produksjonen gjort som håndarbeid, særlig når det gjaldt polstring av stolene og sofaene.

– Det var faktisk slik i disse første etterkrigs­ årene at det var om å gjøre å stå på og produsere, sier Georg Stokke. Vi slapp å gjøre noen særlige anstrengelser med salget, det gikk formelig av seg selv.

Til og med til keiseren av Etiopia solgte Stokke møbler uten noe salgsapparat inne i bildet. Det skulle være et slags jubileum ved det keiserlige hoff og det ble kjøpt to hundre salonger. Georg Stokke hadde kommet i kontakt med direktør Udjus i Mosvold Shipping, som blant mange andre aktiviteter også drev møbelsalg i Addis Abeba.

– Udjus og jeg fikk invitasjon til å være med på jubileet, men jeg for min del var ikke modig nok til å ta laust. Først angret jeg litt på det, men skjønte det var bra jeg hadde holdt meg hjemme 91

da Udjus kom tilbake til Norge med sterk gulsott. Det hadde visst vært stor stas der nede med et to mål stort koldtbord!

Like etterpå fikk fabrikken en leveranse til Saudi Arabia. Den sendinga ble fortollet på den måten at det ble betalt pr kolli. Et temmelig stort antall salonger skulle sendes, og hvert kolli skulle inneholde fem salonger. Kassene ble derfor så store og tunge at de måtte snekres sammen på Skansekaia.

– Vi måtte sette pilarer inni så de ikke skulle knekke sammen, og for å flytte dem måtte vi til med kraner og vinsjer.

Dermed er vi kommet et drøyt stykke vekk fra Truskardammen. Vi er havnet ute i den store verden med møbler fra Spjelkavika. Men den som også kommer ut i verden, er Georg Stokke selv ...

– Du tenker på Amerikareisen min?

Ja, det er nettopp det som skjer i 1951, at han blir med på en studiereise til USA for å sette seg inn i amerikansk møbelindustri. Georg Stokke – «member of The Furniture Manufactures’ Association, Oslo, Norway» – deltar sammen med møbelprodusenter fra Østerrike, Frankrike, Tyskland, Sverige, Hellas, Danmark, Belgia og Nederland på en rundtur som starter i New York den 6. juni og ender samme sted den 13. juli. Fra vårt distrikt var også Olav Åslid med som representant for platemøbelindustrien.

I godt over en måned er de på farten fra stat til stat, fra by til by og besøker møbel- og trevare­ fabrikker. Turen var et ledd i den storstilte Marshallhjelpen, et amerikansk tiltak for å få Europa skikkelig på fote igjen etter krigen. Den ble av enkelte skeptikere til amerikansk politikk og 92

kultur kalt for propagandatiltak, og det var for såvidt ikke så lite reklame for den amerikanske måten å organisere arbeidsliv og samfunnsliv i Marshall-hjelpen. Det visste også de som var av gårde for å studere møbelindustrien. Men hovedsaken var at de lærte noe om bransjen som kunne komme dem til nytte i hjemlandet, for eksempel i Norge og Spjelkavika. Og det er ikke Georg Stokke i tvil om at han gjorde.

– På denne tiden lå amerikanerne langt foran oss. Bare måten de organiserte arbeidet i fabrikkene, var til stor lærdom for meg.

Uten at arbeidsdagen ble tyngre for arbeidsfolkene, klarte man ved å effektivisere arbeidsprosessene å få mer ut av hver time arbeid. De fikk se en vindusløs, men luftig, lys og trivelig fabrikk i Massachusets, og i samme fabrikk maskiner malt i lyse og lette farger for at de skulle gi positive utslag på produksjonen.

– For oss var dette nytt, det var første gangen vi så noe lignende, vi gapte litt og var imponert.

De hørte for første gang ordet «showroom», et lokale i tilknytning til fabrikken der produktene ble presentert og kundene tatt hånd om. Det var litt av et sprang fra dette til lokalet på Demmå i Spjelkavika, og det var ikke mer enn nitten år i avstand. Det var til og med siviløkonomer og andre universitetsutdannede folk som stod i ledelsen for fabrikkene.

– Dette var noe helt annet enn vi galningene fra avbygdene på Sunnmøre. Det vi kunne stille opp med, var i beste fall en skrøpelig middel­ skoleeksamen.

Georg Stokke kom svulmende av inspirasjon og med hodet fullt av ideer tilbake til Spjelkavika.

93

I hvor stor grad de kom til å gi seg utslag i driften av fabrikken, er ikke helt lett å måle. At de gjorde seg gjeldende både umiddelbart og etter hvert som tiden gikk, er ikke noe å diskutere.

– Rasjonalisering, aktiv markedsføring, effektivisering, planlegging – alt sammen lå nok i luften som en anelse allerede. På amerikaturen hadde jeg fått sett det i funksjon og forstod at dette var noe å lære av og leve etter om vi skulle klare å møte den nye tiden.

94

En lærdom fra Amerika Den nye tiden – eller rettere sagt de nye tendensene i tiden – ga seg til kjenne blant annet i at det var begynt å bli atskillig vanskeligere å få solgt produktene enn det hadde vært i årene like etter krigen. En stol var ikke lenger bare en stol, det ble stilt krav til design, stolene skulle passe inn i et interiør enten det var i et privathus, et kontor eller i en restaurant.

Og som Georg Stokke sier det: – Forhandlerene sto ikke i kø for å kjøpe av oss lenger. Klimaet var blitt hardere.

Alle konkurrerte med alle, den ene skulle være billigere enn den andre. Og til slutt var det fint lite å tjene.

– Det som hadde vært styrken vår, var god og billig arbeidskraft. Det var det vi klarte oss på.

Nå skulle det vise seg at dette ikke var nok.

Det var nødvendig å planlegge arbeidet bedre enn før. Og ikke minst å satse mer på produksjonsutstyr som han hadde sett var i bruk i Amerika.

– Men det var ikke like til å få tak i slikt utstyr. Det var så visst ingen vanlige handelsvarer dette dreide seg om.

Så skulle Stokke få nytte av lærdommen fra Amerika, måtte han selv sørge for at utstyret ble 95

laget. Og det ble det, selv om utstyret ikke alltid kom opp på amerikanernes tekniske nivå.

Men lærdommen fra amerikaturen viste seg ikke bare i produksjonen. I høy grad gjorde den utslag på holdningene til markedsføring også.

– Fra gammelt av forholdt vi oss til mange forskjellige forhandlere. Det var de som var kundene våre, og vi var sterkt avhengig av dem.

Først og fremst var det forhandlerne som stelte med markedsføring. På dette område hadde med andre ord produsenten lite å si.

– Jeg skjønte at vi måtte bli mye mer bevisst på hva vi holdt på med. Jeg hadde lært at ingen del av produksjonen kunne overlates til tilfeldighetene. Men det kunne ikke markedsføringen og salget heller, sier Stokke.

Dette er sånt som er selvfølgeligheter nå for tiden, nærmest banaliteter. Det var det imidlertid ikke den gangen, for omlag femti år siden.

Amerikaturen ble puffet – eller kicket som det gjerne heter i våre dager – som brakte møbelproduksjonen ut av det som Stokke mer og mer følte som en svakhet. Og når det gjaldt markedsføring, sto det særlig klart for ham at de her virkelig måtte ta alvoret fatt. Dette var et spesielt felt og totalt avgjørende for resten av bedriftens virksomhet.

– Nå nyttet det ikke lenger at markedsføring skulle være overlatt til en som hadde det som en bijobb på kontoret.

96

Møller & Stokke blir Stokke Fabrikker AS Det var i 1944 – for å være helt nøyaktig så var det den 2. januar det året – at Møller & Stokke som bedriften hadde hatt som navn fra begynnelsen av, et såkalt personlig selskap, ble omgjort til aksjeselskap. Aksjekapitalen var på kr. 50 000,–, likt fordelt på de to, Bjarne Møller og Georg Stokke.

Fem år senere skjedde en aksjeutvidelse, slik at aksjekapitalen ble fordoblet til kr. 100 000,-.

Fordelingen var nå 25 prosent på Møller og 75 prosent på Stokke. Kanskje er det ikke for mye sagt at vi i denne fordelingen kan ane at en viss dominans fra Stokke sin side hadde gitt seg til kjenne i kompaniskapet.

– Det er nok heller ikke til å stikke under en stol at jeg stadig sterkere begynte å føle på at vi tenkte i forskjellige baner. Bjarne Møller var mye mer orientert mot det håndverksmessige enn jeg, og han ville nok helst fortsette i de allerede oppgåtte spor. Jeg for min del var innstilt på industri og masseproduksjon. Det var bare i den retning jeg så noen fremtid.

Tydeligere og tydeligere kom det frem at det begynte å bli såpass stor avstand i tankegang og 97 7 – Slik jeg husker det

arbeidsstil mellom de to at kompaniskapet ikke var særlig fruktbart lenger. Bjarne Møller delte ikke Georg Stokkes vyer og planer om ekspansjon. Møller var tilfreds med en mye mer begrenset utvikling, noe som kunne bety at de skaffet seg et langt mindre hektisk liv enn Stokke la opp til om han skulle virkeliggjøre noen av sine visjoner. La oss si at Møller var tilfreds med tingenes tilstand kanskje allerede før bedriften var flyttet fra Myrabakken og opp på Truskardammen. Han kunne nok helst tenke seg at de fortsatte i gamlefabrikken og utnyttet mulighetene der så godt det lot seg gjøre.

– Men det var ikke slik jeg tenkte meg det.

– Det jeg også vil si, tilføyer Stokke, er at uansett så er ikke kompaniskap noen holdbar form for en industribedrift.

Det som nå skjer videre, er at Bjarne Møller trer ut av firmaet og Georg Stokke blir eneinnehaver. Vi er kommet frem til 1955.

Etter en sånn oppløsning er det lett for at det blir hetende at den parten som står igjen i bedriften, har presset den andre parten ut. Det fins et mer moderne og mye mer vulgært ord for det samme, nemlig at den ene part er skviset ut av den andre. Bjarne Møller skulle i tilfelle ha blitt skviset ut av sin gamle kompanjong Georg Stokke – Hverken ordet presset eller det andre ordet kan anvendes om oppløsningen av kompani­ skapet dersom vi skal holde oss noenlunde til de faktiske forhold, sier Stokke.

– Men du har jo nettopp skildret en tilstand som gir temmelig klart bud om at det var blitt vansker med samarbeidet mellom dere to?

98

– Ja, samarbeidsvansker ble det nok etter hvert.

Og det er vanskeligheter som jeg selvølgelig er villig til å bære min del av ansvaret for, jeg var tross alt en av partene.

Men Stokke mener det er tydelige og greie linjer i det som ble foretatt for å imøtekomme begge parters ønsker: Møller trådte ut av selskapet etter eget ønske. Aksjene hans ble innløst av Stokke.

Og i følge en skriftlig avtale datert den 23. juli 1955 skulle han oppebære en årlig sum fra selskapet frem til 1970.

– I stedet for den årlige summen ble vi imidlertid enige om at det skulle utbetales et beløp en gang for alle. Og før årets utgang, altså i slutten av 1955, ble pengene lagt på bordet.

Til sammen dreide det seg om 180 000 kroner, en sum som vi i dag, nærmere førti år etterpå, har vondt for å vurdere størrelsen av. Men det var i hvert fall en bra slump med penger. Til sammenligning kan nevnes at for å få opp nye­ fabrikken syv år tidligere, var det tatt opp et lån på 125 000 kroner. Fabrikken kom riktignok til å koste mer, men vi får likevel et innblikk i størrelsen på den summen Stokke betalte ut sin tidligere kompanjong med.

– Jeg mener i alle fall at jeg har gjort rett og skjell for meg, er Georg Stokkes videre kommentar. Og det var åpne og oversiktlige forhold i alt som ble foretatt i sakens anledning.

Fra 10. januar 1956 skiftet bedriften navn til Stokke Fabrikker AS. Og som sagt, fra nå av med Georg Stokke som eneinnehaver.

(I 1981/82 ble Stokke Industri AS etablert med ny konsernstruktur, som det heter.)

99

100

Bilde tatt fra lufta sommeren 1949 slik at vi ser i nordøstlig retning. Den knapt ett år gamle fabrikken til Møller og Stokke finner vi litt til høyre for midten av bildet, Skofabrikken rett bak.

Til venstre for Møller & Stokke, på andre sida av hovedveien, har vi de store flatene til Moa gard, med løe og våningshus for enden (til venstre) for den tydelig synbare aléen.

I mesteparten av det området bildet omfatter, har det skjedd en enorm utbygging.

På den tid bildet ble tatt, var dette Borgund kommune. Sammenslåinga av Ålesund og Borgund til Ålesund kommune skjedde formelt fra 1.1.1968, men et stadig nærmere samkvem hadde foregått i lang tid i forveien.

Foto fra Aalesunds Museums bildesamling.

101

Et lite blikk på produkt­ ene fra Møller & Stokke i den første tiden. Det er sikkert artig for flere enn Georg å se dem igjen. De fikk et nært forhold til stolene og sofaene når de sto og jobbet dem fram for hånd fra begynnelse til slutt. Det var mange håndgrep som måtte til før produktet var ferdig. Øverst har vi en lenestol fra det første året. På ett av bildene lenger fremme i boka sitter Georg i en nesten helt maken stol til denne, bare armlenene er litt forskjellige.

I midten: Modell «Haakon», en mektig populær stol fra 1948.

Nedenfor har vi en modell som slo svært godt an i 1950-årene, nemlig salongen «Kari» fra 1950.

102

Fabrikken var blitt tre år gammel da dette bildet ble tatt i oktober 1951.

Når vi ser igjen fabrikkområdet et par år senere, for eksempel på bildet på de to neste sidene, vil vi konstatere at det har foregått en del forandringer her på vestsida av bygningen. Og mye mer skulle komme til å foregå med tiden, især når vi kommer ut i 1970- og 1980-årene.

Den lave bygningen med mørkt tak til venstre, er det lagerskuret som Georg forteller om at han hadde fått kjøpe av Jacob Søreide og satt opp her som det aller første industribygg i området.

Foto fra Aalesunds Museums bildesamling.

103

Bilde over: Et bilde fra Georgs familealbum. Georg, Kåre og mor Johanne. Det er tidfestet til 1951 og Georg har skrevet under: «En lykkelig tid!»

Forrige side: Året er 1953, september måned, og vi befinner oss i fly i området omkring møbelfabrikken der industri og jordbruk møtes. I bakgrunnen runder Holsfjellet seg, og lenger bak og til venstre skuer vi innover Ellingsøyfjorden. Et flybilde fra samme posisjon i dag, førti år senere, ville vist et område med en helt annen slag utnyttelse av arealet.

Møbelindustrien som Georg har hatt sin innflytelse på, har vært en del av denne utviklingen og har satt sitt preg på dette strøket av Ålesund kommune.

Foto fra Aalesunds Museums bildesamling

Bildet til venstre: Georg fotografert på en av sine turer til Amerika, denne gangen i 1980-årene ved Niagara Fossen.

106

Et par produkter fra Stokke Fabrikker i 1960-årene som Georg hadde sin bevåkenhet over. Øverst til venstre: Suksesstolen «Combi Star» fra 1960.

Til høyre: «Swing Star» fra 1965. – Det var Arnt Lande som hadde vært designer, og Georg sier at det var det første produktet «vi tjente litt penger på!»

Bildet under: Stokke var tidlig ute med å utnytte fotografiets muligheter i reklameøyemed. Denne artige montasjen er det fotograf Arne Hagen som har stått for. Damen er på plass i en «Swing Star».

Det er stor flukt over dette bildet fra lufta over Lillevatnet for omlag femti år siden.

Igjen får vi under­ streket hvor flatt og fruktbart og romslig det var i dette strøket og at det ikke var noe dårlig valg Georg Stokke gjorde med å starte møbelfabrikken sin her. Nyefabrikken skinner lav og lys omtrent midt på bildet, litt til venstre for den noe høyere Skofabrikken. Legg merke til den spredte bebyggelsen til høyre for Lillevatnet, der det i dag er tett med hus i området som for enkelhets skyld kalles Fremmerholen.

Både her og i lignende boligstrøk har det vært et ekstra lovende marked for stol­ produsenter!

Foto fra Aalesunds Museums bildesamling.

Et dristig foretagende: Kåre (t.h.) har tatt med seg en «Swing Star» ut i det fri og oppnår den morsomme kontrasten mellom naturen og et industriprodukt som egentlig hører hjemme innendørs. Bildet, i all sin enkelhet, kan gi et aldri så lite vink om viljen til å eksperimentere og tenke i uortodokse baner. Det innevarsler også at Kåre har kommet med i bedriften for fullt. Mannen til venstre er en god Stokke-kunde fra Toronto, de Boers.

110

En hyppig kunde i banken – Når vi nå har snakket oss frem gjennom tidene, fra hendelse til hendelse, så kan man nok lett få det inntrykket at alt har gått så greit og knirkefritt hele veien. Men det må da ha vært vanskeligheter fra tid til annen?

Vanskeligheter, svarer Georg Stokke. – Det har ikke vært stort annet en vanskeligheter siden jeg begynte for over seksti år siden!

– Tenker du på økonomiske vansker?

– Ja, det også. Ikke minst økonomiske.

Stokke påstår at han syntes kreditorene pustet ham i nakken bestandig. Ikke før var han over den ene kneiken, før det var å begynne i motbakkene igjen. Og verst var det i 1938–1939.

– På konkursens rand, er det det du mener å si?

– Det ble i alle fall ikke nevnt konkurs som en realitet noen gang. Men det var vel tider jeg følte at nå var det like før, som for eksempel i den tida vi hadde fått opp nyefabrikken på Truskar­dammen og jeg like etterpå skulle utrede pengene til Bjarne Møller som skulle tre ut av selskapet.

Han klarte å gjøre opp for seg den gangen også, som han har klart det både før og senere.

Det er en gammeldags sunn arv dette å ville gjøre 111

rett og skjell for seg i økonomiske saker, gammel sunnmørsk pietisme kunne vi vel si. I det lange løp er det bare slike aldrende dyder som er gagnlige.

– I den tidligste begynnelsen var det ikke så mye vi hadde med banker og slikt å gjøre, forteller Stokke. – Vi fikk betaling i rede penger for det vi solgte av stoler, betalte ut lønninger og det råvareleverandørene skulle ha. Og så fikk vi vurdere hva vi skulle gjøre med det vi hadde igjen, hvis det var noe igjen. Og det var det som regel, litt var det igjen.

Etterhvert lærte han seg å ha med penger å gjøre uten å se dem. Men bare det å ta i bruk sjekker i stedet for rede penger, var å ta et steg inn i det nye og ukjente for den som ikke hadde vært vant med å se penger på annen måte enn som sedler i lommeboka eller opptalt i bunker på bordet.

Den aller første Stokke husker han fikk betaling av i sjekk, var gamle fabrikkeier Søreide, far til Jacob. Stokke var hjemme hos ham for å få oppgjør for en sofa og et lite bord.

– Søreide satt med en hatt bak i nakken og skreiv ut sjekken på en såkalt noiceless skrivemaskin. Tolv–tretten hundre kroner var det visst den lød på.

– Vi laget forresten et stort furubord til ham også som han skulle ha på landstedet sitt på Emblem. Men der inne sto det så tørt og varmt at plutselig en dag sprakk bordplata som et børseskudd!

– Et bilde som stadig står tydelig for meg, er at jeg som ung møbelfabrikant sitter med lua i handa utenfor kontordøra til en eller annen banksjef.

112

Jeg er nødt til å spørre om lån for å gjøre de påkrevde innkjøp til en serie stoler som skal settes i produksjon, og der sitter jeg og gnurer.

Hadde jeg hatt fem kroner pr time jeg satt slik, ville det blitt en anselig sum av det ...

I Privatbanken, som lå i Arbeidern og hadde adresse Lorchenesgata, men inngang fra Rasmus Rønnebergsgate, der sto det en blåmalt trebenk til bruk for kundene. Den begynte så smått å bli slitt i malinga, polert og blank var den blitt også.

– Antagelig er det jeg som har slitt og polert den benken mest av alle her i byen!

Det ble banksjef Erling Næss i Privatbanken Georg Stokke kom til å ha mest å gjøre med. Og det virket som om Næss hadde stor tillit til den ivrige møbelprodusenten, så et godt forretningsmessig forhold utviklet seg mellom de to, og Stokke holdt fast på denne bankforbindelsen så lenge banken eksisterte. Da den fusjonerte med Sunnmøre Kreditbank til Sunnmørsbanken, fulgte Stokke med over i den nye banken.

– At jeg var en hyppig gjest i Privatbanken, forhindret ikke at jeg i slutten av 1950-årene kunne låne penger i Industribanken, forteller Stokke. Jeg fikk det litt romsligere da en stund og slapp å renne ut i Privatbanken så å si dagstøtt.

De måtte ha blitt temmelig lei av fjeset mitt der ute, skulle jeg tro.

Men da han tilfeldigvis traff Næss en gang han var et ærend i byen, stoppet Næss og spurte: – Nei, men hvor er det blitt av deg da Stokke, jeg har ikke sett deg på en måned snart?

– Det virker ellers som du fikk anstendig behandling i banken, selv om du måtte gnure litt på blåbenken?

113 8 – Slik jeg husker det

– Ja, jeg oppførte meg anstendig selv også, vil jeg si, slik som folk flest gjorde den gangen. Når vi lånte, var det ikke mer enn vi kunne være noenlunde sikre på å klare å betale tilbake. Og når vi hadde vist at vi ville og klarte det noen ganger, hadde vi inngangsbilletten til et bra forhold.

Stokke mener at han i denne tiden virkelig lærte hva det vil si for et distrikt å ha en lokal bank. Banken kjente kundene sine, den visste hva de sto for og visste hva de var god for. Distriktets næringsliv var heller ikke mer komplisert enn at det gikk an å ha denne oversikten.

– Når du hadde et tiltak som du trodde var mulig å gjennomføre, så gikk du til banksjefen og la det frem for ham. Hvis han da ut fra sitt sunne vett mente at dette kan bli til noe, så sa han javel, du skal i alle fall få litt av det du trenger, og så får vi se etter hvert om du klarer forpliktelsene til å begynne med. Etterpå kan det kanskje bli mer ...

Men nå for tiden skal tiltakene analyseres og dissekeres, og det skal lages hundrevis av skrevne papirark med kurver og tabeller på. Og der­ etter skal hele saken sendes til et fjernt kontor i Oslo, for at det skal produseres enda noen flere hundre utredninger. Konklusjonen er dessuten som regel at det må gis avslag på hjelp til tiltaket, for det var noe som ikke stemte med læreboka og teoriene der.

– Men hadde det vært slik før i tida også, så ville det aldri ha blitt noen industri på Sunnmøre, slår Georg Stokke fast.

En sterk lokal bank med en ledelse som kjente næringslivet og folkelynnet var en livsnerve for Sunnmøre. Desto mer beklagelig var det at 114

Sunnmørsbanken forsvant, vel å merke sånn som den var i de beste årene av sin eksistens. At utviklingen i banken gikk i den retning som den gjorde på slutten, er en del av det tragiske bildet som skildrer de usunne forandringene som hadde skjedd.

– Det var ikke bare beklagelig at bankutviklingen tok den retning som den gjorde og at Sunnmørsbanken forsvant, det var den største ulykke som har rammet oss siden Svartedauden.

– Men, tilføyer Stokke, for å komme tilbake til min egen følelse av en nærliggende konkurs: Jo, det kunne nok i lange perioder kjennes som den lå på lur like rundt hjørnet. Det er bare det at der kunne suksessen også ligge. For veien er ofte meget kort mellom disse ...

115

«Stokke makes life worth sitting» Stokkegruppen har i dag sine to viktigste forretningsområder i produksjon av sitteredskap og produksjon av stoffet polyurethan som er basis for fremstilling av madrasser og møbeldeler («puter»). Polyurethan, madrasser og «puter» er konsentrert i Westnofa AS på Åndalsnes. Et tredje forretningsområde følger av at Stokkegruppen har kjøpt seg inn i Møremøbler, som ved siden av stoler lager bord til institusjoner.

Stokke Fabrikker på Håhjem – moderbedriften som det må være lov å kalle den – har imidlertid valgt å holde seg til sitteredskap. Og ikke for ingen ting er slagordet for bedriften: «Stokke makes life worth sitting». Her har man altså fulgt den linja som Georg Stokke slo inn på, og spørsmålet er på hvilket tidspunkt det ble bestemt at det utelukkende var sitteredskap og ikke bord og skap og andre møbler som også skulle komme fra fabrikken.

Georg Stokke svarer: – Så vidt jeg husker, var det vel ikke noen gang så lenge jeg satt ved roret alvorlig på tale å produsere noe annet enn sitteredskap. For allerede i 1930-åra, da vi begynte, var det faktisk nødvendig å spesialisere seg innen visse greiner av møbelindustrien. Stoler og sofaer, det er en 116

stor gruppe det også, egentlig altfor stor. I dag ville jeg ha smalnet det atskillig inn og sagt jeg ville lage en eller toppen to typer stoler.

– Men hva slags stoler skulle det være da?

– Det måtte være en god konferansestol og en televisjonsstol, og skulle jeg velge mellom disse to igjen, måtte det bli tv-stolen. Tenk på alle tv­ apparat som fins, og tenk på hvor ofte og lenge folk sitter foran apparatene. Hele familien sitter der, vet du, og skal slappe av.

– Men dermed har du røpet hemmeligheten at før du går i gang med å produsere stoler, må du ha god greie på levevaner?

– Ja, det er klart det er uhyre viktig å studere folks vaner og folks behov, i dag selvfølgelig mer enn da vi begynte, den gangen en stol var en stol og vi sa værsågod og folk kom og kjøpte.

Mer enn noensinne gjelder det å vite noe om de markedene man skal forsøke å komme seg inn på. Vi burde tatt lærdom av danskene: før de gjør noe som helst annet, går de ut og undersøker markedene og folks vaner i de områdene de har tenkt å eksportere varene sine, og så drar de hjem og setter i gang produksjonen, strengt innrettet på det de har erfaring for at markedet vil ha.

– Så vi må vite noe både om form og behov, det blir et stadig mer påtrengende krav, sier Stokke.

– Men den første tida, hvem var det som fant formen på de stolene dere laget? Var det du selv som sto der og fant frem til en fasong? Eller var det folk som kom og forklarte og sa at slik og sånn ønsket de at stolen skulle være?

– Det var nå først og fremst på langt nær de samme krav til design og utforming som det er i 117

dag, svarer Stokke. – Fantasien var den beste hjelper. Noen av dem som ønsket stoler, kom og tegnet dem opp på et stykke papir for oss, også diskuterte vi oss frem til det endelige resultatet hvis ønskene var litt for fantastiske og de trengte moderering.

Hadde noen vært så heldige å fått seg en tur utenfor Norges grenser, var det om å gjøre å bruke øynene og finne stoler og sofaer som det gikk an å tilpasse produksjonen i Spjelkavika.

Men å basere seg på innlån på denne måten gikk ikke i det lange løp, det var åpenbart.

De hadde nok vært borti arkitekttegnede stoler allerede i slutten av 1930-årene. Men det var først etter krigen at formgivning på møblene ble overlatt til arkitekter, designere eller hva vi helst skal kalle dem.

– Vi fikk rett etter krigen egen arkitekt i huset.

Det var Arnt Lande som hadde begynt å jobbe i fabrikken som vanlig arbeider først, men som så utdannet seg som møbeldesigner og ble i fabrikken til han gikk av med pensjon.

I den første etterkrigstida hadde – Møller & Stokke stor suksess med modeller som «Haakon» og «Per». Disse to og et par andre stoler mener Georg Stokke var ledende på markedet en stund.

– Trevirket hadde stort sett vært bjørk i krigsåra, og det fortsatte vi med i mange år etterpå.

Ved siden av Lande hadde fabrikken et nært samarbeid med arkitekt Bent Winge, kanskje best kjent i denne tidlige etterkrigsperioden for sine bondeinspirerte stoler. Dessuten kom flere designere på freelance basis til å bli knyttet til fabrikken i Spjelkavika. Og ideer, mer eller mindre ferdig utarbeidet, har i grunnen kommet inn 118

med ujevne mellomrom i alle år, noe til dels brukbart og noe absolutt ikke verdt å arbeide videre med.

– Men hva så med disse raritetene, disse sittegreiene som ikke ser ut som stoler og allikevel gir seg ut for å være det?

– Vel, da rykker du langt frem i tiden, det er der vi befinner oss nå det. Og dette har ikke jeg for min del brukt noe arbeidskraft på.

Det var i 1970-årene Stokke Fabrikker begynte å prøve seg med helt ekstreme modeller. For­ holdsvis forsiktig i begynnelsen med balans­ ty­pen, men så mer og mer utfrika, så sitte­redska­ pet til slutt så ut som en krysning mellom et klatrestativ i en barnehage og en istykker­bendet barkrakk. Georg Stokke kan fortelle at i dag er mange av disse modellene svært etter­traktet.

– Så det har i grunnen vært med hell dere har syslet med disse raritetene?

– De er ikke så rare som du tror, svarer Stokke.

– Først og fremst ville jeg kalle dem funksjonelle og som et resultat av studiet av folks sittevaner.

Folk sitter ikke så mye rett opp og ned på en stol som vi innbiller oss, de både henger og de ligger.

Modellene som Stokkefabrikkene er blitt kjent for i denne genre, er for det meste etter Peter Opsvik sine ideer og tegninger. Men som Georg Stokke uttrykker det: flere andre har sluttet seg til teamet. Og stolene er blitt klassifisert både som nyttegjenstander og som kunst.

På Radiumhospitalet er de til og med blitt brukt i terapeutisk øyemed. Jeg nevner akkurat dette med Radiumhospitalet fordi jeg tilfeldigvis kjenner litt til det fra min egen tid som pasient der tidligere ...

119

«Rovdyret angriper i strupen!»

Arne Seljeflot heter en mann, sousjef i Stokke Industri og medarbeider i bedriften siden 1960.

Han er sønn av Inga, søster til Georg, og han refererer gjerne replikken til sin onkel da det var konstatert at han hadde kreft i skjoldbrusk­ kjertelen. Georg brukte da et drastisk bilde om sin egen situasjon og spurte, myntet på den vonde erkjennelsen av at den fatale sykdommen var slått ned i ham: – Vet dere hvor rovdyret angriper byttet sitt, gutter?

Og han svarte selv: – I strupen. I halsen.

Det var når Georg skulle barbere seg om morgenen at kulen på høyre side av halsen generte ham mest. I flere år hadde den vært til stede som en irritasjon, men heller ikke stort mer. Utover høsten 1963 var den imidlertid blitt til så stor lidelse at Georg skjønte at dette var noe annet enn en kronisk plage. Og nå gikk han inn i en periode med en livstruende sykdom hengende over seg.

– Da det sto på som verst, regnet jeg ikke med at jeg skulle komme meg til hektene igjen i det hele tatt, sier Stokke. Og i alle fall hadde jeg ikke regnet med å kunne bli skikkelig arbeidsfør igjen.

Da han endelig kom seg til lege for å under120

søke kulen på halsen, viste det seg at den var ondartet. Selve kulen, eller svulsten som det er riktigere å si, ble fjernet på sykehuset i Ålesund.

Men da prøvene av vevet omkring dessverre ga mistanke om spredning av sykdommen, ble det øyeblikkelig søkt om plass ved Radiumhospi­ talet. Der fikk Georg Stokke seg et opphold på omtrent tre måneder.

– Jeg ble operert etter en statistikk ...

– Statistikk? Hva mener du med det?

– Jo, sier Stokke, jeg fikk først vite at det ikke kunne påvises sikre spor etter sykdommen i skjoldbruskkjertelen. Og så ble det sagt at det i sånne tilfeller som mitt likevel var tredve prosent sjanse for en negativ utvikling.

Det var ikke tvil om hva legene ville tilrå, nemlig at operasjon ble foretatt. Derfor var det han kalte det å bli operert etter en statistikk.

– Og det er virkelig ikke så lett å fremføre noen motforestillinger når man sitter overfor seks leger som alle kommer med samme anbefa­ lingen.

Selv om Georg Stokke langt om lenge overvant sykdommen og påkjenningen som fulgte med operasjonen, er han i dag nesten sikker på at om han hadde fått velge omigjen, ville det ikke ha blitt noen operasjon. Og selv om han kom seg noenlunde bra til igjen litt om senn, har han alltid siden blitt dragende med mén etter sykdommen og operasjonen. For så mye uerstattelig kroppsvev og muskler forsvant for godt under kniven. Det gikk som det gikk, Stokke er ikke den som surmuler og treger, men det hender nok at han tenker på det fra tid til annen. Uansett var tiden på Radiumhospitalet 121

på sin måte til lærdom og berikelse for ham.

Etter at de verste plagene av operasjonen hadde gitt seg, fant han ut at det gikk godt an å oppholde seg på hospitalet.

– Det er gale å kalle det ferie, men det var i det minste noe som lignet. Jeg hadde det fritt og omsorgsløst.

Når legekonsultasjonen var ferdig om morgenen, kunne han gå og komme som han ville. Så han streifet omkring både på Radiumhospitalet og i nabolaget og gjorde seg kjent med folk og forhold som han ellers aldri ville hatt tid til å komme i kontakt med. Han ville ikke vært Georg Stokke uten han hadde klart å vende sykehusoppholdet til noe positivt.

Den livstruende situasjonen han var i, demonstrerte det som er sikrest av alt, men som er så merkelig vanskelig å forsone seg med, nemlig det at livet ikke er fullt så selvfølgelig som du tror når du står midt oppe i det, frisk og aktiv.

Det er der bare uten videre, slik som luft og vann og naturen omkring oss er det. Inntil den dagen du må se i øynene at det ikke er sikkert det varer så lenge du hadde regnet med. Ikke ditt liv heller gjør det.

– Jeg skal ikke fare med store fakter om dette, men jeg får si det slik at jeg fikk anledning til å tenke gjennom sider ved tilværelsen som jeg ikke hadde hatt tid og fred på meg til tidligere. Jeg fikk gjøre et forsøk på å finne frem til det viktigste.

Det å få lov til å være aktiv og virksom ble noe av det viktigste. Å kunne bruke livet til å skape verdier i den tiden som er oss tilmålt, får en ny og naken realisme over seg den dagen du står 122

ansikt til ansikt med den trusselen som en drepende sykdom plutselig retter mot deg.

– Jeg vet ikke om det er rett å si at livet mitt ble så mye forandret etterpå i den forstand at det gikk an å se det på meg og livsførselen min. Men allikevel hadde sykdommen og sykehusoppholdet gitt meg en innsikt som bare sykdommen kunne gi.

Georg Stokke kom seg forbausende fort de første tre månedene etter operasjonen. Og i løpet av de neste to tre månedene var det også fremskritt å spore. Men så stagnerte det, og han ble gående og hangle et par år uten å være hverken skikkelig frisk eller alvorlig syk.

– Ja, jeg følte meg som en rekonvalesent hele tiden og var ikke særlig pigg, for å si det enkelt.

– Men du vil vel ikke klage over helsetilstanden slik den er i dag? Du springer jo til fjells med sønnesønnene like kvikk som tyve- og tredveåringer?

– Nei, sånn sett går det bra, svarer Stokke. Det var ringere for tyve år siden. At du skal komme deg til igjen, avhenger for en god del av viljen til å gjøre det også.

– Og den hadde du?

– Jeg må vel ha hatt det, da.

Det var så mye han hadde ugjort, syntes han, så mye han kunne tenke seg å være med på. Og han kom til å være med på det også.

Men det ble på en annen måte enn før. For nå hadde Kåre kommet inn i bildet for fullt og vist at han klarte oppgavene som ble pålagt ham. Han hadde blitt kalt hjem fra England og økonomiske studier der og måtte kaste seg ut i arbeidet med fabrikken i Spjelkavika.

123

I den siste tid har Georg Stokke fått anledning til å dyrke en av sine store hobbyer – maling. Her er han fotografert ved staffeliet på terrassen foran huset i Nedregårdsveien tidlig på sommeren 1993.

(Plaststolen han sitter i er selvfølgelig langt over flausenivå, men han har heldigvis mer eksklusive sitteredskap inne!) Foto: Rune Stokke.

124

Stokke Fabrikker sterkt utbygd og utvidet på området syd for riksveien ved Moa. Den delen som anlegget startet med i Georg sin periode, før Kåre overtok ledelsen, går inn som en beskjeden avdeling av fabrikkkomplekset. Nå er mesteparten av lokalene vekkleid til butikksenteret Moa Syd. Av Stokke-gruppen er det Stokke Industri AS som holder hus i den eldste delen av fabrikken. I bakgrunnen mellom fabrikken og sjøen, brer de seg ut markene på den omfangsrike Langelandgarden, som Georg fikk kjøpe tomt av for å bygge større fabrikk etter at fabrikken ved Myrabakken hadde blitt for liten.

På de neste to sidene: Westnofa Industrier AS, en del av Stokke-gruppen, på Åndalsnes med mektige romsdalsfjell i bakgrunnen. Bedriften har også produksjonslokaler på øra ut i Romsdalsfjorden, det vil si i motsatt retning av den fotografen vendte kameraet da han tok bildet.

125

126

127

Over: Stokke-gruppens avdeling i Tennfjord, Haram kommune. – Tennfjord Møbelfabrikk AS. Bildet under: Stokke-gruppens avdeling i Tranås, Sverige.

Bildet til høyre: Vi er på Vågåmo i Vågå kommune. Her også var Georg aktivt med å grunnlegge bedriften Vågå Bruk AS, den fabrikken i gruppen som har furumøbler som sitt spesialfelt.

128

9 – Slik jeg husker det

130

Bildet på denne siden: Stokke Fabrikker AS på Håhjem i Skodje kommune. Hvis man skal snakke om en moderbedrift i konsernet, er det vel rett å si at det er her vi nå finner den, flyttet hit fra Spjelkavika i 1988/89. Det er ikke noe prangende og pompøst over anlegget, men rasjonelt og med godt utnyttet plass, i Georgs ånd, tør vi si. Det er også her han har bestemt at bronsebysten av ham skal stå, den som han fikk overrakt i gave fra sine medarbeidere til sitt åttiårsjubileum i 1991.

Bildet på siden til venstre: Stokke-fabrikken på Vatne i Haram kommune, Vatne Møbler AS.

131

Lengst til venstre en Tripp Trapp stol, og ved siden av til høyre to utgaver av Balans stolen.– Damen i stolen – i tre forskjellige stillinger under – viser litt av den videre utviklingen fra de tradisjonelle lenestolene som Georg laget i sin ungdom og frem til den tid da han mer og mer overlater styringen til andre. Men han har fulgt våkent med hele tiden.

Neste side: Bildet øverst til venstre viser en arbiedssituasjon den gang fremstillinga av møbler fremdeles var håndverk. Bildet til høyre viser en situasjon for en ansatt i møbelindustrien nå for tiden. Til venstre i midten pakkes møbler for om lag tretti år siden. Til høyre slik det ser ut i klargjøringen i dag. – Nederst til venstre produkt fra Vågå Bruk og til høyre fra Westnofa på Åndalsnes. Det er altså ikke bare utfrika sitteredskap som leveres i kjølvannet til produktene fra Demmå!

132

133

134

Da Georg arbeidet som mest intenst med å få satt i gang drift på olivinforekomstene i Raudbergvika, inviterte han blant andre disse fem til å komme og orientere seg om saken. Her er de fotografert på garden Liene på vestsida av Sunnylvsfjorden. Bak furua til venstre på bildet går det an å skimte Skrenakken. De påtegnede strekene markerer en olivinforekomst. Men det er nedenfor ved sjøen at olivinbrytingen kom til å starte, og det er der den foregår fremdeles. Georgs befatning med saken nå for tiden består mest i at han er grunneier. – De fem han har tatt med seg til Liene er fra venstre en represenant for advokatfirmaet Thommesen i Oslo, deretter Amundsen, vicepresident i rederiet Bergesen dy., Kjell B. Carlsen, geolog fra Orkla, Egil Ullebø og Finn Jebsen, økonomidirektør i Borregaard. – Dessverre ble det helst bare skuffelse å høste av disse anstrengelsene.

Til venstre: Kåre med familie, Turid og de fire barna deres, fotografert for så lenge siden (1978?) at de fremdeles kunne kalles barn.

Bak: Rune (tv.) og Geir. Foran: Knut og Kristin. – Georg har et beundringsverdig forhold til barnebarna sine, det er i grunnen til å ta lærdom av for noen og enhver. De for sin del har både beundring og respektfor den mange år gamle, ungdommelig farfaren sin.

– Bildet er tatt i hagen omkring huset i Nedregårdsvegen. Georg bor bare et lite steinkast derfra, i samme hage kan vi vel nesten si, så kontakten er lett å holde ved like.

135

Bildet på sida til venstre og bildet øverst på denne sida: Georg Stokke i båt på fjorden observerer olivinbruddet i Raudbergvika i juli 1992.

Bildet til høyre: Georg (t.h.) sammen med mr. Holm fra det amerikanske selskapet Industrial Mineral Corporation med hovedkvarter i Chicago. Holm var leder av mineralavdelingen i selskapet, og Georg fikk ham til Norge et par ganger for å se nærmere på olivinforekomstene i Raudbergvika. Her er de to fotografert på Stranda på veg til (eller fra) Raudbergvika i 1982.

Den andre perioden Vi er dermed kommet over i en fase da andre enn Georg Stokke står nærmest begivenhetenes sentrum i bedriften. Og det som andre har hatt mer å gjøre med enn han, skal de selv fortelle om når den tiden kommer.

La oss bare kort skissere opp den ytre rammen for det som skjer videre innen bedriften de følgende årene. Det er en tid som først og fremst preges av knoppskyting og produktutvikling under Kåres ledelse, men med Georg som en aktiv pådriver.

Allerede i 1955 ble Westnofa Ltd. etablert, et eksportfirma som var en sammenslutning mellom flere møbelprdodusenter. Stokke gikk inn her med 20 prosent av aksjekapitalen. 12 år senere ble Westnofa Industrier AS etablert, der Stokke også hadde 20 prosent av aksjene. Fem år deretter igjen gikk så aksjemajoriteten i Westnofa over til Stokkegruppen.

Westnofa Industrier, som ligger på Åndalsnes, er et velutstyrt og moderne produksjonsanlegg for madrasser og halvfabrikata og spesialkom­ ponenter til møbelindustrien. Det grunnleggende produkt er stoffet polyurethan, det som populært og for enkelhets skyld kalles skumplast.

Foruten vanlige madrasser i ulike prisklasser og 138

kvaliteter, fremstiller fabrikken på Åndalsnes blant annet flammehemmende skumplast som benyttes til madrasser på oljeplattformer og ellers til sjøs.

At denne bedriften med en størrelse og en arbeidsmåte som begynner å ligne på noe som kan kalles storindustri, som Georg Stokke ut­ trykker det – at den er plassert på Åndalsnes, kan virke som en tilfeldighet, sånn som han frem­­ stiller det, og får støtte av Kåre. Men vi må begynne med en tur til Sjoa i Gudbrandsdalen.

I 1965 var nemlig Georg og Kåre Stokke et ærend til Sjoa for å se på ei hytte som de hadde tenkt å kjøpe der sør i traktene. Det kom ikke til noe hyttekjøp, til gjengjeld ble det startet en møbelfabrikk!

– Nei, fullt så enkelt var det selvfølgelig ikke, beroliger Georg. – Furumøbler var kommet i skuddet igjen på denne tiden, og Kåre mente at skulle vi prøve oss på den galeien, måtte vi i alle fall gjøre det med en egen fabrikk for disse produktene.

Og der de nå var på tur for å kjøpe hytte, fikk de se rikelig med furuskog, så at fabrikken skulle havne på Vågåmo i Vågå kommune var kanskje ikke så underlig. Her ble de også hilst hjertelig velkommen av lokalpolitikere med ordføreren i spissen.

– Vi sendte forresten brev til flere kommuner med beskjed om at vi hadde i tankene å starte møbelfabrikk. Men det var faktisk bare Vågå som reagerte og svarte at de ville ta imot oss på beste måte. Året etter var de i gang med Vågå Bruk AS på Vågåmo. – Furumøbler i heltre er blitt bedriftens 139

spesialområde, ikke bare stoler, men skap og bord går også inn i kolleksjonen. Fabrikken beskjeftiger godt og vel 50 mennesker, et stort antall ansatte på en og samme arbeidsplass i en ellers industrifattig kommune.

– Men hvordan kommer så Westnofa på Åndalsnes inn i sammenhengen her?

– Jo, en gang Kåre og jeg er på vei i bilen fra Vågå og hjem til Spjelkavika og sitter der og prater, sier Kåre at vi burde hatt oss en fabrikk på halvveien så vi i alle fall kunne ha et sted å stikke innom og ta oss en pause og en kopp kaffe på disse turene våre!

Ja, slik kan en skjelm fortelle om det. Selvfølgelig var det bedre gjennomtenkt enn som så. De var for eksempel prisgitt andre når det gjaldt det viktige stoffet skumplast, og den situasjonen likte de dårlig. Så de trengte å ordne det slik at de holdt hånd i egen hanke på dette feltet, med produksjon i egen fabrikk. Og som i Vågå hadde det med saken å gjøre at Westnofa ble plassert på Åndalsnes, at Rauma kommune tok hjertelig imot dem.

– Ordfører Kolflåth sa det sånn da vi la frem planene om fabrikk for ham at hvis vi ville sette i gang med nåkkå her, so ska’ i forgille dåkkå!

På Westnofa Industrier AS er der i dag om lag 120 tilsatte. Det vil si at vi her har å gjøre med den største industribedriften i Rauma kommune.

I 1969 er det to viktige enheter i Stokkegruppen som kommer til: Tennfjord Møbelfabrikk AS kjøpes og Stokke Fabrikker AB etableres i Tranås i Sverige.

Den førstnevnte har spesialisert seg på laminerte komponenter som for det meste går til 140

møbelindustrien, til fabrikkene i Stokkegruppen for det første, men også ellers der det er behov for disse produktene. Fabrikken ligger – ikke overraskende – i Tennfjord i nåværende Haram kommune, og der er ca 35 ansatte. – Bedriften i Tranås har som sitt hovedformål å være base for Stokkegruppens markedsføring i Sverige. Her fins lager, monteringsavdeling, demonstrasjonslokaler og kontor. 10 ansatte.

Den neste knoppskytingen i form av kjøp av andre bedrifter finner sted 20 år senere, nemlig i 1989 med kjøpet av Vatne Lenestolfabrikk AS. Den var grunnlagt i 1946 av brødrene Knut og Jostein Sæter. Knut Sæter døde i 1989, det året Stokke overtok fra 1. januar.

Fabrikken – Vatne Møbler AS – fremstiller sofaer og stoler. I tillegg kommer komponenter til balanse og tripptrappstoler som monteres andre steder, for eksempel i fabrikken på Håhjem. 76 ansatte var det der i 1992.

Det som dessuten skjer i denne perioden, er at det gjøres store investeringer i produksjonsanleggene. Stokke Industri AS dannes i 1982, og konsernstrukturen underkastes analyse og reorga­ nisering. En egen eksportorganisasjon for Stokke Fabrikker AS opprettes i 1987. I 1992 kjøper man seg inn i Møremøbler med 36 prosent, og har opsjon for overtakelse av resten. Det kommer i stand en samarbeidsavtale mellom Møremøbler og Vatne Møbler om blant annet felles markedsføring.

Og til og med hender det som ingen hadde drømt om for noen år siden: I 1988 stopper produksjonen i fabrikken på Moa og flyttes til Håhjem i Skodje, nabokommunen til Ålesund i 141

øst. Enda så mye som var investert i bygninger og maskinen på Moa, var det av flere årsaker likevel riktigst å avslutte møbelproduksjonen der og forlate den gamle basen i dette området av Ålesund. Riktignok er administrasjonen i Stokke Industri AS med sine syv ansatte å finne i fabrikkbygningen, men det er også alt.

142

«Landets mest lønnsomme småbruk» – Du var heldig som fikk sønnen din, han Kåre inn i bedriften. Så kunne du for din del sysle med stein og mineral.

– Ja, svarer Georg Stokke, det var fint at Kåre kom inn og overtok mer og mer, selv om det var et voldsomt ansvar og arbeid han fikk veltet ned over seg. Men å kalle det jeg nå gikk i gang med for «å sysle litt», er ikke helt rett. Det var heller ei slags utholdenhetsprøve jeg nå begynte med, ei utholdenhetsprøve som varte i 25 år.

Og hadde det ikke vært for at Georg Stokke var så arbeidssom som han er og innstilt på å få til noe, se resultat, hadde han ikke hatt kondisjonen som skal til, seigheten, ville han ha gitt seg og latt planene løpe ut i sand og latt drømmer være drømmer. Men han hadde stedigheten som trengs, og det vi på Sunnmøre kaller stirrigheten.

Det var, som så vidt nevnt, en del av farsarven som ble det fysiske utgangspunktet for virksomheten med utvinning av olivin i Raudbergvika.

Den vesle strandsittergarden hadde etter hvert fått mange grunneiere, visstnok atten stykker i alt. De delene som falt på Stokkefamilien, utgjorde omtrent en fjerdedel av bruket.

– Partene hadde blitt gitt bort til nære slektninger, gjerne som bryllupspresanger, forteller 143

Georg Stokke. Det var ingen dårlig gave å få, for den tiden var det bra med furuskog i Raudbergvika, fint å ha når noen hadde behov, for trevirke til husvøling, emne til husgeråd eller hva det nå kunne være.

Raudbergvika hadde seter på Skrenakken. Og der fant de en spesiell slags stein, ekstra godt egnet til bryne brukt til å kvesse ljåer og kniver med. Man kalte det Skrenakk-bryne, og det var en bra ting å eie.

– Det fortelles at et Skrenakkbryne og et kjoletøy i lang tid brukte å være lønn til budeiene for en sommers arbeid på setra.

Også var det dette også med Raudbergvika at det var funnet bruddstykker av mineralet olivin der. I 1926 var det til og med blitt utformet og undertegnet en avtale med Borgestad fabrikker og Staten om rettighetene til å utvinne olivinen.

Borgestad fabrikker trakk seg ut etter en stund, men med Staten ble avtalen opprettholdt og skulle ha en varighet på femti år. Det hadde med andre ord vært en viss oppmerksomhet – riktignok en dormende oppmerksomhet – knyttet til Raudbergvika og mineralene der, lenge før Georg Stokke nå begynte å arbeide med saken.

– Det første jeg gjorde, var å kalle sammen til et møte med grunneierne, det var enda til på Merok Hotel i Geiranger vi møttes.

Dette var i mai 1965, Georg var begynt å bli den samme gamle etter kreftoperasjonen året før.

Utålmodig ønsket han nå å se nye resultat. Men han skulle komme til å få tøyet tålmodigheten temmelig langt når det gjaldt prosjektet i Raudbergvika. Ikke en gang starten var særlig lovende.

144

– Det var sant å si liten entusiasme å spore, og jeg tenkte ved meg selv at nå er det like godt å stikke pipa i sekk før det begynner å bli kostnader og tap. Men heldigvis hadde jeg med meg advokat Sverre Høyer.

Og Høyer ga det råd at de fikk forsøke å danne et aksjeselskap bestående av samtlige grunneiere i Raudbergvika. Et sånt aksjeselskap var nok det eneste mulige midlet for å få styring med så mange grunneiere som det var blitt på det fraflytta bruket. Men det skulle vise seg at heller ikke det ble det noe skikk på. Ikke før om lag tre og et halvt år etterpå, i januar 1969.

– Da ble det innkalt til et nytt møte, og denne gangen klarte vi forsyne meg å få til et aksje­ selskap.

Sammen med seg hadde Stokke altså de andre grunneierne i Raudbergvika. Advokat Høyer sørget for registrering av selskapet som Stokke Olivin AS, med en aksjekapital på 12 000 kroner fra begynnelsen av, senere utvidet til 120 000 kroner. Georg var den selvskrevne styreformann, gjenvalgt gang etter gang på årsmøtene, møter der det først og fremst ble orientert om at det var lite nytt som hadde skjedd i selskapet.

– Nei, det var som å stange hodet i veggen, sier Stokke, det var treige saker både å få ordnet formalitetene og å få stilt driftsmidler til rådighet.

Den første tiden besto arbeidet aller mest i å kontakte og forhandle med statlige representanter for å kunne gjøre noe med den kontrakten som staten hadde for utvinning av olivin i Raubergvika. Kontrakten var som sagt inngått i 1926 og skulle vare i femti år, det vil si at den uansett 145 10 – Slik jeg husker det

gikk ut i 1976. Men noen opphevelse av kontrakten var det ikke mulig å få til, selv om ingen ting hadde blitt foretatt fra statens side for å sette igang noen olivinutvinning.

Det eneste det gikk fremover med, var utgiftene. For at det i det hele tatt skulle skje noe som helst, måtte Georg Stokke ta av sine egne private midler. Det har naturligvis andre gjort i lignende situasjoner både før og senere, for såvidt ikke noe enestående. For oss i dag får det være en påminnelse om at det gjelder å ha sterk overbevisning om at man tross alt er på rett vei med det man holder på med, om det ser aldri så svart ut.

Georg Stokke innså nå at han neppe ville komme seg videre uten slagkraftige samarbeidspartnere. Og han var ikke verre på det enn at han kontaktet flere større firma som hadde kapital og ekspertise på området. Stokke engasjerte høyeste­ rettsadvokat Per Helweg i Oslo for å prøve å få til en avtale med Norwegian Talk i Bergen, et firma som drev det ganske stort i shipping og mineralutvinning.

Forsøket ble mislykket. Men det var ikke noe å grine for, det fantes andre. Kontakt ble opprettet med Norcem.

– Her kom vi litt lenger, såpass at vi fikk ut­ arbeidet en fremdriftsplan for utvinning. Dette virket som et lyspunkt, planen skulle bare frem for Norcems ledelse til godkjenning.

Men der strandet det. Hovedstyret i Norcem ville ikke godkjenne planene, og man var like langt. Det vil si, like langt er det ikke helt rett å si: Georg Stokke var kommet litt lenger i og med at han hadde enda et hederlig forsøk bak seg – og var klar til å gjøre et nytt!

146

Og nå ville han se om det gikk an å komme i gang på egen hånd uten samarbeidspartner. Han kunne kanskje starte med noe så tilsynelatende enkelt som ei kai i Raudbergvika, ei utskipningskai ...

– Jeg fikk prosjektert ei kai og knyttet finansieringen til levering av ballast fra Raudbergvika til oljeplattformer i Nordsjøen. En avtale på nærmere fire million kroner var på det nærmeste i havn. Denne gangen var det på Sunnmørs­ banken det strandet. Tre million kroner ble det søkt om på det holdet, og pengene skulle tilbake til banken så snart ballasten var levert. Men allikevel, Sunnmørsbanken – i et anfall av forsiktighet for en gangs skyld – trakk seg, og kaia ble ikke foreløbig annet enn en plan, og det er klart at Georg Stokke var skuffet.

Skuffet, ja vel, men ikke slagen, fremdeles ikke. Han krummet nakken, samlet krefter og gikk på enda en gang.

– Nå tok jeg kontakt med skipsreder Sigvald Bergesen d.y. Han måtte vel ha sans for prosjektet i Raudbergvika, tenkte jeg.

Og det viste seg at det hadde han. Sigv.

Bergesen fattet interesse for planene til Georg Stokke. Gjennom et samarbeid mellom Bergesen og Orkla Industrier ble et forprosjekt satt i gang.

Olivinforekomstene i Raudbergvika ble klarlagt, og det ble utført kjerneboring.

– Syvhundre og femti meter ble boret, og tre mann fra et kjerneboringsfirma var i fullt arbeid i uke etter uke.

Arbeidet pågikk en hel sommer, alt gikk fremover, det ble til og med brukt mange penger. Et hypermoderne produksjonsanlegg ble samtidig 147

prosjektert til minste detalj. 85 millioner kroner var anslaget for det ferdige anlegget. Vedtekter for firmaet ble vedtatt og alt gjort klar til registrering av selskapet. Industrimineral A/S skulle det hete og ha en aksjekapital på 15 million kroner.

De som var med og arbeidet med prosjektet var fra Bergesen administrerende direktør Amundsen, og fra Orkla Finn Jebsen og økonomi­ direktør Korsvold. Medspillere fra Orkla var dessuten geologene Kjell B. Carlsen og Gudmund Grameltvedt og senior ingeniør Knut Brøndbo, alle med tilhold på Løkken Verk.

Dermed kom det til å bli hyppige besøk på Løkken for Georg Stokke. Han hadde en rød Sirocco (Volkswagen sportsmodell) den gangen, og startet om morgenene så tidlig hjemmefra Spjelkavika at han kunne være på Løkken til frokost.

– Siroccoen gikk som ei raud rotte mellom Spjelkavika og Løkken! sier Georg.

Utpå seinsommeren i 1980 var også aksjekapi­­ talen på femten million klarert. Alle forretningsmessige formaliteter var i orden, det eneste som manglet var et definitivt svar fra interessentene.

Og blant dem var det Orkla som var den tyngste, det var her ekspertisen befant seg og Bergesen ville komme til å slutte seg til avgjørelsen derifra.

– Det endelige svaret måtte etter avtalen komme innen 31. oktober 1980. Den 30. oktober kom det: svaret ble nei.

Enda en skuffelse for Georg Stokke. Og kanskje var den enda større enn forrige gang, ettersom han nå syntes det hadde vært enda større lysning og berettiget håp om å lykkes.

148

– Det var selvfølgelig en trist avgjørelse, sier Georg Stokke. Men livet måtte gå videre, og året etter var jeg på vei til Amerika ...

Men det var ingen flukt, hvis det var noen som trodde det. Nei, det var naturligvis i den hensikt å undersøke mulighetene for å få amerikanerne interessert i olivinutvinningen. Så det var ingen ferietur han skulle foreta seg til Amerika denne gangen heller. Og selv om han var blitt skuffet over den siste avgjørelsen fra Orkla, så var det likevel ikke noen skuffet og nedbrutt mann som dro over havet.

Stokke fikk til en dialog med selskapet Industrial Mineral Corporation som hadde hovedkontor i Chicago, og der i gården begynte de ganske fort å vise interesse for planene til den ivrige nordmannen. Flere møter på høyt plan kom i stand, og lederen for mineralavdelingen i selskapet, mr. Holm, kom til og med et par ganger til Norge for å se nærmere på olivinforekomstene i Raudbergvika. Og Georg hadde fire turer til Amerika. Men det hjalp ikke det heller.

– Når det kom til spørsmålet om investeringer, trakk det ut med svaret. Det var visst bare å erkjenne det en gang til, enda en gang til: Her var ingen reell hjelp å hente fra denne kanten heller.

For så vidt var det ingen ny situasjon for ham som så å si hadde kommet i vane med at det skulle gå som det gjorde. Han hadde i grunnen hatt det på følelsen hele tiden, men ingen vei skulle være uprøvd.

Bare den siste fremgangsmåten stod igjen, nemlig den at Georg Stokke selv på egen hånd åpnet forekomsten. Stokke Olivin AS var allerede opprettet, nå ble det etablert et driftsselskap med 149

firmanavnet Industrimineraler AS, og her satt Stokke med 50 prosent av aksjene. Det burde imidlertid vært sørget for at Stokke Olivin hadde sikret seg aksjemajoriteten, for det skulle vise seg at det var umulig å avvikle handledyktige styremøter med en femti-femti konstellasjon så lenge den ene parten var UFO i Ålesund.

AS Olivin på Åheim var i mellomtiden kommet inn som medeier i Stokke Olivin og var dermed en av interessentene i Industrimineraler. Det manglet altså ikke på profesjonelle folk i styret.

Men likevel var det ikke mulig å få avviklet et styremøte på fornuftig vis. Som regel resulterte forsøkene i ekstraoridnære generalforsamlinger, og bindende avgjørelser ble blokkert.

I 1986 ville AS Olivin på Åheim ikke være med lenger. Driften av olivinbruddet i Raudbergvika som Industrimineraler AS hadde stått for, ble overlatt til pukkverket UFO. Situasjonen i dag er at driften av Raudbergvik olivinfelt er overtatt av AS Olivin, Åheim, som i mellomtiden hadde tatt hånd om Industri­ mineraler AS. Det viste seg nemlig at den forrige driver ikke var i stand til å utføre oppgaven.

Det som Georg Stokke da står igjen med, er i grunnen mest av immateriell art. Han er ute av det rent praktiske og forretningsmessige. Den eneste formelle forbindelse han nå har med prosjektet, er de tusenlappene han får for året i grunnleie i Raudbergvika. Han er tross alt fremdeles en av grunneierne.

– Jeg skulle nok ha klart å få endene til å møtes uten de kronene, kommenterer han. – Men det hadde vært stusselig å tenke tilbake på disse siste årene hvis det ikke hadde blitt noen olivindrift 150

i Raudbergvika i det hele tatt. Da ville jeg nok ha følt at mye energi var vekkastet.

Nå har han den store glede og tilfredsstillelse å se at produksjonen er i gang på den vesle strandsitterplassen under Skrenakken. Dryge lastebåter finner veien inn fra havet og laster olivinmasse til kontinentale havner. I 1991 ble det utskipet ca. 700 000 tonn fra Raudbergvika.

Om han står på sida av selve driften, så er det klart at Georg Stokke med meget god samvittighet kan ta mesteparten av æra for at det i det hele tatt foregår olivinbryting i Raudbergvika. Og som vi har lest, har det ikke vært noen snarvei, akkurat.

For øvrig sier Georg Stokke omtrent dette om resultatet: – Raudbergvika, den vesle bota ved fjorden, den må vel ha blitt bortimot landets mest lønnsomme småbruk!

151

I høyeste grad tilstede og deltagende – Men er det da slik å forstå at du har stått utenfor det som i den siste tiden har skjedd med nyetableringer, kjøp og omorganisering i Stokke Industri?

– Nei, utenfor er det ikke rett å si at jeg står, hvis du med utenfor mener at jeg ikke har hatt noe med det å gjøre i det hele tatt, svarer Georg Stokke. – Men det er Kåre som stadig mer kommer til å sette sitt preg på utviklingen.

Det ligger jo ellers i Georg Stokkes natur ikke å stikke seg frem i mengden, og for all del ikke i media. Også av den grunn kan det være litt vanskelig å få fatt i den påvirkning han har hatt og hvor lite utenfor han har vært.

Kjell A. Storeide var inne på dette da han om høsten 1991 avduket den bronsebysten av Georg Stokke som står i trappeoppgangen til resep­ sjonen i fabrikken på Håhjem. Da sa han blant annet: – Du er ikke den som stikker deg frem, i så måte kan Wallenbergfamiliens motto «Att vara utan att synas» også sies å være ditt.

Så om han ikke alltid har vært like lett å få øye på i bedriftslandskapet i den senere tid, så har han vært der.

– Drivkraften din er å skape, sa Storeide ved 152

samme anledning, og fortsatte: – I visjon og mål har du en langsiktighet og utholdenhet som er nesten japansk. Du kan arbeide i årevis uten synlige resultater for noe du tror på. Som Arve Johnsen har sagt: «Det umulige tar bare lenger tid».

– Denne langsiktigheten, som også Kåre har, kan vi yngre, velutdannede og analytiske lære av: Det er lett å kutte, men vanskelig å dyrke.

– Enkelte synes kanskje det er underlig at vi feirer 80-årsdagen din på Håhjem. Spjelkavik var etableringsstedet, opprinnelsen, og har i alle år vært hovedstedet for din og vår virksomhet.

Dagens Stokke Fabrikker er også et helt annet selskap enn det var i din aktive tid – nye kunder, nye produkter, nye folk, nytt anlegg etc.

– Likevel vil jeg si at Stokke Fabrikker er den av våre bedrifter som best representerer dine beste egenskaper: vilje til å lykkes, omstillingsevne og langsiktig tenkning, visjon og vitalitet.

Det er en vitalitet – en fysisk og tankemessig vitalitet – som overgår mange som bare har din halve alder, påpekte Storeide – «du tenker utradisjonelt og intuitivt». Og om hans prosjekter blir analysert sønder og sammen av de skolerte, så gir han ikke opp, men kommer stadig tilbake med fornyet kraft.

Det er vel i bunn og grunn denne gründerholdning som har skapt næringslivet på Sunnmøre, sa Storeide og fortsatte: – Av de prosjekter du har stått bak i din «pensjonisttilværelse» kan nevnes Vågå Bruk, som vel uten din utholdenhet hadde vært avviklet, moralsk støttespiller i utviklingen av fjærinnleggsmadrasser ved Westnofa Industrier, 153

olivin prosjektet i Raudbergvik, som alle vurderte som umulig og som i dag er ett av Europas største, og selv etter at du møtte motgang i Raudbergvikprosjektet er du i full gang med nye mineralprosjekter.

– I tillegg til vilje, visjon og vitalitet vurderer jeg din fremste egenskap til å være vern om oppbygde verdier – i videste forstand. Drivkraften din har vært å skape, ikke for egen vinning eller høsting, men for å kunne levere videre til senere generasjoner. Denne forvalterholdningen er et viktig signal også til oss som i dag er satt til å lede bedriftene. Vi er satt til å utvikle og forvalte i en ubrutt kjede som skal skape langsiktig trygghet, og ikke primært for å realisere personlige motiv.

En forutsetning for at dette skal lykkes er profesjonelt eierskap og profesjonelt lederskap.

Sett i et lengre tidsperspektiv har altfor mange gründerbedrifter vært kjennetegnet ved opp­ starting, sterk vekst, utflating og tilbakegang. Jeg tør påstå at Stokke er en av de få slike bedrifter som ikke en, men flere ganger har klart å snu tilbakegang til ny vekst.

En viktig grunn til dette er profesjonelt eierskap – evnen til å skape dynamikk ved å tiltrekke og beholde kompetent personell, uavhengig av eiermessig tilknytning. I dag må det utøves profesjonelt lederskap ved å ansette og utvikle de dyktigste til neste generasjons ledere, selv om de «uheldigvis» skulle hete Stokke. Jeg vet at for deg er vår ansettelse av Rune ingen overraskelse, men en tilfredsstillelse og en naturlig utvikling av en langsiktig forvalterrolle.

Også avsluttet Storeide talen sin slik: – Du er selv ikke en mann av store ord, men 154

livsverket taler for seg selv. President Masaryk det moderne Tsjekkoslovakias far – uttalte i høy alder følgende: «Vi vurderer livet altfor ensidig etter hvor lenge det varer. Vi tenker mer på å forlenge livet enn å gjøre det rikt. Mange mennesker er redd for døden, men har ingen skrupler ved faktisk å leve livet halvt, uten virkelig innhold.

– Det er vel og bra at vi strever etter å gjøre livet lenger, men ut over dette skulle vi prøve å skape noe verdifullt ut av det.

Det er en drøm jeg ofte har, jeg vet ikke hvor den kommer fra, kanskje fra et bilde jeg har sett: Et skip på havet, en engel senker seg over det med et ur i hånden, fra tid til annen faller en dråpe fra uret ned i havet, og engelen sier: «Atter er et minutt gått!»

Denne drøm kaller jeg stadig frem i bevisst­ heten som et varsel: Arbeid, vær virksom de minutter som er deg tilmålt.»

Med disse ord ønsker vi å vise deg en oppmerksomhet fra de bedriftene som er resultatet av ditt arbeid. Siden du ikke får bronsebysten med deg, men ønsker å ha den stående i resep­ sjonen, kan du vel si at det mest er en gave til oss selv.

Som vi skjønner er det liten tvil i ledersjiktet i Stokke Industri at Georg har vært til stede og har deltatt i utviklingen også i de senere år, både ved sitt fysiske nærvær og ved å prege den med sine tanker og sine holdninger. Det har vært ham til stor glede å få forsikringer om dette.

Underveis har han også hatt den lykke å se at Kåre har fått til det han har strevet med. Og når det gjelder kontinuiteten, så kan det se ut til at også den kan bli ham til glede i og med at Rune 155

har gått inn som leder og hovedaksjonær i Stokke.

Ingen kan si at ikke Georg Stokke har fått se at det grunnlaget han la for over sytti år siden nede på Demmå i Spjelkavika, har vært holdbart og at arbeidet har båret frukter. Og om dem som har overtatt kan han si som sant er, og på sin egen undereksponerte måte: – Jo, de har fått litt av hvert å henge fingrene i.

Gründeren. – Bronsebysten av Georg Stokke utført av bildehogger Ola Stavseng. Står i oppgangen til resepsjonen i fabrikken på Håhjem.

156

Epilog

Georg Stokke mistet sin kone den 17. mars 1990 etter lang tids sykeleie. I de første årene av hennes sykdom klarte han å pleie henne hjemme i Nedregårdsveien, der de hadde skapt et slikt vakkert hjem sammen. De siste månedene av sitt liv bodde hun på Vegsund pleiehjem.

Før Stokke-familien flyttet til Nedregårdsveien i 1952, hadde de bodd i et hus like ved fabrikken i Myrabakken. Huset i Nedregårdsveien kjøpte Georg Stokke av Rasmus Langeland som hadde satt det opp i 1939. På en tomt på samme eiendommen har Kåre og kona Turid, født Hagberg, oslojente, bygd hus for seg og de fire barna sine, som nå for øvrig alle sammen er voksne og ute av redet.

For ett års tid siden møtte Georg en dame på en av sine mange reiser, Karin Tvedt fra Jessheim.

Det viste seg å være et godt møte, og de to trives utmerket i hverandres selskap.

157

En bemerkning helt til slutt Kildene til denne beretningen er først og fremst Georg Stokkes egen hukommelse, med all den styrke og svakhet som et menneskes hukommelse er forlenet med. Stokke er menneskelig på dette området også.

I tillegg er det brukt opplysninger fra P. A. Lillebø: Sunnylven og Geiranger (1949), fra Ragnar Øvrelid: AS Spilkevig’s Snøre Not & ­Garnfabrik 1894–1969 (1969) og fra en artikkel av Knut Frøysa om Sølfest Syltevik i Sunnmørs­ posten 10.04.1985.

De personene som ellers har vært til hjelp, er nevnt etter hvert i teksten. Nå blir de hermed i alles påsyn også takket for hjelpen.

158