Ingen fremtid

Det er klart at det til et besøk på Stokke med Georg som cicerone, hører med en kommentar til løa. En riktig bra løebygning ble den regnet for å være i Georg sin ungdom, satt opp av faren hans i slutten av 1890-åra.

Vi stiger inn i fjøsgangen, og en ivrig Georg viser vei inn gjennom døra til kufjøsen, der det er åtte båser. – Og legg merke til at båsene er så små at det er tydelig at kyrne var atskillig mindre før i tida enn nå. Det måtte de være om de skulle klare seg her i det bratte terrenget. De stod ikke på bås hele året, slik som enkelte buskaper gjør i våre dager.

Og så peker han bort i en krok i fjøsen: – Der borte, forklarer han, der stod det ei seng, senga til bror til bestefar min, stykbestefar min for å være helt nøyaktig. Jeg kan knapt huske annet enn at han het Rasmus og at han bodde her i fjøsen. De sa han hadde fått tilbud om å flytte ned i stovehuset, men det ville han ikke. Her i fjøsen var det mye jevnere temperatur året rundt. Og det var aldri noe problem med varmen når han fikk oppholde seg i samme rommet som kyrne.

Vi er i grisefjøsen lenger borte i fjøsgangen:

35

– I mi tid var det to griser her i fjøsen. Når mor mi kom med mat til dem, viste det seg at de var ikke dummere enn at de hørte det på skritta at det var hun som kom. Hun gav dem mat og klødde dem bak øret til de sovnet.

Sauefjøset er neste dør. Her kunne det være en tolv-femten voksne sauer, så når tida kom at det var lamming om våren, kunne det bli trangt. Det kunne det bli i de to geitefjøsene ved siden av også, en til de voksne dyra og en til kjea. Godt og vel hundre dyr kunne det være med stort og smått. – Men her må ha vært en stall til hester ... – Nei, hest hadde vi ikke. Det var folket som var hest!

Så det ble rikelig med bæring, ikke bare av høy og annen avling, materialer og ved, stein og jord og varer opp og ned til sjøen. Men det var dette med vannet også. – Her, sier Georg, og viser en liten tredør i ene enden av fjøsgangen, her opp mot bakken var brønnen, og herfra bar de vann til alle dyra, fylte det i bøtter og bar det rundt i fjøsen.

Klarte de å unngå at vannet i brønnen frøs om vinteren, var de heldige, men det kunne være kritisk enkelte ganger. Og hvis så galt skulle hende, måtte de helt ned i elva for å hente vann. Det var litt av en jobb. – Og likevel er det de gode stundene som blir husket best fra Stokke også, sier Georg. Når vi satt ute på steinmurene på lørdags ettermiddagen og drøste med hverandre og ventet på at ei av tenestetausene eller ho mor skulle komme ut med nysteikte sveler, da var det vel verdt å holde til på fjellhylla vår, syntes vi.

36

Det kunne nok være harde hverdager der oppe, lange og harde dager. Men når helga kom, så kjente de til gagns at det var forskjell på helg og yrke. – Så du mener egentlig at det var et godt liv dere hadde her oppe. Men hvorfor ble du så ikke værende her? – Vel, svarer han med et ekstra glimt i øyet, det er som med mannen som var kommet på gamlehjem, du har nok hørt om ham. Jo, en dag fikk han besøk av en slektning, som etter å ha tatt gamlehjemmet raskt i øyensyn, fant ut at der var ikke så verst. Og det vedga gamlekaren også. Men som han sa – «det er inga framtid i det!»

37