På tur til Oslo

Det hendte rett som det var at Georg Stokke måtte en tur til Oslo. Men da var det nok ikke bare å hive seg ut på Vigra og sette seg på et fly. Nei, først var det å komme seg til Åndalsnes enten med buss via Vestnes eller så kunne han ta båten fra Skansekaia i Ålesund og innover den lange Romsdalsfjorden til Åndalsnes. Så reisen var blitt ganske lang allerede før den lange togreisen oppover Romsdalen og nedover Gudbrandsdalen begynte.

Det mest forsonlige ved en slik reise for en travel forretningsmann, var at han kunne få tid til å tenke. Også kunne han kanskje i tillegg få snakket med folk som han ellers ikke hadde anledning til å treffe. – Mang en gang hadde jeg hyggelige og nyttige samtaler på toget med industriledere fra Sunnmøre med mye større erfaring og innsikt enn jeg hadde. Det var stadig noe å lære, og reisetiden var ikke forgjeves under slike omstendigheter.

Og det var på bussen mellom Vestnes og Spjelkavika at møbelfabrikken i Myrabakken ble flyttet opp på Moa. I bussen ble i det minste tomtesalget ordnet med grunneieren og alt avtalt, uten særlig mange formaliteter. Og selgeren var Rasmus Langeland, bonde og eier av den

80

store Nedregarden, etter hvert også kjent som Langelandgarden, siden Rasmus kom fra Sunnylven og kjøpte Nedregarden i 1908. Langeland var i en lang periode, fra 1921 til 1945, stortingsmann, og han var statsråd i 1931/1933. Han engasjerte seg fullt og sterkt i samfunnslivet, samtidig med at han var en interessert bonde. Før han kom til Spjelkavika hadde han arbeidet som lærer ved Stend landbruksskole utenfor Bergen, og han hadde vært ansatt ved Øystese meieri i Hardanger. Dessuten var han søskenbarn til Georgs mor, og det regnet man som bra nær slekt før i tiden.

Rasmus hadde fulgt våkent med i det som hadde skjedd med Georg og den virksomheten han stod midt oppe i. Og han hadde sett at fabrikkbygningene i Myrabakken var blitt for små. Det var nødvendig med utvidelser, men det var det uråd å få til i Myra så totalt som tomten der var utnyttet. – Men der i bussen fra Vestnes, jeg tror vi var kommet til Tøssesvingen, der tilbød han meg en del av Moa, forteller Georg Stokke.

Foruten Ålesund kommune, som hadde kjøpt et stort område i 1917, det som i dag er Moa butikksenter, helsehus og kirkested, så eide gardene i Spjelkavika, Furmyra og på Åse teiger både sør og nord for riksveien. Dette var for det meste myr og ikke brukt til annet enn å ta torv til brensel fra. – Du kan få overta Truskardammen, sa Rasmus til meg.

Og Truskardammen, den lå der første byggetrinn av Stokke Fabrikker ligger nå. Hvis vi skal bruke moderne betegnelser med utgangspunkt i

81

situasjonen i 1992, så kan vi si at den lå i østenden av det butikksenteret som heter Moa Syd. Dette butikksenteret utgjøres jo av hele tidligere Stokke Fabrikker, og Truskardammen lå for enden av den eldste delen av fabrikken.

At den het Truskardammen kom av at det ble samlet tilsig fra myrene lenger nord på Moa i denne dammen. Og når de skulle treske korn om høsten på Nedregarden, brukte de vann fra dammen til å drive treskeverket. (Det sunnmørske ordet for å treske er truske, derfor Truskardammen.) Dammen hadde forøvrig forlengst utspilt sin rolle da Stokke ble tilbydd å kjøpe den. – Rasmus Langeland var rimelig i prisen til å begynne med, og jeg slo til. Seinere da vi kjøpte mer grunn av ham og han så det gikk bra med oss, ble han atskillig stivere i prisen.

Da de nettopp hadde passert Skinstadreset og bare hadde siste etappe på bussreisen igjen, var saken avgjort. Resten av turen langs Brusdalsvannet satt de og så ut på kveldsmørket og lyttet til motorduren som Georg for sin del syntes hadde fått en optimistisk klang over seg. Og da de to skiltes og gikk hver til sitt i Spjelkavika, mente de visst begge at de hadde hatt en fin tur til Oslo.

82