«Landets mest lønnsomme småbruk»

– Du var heldig som fikk sønnen din, han Kåre inn i bedriften. Så kunne du for din del sysle med stein og mineral. – Ja, svarer Georg Stokke, det var fint at Kåre kom inn og overtok mer og mer, selv om det var et voldsomt ansvar og arbeid han fikk veltet ned over seg. Men å kalle det jeg nå gikk i gang med for «å sysle litt», er ikke helt rett. Det var heller ei slags utholdenhetsprøve jeg nå begynte med, ei utholdenhetsprøve som varte i 25 år.

Og hadde det ikke vært for at Georg Stokke var så arbeidssom som han er og innstilt på å få til noe, se resultat, hadde han ikke hatt kondisjonen som skal til, seigheten, ville han ha gitt seg og latt planene løpe ut i sand og latt drømmer være drømmer. Men han hadde stedigheten som trengs, og det vi på Sunnmøre kaller stirrigheten.

Det var, som så vidt nevnt, en del av farsarven som ble det fysiske utgangspunktet for virksomheten med utvinning av olivin i Raudbergvika. Den vesle strandsittergarden hadde etter hvert fått mange grunneiere, visstnok atten stykker i alt. De delene som falt på Stokkefamilien, utgjorde omtrent en fjerdedel av bruket. – Partene hadde blitt gitt bort til nære slektninger, gjerne som bryllupspresanger, forteller

143

Georg Stokke. Det var ingen dårlig gave å få, for den tiden var det bra med furuskog i Raudbergvika, fint å ha når noen hadde behov, for trevirke til husvøling, emne til husgeråd eller hva det nå kunne være.

Raudbergvika hadde seter på Skrenakken. Og der fant de en spesiell slags stein, ekstra godt egnet til bryne brukt til å kvesse ljåer og kniver med. Man kalte det Skrenakk-bryne, og det var en bra ting å eie. – Det fortelles at et Skrenakkbryne og et kjoletøy i lang tid brukte å være lønn til budeiene for en sommers arbeid på setra.

Også var det dette også med Raudbergvika at det var funnet bruddstykker av mineralet olivin der. I 1926 var det til og med blitt utformet og undertegnet en avtale med Borgestad fabrikker og Staten om rettighetene til å utvinne olivinen. Borgestad fabrikker trakk seg ut etter en stund, men med Staten ble avtalen opprettholdt og skulle ha en varighet på femti år. Det hadde med andre ord vært en viss oppmerksomhet – riktignok en dormende oppmerksomhet – knyttet til Raudbergvika og mineralene der, lenge før Georg Stokke nå begynte å arbeide med saken. – Det første jeg gjorde, var å kalle sammen til et møte med grunneierne, det var enda til på Merok Hotel i Geiranger vi møttes.

Dette var i mai 1965, Georg var begynt å bli den samme gamle etter kreftoperasjonen året før. Utålmodig ønsket han nå å se nye resultat. Men han skulle komme til å få tøyet tålmodigheten temmelig langt når det gjaldt prosjektet i Raudbergvika. Ikke en gang starten var særlig lovende.

144

– Det var sant å si liten entusiasme å spore, og jeg tenkte ved meg selv at nå er det like godt å stikke pipa i sekk før det begynner å bli kostnader og tap. Men heldigvis hadde jeg med meg advokat Sverre Høyer.

Og Høyer ga det råd at de fikk forsøke å danne et aksjeselskap bestående av samtlige grunneiere i Raudbergvika. Et sånt aksjeselskap var nok det eneste mulige midlet for å få styring med så mange grunneiere som det var blitt på det fraflytta bruket. Men det skulle vise seg at heller ikke det ble det noe skikk på. Ikke før om lag tre og et halvt år etterpå, i januar 1969. – Da ble det innkalt til et nytt møte, og denne gangen klarte vi forsyne meg å få til et aksjeselskap.

Sammen med seg hadde Stokke altså de andre grunneierne i Raudbergvika. Advokat Høyer sørget for registrering av selskapet som Stokke Olivin AS, med en aksjekapital på 12 000 kroner fra begynnelsen av, senere utvidet til 120 000 kroner. Georg var den selvskrevne styreformann, gjenvalgt gang etter gang på årsmøtene, møter der det først og fremst ble orientert om at det var lite nytt som hadde skjedd i selskapet. – Nei, det var som å stange hodet i veggen, sier Stokke, det var treige saker både å få ordnet formalitetene og å få stilt driftsmidler til rådighet.

Den første tiden besto arbeidet aller mest i å kontakte og forhandle med statlige representanter for å kunne gjøre noe med den kontrakten som staten hadde for utvinning av olivin i Raubergvika. Kontrakten var som sagt inngått i 1926 og skulle vare i femti år, det vil si at den uansett

145

gikk ut i 1976. Men noen opphevelse av kontrakten var det ikke mulig å få til, selv om ingen ting hadde blitt foretatt fra statens side for å sette igang noen olivinutvinning.

Det eneste det gikk fremover med, var utgiftene. For at det i det hele tatt skulle skje noe som helst, måtte Georg Stokke ta av sine egne private midler. Det har naturligvis andre gjort i lignende situasjoner både før og senere, for såvidt ikke noe enestående. For oss i dag får det være en påminnelse om at det gjelder å ha sterk overbevisning om at man tross alt er på rett vei med det man holder på med, om det ser aldri så svart ut.

Georg Stokke innså nå at han neppe ville komme seg videre uten slagkraftige samarbeidspartnere. Og han var ikke verre på det enn at han kontaktet flere større firma som hadde kapital og ekspertise på området. Stokke engasjerte høyesterettsadvokat Per Helweg i Oslo for å prøve å få til en avtale med Norwegian Talk i Bergen, et firma som drev det ganske stort i shipping og mineralutvinning.

Forsøket ble mislykket. Men det var ikke noe å grine for, det fantes andre. Kontakt ble opprettet med Norcem. – Her kom vi litt lenger, såpass at vi fikk utarbeidet en fremdriftsplan for utvinning. Dette virket som et lyspunkt, planen skulle bare frem for Norcems ledelse til godkjenning.

Men der strandet det. Hovedstyret i Norcem ville ikke godkjenne planene, og man var like langt. Det vil si, like langt er det ikke helt rett å si: Georg Stokke var kommet litt lenger i og med at han hadde enda et hederlig forsøk bak seg – og var klar til å gjøre et nytt!

146

Og nå ville han se om det gikk an å komme i gang på egen hånd uten samarbeidspartner. Han kunne kanskje starte med noe så tilsynelatende enkelt som ei kai i Raudbergvika, ei utskipningskai ... – Jeg fikk prosjektert ei kai og knyttet finansieringen til levering av ballast fra Raudbergvika til oljeplattformer i Nordsjøen. En avtale på nærmere fire million kroner var på det nærmeste i havn. Denne gangen var det på Sunnmørsbanken det strandet. Tre million kroner ble det søkt om på det holdet, og pengene skulle tilbake til banken så snart ballasten var levert. Men allikevel, Sunnmørsbanken – i et anfall av forsiktighet for en gangs skyld – trakk seg, og kaia ble ikke foreløbig annet enn en plan, og det er klart at Georg Stokke var skuffet.

Skuffet, ja vel, men ikke slagen, fremdeles ikke. Han krummet nakken, samlet krefter og gikk på enda en gang. – Nå tok jeg kontakt med skipsreder Sigvald Bergesen d.y. Han måtte vel ha sans for prosjektet i Raudbergvika, tenkte jeg.

Og det viste seg at det hadde han. Sigv. Bergesen fattet interesse for planene til Georg Stokke. Gjennom et samarbeid mellom Bergesen og Orkla Industrier ble et forprosjekt satt i gang. Olivinforekomstene i Raudbergvika ble klarlagt, og det ble utført kjerneboring. – Syvhundre og femti meter ble boret, og tre mann fra et kjerneboringsfirma var i fullt arbeid i uke etter uke.

Arbeidet pågikk en hel sommer, alt gikk fremover, det ble til og med brukt mange penger. Et hypermoderne produksjonsanlegg ble samtidig

147

prosjektert til minste detalj. 85 millioner kroner var anslaget for det ferdige anlegget. Vedtekter for firmaet ble vedtatt og alt gjort klar til registrering av selskapet. Industrimineral A/S skulle det hete og ha en aksjekapital på 15 million kroner.

De som var med og arbeidet med prosjektet var fra Bergesen administrerende direktør Amundsen, og fra Orkla Finn Jebsen og økonomidirektør Korsvold. Medspillere fra Orkla var dessuten geologene Kjell B. Carlsen og Gudmund Grameltvedt og senior ingeniør Knut Brøndbo, alle med tilhold på Løkken Verk.

Dermed kom det til å bli hyppige besøk på Løkken for Georg Stokke. Han hadde en rød Sirocco (Volkswagen sportsmodell) den gangen, og startet om morgenene så tidlig hjemmefra Spjelkavika at han kunne være på Løkken til frokost. – Siroccoen gikk som ei raud rotte mellom Spjelkavika og Løkken! sier Georg.

Utpå seinsommeren i 1980 var også aksjekapi talen på femten million klarert. Alle forretningsmessige formaliteter var i orden, det eneste som manglet var et definitivt svar fra interessentene. Og blant dem var det Orkla som var den tyngste, det var her ekspertisen befant seg og Bergesen ville komme til å slutte seg til avgjørelsen derifra. – Det endelige svaret måtte etter avtalen komme innen 31. oktober 1980. Den 30. oktober kom det: svaret ble nei.

Enda en skuffelse for Georg Stokke. Og kanskje var den enda større enn forrige gang, ettersom han nå syntes det hadde vært enda større lysning og berettiget håp om å lykkes.

148

– Det var selvfølgelig en trist avgjørelse, sier Georg Stokke. Men livet måtte gå videre, og året etter var jeg på vei til Amerika ...

Men det var ingen flukt, hvis det var noen som trodde det. Nei, det var naturligvis i den hensikt å undersøke mulighetene for å få amerikanerne interessert i olivinutvinningen. Så det var ingen ferietur han skulle foreta seg til Amerika denne gangen heller. Og selv om han var blitt skuffet over den siste avgjørelsen fra Orkla, så var det likevel ikke noen skuffet og nedbrutt mann som dro over havet.

Stokke fikk til en dialog med selskapet Industrial Mineral Corporation som hadde hovedkontor i Chicago, og der i gården begynte de ganske fort å vise interesse for planene til den ivrige nordmannen. Flere møter på høyt plan kom i stand, og lederen for mineralavdelingen i selskapet, mr. Holm, kom til og med et par ganger til Norge for å se nærmere på olivinforekomstene i Raudbergvika. Og Georg hadde fire turer til Amerika. Men det hjalp ikke det heller. – Når det kom til spørsmålet om investeringer, trakk det ut med svaret. Det var visst bare å erkjenne det en gang til, enda en gang til: Her var ingen reell hjelp å hente fra denne kanten heller. For så vidt var det ingen ny situasjon for ham som så å si hadde kommet i vane med at det skulle gå som det gjorde. Han hadde i grunnen hatt det på følelsen hele tiden, men ingen vei skulle være uprøvd.

Bare den siste fremgangsmåten stod igjen, nemlig den at Georg Stokke selv på egen hånd åpnet forekomsten. Stokke Olivin AS var allerede opprettet, nå ble det etablert et driftsselskap med

149

firmanavnet Industrimineraler AS, og her satt Stokke med 50 prosent av aksjene. Det burde imidlertid vært sørget for at Stokke Olivin hadde sikret seg aksjemajoriteten, for det skulle vise seg at det var umulig å avvikle handledyktige styremøter med en femti-femti konstellasjon så lenge den ene parten var UFO i Ålesund.

AS Olivin på Åheim var i mellomtiden kommet inn som medeier i Stokke Olivin og var dermed en av interessentene i Industrimineraler. Det manglet altså ikke på profesjonelle folk i styret. Men likevel var det ikke mulig å få avviklet et styremøte på fornuftig vis. Som regel resulterte forsøkene i ekstraoridnære generalforsamlinger, og bindende avgjørelser ble blokkert.

I 1986 ville AS Olivin på Åheim ikke være med lenger. Driften av olivinbruddet i Raudbergvika som Industrimineraler AS hadde stått for, ble overlatt til pukkverket UFO.

Situasjonen i dag er at driften av Raudbergvik olivinfelt er overtatt av AS Olivin, Åheim, som i mellomtiden hadde tatt hånd om Industrimineraler AS. Det viste seg nemlig at den forrige driver ikke var i stand til å utføre oppgaven.

Det som Georg Stokke da står igjen med, er i grunnen mest av immateriell art. Han er ute av det rent praktiske og forretningsmessige. Den eneste formelle forbindelse han nå har med prosjektet, er de tusenlappene han får for året i grunnleie i Raudbergvika. Han er tross alt fremdeles en av grunneierne. – Jeg skulle nok ha klart å få endene til å møtes uten de kronene, kommenterer han. – Men det hadde vært stusselig å tenke tilbake på disse siste årene hvis det ikke hadde blitt noen olivindrift

150

i Raudbergvika i det hele tatt. Da ville jeg nok ha følt at mye energi var vekkastet.

Nå har han den store glede og tilfredsstillelse å se at produksjonen er i gang på den vesle strandsitterplassen under Skrenakken. Dryge lastebåter finner veien inn fra havet og laster olivinmasse til kontinentale havner. I 1991 ble det utskipet ca. 700 000 tonn fra Raudbergvika.

Om han står på sida av selve driften, så er det klart at Georg Stokke med meget god samvittighet kan ta mesteparten av æra for at det i det hele tatt foregår olivinbryting i Raudbergvika. Og som vi har lest, har det ikke vært noen snarvei, akkurat.

For øvrig sier Georg Stokke omtrent dette om resultatet: – Raudbergvika, den vesle bota ved fjorden, den må vel ha blitt bortimot landets mest lønnsomme småbruk!

151