«Rovdyret angriper i strupen!»

Arne Seljeflot heter en mann, sousjef i Stokke Industri og medarbeider i bedriften siden 1960. Han er sønn av Inga, søster til Georg, og han refererer gjerne replikken til sin onkel da det var konstatert at han hadde kreft i skjoldbruskkjertelen. Georg brukte da et drastisk bilde om sin egen situasjon og spurte, myntet på den vonde erkjennelsen av at den fatale sykdommen var slått ned i ham: – Vet dere hvor rovdyret angriper byttet sitt, gutter?

Og han svarte selv: – I strupen. I halsen.

Det var når Georg skulle barbere seg om morgenen at kulen på høyre side av halsen generte ham mest. I flere år hadde den vært til stede som en irritasjon, men heller ikke stort mer. Utover høsten 1963 var den imidlertid blitt til så stor lidelse at Georg skjønte at dette var noe annet enn en kronisk plage. Og nå gikk han inn i en periode med en livstruende sykdom hengende over seg. – Da det sto på som verst, regnet jeg ikke med at jeg skulle komme meg til hektene igjen i det hele tatt, sier Stokke. Og i alle fall hadde jeg ikke regnet med å kunne bli skikkelig arbeidsfør igjen.

Da han endelig kom seg til lege for å under-

120

søke kulen på halsen, viste det seg at den var ondartet. Selve kulen, eller svulsten som det er riktigere å si, ble fjernet på sykehuset i Ålesund. Men da prøvene av vevet omkring dessverre ga mistanke om spredning av sykdommen, ble det øyeblikkelig søkt om plass ved Radiumhospitalet. Der fikk Georg Stokke seg et opphold på omtrent tre måneder. – Jeg ble operert etter en statistikk ... – Statistikk? Hva mener du med det? – Jo, sier Stokke, jeg fikk først vite at det ikke kunne påvises sikre spor etter sykdommen i skjoldbruskkjertelen. Og så ble det sagt at det i sånne tilfeller som mitt likevel var tredve prosent sjanse for en negativ utvikling.

Det var ikke tvil om hva legene ville tilrå, nemlig at operasjon ble foretatt. Derfor var det han kalte det å bli operert etter en statistikk. – Og det er virkelig ikke så lett å fremføre noen motforestillinger når man sitter overfor seks leger som alle kommer med samme anbefalingen.

Selv om Georg Stokke langt om lenge overvant sykdommen og påkjenningen som fulgte med operasjonen, er han i dag nesten sikker på at om han hadde fått velge omigjen, ville det ikke ha blitt noen operasjon. Og selv om han kom seg noenlunde bra til igjen litt om senn, har han alltid siden blitt dragende med mén etter sykdommen og operasjonen. For så mye uerstattelig kroppsvev og muskler forsvant for godt under kniven. Det gikk som det gikk, Stokke er ikke den som surmuler og treger, men det hender nok at han tenker på det fra tid til annen. Uansett var tiden på Radiumhospitalet

121

på sin måte til lærdom og berikelse for ham.

Etter at de verste plagene av operasjonen hadde gitt seg, fant han ut at det gikk godt an å oppholde seg på hospitalet. – Det er gale å kalle det ferie, men det var i det minste noe som lignet. Jeg hadde det fritt og omsorgsløst.

Når legekonsultasjonen var ferdig om morgenen, kunne han gå og komme som han ville. Så han streifet omkring både på Radiumhospitalet og i nabolaget og gjorde seg kjent med folk og forhold som han ellers aldri ville hatt tid til å komme i kontakt med. Han ville ikke vært Georg Stokke uten han hadde klart å vende sykehusoppholdet til noe positivt.

Den livstruende situasjonen han var i, demonstrerte det som er sikrest av alt, men som er så merkelig vanskelig å forsone seg med, nemlig det at livet ikke er fullt så selvfølgelig som du tror når du står midt oppe i det, frisk og aktiv. Det er der bare uten videre, slik som luft og vann og naturen omkring oss er det. Inntil den dagen du må se i øynene at det ikke er sikkert det varer så lenge du hadde regnet med. Ikke ditt liv heller gjør det. – Jeg skal ikke fare med store fakter om dette, men jeg får si det slik at jeg fikk anledning til å tenke gjennom sider ved tilværelsen som jeg ikke hadde hatt tid og fred på meg til tidligere. Jeg fikk gjøre et forsøk på å finne frem til det viktigste.

Det å få lov til å være aktiv og virksom ble noe av det viktigste. Å kunne bruke livet til å skape verdier i den tiden som er oss tilmålt, får en ny og naken realisme over seg den dagen du står

122

ansikt til ansikt med den trusselen som en drepende sykdom plutselig retter mot deg. – Jeg vet ikke om det er rett å si at livet mitt ble så mye forandret etterpå i den forstand at det gikk an å se det på meg og livsførselen min. Men allikevel hadde sykdommen og sykehusoppholdet gitt meg en innsikt som bare sykdommen kunne gi.

Georg Stokke kom seg forbausende fort de første tre månedene etter operasjonen. Og i løpet av de neste to tre månedene var det også fremskritt å spore. Men så stagnerte det, og han ble gående og hangle et par år uten å være hverken skikkelig frisk eller alvorlig syk. – Ja, jeg følte meg som en rekonvalesent hele tiden og var ikke særlig pigg, for å si det enkelt. – Men du vil vel ikke klage over helsetilstanden slik den er i dag? Du springer jo til fjells med sønnesønnene like kvikk som tyve- og tredveåringer? – Nei, sånn sett går det bra, svarer Stokke. Det var ringere for tyve år siden. At du skal komme deg til igjen, avhenger for en god del av viljen til å gjøre det også. – Og den hadde du? – Jeg må vel ha hatt det, da.

Det var så mye han hadde ugjort, syntes han, så mye han kunne tenke seg å være med på. Og han kom til å være med på det også.

Men det ble på en annen måte enn før. For nå hadde Kåre kommet inn i bildet for fullt og vist at han klarte oppgavene som ble pålagt ham. Han hadde blitt kalt hjem fra England og økonomiske studier der og måtte kaste seg ut i arbeidet med fabrikken i Spjelkavika.

123

I den siste tid har Georg Stokke fått anledning til å dyrke en av sine store hobbyer – maling. Her er han fotografert ved staffeliet på terrassen foran huset i Nedregårdsveien tidlig på sommeren 1993. (Plaststolen han sitter i er selvfølgelig langt over flausenivå, men han har heldigvis mer eksklusive sitteredskap inne!) Foto: Rune Stokke.

124

Stokke Fabrikker sterkt utbygd og utvidet på området syd for riksveien ved Moa. Den delen som anlegget startet med i Georg sin periode, før Kåre overtok ledelsen, går inn som en beskjeden avdeling av fabrikkkomplekset. Nå er mesteparten av lokalene vekkleid til butikksenteret Moa Syd. Av Stokke-gruppen er det Stokke Industri AS som holder hus i den eldste delen av fabrikken. I bakgrunnen mellom fabrikken og sjøen, brer de seg ut markene på den omfangsrike Langelandgarden, som Georg fikk kjøpe tomt av for å bygge større fabrikk etter at fabrikken ved Myrabakken hadde blitt for liten. På de neste to sidene: Westnofa Industrier AS, en del av Stokke-gruppen, på Åndalsnes med mektige romsdalsfjell i bakgrunnen. Bedriften har også produksjonslokaler på øra ut i Romsdalsfjorden, det vil si i motsatt retning av den fotografen vendte kameraet da han tok bildet.

125

126

127

Over: Stokke-gruppens avdeling i Tennfjord, Haram kommune. –Tennfjord Møbelfabrikk AS. Bildet under: Stokke-gruppens avdeling i Tranås, Sverige. Bildet til høyre: Vi er på Vågåmo i Vågå kommune. Her også var Georg aktivt med å grunnlegge bedriften Vågå Bruk AS, den fabrikken i gruppen som har furumøbler som sitt spesialfelt.

128

130

Bildet på denne siden: Stokke Fabrikker AS på Håhjem i Skodje kommune. Hvis man skal snakke om en moderbedrift i konsernet, er det vel rett å si at det er her vi nå finner den, flyttet hit fra Spjelkavika i 1988/89. Det er ikke noe prangende og pompøst over anlegget, men rasjonelt og med godt utnyttet plass, i Georgs ånd, tør vi si. Det er også her han har bestemt at bronsebysten av ham skal stå, den som han fikk overrakt i gave fra sine medarbeidere til sitt åttiårsjubileum i 1991. Bildet på siden til venstre: Stokke-fabrikken på Vatne i Haram kommune, Vatne Møbler AS.

131

Lengst til venstre en Tripp Trapp stol, og ved siden av til høyre to utgaver av Balans stolen.– Damen i stolen – i tre forskjellige stillinger under – viser litt av den videre utviklingen fra de tradisjonelle lenestolene som Georg laget i sin ungdom og frem til den tid da han mer og mer overlater styringen til andre. Men han har fulgt våkent med hele tiden.

Neste side: Bildet øverst til venstre viser en arbiedssituasjon den gang fremstillinga av møbler fremdeles var håndverk. Bildet til høyre viser en situasjon for en ansatt i møbelindustrien nå for tiden. Til venstre i midten pakkes møbler for om lag tretti år siden. Til høyre slik det ser ut i klargjøringen i dag. – Nederst til venstre produkt fra Vågå Bruk og til høyre fra Westnofa på Åndalsnes. Det er altså ikke bare utfrika sitteredskap som leveres i kjølvannet til produktene fra Demmå!

132

133

134

Da Georg arbeidet som mest intenst med å få satt i gang drift på olivinforekomstene i Raudbergvika, inviterte han blant andre disse fem til å komme og orientere seg om saken. Her er de fotografert på garden Liene på vestsida av Sunnylvsfjorden. Bak furua til venstre på bildet går det an å skimte Skrenakken. De påtegnede strekene markerer en olivinforekomst. Men det er nedenfor ved sjøen at olivinbrytingen kom til å starte, og det er der den foregår fremdeles. Georgs befatning med saken nå for tiden består mest i at han er grunneier. – De fem han har tatt med seg til Liene er fra venstre en represenant for advokatfirmaet Thommesen i Oslo, deretter Amundsen, vicepresident i rederiet Bergesen dy., Kjell B. Carlsen, geolog fra Orkla, Egil Ullebø og Finn Jebsen, økonomidirektør i Borregaard. – Dessverre ble det helst bare skuffelse å høste av disse anstrengelsene. Til venstre: Kåre med familie, Turid og de fire barna deres, fotografert for så lenge siden (1978?) at de fremdeles kunne kalles barn. Bak: Rune (tv.) og Geir. Foran: Knut og Kristin. – Georg har et beundringsverdig forhold til barnebarna sine, det er i grunnen til å ta lærdom av for noen og enhver. De for sin del har både beundring og respektfor den mange år gamle, ungdommelig farfaren sin. – Bildet er tatt i hagen omkring huset i Nedregårdsvegen. Georg bor bare et lite steinkast derfra, i samme hage kan vi vel nesten si, så kontakten er lett å holde ved like.

135

Bildet på sida til venstre og bildet øverst på denne sida: Georg Stokke i båt på fjorden observerer olivinbruddet i Raudbergvika i juli 1992. Bildet til høyre: Georg (t.h.) sammen med mr. Holm fra det amerikanske selskapet Industrial Mineral Corporation med hovedkvarter i Chicago. Holm var leder av mineralavdelingen i selskapet, og Georg fikk ham til Norge et par ganger for å se nærmere på olivinforekomstene i Raudbergvika. Her er de to fotografert på Stranda på veg til (eller fra) Raudbergvika i 1982.