RØBBERVIKA - OLIVINGRUVA VED STORFJORDEN

RØBBERVIKA

O L I V I N G R U VA V E D S TO R F J O R D E N

Det umulige ... tar bare lenger tid ...

RØBBERVIKA

O L I V I N G R U VA V E D S TO R F J O R D E N

FORORD «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», har vært en populær TV – serie i mange år. Fortellinger om mennesker som bor på avsidesliggende steder, og som har valgt en livsstil som ikke er helt A-4, appellerer tydeligvis til mange.

Sunnmøre og sunnmøringene har de siste 100 år fått et omdømme som gründere og industriskapere - ikke på grunn av naturgitte forutsetninger, men mer på tross av mangel på slike - mer ut fra «der ingen skulle tru».

Et av de mer spektakulære prosjektene som ble realisert, var utvinningen av olivin i Røbbervika i regi av Industrimineraler AS. Røbbervika er en for lengst fraflyttet plass på sørsiden av Storfjorden. Stedet har ingen veiforbindelse, var uten bebyggelse, elektrisk strøm eller andre fasiliteter som i våre dager er et minimumskrav for næringsvirksomhet.

Ved utvinning av mineraler må virksomheten naturligvis etableres der forekomsten er. Men det skal mye pågangsmot til for å starte virksomhet i Røbbervika! Vårt lille hefte er en beskrivelse av dette «der ingen skulle tru»- prosjektet; om det mangeårige arbeidet med å etablere drift, om pågangsmot, motgang, og en evne til aldri å gi opp.

Det tok 20 år fra Georg Stokke begynte å arbeide med ideen til produksjonen startet. Og virksomheten i Røbbervika hadde aldri kommet i gang uten samarbeidet mellom Georg Stokke og Øystein Rødal, en annen markant gründer. Begge var sterke personligheter, og samarbeidet ble krevende. Men visjonen ble til virkelighet og førte til en 25 – årig aktiv næringsvirksomhet utenfor allfarvei.

Ingen ting er umulig; det umulige tar bare noe lenger tid! Ålesund, januar 2021.

Kjell A Storeide

INNHOLD 7

Gruvekulissene ved Storfjorden

9

Olivin

11

De første forsøk på etablering av drift

19

Etablering av Raubergvik Grunneierlag og Stokke Olivin AS

28

1976 – 83. Mange forsøk på å etablere drift

34

A/S Industrimineraler – et krevende samarbeid

42

Olivindriften i Røbbervika 1984 – 2008

44

Stokke Olivin avvikles – «et lønnsomt småbruk»

52

Oppsummering

55

Kilder

Bildet viser MS «Luna», tilhørende Olaf Oksvik, Stranda. «Luna» ble hyppig benyttet til forberedende befaringer / besøk i Røbbervika i årene før drift ble etablert.

6

GRUVEKULISSENE VED STORFJORDEN På vei inn gjennom Storfjorden, vi passerer Stranda på styrbord side, så snur vi oss og ser mot babord, inn gjennom Norddalsfjorden og bort på Skrenakken.

Og så kommer vi til Røbbervika. Raubergvika eller Rødbergvika er den skriftlige forma for det namnet som blir brukt lokalt i dagligtale; Røbbervika.

I Røbbervika ligger tydelige spor etter gruvedrift. Det er hull i fjellet etter gruvegangene, veinett i fjellsiden, utskipningskaia, en gammel fergekai. Men nå er området forlatt og stille.

Rike forekomster av det relativt sjeldne mineralet olivin dannet grunnlaget for aktiv gruvedrift fra tidlig på 1980-tallet og til 2010. I dag disponeres forekomsten av det internasjonale selskapet Sibelco som også driver verdens største olivinvirksomhet i Åheim. Rikelig tilgang på olivin i Åheim har gjort det ulønnsomt med videre drift i Røbbervika.

I enkelte belysninger kan olivin få et rødlig skjær, og det er nærliggende å tro at det er det som har gitt navnet Røbbervika.

Fra gammelt av har folk langs Storfjorden visst at Røbbervika skilte seg ut ved steinslaget der. Men det skulle gå helt til 1983 før noen forsøkte å utnytte dette kommersielt.

Og det var en person med lokal tilknytning som var drivkraften bak gruvedrifta. Georg Stokke ble født og vokste opp i Oaldsbygda, nabobygda lenger inne i fjorden. Han hadde eiermessig tilknytning til Røbbervika, og et sterkt engasjement for å gjøre olivinforekomsten til blomstrende industrivirksomhet.

7

8

OLIVIN Presten Hans Strøm er den som «oppdager» Sunnmøre ved å beskrive distriktet i sine enkeltheter, også de geologiske særegenhetene. Og Strøm skriver: «Rødbergviig, som ligger strax indenfor Skrednakken, i en liden Viig og ved et Bierg, af hvilken den har fået Navn, thi Bierget bestaar av Sand-Steen, som indentil seer blaa ut, men udenpaa rødaktig, ligesom sedvandlig, og bliver her i Mængder udhuggen og anvendt til Bryner og Hvædsstene, hvortil den skal være meget tienlig. Foruden denne Steen-Art findes her og nogen Veegsteen.»

Den «Sand-Steen» Strøm beskriver, er olivin.

Mineralet olivin er et magnesium-jernsilikat. Egenskapene som har gjort olivin så etterspurt er det høye smeltepunktet på om lag 1760 grader Celsius, høy egenvekt og høyt magnesiumoksidinnhold (om lag 50 %). Knust olivin (olivinsand) har høy hardhetsgrad. I tillegg til spesielle kjemiske egenskaper har olivin den viktige egenskapen at den ikke fører til silikose som har vært en fryktet sykdom i smelteverksindustrien.

Olivin er vanlig i det vi kaller jordas mantel, altså den delen av jorda som ligger mellom den indre kjernen og jordskorpa. Det finnes olivin på om lag 1000 steder i Norge, men med en konsentrasjon av forekomster særlig gunstig for industriell produksjon på Nordvestlandet. De største forekomstene er på Åheim, i Bjørkedalen, Røbbervik, og i Norddal / Tafjord.

Utenom Åheim og i mindre målestokk ved Steinsvik Olivin i Dalsfjorden, er det i dag ikke drift i de andre forekomstene. Fra 1965 til -79 var det drift i Norddal i regi av firmaet H. Bjørum i Oslo. På det meste var årsproduksjonen på om lag 100.000 tonn, men kostbar tunneldrift gjorde driften økonomisk krevende.

Bjørum startet tidlig på 1970-tallet også olivindrift i Lefdal i Nordfjord. Etter flere eierskifter ble Lefdal overtatt av North Cape Minerals (Sibelco) og kom under samme eierskap som AS Olivin. Senere er driften avviklet og gruvene benyttes nå til et gigantisk og avansert senter for datalagring.

Det har vært prøvedrift i Bjørkedalen og Tafjord, men uten at det ble igangsatt ordinær drift.

Utenom Norge er de største forekomstene i Japan, USA, Grønland, Russland, New Zealand og Spania. Noen av disse er ikke kommersielt drivverdige siden de er vanskelig tilgjengelige og ligger langt fra markedene. I lange perioder har norsk produksjon stått for nærmere 50 % av verdensproduksjonen.

Det er først etter andre verdenskrig at olivin har blitt et viktig kommersielt produkt, og utviklingen skjøt for alvor fart fra 1970. I 1972 var verdensproduksjonen av olivin anslått til 600 – 700. 000 tonn, derav om lag 145.000 tonn hos AS Olivin på Åheim.

AS Olivin gjorde i disse årene et systematisk arbeid for å få aksept for olivin i stedet for kvartssand som slaggdanner i smelteverksindustrien, og gjennombruddet her førte til en nærmest eksplosiv volumutvikling. Fra 1972 til 1989 økte produksjonen til AS Olivin fra 145.000 tonn til om lag 2,1 mill tonn pr år. I tillegg til veksten i markedet som slaggdanner, hadde Olivin leveranser av ballastmasse offshore på om lag 1 million tonn i samme periode. < Ren olivin (peridot) er forøvrig en attraktiv smykkestein.

9

10

DE FØRSTE FORSØK PÅ ETABLERING AV DRIFT Georg Stokke ble født i 1911 i Oaldsbygda; en nå fraflyttet grend et stykke lenger inne i Sunnylvsfjorden.

Røbbervika var fraflyttet da Georg vokste opp i Oaldsbygda, og eierskapet til Røbbervika var delt på mange. De to Stokkebrukene i Oaldsbygda eide hver 12,5 %, og Georg overtok med tiden farens, Knut Stokkes, andel.

I de flestes øyne var nok eierskapet ikke av stor verdi. Røbbervika hadde riktig nok mye god furuskog. Gjennom generasjoner ble skogen benyttet som byggemateriale på mange av de gamle strand- og fjellgårdene i fjorden. Men som gårdsbruk hadde Røbbervika liten verdi; nesten ingen innmark, og plaget med tørke i år med gode somre. De som bosatte seg, gjorde det vel mest av mangel på bedre alternativer.

Som Hans Strøm skriver, var det fra tidlige tider kjent at Røbbervik hadde en spesiell stein som var velegnet som bryne. Og bryne var viktig for å kvesse ljå, kniver og viktig redskap i det gamle jordbrukssamfunnet. Steinen fantes i årer fra Røbbervika og opp til Skrenakken (der Røbbervika hadde seter) og brynene ble kalt for Skrenakkbryner. Det ble fortalt at Skrenakkbryne og et kjoletøy i lang tid brukte å være en vesentlig del av lønna til budeiene for en sommers arbeid på setra!

Olivinsteinen hadde fra gammelt av mindre interesse, og det var først på 1900-tallet, i industrialiseringens tidsalder, at interessen for steinen våknet.

På slutten av 1800-tallet hadde professor Johan Herman Lie Vogt kartlagt olivinforekomstene på Sunnmøre og i Nordfjord. Han fremhevet funnene i Almklovdalen (Åheim), Bjørkedalen (Volda) og Røbbervik som de med best kvalitet. < Landskapet i Røbbervika var svært bratt og uten naturlige strandflater. Veier måtte sprenges ut av loddrette fjellsider som her under arbeidet med bygging av vei til linse II.

Men den store «olivinkartleggeren» og foregangsmann for utnyttelse av olivinmaterialet, er professor Victor Moritz Goldschmidt. Grundigst kartla han forekomsten i Almklovdalen (Åheim) og beregnet denne til å inneholde 2 milliarder tonn, i seg selv tilstrekkelig til å dekke nåværende forbruk på verdensbasis i flere hundre år.

Gunnar Knudsen (1848 – 1928) var statsminister i Norge 1908 – 1910 og 1913 – 20, og i hans regjeringstid ble de viktige konsesjonslovene vedtatt. Gunnar Knudsen var selv en betydelig for-

11

12

Forberedende oppmåling. Gunnar Taklo og Magnor Ramstad fra ingeniørfirma Ola Rørvik AS. retningsmann. Han var utdannet ingeniør fra Chalmerska Institutet i Gøteborg i 1869. Og i tillegg til å videreutvikle rederiet han arvet fra sin far, etablerte han Borgestad Fabrikker i 1867.

Borgestad Fabrikker (som fortsatt eksisterer med Knudsen-familien som betydelige eiere) produserte ildfast stein og var teknologisk ledende i Norge. Før nevnte professor Goldschmidt tok i 1925 kontakt med Borgestad for utprøving av olivin i produksjonen. Goldschmidt og direktør Rolf Knudsen (sønn av Gunnar Knudsen) tok i 1926 ut flere patenter på bruk av olivin, og sikret seg rettighetene til olivinfeltet i Røbbervika for 50-år. Og året etter sikret de seg rettighetene til samtlige olivinfelt av betydning i Sør-Norge.

Forsøkene med olivin i smelteverksproduksjonen var ikke vellykkede. Den økonomiske krisen etter krakket på Wall Street i 1929 gjorde at Knudsen-familien og Borgestad Fabrikker måtte kutte kostnader. I 1931 kastet de kortene, overlot sin andel av patentene vederlagsfritt til Goldschmidt, og overdro utvinningsrettighetene til olivin, blant annet i Røbbervika, til Staten. < Man skulle ikke være høyderedd for å håndtere store maskiner i det stupbratte landskapet. Her arbeides det høyt oppe i fjellsiden.

Som en kuriositet kan nevnes at Knudsen-familien likevel ikke var helt ferdige med olivin. Christen Knudsen, sønnesønn av statsministeren, var styremedlem i A/S Olivin 1968-1986 og styreleder 1973-86.

Da avtalen om utvinningsrettigheter for Røbbervika ble inngått i 1926, var Georg Stokke 15 år. 6 år senere, i en alder av 21 år,

13

14

Tungt utstyr for lasting og transport.

Nytt lasteapparat. 2-3 «jafs» på hver =50 tonn.

1.500 tonn lastes pr. time.

etablerte han møbelfabrikken Møller og Stokke sammen med Bjarne Møller. Det ble innledningen til et industrieventyr. Stokke ble videreført av andre- og tredjegenerasjon til en verdensledende bedrift. Men det er en helt annen historie!

Georg Stokke glemte imidlertid ikke Røbbervika og mineralforekomsten som han mente fortjente å bli utviklet, og han tenkte langsiktig. Allerede på 1960-tallet tok han de første initiativ for å posisjonere seg til hva som skulle skje etter 1976 når avtalen fra 1926 om utvinningsrett utløp.

< Ventilasjon måtte til i gruvene.

15

Endelig i drift!

Georg Stokke på besøk i gruva.

Litt humoristisk kan det sies at det eneste naturlige fortrinnet for drift var at det var så brådypt ved land!

Store båter kunne bukseres til og fortøyes i en relativt liten og enkel kai. Ms «Nelvana» på 242 meters lengde ruver godt i landskapet.

16

17

18

ETABLERING AV RAUBERGVIK GRUNNEIERLAG OG STOKKE OLIVIN AS I 1964 var Georg Stokke alvorlig kreftsyk, og han overlot ansvaret for Stokke Fabrikker og møbelvirksomheten til sønnen Kåre Stokke. Etter at han frisknet til igjen, fikk han frigjort tid, og et av flere prosjekter han tok tak i, var arbeidet med å få i gang drift i Røbbervika.

Avtalen om rett til utvinning var inngått i 1926 med 50-års varighet mellom grunneierne og Staten (opprinnelig Borgestad Fabrikker). For å komme i posisjon måtte det arbeides på flere fronter: Transportutstyr for lasting av skip. < Georg Stokke.

Transportbånd for ferdig knust olivin.

• Etablere en avtale med øvrige grunneiere som sikret overtagelse av utvinningsretten etter at avtalen med Staten gikk ut i 1976.

• Undersøke muligheten av å få avsluttet grunneieravtalen fra 1926 før ordinært utløp i 1976.

• Etablere et selskap som kunne stå for produksjon og salg etter at utvinningsretten var sikret.

I 1965 var det om lag 18 grunneiere til gården Raubergvik, gnr. 77 bnr. 1 i Norddal kommune. Største parthavere var Georg Stokke og Nils Stokke som hver hadde 12/96. Minste andel var 1/96.

19

20

21

Prokurist Egon Dolz fra firma Possehl i Lübeck (nr. 2 fra venstre) med kunder fra tyske stålverk.

Lengst til høyre, Arne Seljeflot fra Stokke.

Georg inviterte grunneierne til møte på Hotel Union i Geiranger, men planene hans møtte i starten liten interesse. Kanskje naturlig nok sett fra grunneiernes side. Bortsett fra noe prøvetaking, blant annet var det tatt ut 200 – 300 tonn i manuelle prøver i 1936, hadde lite skjedd siden grunneieravtalen ble inngått i 1926.

Advokat Sverre Høyer, Georg Stokkes daværende juridiske rådgiver, foreslo at det skulle etableres et selskap med samtlige grunneiere som aksjonærer, som verktøy for å arbeide videre med ideen.

Det ble akseptert og 14. januar 1965 ble Norsk Olivin AS etablert med en aksjekapital på 12.000 kr.

Aksjene ble fordelt etter eierandel som grunneier. Georg Stokke ble valgt som styreformann, en rolle han hadde ut selskapets levetid.

I den konstituerende generalforsamlingen ble selskapets formål besluttet til «å tilrettelegge vilkårene for at olivinstein og beslektede bergforekomster på gården Raubergvik skal kunne uttas eller nyttiggjøres på hvilken som helst annen måte.»

Staten ved Industridepartementet hadde overført sine rettigheter etter grunneieravtalen til A/S Olivin som betalte en årlig avgift til grunneierne på 2.000 kr. Denne bestemte man skulle tas til inntekt i selskapet for å ha et minimum av kapital til å dekke kostnader.

Det nye selskapet startet med dårlige kort. Den største konkurrenten til eventuell drift i Røbbervika, A/S Olivin, satt med kontrollen over forekomsten, og det var liten grunn til å tro at A/S Olivin ville åpne opp markedet for en konkurrent, et marked som også var i stagnasjon. Fra 1966 til 1972 økte produksjonen på Åheim fra 100.000 tonn til 145.000 tonn, altså om lag 6 % per år, og selskapet slet med manglende fornyelse. Det var først fra slutten av 1970-årene at etterspørselen etter olivin steg, og utviklingen i A/S Olivin skjøt fart.

22

Georg Stokke i samtale med en av kranførerne.

23

Men Norsk Olivin startet med friskt mot. Selskapet tok raskt kontakt med A/S Olivin ved styreleder Peter Kjeldseth Moe, advokat fra Ørsta og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, med spørsmål om å få frigitt utvinningsretten til Røbbervika.

Korrespondansen med Kjeldseth Moe har blitt borte, men i styreprotokollen til Norsk Olivin refereres til et møte i Stortinget 27. april 1966. Ut fra protokollen har Norsk Olivin tydeligvis fått et tilbud fra A/S Olivin som styret ikke ville akseptere. I stedet konstaterer styret at fram til rettighetsavtalen utløper i 1976, vil man begrense virksomheten til prøvetaking.

A/S Olivin forsøkte å blidgjøre grunneierne i Røbbervika ved å øke den årlige grunneierleien til 3.600 kr i 1972, men det er tvilsomt om det gjorde noen forskjell.

Fra 1966 og utover mot 1970-tallet var aktivitetsnivået tilsynelatende lavt i Norsk Olivin, men det ble arbeidet i det stille.

31. mai 1969 signerte grunneierne og Norsk Olivin AS en «Avtale om håndgivelse av olivinforekomst i Raubergvik» som sikrer Norsk Olivin AS enerett til utvinning fra 20. oktober 1976; utløpsdatoen for avtalen med Staten (A/S Olivin). Fram til 1976 har Norsk Olivin rett til å gjøre grunnundersøkelser og foreta prøvedrift som ledd i arbeidet med å forberede fullskala drift.

I disse årene er høyesterettsadvokat Per Helweg en viktig samarbeidspartner for Norsk Olivin, og mye av selskapets korrespondanse føres i pennen av han. Dialogen med A/S Olivin er ikke god. Det er tillyst rettssak om firmanavnet Norsk Olivin som A/S Olivin mener ligger for nært deres eget og kan føre til misforståelser. Norsk Olivin skifter navn til Nor Olivin Ltd A/S, men også det nye navnet forfølges juridisk av A/S Olivin.

Det hele ender med at selskapet i 1976 skifter navn til Stokke Olivin AS og da blir det ro rundt navnesaken.

Etter fornyet prøvetaking i Røbbervika i 1972, beslutter A/S Olivin å konsentrere sin virksomhet om Åheim, og interessen for Røbbervika legges vekk.

Norsk Olivin ble i 1965 etablert med en aksjekapital på 12.000 kr. Det var helt utilstrekkelig til å dekke kostnader og kapitalbehov, og allerede i 1968 utvides kapitalen til 120.000 kr. Georg Stokke står for hele kapitalutvidelsen, og fra det tidspunktet er eierforholdet i aksjeselskapet forskjellig fra eierskapet til grunnrettighetene. I Norsk Olivin (senere Stokke Olivin) har Georg 91 % av aksjene, mens i Grunneierlaget består den gamle eierfordelingen knyttet til eierandel i gnr. 77 bnr. 1. < Georg Stokke ved skrivebordet hjemme i Spjelkavik.

24

Levering av diesel før fergekai var bygd.

Ferge var en forutsetning for å få igang drift.

25

26

27

Styresammensetningen i selskapet er ikke et speilbilde av aksjefordelingen ved at Georg Stokke «kontrollerer» styret ut fra sin 91 % eierandel. Fram til eierfordelingen endres i 1985, består styret av et sett av grunneierrepresentanter med Georg Stokke som styreleder. Flere av grunneierne hadde lang fartstid i styret sammen med Georg, blant andre Per Westerås, Gudmund Kleiva, Jon Vinje og Nils Relling.

1976 - 83.

MANGE FORSØK PÅ Å ETABLERE DRIFT Den gamle avtalen med Staten utløp i 1976 og grunneierne og Stokke Olivin sto dermed fritt til å ta i bruk avtalen fra 1969.

Det settes i gang prosjektering av kai i Røbbervika. Kai var viktig siden forekomsten kun var tilgjengelig fra sjøen. Med tilgjengelig kai kunne man praktisk talt skipe masse direkte fra forekomst og over skutesiden. En første prosjektering med kostnadsoverslag ble gjort i 1976 av ingeniør Ola Rørvik.

Georg Stokke innså at han ikke ville komme videre uten finansielt sterke partnere. Oppstart av drift var kapitalkrevende. Røbbervika hadde ikke veiforbindelse, elektrisk strøm eller andre fasiliteter som var nødvendige for industriell virksomhet. I tillegg skulle det bygges opp markeds- og driftskompetanse. Sammen med blant andre advokat Per Helweg begynte Georg Stokke et møysommelig arbeid med å kartlegge og kontakte mulige samarbeidspartnere.

Georg Stokke speider etter mer olivin.

28

29

Perioden rundt 1980 var ikke enkel for nyetableringer. Oljekrisene på 1970-tallet var et jordskjelv i vestlige økonomier, og perioden var kjennetegnet ved stagflasjon; manglende vekst i økonomien og høy inflasjon. I tillegg var det utfordringer i det finansielle systemet. Bretton Woods-systemet med faste valutakurser var erstattet med flytende og til dels sterkt fluktuerende valutakurser og et økende rentenivå. Kredittmarkedet var regulert, og det var knapphet på både låne- og egenkapital.

Første fremstøt ble gjort overfor Norwegian Talc i Bergen. Selskapet var eiet av Rederiet Jacob Kjøde (skipsreder Johan Horn) med lang erfaring fra kullfarten på Svalbard. Shippingkrisen på 1970-tallet rammet rederiet hardt, og det ble avviklet rundt 1980. Familien Horn forsøkte i det lengste å holde på Norwegian Talc, men det ble også solgt noen år senere. Da Georg Stokke tok kontakt, var nok tidspunktet feil for Norwegian Talc til å investere i ny virksomhet.

Lenger kom man i prosessen med Norcem. Med Gerhard Heiberg som toppsjef hadde sementprodusenten Norcem ekspandert inn i en rekke andre bransjer, hovedsakelig gjennom oppkjøp.

Sammen med Norcem ble det utarbeidet en utvinningsplan, og prosjektet gikk helt til topps i systemet. Georg og Kåre Stokke hadde på et tidspunkt møte med Gerhard Heiberg selv om saken.

Men konsernstyret satte foten ned, og man var like langt.

Det var allerede prosjektert bygging av kai i Røbbervika, og mellom forhandlingene med mulige samarbeidspartnere arbeidet Georg Stokke med en alternativ modell for oppstart i egen regi. Den forutsatte leveranser av ballastmasse til oljeinstallasjoner i Nordsjøen, og det ble forhandlet om en kontrakt som ville gi brutto inntekter på ca. 4 millioner kroner. Stokke Olivin søkte Bergen Bank og Sunnmørsbanken om et lån på 3 millioner kroner for å finansiere kaibyggingen, men da bankene vendte tommelen ned, falt også denne muligheten bort.

Lengst kom Stokke Olivin i forhandlinger med Rederiet Sig Bergesen dy. & Co og Orkla Industrier.

I motsetning til Kjøde / Norwegian Talc var timingen med Bergesen / Orkla god. Begge selskapene hadde en ung og dynamisk ledelse. Den aldrende skipsreder Sigval Bergesen hadde trukket seg fra driften av rederiet i 1976. To barnebarn, Petter Sundt og Morten Bergesen, sistnevnte ennå ikke fylt 30 år, hadde overtatt styringen med Svein Erik Amundsen som finansdirektør. Bergesen-rederiet var gjennom sin slutningspolitikk med lange kontrakter nærmest uberørt av shipping-krisen, og kunne bruke en bunnsolid økonomi til å gjøre gunstige investeringer.

Orkla hadde lenge vært et noe «søvnig» selskap med en betydelig kapitalforvaltning. En ung Jens P Heyerdahl d.y. hadde etterfulgt Per Palmer som administrerende direktør, og sammen med unge økonomer som Finn Jebsen og Åge Korsvold, ønsket han å endre Orkla til å bli en aktiv industriutvikler.

Sammen med geologer fra Orkla på Løkken ble det gjort rundt 600 meter grunnboringer for å kartlegge forekomsten, og sammen med «tallknuserne» fra Orkla og Bergesen ble det planlagt et hypermoderne produksjonsopplegg og gjort investeringskalkyler og lønnsomhetsberegninger.

Men kostnaden ble deretter. I «Slik jeg husker det» oppgir Georg Stokke det samlede investeringsbehovet til 85 millioner kroner i et selskap som skulle etableres med en aksjekapital på 15 millioner kroner.

Interessentene hadde frist på seg til 31. oktober 1980 med å si ja eller nei til prosjektet. Orkla hadde lang erfaring fra gruvedrift, og Bergesen hadde tidlig gjort det klart at de ville følge Orklas beslutning.

30. oktober kom svaret fra styret i Orkla – og det var negativt.

30

På vei inn for lasting. 20.000 tonneren Orestia fra Armada.

Besøk ved Stokke Fabrikker på Moa, av representanter fra rederiet Sig Bergesen og Orkla, med direktørene Svein Erik Amundsen og Finn Jebsen i spissen.

31

Tallene angitt i «Slik jeg husker det» lar seg i dag ikke verifisere. Men i arkivet til Stokke Olivin finnes et notat utarbeidet av Finn Jebsen 6. oktober 1980 som kan ha vært beslutningsunderlag for Orklas styre.

Notatet er forholdsvis optimistisk i sin vurdering av markedsutsiktene for olivin. Reservene i Røbbervika anslås til minst 120 millioner tonn, derav minst 100 millioner tonn i den øvre del (mot Skrenakken). Det legges opp til en årlig produksjon ved full drift på 1 millioner tonn i dagbrudd i feltets øvre del. Satsingen på den øvre delen var årsak til de høye investeringskostnadene, anslått til 64 millioner kroner i oppbyggingsfasen samt et behov for driftskapital på 11 millioner kroner.

Jebsens notat har ingen konklusjon, men enten kapitalbehovet var 85 eller 75 millioner kroner, var det mye penger i 1980. Det kan synes som om Orklas og dermed Bergesens nei var en konsekvens av for høy risiko i forhold til forventet avkastning. Og kanskje støtte Georg Stokkes langsiktige industrielle tenkning mot de mer finansielle betraktninger hos den unge generasjon av økonomer.

I 1981 var Georg Stokke i USA, og en ny mulighet for drift ble vurdert i samarbeid med selskapet Industrial Mining Corporation i Chicago. Selskapet sendte representanter til Norge for å se på forekomsten, og Georg hadde flere turer til USA. Igjen var tilbakemeldingene at forekomsten var interessant, men avstanden derfra til å investere ble for stor.

Men hvis ikke partneren fantes på Løkken, i Oslo, eller i USA, kanskje den fantes i nærområdet?

Kundebesøk fra Tyskland: Friederich Wilhelm Jenner, direktør i Thyssen Stahl (til venstre), og Werner Gudat fra Bicker & Co.

32

Georg Stokke, med kundebesøk, en fin vinterdag.

33

A/S INDUSTRIMINERALERET KREVENDE SAMARBEID I 1983 var Georg Stokke 72 år og kunne leve en rolig pensjonisttilværelse. Men selv etter mange tilbakeslag, var han ikke typen til å gi seg, og han fortsatte arbeidet med å etablere drift i Røbbervika.

I 1982 ble en revidert utvinningsavtale signert med grunneierne.

Avtalen gav fortsatt Stokke Olivin AS alle rettigheter for kommersiell utnyttelse av forekomsten, og var Stokke Olivins viktigste aktivum i forhandlinger med mulige samarbeidspartnere.

I noen år fra 1982 og utover ble det foretatt grenseoppganger for gården Røbbervik og omkringliggende eiendommer. Noen av grensene var uklare. Det var store avstander mellom eiendommene, kartgrunnlaget var lite detaljert, og for eiendommer som ikke hadde vært bebodd i generasjoner, var kunnskapen om grenseforhold og bytesteiner til dels borte.

Etter hvert som sannsynligheten for drift økte og synliggjorde den økonomiske verdien av olivinforekomsten, ble nøyaktig grenseoppgang viktig både for grunneierne i Røbbervika og for eiere av tilstøtende eiendommer som Skrenakken og Smoge. Spesielt grenseoppgangen mot Skrenakken ble omfattende og langvarig og først ferdig i 1987.

Etter flere runder med resultatløse forhandlinger med mulige interessenter, vendte Georg Stokke blikket tilbake mot Sunnmøre og lokale virksomheter.

UFO Pukkverk var en betydelig virksomhet i Ålesund etablert og eiet av Øystein Rødal. Rødal var kjent som en dyktig og krevende forretningsmann som ikke gikk av veien for å ta en kamp når han møtte motstand. Men Rødal og Stokke var begge gründere som var vant til å utvikle virksomhet ved bokstavelig talt å bygge stein på stein med små finansielle ressurser. Slik sett skjønte de hverandre.

Og UFO og Rødal hadde en driftskompetanse som Georg Stokke behøvde for å komme i gang etter at øvrige tenkelige alternativer var uttømt.

Men det var en krevende samarbeidsmodell som lå til grunn for etableringen av A/S Industrimineraler høsten 1983. 50 / 50 eierskap er krevende og forutsetter • grunnleggende enighet om alle viktige spørsmål, eller • klare kjøreregler for hvordan uenighet skal løses.

34

35

36

Det ble raskt klart at ingen av disse forutsetninger var til stede.

I tillegg var driftsmodellen ikke god • UFO var 50 % aksjonær og samtidig viktigste underleverandør.

• Industrimineraler hadde ingen selvstendig administrasjon.

Ledelse ble utøvd av Rødal og Stokke som hovedeiere, og med Rødal som den viktige i og med UFOs operative rolle.

• Salg og markedsføring ble i hovedsak ivaretatt av Georg og Kåre Stokke uten den grad av systematikk og kontinuitet som ligger i å ha egen salgsorganisasjon.

• Drift av knuseverk og produksjon av Olivin er vidt forskjellige virksomheter og i startfasen gjorde mer vekt på kvantitet enn kvalitet salgsarbeid og bygging av relasjoner og omdømme vanskelig.

Ved etableringen av Industrimineraler overdro Stokke Olivin rettighetene i grunneieravtalen til Industrimineraler. Grunneieravtalen ble verdsatt til 500.000 kr og brukt som tingsinnskudd ved tegning av Stokke Olivins 50% av aksjekapitalen. Denne beslutningen skulle vise seg å bli svært uheldig for Stokke Olivin.

Stokke Olivin satt riktignok med 50 % av aksjene i selskapet, men uten • Avtaleverk som sikret innflytelse, • Med en 50% medaksjonær som samtidig hadde kontroll med selskapets økonomi gjennom å være underleverandør og driftsog produksjonsansvarlig, og • Uten rettighetsavtalen med grunneierne. < Det ble mange turer med besøkende til Røbbervik. Vanlig opplegg var å møte utenlandske gjester på flyplassen på Vigra og kjøre de til Stranda. Der lå anleggsferga klar for transport til anlegget. Her Kåre Stokke (til venstre) med utenlandsk kundebesøk.

I bakgrunnen ser vi Liabygda.

Driften i Industrimineraler blir nærmere beskrevet i neste kapittel.

Ganske raskt ble virksomheten styringsmessig vanskelig og en økonomisk / finansiell hodepine for Stokke Olivin AS. Industrimeineraler var underfinansiert fra starten. Det ble gjort mange forsøk på å øke lånefinansieringen, men bankene satte utvidelse av aksjekapitalen som betingelse for lån. Stokke Olivin hadde ikke løpende inntekter, og måtte i så fall hente inn mer kapital fra sine aksjonærer; i praksis Georg Stokke. Og han vegret seg for å gå inn med kapital i et selskap der han etter hvert hadde begrenset innsyn og styring.

Første båtlast fra Røbbervika med 3.000 tonn olivin ble skipet 15. april 1984, og ganske raskt klarte Industrimineraler å øke volumet til et nivå som A/S Olivin ikke var komfortabel med og måtte ta hensyn til. Det ble underhånden etablert kontakt mellom Georg Stokke og ledelsen i A/S Olivin ved Ola Øverlie og Helge Ove Larsen.

37

MS Donnington var den første store båten i Røbbervika.

38

39

I første runde ble det forsøkt en modell der A/S Olivin skulle kjøpe seg inn som aksjonær i A/S Industrimineraler. Det ville bidra til å løse Industrimineralers kapitalbehov og endre den fastlåste styringsstrukturen. Et direkte eierskap i Industrimineraler ble avvist av Rødal – kanskje en indikasjon på at han samlet for Industrimineraler og UFO var fornøyd med tingenes tilstand.

Deretter ble det forhandlet mellom Stokke, Øverlie og Larsen om et eierskap for Olivin i Stokke Olivin. Tanken var å gi Stokke Olivin økte finansielle muskler til å følge opp eierskapet i Industrimineraler, og via Olivins kompetanse utfordre Rødals suverene stilling og tilføre drifts- og markedskompetanse til Industrimineraler.

I november 1985 ble det inngått avtale mellom AS Olivin og Stokke Olivin.

• A/S Olivin kjøpte 44,8 % av aksjene i Stokke Olivin for 2,4 millioner kroner (etter den tids skatteregler var salg av mindre enn 45 % av aksjekapitalen skattefri for selger).

• I tillegg gav A/S Olivin Stokke Olivin et lån på 1,6 millioner kroner som på visse betingelser kunne konverteres til aksjer.

• Georg Stokke ble sikret fortsatt innflytelse i Stokke Olivin.

• A/S Olivin får rett til en representant i Industrimineralers styre på Stokke Olivins «kvote», og to styremedlemmer i Stokke Olivin.

• Intensjoner om samarbeid til beste for alle involverte parter.

Virkeligheten ble en annen.

UFO så på avtalen mellom A/S Olivin og Stokke Olivin som en uvennlig handling, og konfliktene på eierplan fortsatte som tidligere. Helge Ove Larsen representerte Olivin i Industrimineralers styre, men selv hans faglige tyngde og sindighet kunne ikke endre situasjonen.

Både Ola Øverlie og Helge Ove Larsen ble valgt som styremedlemmer i Stokke Olivin. I et styremøte 2. oktober 1986 er det tydelig at de begynner å miste troen på at det kan etableres et konstruktivt samarbeid mellom aksjonærene i Industrimineraler. Budskapet forsterkes i protokoller fra senere styremøter samme høst og tidlig i 1987. Det konstateres at Industrimineraler er uten gyldig styre og daglig leder, og at selskapet er insolvent. Og det vurderes å slå selskapet konkurs.

I løpet av prosessen hadde partene forhandlet om tilbud hvor begge parter kunne overta 100 % av aksjene i Industrimineraler, men UFOs krav var ikke akseptable for Stokke Olivin.

UFO hadde i desember 1986 tilbudt sine aksjer til AS Olivin, men det ble avslått av Ola Øverlie etter et besøk på anlegget.

Georg Stokke hadde på sin side fått utarbeidet en juridisk vurdering (ved advokatfirmaet BAHR) om muligheten for å omstøte overdragelsen av avtalen med grunneierne fra Stokke Olivin til Industrimineraler, men BAHRs klare oppfatning var at det ikke kunne gjøres.

Sunnmørsbanken var siste håp for en løsning sett fra Stokke Olivins side. Banken hadde tillyst tvangsauksjon i Industrimineraler 24. mars 1987 på grunn av et misligholdt engasjement på om lag 6,3 millioner kroner. I siste øyeblikk ble auksjonen avlyst etter at Sparebanken Møre overtak Sunnmørsbankens engasjement.

Dermed var Stokke Olivin kommet til veis ende som aksjonær i Industrimineraler. I møte 27. mars 1987 besluttet styret at man ikke kunne gå inn for refinansiering «på de foreliggende premisser», altså

40

Tore Rødal og Bjørn Stensrud.

Georg Stokke, Karl Aas og Øystein Rødal.

41

forslaget presentert av UFO / Rødal, og det ble besluttet å overdra Stokke Olivins 50 % aksjepost til UFO Pukkverk forutsatt at UFO foretar en betryggende refinansiering.

OLIVINDRIFTEN I RØBBERVIKA 1984 - 2008 De første forberedelser til drift i Røbbervika begynte i juli 1983. Det skulle bores rundt 8.000 m borehull (400 – 500 hull) av 2 mann og 2 anleggsmaskiner fra UFO. Men i Røbbervika var det ikke vei og ikke kai, og det var ikke gjort i en handvending å sette på land maskiner på opptil 18 tonns tyngde. Utstyr ble fraktet med bilferga «Volda». Ferga la seg inntil fjellveggen, og mens boreutstyret var om bord, ble det boret to hull i fjellet som ankerfeste for ferga slik at den ikke skulle sige fra land. Deretter ble det lagt ut ei provisorisk bro som kunne brukes til landsetting av en beltegående boremaskin og en Brøyt. Det kan med rette sies at det var en oppstart i god sunnmørsk gründertradisjon!

Like før jul i 1983 var anlegget klart til å settes i ordinær produksjon. Det var bygget knuseverk og fergekai, og tidlig på nyåret ville utskipingskaia være ferdig. I arbeidet hadde det gått med 250 tonn stål og rundt 400 kubikk betongmasse. Samlede investeringer var om lag 16 millioner kroner.

Anlegget var da dimensjonert for en dagsproduksjon på om lag 1.000 tonn, tilsvarende en årsproduksjon på vel 200.000 tonn med 14 – 15 ansatte.

15. april 1984 var en ny stor dag. Kl 14.30 kastet ms «Gol» av Bergen loss etter å ha lastet 3.000 tonn olivin for Storbritannia. For Georg Stokke var det et synlige bevis på at han hadde lykkes. Etter nærmere 20 års arbeid, og med mange utfordringer og motbakker underveis, var det endelig etablert drift i Røbbervika.

I 1984, første driftsåret, ble det skipet 130.000 tonn fra anlegget. I 1985 økte skipningene til 220.000 tonn og i 1986 til 286.000 tonn. Til sammenligning var produksjonen hos AS Olivin i overkant av 1,5 millioner tonn i 1985. Industrimineraler ble dermed ganske raskt en faktor å regne med i markedet, og gjorde sitt til at Olivins holdning til Røbbervika snudde fra lunken til aktiv interesse.

For de ansatte var arbeidet et moderne «rallarliv». De første 15 årene ble ferga benyttet som «hotell»; der sov de og der spiste de. Først senere ble det bygget en brakkerigg som sikret de ansatte bedre boforhold. Røbbervika ligger utsatt til for enkelte vindretninger, og har ingen naturlig havn. Når vær- og vindforhold ble for vanskelige, måtte ferga flyttes til smulere farvann.

Lønnsomheten i Industrimineraler var svak de første årene. UFO sitt personell var ansvarlig for driften, og selv om de var erfarne og dyktige folk innen alt som hadde med sprengning og knusing å gjøre, manglet de spisskompetanse på produksjon av olivin. Det var periodevis problemer med å levere til riktig kvalitet i henhold til inngåtte avtaler.

Georg og Kåre Stokke sto for markedsarbeidet og opparbeidet gode relasjoner til solide kunder på kontinentet og i USA, men «salgssiden» møtte ikke alltid nødvendig forståelse hos «produksjonssiden» for sine innspill om kvalitet og riktig leveranse. I Tyskland var Possehl i Lübeck en god forbindelse, og det ble etablert relasjoner til smelteverk både i Storbritannia og USA.

42

Rensking av fjell.

Borerigg i arbeid.

43

Kåre Stokke forteller at i et møte med representanter for British Steel forsøkte han å selge inn olivins fortreffelighet som slaggdanner. Det var riktignok noe dyrere enn alternativene, men hadde den fordelen at det ikke utviklet silikose hos smelteverksarbeiderne. Da kom det tørt fra den andre siden; «We have more Englishmen than money.» Kanskje ikke et politisk korrekt svar verken da eller nå.

Det var Georg Stokkes ønske at Industrimineraler med tiden skulle få sin egen ledelse og organisasjon. Det var et av stridstemaene mellom aksjonærene. I 1986 ønsket han å ansette geolog Svein Parr som daglig leder. Men A- aksjonæren (Stokke Olivin) og B-aksjonæren (UFO), ble ikke enige om ansettelsen, og Parr ble i en periode lønnet av Stokke Olivin. Etter at UFO ble eneaksjonær i Industrimineraler og Stokke Olivin avviklet, ble Parr ansatt i Stokke Industri (Stokke Gruppen) og var i mange år en dyktig prosjektleder for ulike fabrikkutbygginger.

18. mars 1987 ble anlegget i Røbbervika rammet av brann. Det tok fyr i et aggregat som skaffet elektrisk strøm, og ilden spredte seg raskt til tre andre aggregater. Brannvesenet fra Stranda måtte fraktes med ferge, og brannen var i ferd med å slukne da de kom fram.

Skadene var store med et økonomisk tap på 5 millioner kroner. Uten strøm måtte driften stoppes.

Tidspunktet for brannen kom samtidig med en kritisk situasjon for Industrimineraler som selskap og med sterke motsetninger mellom aksjonærene. Og i styremøte 27. mars – bare ni dager etter brannen – trakk Stokke Olivin seg som aksjonær og UFO overtok som eneaksjonær.

Allerede i 1985 hadde kommunestyret i Norddal vedtatt å bygge kraftlinje fra Kilsti, via Verpesdal og Skrenakken til Røbbervika. Etter brannen i mars 1987 ble arbeidet forsert for å få i gang igjen produksjonen, og like før jul i 1987 kunne det settes strøm på en 8 kilometer lang, 22 kilovolts linje.

Produksjonen i Røbbervika ble tatt opp igjen i januar 1988. I 1988 ble skipet 220.000 tonn; det vil si en produksjon på samme nivå som i årene før brannen. Deretter økte produksjonen kraftig med en foreløpig rekord i 1991 med 687.000 tonn skipet masse fordelt på 52 skipsanløp. Etter hvert stabiliserte skipningene seg på 400 – 500 tusen tonn pr år, som var nivået fram til driftsstansen i 2008.

STOKKE OLIVIN AVVIKLES “ET LØNNSOMT SMÅBRUK” Stokke Olivin overlot 100% av eierskapet i Industrimineraler til UFO og Rødal i mars 1987. Siden grunneieravtalen ved etableringen av Industrimineraler ble overført, var Stokke Olivin deretter et selskap uten aktivitet. Man hadde forpliktelser overfor AS Olivin etter avtalen fra 1985, men utover det hadde Stokke Olivin ingen funksjon.

Etter forhandlinger kjøpte AS Olivin ut øvrige aksjonærer i Stokke Olivin og ble eneeier fra 1. januar 1990. Etter ønske fra Georg Stokke, forpliktet Olivin seg til å stryke «Stokke» i Stokke Olivin.

I 35 år og under skiftende navn hadde selskapet tjent som selskapsinstrument for Georg Stokke i arbeidet med å etablere drift i Røbbervika.

44

Bilder fra startfasen viser hvor utfordrende det var å etablere gruvedrift i veiløst terreng og stupbratte fjellsider.

Røbbervika 11.10.1983 45

Gruveanlegget i en tidlig fase. Kaia er på plass og terrenget planert. Nå kan forekomsten angripes.

46

47

Per Sivle avslutter diktet «Tord Foleson» med: «Og det er det stora, «Og det er det glupa, «at merket det stend «om mannen han stupa.»

I protokollen fra den siste generalforsamlingen i Stokke Olivin AS i 1990, etter at forsamlingen godkjenner aksjeoverdragelsen, konstaterer Georg Stokke tørt og konsist i protokollen: «Selv om Stokke Olivin er sluttført, så er resultatet at Raubergvik er Storfjordens mest lønnsomme fjellgard.»

For grunneierne var det viktigste at det foregikk drift i Røbbervika. Og Georg Stokke var fortsatt grunneier med sin 12/96-andel. Avgift til grunneierne knyttet til utskipet volum kom regelmessig på konto og tillot en årlig utdeling pr andel på 7 – 9.000 kr. Med 12 andeler var det ingen rask vei til rikdom, men for Georg Stokke som i 1991 passerte 80 år, ble det et tilskudd til pensjonen. Øystein Rødal døde i 1994. Selv om samarbeidet mellom han og Georg Stokke hadde vært krevende, var de to sammen utløsende for at det i det hele tatt ble drift i Røbbervika. Året i forveien solgte Rødal Industrimineraler til AS Olivin for 16 millioner kroner. Sammenliknet med de beløp som var investert i Industrimineraler, tyder salgssummen på at driften i Røbbervika heller ikke var særlig lønnsom for UFO som eneaksjonær. Avtalen kom i stand med bankforbindelsen, Sparebanken Møres, aktive engasjement.

Driften fortsatte til 2008 i Olivins regi med Tore Rødal som daglig leder og Johnny Kleppe som driftssjef (henholdsvis sønn og svigersønn av Øystein Rødal). I 2004 avvikles Industrimineraler som selskap og driften videreføres som en avdeling i AS Olivin. AS Olivin opplevde samarbeidet med Industrimineraler i hele perioden som godt, og selskapene utfylte hverandre.

I tillegg til at AS Olivin ved kjøpet ble kvitt en i perioder brysom konkurrent, var det andre rent forretningsmessige fordeler. Olivin fra Røbbervika har en hardere konsistens enn den fra Åheim og egner seg bedre til singel. Den kjemiske sammensetningen er imidlertid bedre i Åheim. Isolert sett ble ikke driften av Industrimineraler noen gullgruve for AS Olivin, men iberegnet de fordeler kontrollen med Røbbervika hadde for driften i Åheim, var kjøpet absolutt lønnsomt.

Også hos AS Olivin skjer det i disse årene imidlertid store forandringer. I 2001 selger Staten 49 % av aksjene i AS Olivin til amerikanske North Cape Minerals (som skifter navn til Sibelco i 2010) for 350 millioner kroner. Kjøper får opsjon til å overta de øvrige 51% av aksjene og gjør opsjonen gjeldende i 2003. Fra da av er ikke bare virksomheten på Åheim, men også i Røbbervika på utenlandske hender.

Sibelco driver videre noen år både på Åheim og i Røbbervika, men i 2008 med finanskrise og nedgangskonjunkturer innfører Sibelco 5 års «driftshvile» i Røbbervika. Det skal fortsatt skipes ut fra lager. I 2011 er det oppstart av begrenset drift med en produksjon på 137.000 og en utskipning på 58.000 tonn.

Men det går ubønnhørlig mot slutten for drift i Røbbervika. Driftshvilen skulle vise seg å bli permanent, og etter den begrensede driften i 2011 har det ikke vært drift ved anlegget.

48

Raudbergvik Grunneierlag. Stokke Olivin AS. Generalforsamling 14.05.87 Nils Kr. Dahle, Erling Hole og Georg Stokke.

Raudbergvik Grunneierlag. Stokke Olivin AS. Generalforsamling 14.05.87 I. Tronstad, N. Stokke, Per St. Gjorva, Nils Kr. Dahle, Erling Hole og Georg Stokke.

49

03.03.87. På vei til Raudbergvik.

J. E. Rinnan ( A. Tils. Berg, avdeling Ålesund), Olsen (Verneombud, Molde).

03.03.87. På vei til Raudbergvik. Svein Parr og Rolf Leistad ( A. Tils. Berg, avdeling Trondheim).

Skrenakken og Røbbervika sett fra Liabygda. >

50

51

OPPSUMMERING 9. februar 2013 dør Georg Stokke nærmere 102 år gammel. Han gikk med andre ord bort omtrent samtidig med at virksomheten i Røbbervika ble avviklet.

Georg etterlot seg et betydelig livsverk videreført av de neste generasjoner i familien. Og det kan trygt slås fast at det ville aldri blitt etablert drift i Røbbervika uten hans sterke vilje til å få ting gjort og aldri gi opp. Prosjektet utviklet seg ikke i slik Georg Stokke ønsket, og ble ingen økonomisk gullgruve for eierne. Men i løpet av 25 år i drift ble det produsert anslagsvis 9 - 10 mill tonn olivin, og Røbbervika ble den eneste lokale utfordreren til AS Olivin i denne bedriftens suksessrike historie.

AS Olivin ble privatisert i 2001 / 2003 ved salget til North Cape Minerals (Sibelco). Avtalen mellom Stokke Olivin / Georg Stokke og AS Olivin i 1985 har et følgeskriv med følgende innhold: «Nåværende aksjonærer i SO (Stokke Olivin) har under forhandlingene av denne avtale fremsatt ønske om å kjøpe aksjer i O (Olivin). Partene er enige om å legge dette spørsmål fram for Industridepartementet hvis og når helt eller delvis salg av Statens aksjer, eventuelt utvidelse av O`s aksjekapital der Staten helt eller delvis fraskriver seg sin fortrinnsrett til tegning, blir aktuelt.»

Formuleringen er bekreftet i brev fra Olivin signert av styreleder Christen Knudsen og administrerende direktør Ola Øverlie 19. november 1985.

Georg Stokke kom aldri i posisjon til å kjøpe AS Olivin, men så sent som i 2002, etter fylte 90 år, korresponderer han skriftlig med styret i Olivin og Staten om muligheten til å gjøre retten til å kjøpe aksjer gjeldende. Han tenkte tanken og forsøkte å realisere den i 1985, 15 – 16 år før privatisering av A/S Olivin ble satt på den politiske agenda.

Georg Stokke var visjonær, han tenkte stort, og det umulige tok bare lenger tid.

Det er slike mennesker som har bygget landet.

52

KILDER Samtaler med • Kåre Stokke • Svein Parr • Helge Ove Larsen

Skriftlige kilder: Harald Kjølås – påbegynt manuskript om olivindrift i Røbbervika Magne Aarøen: Det grøne gullet. A/S Olivin 50 år Styreprotokoller Norsk Olivin AS / Stokke Olivin AS Raubergvik grunneiere – protokoll «Slik jeg husker det». Georg Stokke forteller til Harald Grytten Sunnmørsposten – div artikler Div korrespondanse fra arkiv tilhørende Kåre Stokke Arne Seljeflot – oppsummerende notat om Industrimineraler datert 30.03.1993 Storfjordens Venner: Kalenderblad januar 2009 «Røbbervika» Takk til: Roar Nord Jensen for alt arbeid med bilder og lay-out Anette Homlong Storeide for innspill til tekst og korrekturlesing Kåre Stokke som initiativtaker og koordinator - og som strålende vert for Roar og meg i alle våre trivelige arbeidslunsjer

55

«Det umulige tar bare lenger tid» Georg Stokke