En ungdom med mange år bak seg

Det er midt i juli 1992.

Inne i Spjelkavika i Ålesund går det en mann på 81 år og lurer på hva han skal bli ... Jo, han er for lenge siden blitt noe også, det er ikke det. Men han har fremdeles mange nye ideer, og han er full av utålmodighet og vil gjerne vite hva det blir til med dem så snart som mulig.

Han er på mange måter en underlig skrue. Nesten umulig å bli skikkelig klok på, sier de som tror de har forsøkt å bli det. Fullstendig opptatt av det han holder på med av møbel produksjon og forretninger.

En stribukk som koste hva det koste vil skal ha gjennomført det han har satt seg i hodet, hevder noen. En jovial nabo, men ikke spesielt sosial, sies det i strøket der han bor. Litt av den ensomme ulvs aura er det over ham.

Ikke så lite fjern kan han virke som sjef, påstår enkelte av dem som har vært i hans tjeneste noen år. Men han følger usedvanlig årvåkent med i alt som skjer og kjenner bedriften sin ut og inn, så han er ikke fjern på det viset.

Peder Nedregaard, kjent spjelkavikpatriot som har fulgt Georg Stokke i bedriften i godt over halvparten av dens eksistens, fortrinnsvis som lagermann, bemerker at sjefen er uomtvistelig

7

sjef, og han kan nok komme med utsagn og påstander som virker både kantete og støtende. Men ingen kan et øyeblikk tvile på hans gode hensikter, alltid til det beste for arbeidsplassen. – Han er ikke akkurat den som sparer seg selv heller. Når det gjelder, holder han på både natt og dag med arbeid. Det ene klokkeslettet er like bra som det andre når noe står på. – En utstrakt tillit og en nesten ubegrenset betroelse kunne han vise oss på kontoret, sier Laura Vartdal, mangeårig medarbeider. – Det var nesten så det var nifst med så stor betroelse både overfor hans private og forretningsmessige bankkonti. – Fabelaktig flink til å finne de rette medarbeiderne og sette dem på den plassen de passer best, sier både konkurrenter og samarbeidspartnere. – Forøvrig en egenskap, legges det til, som er gått i arv til Kåre, sønnen som har overtatt etter Georg.

Nåværende administrerende direktør i Stokke Industri AS, det som hittil er resultatet av Georg Stokkes start som møbelprodusent for over seksti år siden, sa i anledning av at gamlesjefen hadde fylt åtti år, at ett av hans karakteristika er at han aldri tar nei for et svar. – Det skal styrke til å stå imot deg, det vet jeg av egen erfaring opp gjennom årene, uttalte Kjell Storeide. Men for oss alle er det viktig å huske at uten den styrken du har, ville du ikke kunne ha skapt de resultater som i dag er åpenbare for alle.

Og Storeide fortsatte: – I de årene jeg har kjent deg, har du utvist en fysisk og tankemessig vitalitet som overgår mange som bare har din halve alder. Og selv om

8

vi «studerte tosker» som vi er kalt, analyserer prosjektene dine til døde, gir du likevel ikke opp, men kommer stadig tilbake med fornyet kraft. Det er vel i bunn og grunn denne gründerholdning som har skapt næringslivet på Sunnmøre.

Det er blitt sagt om Georg Stokke at han har en egen evne til å se muligheter der andre ser vanskeligheter. Og kombinert med den fine ferdighet han har til å kunne forenkle og skjære gjennom det som måtte finnes av problem, blir det mye han kan tenke seg å prøve. – I disse dager har vi en geolog og tre utsendinger fra det amerikanske konsernet Dupont på besøk. De er i Førde i Sunnfjord for å undersøke noen mineralforekomster der sør. – Men vi, hvem er det? – Det er det nyeste firmaet mitt, Stokke Mineral AS. Vi arbeider blant annet med et prosjekt i Herøy, vi har interesser i olivinfeltet i Raudbergvika i Storfjorden på Sunnmøre. Og så holder vi altså på med noe nede i Førde. Stokke Mineral er et prosjekteringsforetagende, kan du si.

Det er særlig stoffet rutil det jaktes på, forteller Georg Stokke. Dette brukes som tilsetning i den kjemiske industrien, i maling og i kosmetikk er det for eksempel viktig. Førde er ett av de stedene man har holdepunkt for at det kan forekomme rutil. På de områdene som skal undersøkes, foretas det først utmåling som blir anmeldt til Geologisk Institutt i Trondheim, og derfra gis det beskjed om undersøkelsene kan settes i gang eller ei. Men det kan de, især når det står seriøse folk med erfaring fra lignende arbeid bak.

Det er både noe av Ibsens bergmann og Hamsuns fantast over denne ungdommelige,

9

nysgjerrige mannen med så mange leveår fulle av virksomhet bak seg. Det er noe askeladdaktig over ham også, på den måten at han undersøker og plukker opp med seg på ferden det som andre springer forbi. Han har slikt å gjøre, han har slikt å føre.

Sånn som det skjedde inne i Raudbergvika. Dette var et lite strandsittersted på østsida av den fjordarmen som går fra Stranda og sørover mot Hellesylt. En part av Raudbergvika hadde Georg Stokke fått som en del av farsarven. Ikke så mye å arve kanskje, noen grastuster på en bergskolt og noen furutrær.

Derfra eksporteres det nå for tiden olivinmasse til en omsetningsverdi av omkring tretti millioner kroner for året. Skipstrafikken inn og ut fjorden til Raudbergvika har gjort stedet til en av de viktigste eksporthavnene på Sunnmøre. I fjor (1991) var der anløp av 52 lastefartøy. Den 13. juli 1992 kom det en lastebåt på femti tusen tonn dødvekt for å ta inn olivinmasse til stålverkene nede i Europa, der de bruker store mengder olivin i produksjonen. – Men hvor lenge hadde du visst at der var olivin i Raudbervika? – Det visste jeg alt fra ungdommen av. – Og du visste om verdiene som lå i olivin også? – Ja, sånn bortimot. Men der var et svært vanskelig terreng, og ikke annen tilkomst enn med båt. Det som ble løsningen var ei ferje som vi kjøpte av et firma i Bergen, bygde den om og innrettet den til bolig for arbeidsfolka. Opp i steinbrudda var det til å begynne med knapt nok plass til ei anleggsbrakke.

10

Kampen – ja, det var virkelig en kamp – for å få i gang olivinutvinningen startet midt i 1960årene, og det skulle gå over tyve år før resultatene viste seg. Det ble en utmattende kamp, og den som ikke hadde hatt Georg Stokkes utholdenhet, stahet og stirrighet og arbeidskraft, ville ha gitt seg etter høyden firefem år. Men det er vel nettopp disse egenskapene som har vært hans egenartede styrke fra hans aller første år som industrigründer, og som møbelmann.

Og det er selvfølgelig møbelmannen Georg Stokke det skal handle mest om. Han som begynte med to tomme hender for seksti år siden i Spjelkavika og har greid å utvikle den vesle uanselige starten i ene enden av gamle Erik Foss sitt enkle treskur oppe ved Demmå ved Spjelkavikelva, til å bli et internasjonalt møbelkonsern.

Stokkefabrikken ble etter hvert største arbeidsplassen i Spjelkavika, og selv om det ikke foregår produksjon av møbler i lokalene lenger – det er blitt varehus med et utall av butikker i stedet – så er Stokkefabrikken fremdeles et like kjent begrep i denne delen av Ålesund kommune som Moa og Spjelkavikskiftet.

Stokkefabrikkene blir i dag presentert som en gruppe. Vi har moderbedriften i full aktivitet på industriområdet Håhjem i Skodje kommune. I Tennfjord og Vatne i Haram kommune fins to av gruppens avdelinger. Det er Tennfjord Møbelfabrikk AS, kjøpt av Stokke i 1969, og det er Vatne Møbler AS, kjøpt av Stokke tyve år senere, i 1989 da fabrikken het Vatne Lenestolfabrikk. Den neste er plassert på Åndalsnes, Westnofa Industrier AS, som Stokke overtok aksjemajoriteten i i 1972, etter å ha vært med på å

11

starte Westnofa Ltd i 1955 og Westnofa Industrier i 1967. Produksjonen er i hovedsak madrasser og puter og andre detaljer for møbelindustrien og for karosseriindustrien, der polyurethanskum er hovedingrediensen. På Vågåmo i Vågå kommune ligger Vågå Bruk AS, produsent av furumøbler, etablert i 1965.

Salgskontor er opprettet på Østlandet, i Hordaland, og selvsagt i Møre og Romsdal, samt i Trøndelag og i Nord-Norge. Og ettersom det allerede er skrevet at det er et internasjonalt konsern vi har med å gjøre, må det nevnes at det finnes salgskontor i nesten alle vesteuropeiske land og i Japan. I USA var Stokkemøblene så utsatt for plagiat at det ble et altfor vanskelig marked å arbeide i.

Men om virksomheten har nådd aldri så langt utenfor Spjelkavika, så er det fremdeles slik at hovedadministrasjonen i det som nå er Stokke Industri AS ligger i det området der det hele begynte. Det vil si, det er i grunnen ikke i Spjelkavika det begynner heller. Nei, det er inne i Storfjorden på det som Georg Stokke selv ynder å kalle ei lita fjellhylle.

12