Fare for brann

– Det som kanskje er det rareste med disse bygningene, sier Stokke, da vi er i Myrabakken, det er at de aldri brente ned – enda de lå i Spjelkavika! Du vet at det var kanskje ikke så rart at det av og til tok fyr i disse småindustribedriftene rundt omkring på bygdene. De var plassert i låver og sjøbuer og alle slags andre uthus, i kjellere og på loft, og ingen av lokalene var i grunnen beregnet til formålet. Det elektriske opplegget var det så som så med, slukkeutstyr og forholdsregler manglet.

Her i Myrabakken var det, så vidt Georg Stokke husker, tre virkelig alvorlige tilløp til brann så lenge Møller & Stokke holdt til her. Alle ble slukket, nærmest ved hell og god lykke.

Det første tilløpet skjedde i avdelingen for trebearbeiding i første etasje. Her stod det en svær ovn som en av karene på avdelingen som kom ekstra tidlig på jobb, hadde til oppgave å fyre opp med ved, straks han kom om morgenen. Den kunne bli ganske fort svært varm denne ovnen, og en dag hadde karen lagt ekstra mye innpå før han måtte et ærend opp i andre etsje. På en spiker på en takbjelke hang det en overall ned mot ovnen. Mens mannen var vekke, tok overallen fyr. Den tok kraftig fyr også, og

56

varmen begynte raskt å spre seg til takbjelkene. – Heldigvis var det en av dem som arbeidet i polstringsavdelinga som hadde sett feil på klokka og kom på jobb en time før han egentlig skulle. Og det ble redningen. Mannen greip ei bøtte med vann som til alt hell sto i nærheten og kylte den opp i takbjelkene. Og faktum var at han greide å slukke brannen. – De svartbrente bjelkene og takborda øksa vi og høvla av den verste soten på, og så var det bare å fortsette å arbeide med møbler. Det andre branntilløpet var i andre etasje. Og da også var det en fyringsovn som ble for varm. Lakkrester og dekkpapir som lå i nærheten tok fyr.

En dag det hadde vært ekstra god trekk på kullet vi fyrte med, sa det pang.

Til alt hell hadde de på det tidpunktet anskaffet seg noe så moderne som et skumslukningsapparat. Det var det noen som hadde åndsnærværelse til å gripe etter og få det tømt over det som brente, og flammene ble kvalt.

Den tredje gangen tok det fyr i lakkrester på treverket i nærheten av en maskin. Der sto det også et hundrekilos lakkfat, og dermed kunne det ha endt med katastrofe hadde det ikke vært for rådsnarheten og styrken til en av karene på avdelingen. Han klarte å løfte det tunge fatet og fikk lempet det inn i et annet rom. Stor røykutvikling ble det, og det kom en god del skade på de halvferdige møblene i produksjonssalen, men noen videre utvikling av brannen var unngått.

Da det etterpå ble holdt takst og undersøkt hva som var årsaken til brannen, kom lensmannen til den konklusjon at det hadde stått en metallbolt i en motorreim, og når den bolten

57

hadde tatt borti muren ved siden av, hadde det oppstått gnister. Dermed var årsaken klarlagt og alle var tilfreds.

Men branntilløpet skulle litt senere vise seg å få en litt annen forklaring. Soknepresten i Borgund møtte en dag opp hos Georg Stokke med følgende beskjed:

En mann i sognet hadde fått det litt vondt for denne saken. Til slutt måtte han til presten, og der hadde mannen åpenbart at det var han som var opphavet til det som kunne blitt en katastrofe for fabrikken. Det var nok ikke bolten i reimlåsen si skyld, men at mannen hadde tent seg en røyk i rommet som var så fylt av lakkdamp. Dermed så small det.

Ellers var det stort sett ikke så særlig grundige kontroller som ble gjennomført verken av det branntekniske, det bygningsmessige eller det elektriske anlegget. Et tydelig utslag av det var at i Borgund kommune var det samme mannen som var everksjef og reguleringssjef, samtidig med at han skulle holde øye med de elektriske installasjonene både privat og i bedrifter. – Så det var billig administrasjon, kan Stokke slå fast.

En dag kom denne gode og allsidige representanten for kommunen og skulle ta en liten sjekk på hvordan det sto til med det elektriske opplegget i fabrikken i Myrabakken. Han kikket inn i sikringsskapet også naturligvis, og da han oppdaget at det sto en stålspiker gjennom begge hovedsikringene, ristet han på hodet og sa: – Nei, det e no ikkje heilt lovlig ditta der. Dåkke må ikkje bruke så grove spikrar! Men noen tiltale utover dette ble det ikke.

58

Georg Stokke i sin fagre ungdom.

59

Sentrum av Spjelkavika omtrent slik som den unge Georg kunne ha opplevd stedet aller første gang han var her. Alt forandret seg langsomt på denne tiden. – På venstre side av riksveien er det først skomakerverkstedet til Johan Myren vi ser, det er nå på Sunnmøre Museum. Deretter følger den såkalte «Gamlesmia», som er revet, så kommer handelslaget (som nå er Spjelkavik Fargehandel), så kommer Indreberghuset (som før var hotell ved korsveien på Skodje), og endelig ser vi Myrstad-huset, bygd i 1910 og revet 1979. På høyre side av veien har vi nærmest oss et lite hus som tilhørte et andelsmeieri. Husa bak tilhører Spilkevig’s Snøre- Not- & Garnfabrik AS. På tomta i bildets nederste høyre hjørne ble Ørstenvik-huset bygd fire-fem år etter at bildet ble tatt. Blant personene på bildet mener kjentfolk å kunne kjenne igjen skomaker Johan Myren, Sigurd Liljedahl, som flyttet til Amerika like etterpå, og trønderen Skjånes, som var bestyrer på handelslaget. Foto: Bastian Spjelkavik.

Garn- og notfabrikasjonen har lange tradisjoner i Spjelkavika og var en vesentlig del av næringslivet i bygda alt fra tidlig på 1900-tallet. Bildet er riktignok tatt så sent som i 1953, men skal likevel være med her for å fortelle om denne siden av industrireisningen i Spjelkavika, lenge før Georg Stokke var kommet i gang med møbelproduksjon. Og til tross for alt som fantes av virksomhet i bygda, kalte den unge Georg Spjelkavika for en hjelpeløs plass. – Notanleggene er, regnet fra venstre: Sunde & Bakken, Brødr. Sunde, Spilkevig‘s Snøre- Not- & Garnfabrik. Foto fra Aalesunds Museums bildesamling. Neste side: Det første bedriftsbildet fra Møller & Stokke. Bjarne Møller i stolen til venstre, Georg Stokke til høyere i en likedan stol. Stående bak: Hans Asen (til venstre) og Daniel Myren.

62

63

64

Utsikt østover mot Spjelkavika fra lufta i 1938. I forgrunnen ser vi Kanalen slynge seg mot slusa der vatnet går inn i røret som står i forbindelse med kraftstasjonen vi skimter til høyre. I midtgrunnen ligger Lillevatnet og bakenfor det igjen Brusdalsvatnet. Ved nærmeste enden går det så vidt an å oppdage huset på Demmå, der Møller & Stokke startet virksomheten i 1932. Foto fra Aalesunds Museums Bildesamling.

65

Øverst til venstre: Erik Foss.

Øverst til høyre: Rasmus Langeland. Foto: Kjørstad.

Til høyre: Den første fabrikken til Møller & Stokke ved foten av Myrabakken. Slik så den ut like etter nyefabrikken på Moa var tatt i bruk, bildet er nemlig fra 1953. Foto fra Aalesunds Museums bildesamling. Bilde s. 68 og 69: Fotografering i en pause på Møller & Stokke i Myrabakken. Takket være iherdig innsats av Peder Nedregaard har det vært mulig å identifisere nesten alle, og de er fra venstre: Alfred Holkestad (med dress og sixpencelue), Paula Olsvik (med ryggen til fotografen), Per Wick (til høyre i døråpninga), Nelly Olsvik, Nikka Forøy (sittende), Ingrid Olsvik, Mary Blindheim, Bjarne Rødset (bakerst mot vinduet), Annemor Solberg (sittende), Ester Blindheim (sittende), Randi Myren, M. Grytebust (bak), Lars Rødset, Bjørg Røssevoll, Arnt Lande, Knut Myren (oppe til høyre).

66

68

69