I Myrabakken

Kanskje var det like greit å bygge selv, bygge og eie?

Georg Stokke henvendte seg til sin svoger i Myra, skomakeren i Spjelkavik, Johan D. Myren, gift med søstra Synnøve. Han var grunneier og kunne kanskje avse en tomt?

Det kunne Johan Myren godt tenke seg. Firma Møller & Stokke fikk kjøpe en teig nede ved riksveien ved foten av Myrabakken. Utpå året 1936, etter litt over tre år på Demmå, var de i god gang med å bygge eget fabrikklokale. Bygningen står ved den gamle Myrabakken ennå. (Vi må nesten si «gamle» Myrabakken, for veien er omlagt nå og går på andre sida av fabrikken.)

Fabrikken er forlengst solgt og på andre hender enn Georg Stokke sine. Men det er fremdeles han som vet mest om bygningene, han har fulgt dem fra første fjøl så å si, og til da Møller og Stokke tolv år etter forlot dem og flyttet opp på Moa. – Ja, du ser, begynner Georg, da vi en juliettermiddag har tatt turen til Myrabakken, at det er to byggetrinn på denne fabrikken. Det første er det som ligger på langs av den gamle riksveien. Inngangsdøra, som vi bare kan se avtrykk av i veggen, snudde ut mot veien, for du vet at den

54

gangen brukte man å snu seg med front mot ferdselen.

Bare et par år etterpå fikk bygningen en utvidelse bakover – eller østover – slik at den ble dobbelt så stor som opprinnelig. Dermed ble tomten totalt utnyttet. – Det gikk faktisk ikke an å gå rundt bygningen uten å stige på svoger og søster mi sin eiendom. Men du vet det var ikke så strenge krav til naboavstand og slike ting den gangen.

Mens de oppe ved Demmå hadde holdt til med alle gjøremål i ett og samme lokale, kunne de nå splitte arbeidsprosessen opp i avdelinger. Egen avdeling for trebearbeiding fikk de også. Dette var arbeid som tidligere oppe på Demmå var overlatt til Løndal. – I Myrabakken fikk vi plassert alt som hadde med trebearbeiding å gjøre i første etasje. Der drev vi også med polstring og stopping, forteller Stokke. Lakkering og pussing og annen ferdiggjøring fant sted i andre etasje.

I østenden bygde de på en liten avdeling i mur, og der hadde de tørkeri for trevirket som skulle benyttes i produksjonen. Det var særlig mye bjørkeplank som ble brukt. I krigsårene var det faktisk ikke annet trevirke de hadde å hjelpe seg med, og den situasjonen var uforandret til lenge etter krigen. Og innen den tid hadde Møller & Stokke vokst ut av fabrikkbygningene i Myrabakken.

55