I motbakkane til Stokke

I motbakkene til Stokke

For mange år siden hendte det at rutebåten på fjorden bakket opp utenfor Stokke og Oaldsbygda. Men av en eller annen grunn var det ingen robåt som kom ut fra land for å ta imot gods og passasjerer.

Hundre og tretti meter oppe i fjellsida stod den åtte år gamle Georg og snappet fort opp situasjonen. I fullt firsprang satte han av gårde nedover stien til sjøs, rev ut en båt fra naustet og rodde ut til rutebåten. En kjent militær på Sunnmøre, krigskaptein Hans Hamre fra Ålesund, skulle settes i land for å foreta sin årlige sportslige fjelltur fra Stokke over fjellet til Geiranger. Og da han så denne unge, ivrige, foretaksomme gutten med båten, gav Hamre ham en to-kroning som takk og oppmuntring. Det var en voldsom sum å få for en guttunge den gangen rett opp i handa, og pengestykket og hele historien etterlot seg et enormt inntrykk.

Det er Georg Stokke selv som forteller om hendelsen. Han kommer til å huske den for resten av livet, slik som han husker det uutslettelige inntrykket de gjorde de tyske krigsskipene som hadde vært på besøk i Geiranger, da de kom fossende ut gjennom fjorden i største fart og med fulle lys i 1914. Da var Georg tre år gammel. Han

13

påstår at han har et klart avtrykk av dette både lokkende og skremmende bildet i hodet sitt nå snart åtti år etter.

Til og med i motbakkene på stien opp mot Stokke – fjellhylla – har han pust og ord til å berette dette til oss. Georg er omtrent tretti år eldre enn oss andre som sliter oss oppover, men det er han som leder an, og det er han som er kjentmann. Det er en regntung julidag i 1992.

På andre sida av fjorden ser vi gardshusa på Åkerneset krype i skjul bak fremspringende hamrer og berg. Det er der borte de har hatt måIinger av en bergsprekke gående i flere år, og det er spådd at en gang raser det berg i sjøen så det forslår. – Men raser og raser, fru Blom, kommenterer Georg, det har da rast der borte i hundrevis av år uten at det har skjedd noe dramatisk. Landskapet har alltid vært i forandring her inne, selv bare over et par generasjoner er det store forskjeller å se.

I løpet av oppveksten på Stokke hadde Georg rikelig anledning til å holde øye med steinras og snøfonner som brølte nedover fjellsidene. Svære krefter var i sving.

Og borte på Åkerneset ble steinmasser stadig presset ut i en djup fjord. Men fjellsida heller her i en vinkel som gjør at mesteparten av et eventuelt ras vil være knust til fyllmasse før den når fjorden. Og slikt blir det ikke flodbølge av. – Det er noe helt annet når deler av fjell stuper rett ned i en fjord eller en innsjø, sier Stokke. – Da er det stor fare for flodbølge. Men det er forskjell på ras. Så disse som skriker opp fordi det er bevegelse i berga, burde først snakke litt med

14

folk som har bodd her og har fulgt med og lært av århundreders erfaring. – Gjelder det geologer også? forsøker vi oss med i forsiktige vendinger. Han har som kjent gjort seg avhengig av dem når det gjelder å finne mineral. – Det er noe annet å holde på med kjemiske saker, er svaret. Det er de gode nok til. Men disse fjella i fjorden vår, dem tror jeg det er vanskelig selv for geologer å vurdere, så her må de nok ha hjelp av kjentfolk.

Utsikten bort til Åkerneset inspirerer ham ellers til dette artige bildet: – Når det var vinter med snø og is, kunne vi på Stokke se folka der borte gå fra Lillesetra med lykter utover. Hvis det var riktig glatt, beveget disse lyktene seg opp og ned, og da kunne vi bedømme hva slags føre det var på stiene på andre sida av fjorden. – Men det må da ha vært glatt på stiene oppover til Stokke også? – Det var ikke fritt, nei. Men vi siktet på de små steinene som stakk opp av isen, og vi var så godt opptrent at vi klarte å balansere på dem. Det var visst ingen som brakk hverken armer eller bein så vidt meg bekjent. – Men pass nå på, sier Georg Stokke, snart er vi oppe på fjellhylla; og da må vi samle våre tanker, som sogneprest Bjarne Storset i Borgund brukte å si.

15