I lære i Ålesund

Det er blitt 1930. Georg har rukket å bli nitten år gammel, det er på høy tid at han får seg et arbeid. Det går nesten ikke an å kaste vekk mer tid og penger på å gå på skole nå lenger. Han må se å komme seg i fast inntekt.

Arbeid blir det. Men inntekten lar vente på seg, i alle fall det første året. Tvert imot inntekt må han legge ut en sum for i det hele tatt å få drive med det han har funnet ut han vil forsøke.

Nå drar han til Ålesund, dette forgjettelsens sted, for å gå i lære som møbeltapetserer. I Røysegata 5 holdt den høyst respektable mester i faget Carl Møller til, og her kom Georg i lære. Han betalte seks hundre kroner for å få lov til å arbeide der og lære å stoppe og polstre møbler i et års tid.

Og det var her han lærte sin fremtidige kompanjong å kjenne, Bjarne Møller, sønn til sjefen på verkstedet i Røysegata. Det resulterte i et samarbeid som varte i over 25 år. Bjarne arbeidet i verkstedet til faren, han var seks år eldre enn Georg og hadde skaffet seg litt mer erfaring i faget enn den nye læregutten.

Men ingen ting av dette forklarer hvorfor ungdommen fra fjellhylla på Stokke slo inn på det som hadde med møbler å gjøre. Var han

43

spesielt velsignet med håndlaget som skulle til for å lage møbler? Hadde noen satt ham på tanken og gitt ham et tips?

Georg vet ikke sikkert å svare på dette. Men han kan i alle fall ikke huske at noen uttalte det som et godt råd til ham å begynne med møbler. Noe ekstra begavet som håndverker var han ikke, om han riktig nok heller ikke var noen typisk «trenøve», som han selv uttrykker det. – Men du vet, sier han, det lå møbler i lufta i disse åra. P. I. Langlo på Stranda var allerede en stor produsent, og vi hadde sett flere dukke opp. Det stod en glans av denne virksomheten. Det var en gryende industri som tegnet til å bli noe å regne med her i distriktet. – Så du ble på en måte fanget inn av en tendens i tida? – Ja, det er nok riktig å si det slik. Ut av løse lufta kunne jeg ikke ha tatt det. Litt eventyr og drøm var det nok i det også naturligvis, man var ung og full av forventninger om fremtida ...

Fremdeles var det et håndverk like mye som industri å fremstille møbler. Og den som skulle gi seg i kast med møbelproduksjon, uansett i hvilken skala det skulle skje, måtte bgynne med håndverket. Men tendensen var klar: Håndverket var på vei ut. Det hadde nok også den unge Georg Stokke en klar fornemmelse av da han gikk sine læreår hos Møller i Ålesund.

Og når spørsmålet først er stilt om hvorfor han havnet på et møbelverksted, kan vi like godt også spørre om hva den unge bondegutten ellers skulle ha slått inn på? Hadde det vært for hundre år siden ville han kanskje ha endt som ny- dyrker av jord ett eller annet sted på Sunnmøre.

44

Kanskje hadde han giftet seg med ei jordataus på Frøysa eller i Stordalen? Kanskje var han blitt lærer? Eller gått i farbror Nils sine fotefar og blitt handelsmann? Omkring 1930 var det som sagt liten fremtid i å fortsette livet på de utilgjengelige, veiløse fjellgardene. Nede i bygdene og i byene stod ikke jobbene og ventet på deg. Og det som fantes av ledige arbeidsplasser, var det stor rift om. Det var nok av ungdommer i tyveårsalderen som stod parat til innsats. – Men var det du eller Bjarne Møller som fant på at dere skulle begynne for dere selv? – Tja, helt sikker er jeg ikke på hvem av oss som ordet det første gang. Men etter hvert ble det i hvert fall utvilsomt at det var jeg som ivret for det aller mest. – Og han ble med på notene? – Ja, det ble han. – Men ville du klart å komme deg i gang uten ham? – Nei, hva skal jeg si om det? undres Georg Stokke seksti år etterpå. Jeg vet sannelig ikke om jeg tør å ha noen sikker formening om det.

De kom seg i alle fall i gang. – Men det som det ikke behøver å herske den minste tvil om, det var at jeg allerede på dette tidspunktet var fullstendig overbevist om at tiden for håndverksmessig fremstilling av kurvmøbler var forbi. Jeg mente produksjon av andre typer møbler ville overta og at slike møbler ville bli produsert som industrivarer.

Og dette ville Georg Stokke være med på.

45