Ei lat kveite

Ja, de hadde det de trengte på Stokke, litt av hvert, her var en allsidighet som ikke lenger er tilfelle i landbruket. Og allsidigheten var en del av naturalhusholdets vesen. – Farbror min brukte å si det sånn at det var så mye å klare seg med på Stokke at hvis han hadde en færing, ei tønne salt og ei eske fyrstikker, så kunne han klare seg uavhengig av verden omkring.

Det var samme farbroren, Nils, som hadde butikk nede i naustet til Nilsgarden, de nærmeste naboene på Stokke. Han hadde til og med en liten motorbåt som det den dag i dag så vidt går an å finne rester av nede i nausttufta. – De viktigste varene var sånt som var å finne i en liten landhandel på den tid – sukker, kaffi, sirup, – og fyrstikker for all del. Det var ikke lås for døra, bare en trenabb. Ingen stjal den gangen. – Jeg skulle forresten unt folk i dag å smake de gode potetene vi hadde her oppe. De var et måltid i seg selv. Og så hadde vi korn, tilstrekkelig mye til eget bruk, ja, bortsett fra at vi kjøpte en sekk kveitemjøl i ny og ne.

Det ble kanskje litt i groveste laget melet som de fikk av det kornet de malte på egen kvern innmed elva. Især husker Georg Stokke at

20

byggmelet, som ikke var sikta, var ekstra grovt. – Og det kunne nok være stritt å få i seg grauten når flisene for ned gjennom halsen. Men det rensket opp, var sunt og bra, og nå for tida er det vel sånne saker de bruker som helsekost.

Det blir enda mer snakk om mat da vi kommer opp til tunet og står ved stabburet. Uten å kaste vekk tida til pustepause, fortsetter enogåttiåringen: – På loftet var der forråd av korn og mjøl, vi hadde rikelig med spekemør, spekeflesk og tørrfisk. Ost og smør hadde vi også, ja, smørstykke store som langebrød.

I første etasje var det et rom for sengeklær og andre klær. Besteklærne måtte de henge av seg når de kom fra kirke om søndagen, det var ikke bare å hive av seg klærne uten tanke på at de skulle vare og vare. De måtte henge fint til neste gangs bruk om en måned eller så. – Det hang sånne klær på rekke og rad innover i rommet, vi hadde der hver vår kiste med saker og ting i: skjorter, strømper, underklær og kanskje til og med en sommerhatt hvis vi var riktig heldig. – Så det var orden i sakene? – Ja, det var orden inni der som ellers på garden. Og der var reint og fint. – Men før vi nå går videre må du forklare hva det betyr at her står husmurer uten hus oppå. Det vil si det står et lite hus oppå, litt for lite i forhold til murene. – Vel, svarer Georg Stokke, det er bare å beklage at det i en vanskelig situasjon ble til at man i steden for å reparere bygninga som stod på muren, valgte å rive den ned.

21

Det var den nyeste delen av det todelte våningshuset dette skjedde med, den delen som Georg og søskena vokste opp i. Det huset som står igjen på murene, er den gamle røykstova, den som ble brukt som stasstue. Her var det satt inn noen ekstra fine stoler, et bord, noen skap og her var en fin jernovn. Så her slapp vi i grunnen bare inn på julaften. – Men det hendte den var i bruk når det kom fint folk til gards. Da vanket det firekilos oster på bordet og det guleste smør som tenkes kunne ble satt frem, alt sammen garantert fritt for kjemiske tilsetninger. – Vi ungene skulle forresten holde oss i bakgrunnen når det kom fremmede til gards. Da tydde vi helst til låven, og der stod vi og kikket ut gjennom sprekkene i veggen. Det var stående ordre, det, at vi ikke hadde noe med å blande oss opp i et besøk på garden. – Og de som kom til gards, kom de helst med båt eller kom de over fjellet? – For det meste kom de med båt. Det var som sagt rutebåt som stoppet her et par ganger for uka, og da ble post og folk hentet eller satt om bord i dampen med færing.

Både slektninger og fremmedfolk kom på besøk. Det kunne være folk som fisket i fjorden og som gjerne ville overnatte på land. Det var slektninger inne fra Geiranger, de som var fra Knivsflå og i slekt med dem på Knutgarden på Stokke gjennom søster til Georgs mor. Slekt hadde de over alt i Norddalen, på Stranda, i Geiranger. – Og omtrent alt som het Frøysa var i slekt med oss ...

En av dem som besøkte Stokke av og til var

22

bror til kirkesanger Syltevik i Ålesund. Og denne broren var litt av en original. Sommerstida drev han og rodde i en færing langs fjorden. – Ja, han var det ekstra snedig å få besøk av. Han hadde med seg fisk og forskjellige rariteter som vi aldri hadde sett før. – Det virket litt på hodet hans at han hadde plassert ymse drikkevarer i urder langs stranda. Han la til og låg ei rid og koste seg i solsteiken og smakte på varene. Så da han kom opp på Stokke, var han nok litt medtatt i hodet. Men så hadde han med seg noe han kalte for «japansk stift» som han smurte over panna. Og den svalte så godt, sa han, at haudet klarna. – Var det ikke noe med ei kveite også? – Jo, det var ei kveite han holdt på med rett nedenfor oss, rett utfor nauststøa. Og den var så lat, påsto han, at da han firte agnet ned i gapet på den, gadd den ikke bite over det!

Men det ville være feil om Sølfest skulle fremstilles bare som en raring. Han var nok en original, et særpreget menneske som bokstavelig talt gikk sine egne veier. Til og med kunne han kalles en slags landsbygdens uteligger der han streifet omkring fra plass til plass i den blåmalte færingen sin med en bylt klær og noen bøker i et knippe og sov der han fant det for godt.

Dette er imidlertid bare en side ved Sølfest Syltevik. Han var litt av en filosof også, belest og kunnskapsrik. – Jeg har stadig oftere fått Sølfest i tankene jo eldre jeg er blitt, sier Georg Stokke. – Og jeg sier rett som det er til meg selv at du burde tatt eksempel av Sølfest og levd slik som han gjorde.

Stokke kan fortelle at Sølfest ble født i Geir-

23

anger i 1865 og mistet mor si da han bare var ett år gammel. I tiårsalderen kom han sammen med far sin og tre eldre brødre til Syltevika ute i Geirangerfjorden, derav navnet Syltevik, og her kom han, til tross for at han var yngst, til å overta gården. En romantisk kjærlighetshistorie med Sølfest og en ung, vakker kvinne som hovedpersoner, får det tragiske utfallet at hun finner seg en annen, gir Sølfest kurven, og han for sin del bryter opp fra Syltevika og fremtiden der. Etter noen år som småbruker i Sunnfjord, kommer han så tilbake til hjemtraktene.

Nå er han uten gård og grunn, hans faste materielle holdepunkt i livet blir robåten, fiskeredskapene og et gevær. Slekt og venner lar ham få bo hos seg om vinteren. Fra tidlig om sommeren til langt ut på høsten streifer han omkring på fjorden og lever sitt frie, ubekymrede liv i pakt med naturen. Dagen i dag var det viktigste, morgendagen fikk syte for seg. – Og det var slik jeg lærte ham å kjenne i guttedagene, sier Stokke. – Livet hans kunne nok se kummerlig ut, men sånn ville han ha det. Han trivdes i livet og var mye mer tilfreds enn mange av dem som hadde hus og hjem og formuer.

Ved siden av Bibelen var det Arne Garborgs skrifter som var Sølfest sin viktigste lektyre. Og så dyp innsikt hadde han i Bibelen og teologien at det blir fortalt at sognepresten i Stranda, Jacob Christian Pedersen, senere biskop i Stavanger, skal ha uttalt om Sølfest at aldri hadde han møtt maken til bibelkunnskap hos noen med så lite skolegang. – Men til tross for sin religiøse interesse og legning var han absolutt ingen totalist, bemerker

24

Stokke. – Han så ingen motsetning mellom alkohol og gudsfrykt. Men det var en tanke som ikke var salgbar blant vanlige sunnmøringer den gangen.

De fleste som kom i kontakt med Sølfest, oppfattet ham nok som en pussig skrue og en stakkar. Men på Stranda bodde ett av unntakene, doktor Torgersen. Han mente til og med at Sølfest i evner og intellektuell utrustning på ingen måte sto tilbake for sin mer kjente og lærde storebror, lærer og klokker i Ålesund, Martinus Syltevik. – En gang, forteller Stokke, ringte klokker Syltevik til dokter Torgersen og ville vite om Sølfest var til oppbevaring hos ham. «Nei,» svarte Torgersen, «han er ikke til oppbevaring, jeg har ham som gjest.» Og dermed var visst samtalen slutt.

Det siste leveåret bodde Sølfest hos gode slektninger på Stranda. Han døde da han var 73 år gammel i 1938, og en spesiell personlighet var vekke fra fjorden for alltid. – Jeg har stundom tenkt at kanskje har Sølfest betydd mer for meg enn jeg har vært klar over, sier Georg Stokke i dag. – Det var slik en urkraft over ham både i legemet og i tanker og ånd. Han tenkte og spekulerte og filosoferte, han var venn med den naturen han levde i og levde av. Og han valgte å gå sine egne veier.

25

26

Georg Stokke oppe på «fjellhylla» som han kaller sin barndoms egn. Bildet er tatt den 13. juli 1992. Øverst til venstre: Sannsynligvis er bildet tatt i 1941 øverst oppe i Oaldsbygda. Georg (bakerst) har tatt med seg kona si, Johanne (fremst) og en besøkende, Inger Frydenlund, på tur til sine barndoms og ungdoms trakter. Nederst til venstre: Femti år senere, sommeren 1991, er Georg på tur i de samme egnene. Foto: Rune Stokke. Neste side: Oaldsbygda sett fra fjorden for noen år siden. Stokke er husklyngen og markene rett oppfor sjøen til venstre for elva. Veien dit opp starter nede ved sjøen enda lenger til venstre, ved støa og nausta, som det nå er bare ruiner igjen av. Garden til høyre for elva, lengst nede ved sjøen, er Seljeflot. Lenger oppe ser vi først Midtgard og så Øvstegard. Foto: Bjarne Skarbøvik.

27

30

Georg Stokke sammen med ryggsekken sin og det første møbelstykket han laget på egen hånd: en skammel eller en benk. Den bevares i gamlestova på Knutbruket på Stokke. Til venstre: Sølfest Syltevik, filosofen og naturmennesket, som gjorde så sterkt inntrykk på den unge Georg, og som han alltid kommer til å ha et levende minne om.

Neste side: Georg har funnet frem til det gamle kvernhuset på sørsida av elva. Her var han mang en gang med og hjalp til med kornmalinga. Enogåttiåringen har nå tatt seg frem over stokk og stein og gjennom tett kratt i bratte bakker for å komme seg hit. Selve kvernhuset holdes ved like av interesserte som føler seg knyttet til Oaldsbygda og har hjertelag for minnene som er tilbake etter folks strev og møye en gang for ikke så svært lenge siden.

31

32