Spjelkavika, en hjelpeløs plass

Det er Georg Stokke sine egne ord – Spjelkavika var en hjelpeløs plass.

Han hadde begynt å legge merke til Spjelkavika antakelig mest fordi han hadde en søster som var gift der. Den eldste i søskenflokken på Stokke het Synnøve, var seksten år eldre enn Georg og var gift med Johan D. Myren, «Skomakeren», i Spjelkavika. Bruket Myra har blant annet gitt navn til det som er kjent som Myrabakken. – Bortsett fra at jeg hadde søster mi boende der, så syntes jeg bygda var temmelig utrivelig, både kjølig og ufjelg. – Nei, dette var ikke noe sted å slå seg til på. Langt mellom hvert hus var her, ganske kjedelige greier. Ikke skikkelig bygd, ikke skikkelig tettsted heller, bare noe midt imellom som det ikke var lett å bli klok på. – Det gikk sant å si ei god stund før jeg oppdaget at Spjelkavika hadde noen gode sider i det hele tatt.

Men tross alt fantes de. Og for den unge Georg Stokke lå det unektelig et skjær av eventyr over det som var av industri i bygda. Spjelkavika kunne allerede betegnes som ei industribygd. Mittetfabrikken – det vil si Spilkevig’s Snøre-

46

Not- & Garnfabrik – lå der som et midtpunkt, det er denne fabrikken sine lokaler Vikasenteret senere kom til å installere seg i. Skofabrikken var i godt gjenge, og fremdeles var det full virksomhet på Slyngefabrikken. Mittetfabrikken og Slyngefabrikken var startet allerede i slutten av 1800-tallet og var en arv fra den aller første industrireisinga her i distriktet. Begge bedriftene var sprunget ut av behovet for fiskeredskap – liner, garn og not, og arbeidsstokken begge steder ble for det meste rekruttert fra bygda. – De kvinnelige arbeiderne på Slyngefabrikken gikk alltid med bunter av forsyn til liner som de slo knuter på når de skulle til og fra arbeid i middagspausen, minnes Stokke.

Og i middagspausen på en og en halv time – reine siestaen å regne for – da var det full stopp i maskinene så folk fikk komme seg hjem, spise i ro og mak og kvile seg litt etter maten. Det gjaldt for alle fabrikkene i bygda, så denne rytmen ble Spjelkavika preget av. – Den var for så vidt et resultat av vannsparinga, kraftsparinga og dermed en dyd av nødvendighet. – Vannsparing? – Ja, du vet kraftverket nede i Spjelkavika, det de holder på å sette i stand til et slags industrimuseum, der Spjelkavikelva renner ut i selve vika, det var det kraftverket som leverte elektrisiteten til fabrikkene. For å spare vann og strøm måtte de koble ut kraftstasjonen av og til, og midt på dagen når det likevel skulle være matpause, passet det bra. Dermed ble nok pausen litt lenger av det samme. – Uten tvil var det et aktivum til i Spjelkavika

47

som det er vel verdt å nevne i denne forbindelsen, fortsetter Stokke. – Og det var Erik Foss. – Erik Foss? – Ja, gamle Erik Foss, han som startet det som i dag er notfirmaet og notbøteriet Erik Foss & Sønner AS.

Men Foss var interessert i mer enn sin egen notbedrift. Han var også en stor pådriver og tiltaksmann for allslags industri i Spjelkavika. En av måtene han viste det på var at han hadde fått satt opp et hus like ved Demmå som han leide ut deler av til folk som ønsket å starte med en eller annen form for virksomhet. I dag ville vi vel ha sagt at det var et utleiebygg til industriformål.

Det lå som sagt ved det som på folkemunne het Demmå. Det vil si ved slusa mellom Lillevatnet og Kanalen. De ligger som kjent side om side. Bygningen hadde møne mot nord og mot sør, var av tre med en hovedetasje på bakkeplan og en loftsetasje oppå den i husets fulle lengde og bredde. Georg Stokke minnes at det blant annet var en som drev bakeri der, Berg het han visst. På loftet hadde Foss mesteparten av plassen til garn og notvirksomhet. – I første etasjen var det at Bjarne Møller og jeg fikk leie oss inn, i ene enden, mot nord. I andre enden var det en produsent av trevarer som holdt til, Erling Løndal.

Huset brente like før krigen, da var Møller & Stokke forlengst ute av det, og Løndal flyttet opp til gamle Spjelkavikskiftet og bygde fabrikk der. Løndal sluttet da han var blitt pensjonist, og firma O. Nørve overtok bygningen.

Men vi for vår del skal holde oss ved Demmå og Foss sitt hus der en stund til. For uansett hva

48

Georg Stokke måtte ha som oppfatning av Spjelkavika for seksti år siden, så er det i alle fall her han havner og akter å gå i gang med en eller annen form for møbelproduksjon. Helt frivillig ble det den hjelpeløse Spjelkavika som blir stedet, uten annen påvirkning enn Erik Foss sin velvilje. Ja, også det at han har ei søster og en svoger i bygda.

Men det står ikke til å nekte at Stokke av og til har vært inne på tanken om at det var feil av ham å slå seg til i Spjelkavika. Blant annet var han sterkt inne på Åndalsnes som stedet, ikke minst fordi det her var jernbane, noe som var overmåte viktig for all næringsvirksomhet den gangen. – Det som ble bestemmende var nok at ei jente her i Spjelkavika krysset min vei, slår Georg Stokke fast.

Hun het Johanne Kjørstad, var fra Kjørstadgarden i Spjelkavika og tett knyttet til hjembygda. Hun ble om noen år kona hans. – Å få henne med meg til Åndalsnes for at vi skulle bosette oss der, var ikke til å tenke på. Og det gjorde ikke saka lettere at veiforbindelsen mellom Spjelkavika og Åndalsnes var temmelig elendig – ja, den var vel nærmest som ingen veiforbindelse å regne for i det hele tatt. Hvis det nå likevel hadde vært Åndalsnes som ble valgt, ville mest sannsynlig hovedkontoret til Stokke ligget i Romsdal og ikke på Sunnmøre.

I og med at det var kommet ei jente inn i bildet, kan det hende at Stokke var begynt å få øynene opp for at Spjelkavika ikke lenger var en fullt så hjelpeløs plass som han først hadde ment. For eksempel hadde bygda allerede et fruktbart industrimiljø. Og i forhold til mange andre

49

bygder i landsdelen lå den tross alt gunstig til når det gjaldt forbindelse til omverdenen.

Noen kommunal eller annen offentlig kontakt og støtte var det ikke snakk om for de to unge møbeltapetsererne. Det var ingen som offisielt ønsket dem velkommen eller på annen måte sa fra om hvordan det ble sett på at de to foretaksomme ungdommene ville gå i gang med noe. Støtteordninger av ett eller annet slag fantes ikke, de måtte bare klare seg på egen hånd så godt de kunne. – Og jeg hadde et visst inntrykk av at de som satt i styre og stell i kommunen, var litt skeptiske til at to sånne galninger som oss skulle slå oss til i Borgund. Vi kunne fort bli en offentlig byrde ... – Men penger? Litt penger måtte dere vel ha? – Jeg for min del, sier Georg, fikk låne to tusen kroner i Sunnylven Sparebank med far min som kausjonist. Det var alt.

Men mer skulle det visst heller ikke til. Nå var det opp til det de to klarte å produsere i Erik Foss si enkle trebygning oppe ved Demmå.

50