En hyppig kunde i banken

– Når vi nå har snakket oss frem gjennom tidene, fra hendelse til hendelse, så kan man nok lett få det inntrykket at alt har gått så greit og knirkefritt hele veien. Men det må da ha vært vanskeligheter fra tid til annen?

Vanskeligheter, svarer Georg Stokke. – Det har ikke vært stort annet en vanskeligheter siden jeg begynte for over seksti år siden! – Tenker du på økonomiske vansker? – Ja, det også. Ikke minst økonomiske.

Stokke påstår at han syntes kreditorene pustet ham i nakken bestandig. Ikke før var han over den ene kneiken, før det var å begynne i motbakkene igjen. Og verst var det i 1938–1939. – På konkursens rand, er det det du mener å si? – Det ble i alle fall ikke nevnt konkurs som en realitet noen gang. Men det var vel tider jeg følte at nå var det like før, som for eksempel i den tida vi hadde fått opp nyefabrikken på Truskardammen og jeg like etterpå skulle utrede pengene til Bjarne Møller som skulle tre ut av selskapet.

Han klarte å gjøre opp for seg den gangen også, som han har klart det både før og senere. Det er en gammeldags sunn arv dette å ville gjøre

111

rett og skjell for seg i økonomiske saker, gammel sunnmørsk pietisme kunne vi vel si. I det lange løp er det bare slike aldrende dyder som er gagnlige. – I den tidligste begynnelsen var det ikke så mye vi hadde med banker og slikt å gjøre, forteller Stokke. – Vi fikk betaling i rede penger for det vi solgte av stoler, betalte ut lønninger og det råvareleverandørene skulle ha. Og så fikk vi vurdere hva vi skulle gjøre med det vi hadde igjen, hvis det var noe igjen. Og det var det som regel, litt var det igjen.

Etterhvert lærte han seg å ha med penger å gjøre uten å se dem. Men bare det å ta i bruk sjekker i stedet for rede penger, var å ta et steg inn i det nye og ukjente for den som ikke hadde vært vant med å se penger på annen måte enn som sedler i lommeboka eller opptalt i bunker på bordet.

Den aller første Stokke husker han fikk betaling av i sjekk, var gamle fabrikkeier Søreide, far til Jacob. Stokke var hjemme hos ham for å få oppgjør for en sofa og et lite bord. – Søreide satt med en hatt bak i nakken og skreiv ut sjekken på en såkalt noiceless skrivemaskin. Tolv–tretten hundre kroner var det visst den lød på. – Vi laget forresten et stort furubord til ham også som han skulle ha på landstedet sitt på Emblem. Men der inne sto det så tørt og varmt at plutselig en dag sprakk bordplata som et børseskudd! – Et bilde som stadig står tydelig for meg, er at jeg som ung møbelfabrikant sitter med lua i handa utenfor kontordøra til en eller annen banksjef.

112

Jeg er nødt til å spørre om lån for å gjøre de påkrevde innkjøp til en serie stoler som skal settes i produksjon, og der sitter jeg og gnurer. Hadde jeg hatt fem kroner pr time jeg satt slik, ville det blitt en anselig sum av det ...

I Privatbanken, som lå i Arbeidern og hadde adresse Lorchenesgata, men inngang fra Rasmus Rønnebergsgate, der sto det en blåmalt trebenk til bruk for kundene. Den begynte så smått å bli slitt i malinga, polert og blank var den blitt også. – Antagelig er det jeg som har slitt og polert den benken mest av alle her i byen!

Det ble banksjef Erling Næss i Privatbanken Georg Stokke kom til å ha mest å gjøre med. Og det virket som om Næss hadde stor tillit til den ivrige møbelprodusenten, så et godt forretningsmessig forhold utviklet seg mellom de to, og Stokke holdt fast på denne bankforbindelsen så lenge banken eksisterte. Da den fusjonerte med Sunnmøre Kreditbank til Sunnmørsbanken, fulgte Stokke med over i den nye banken. – At jeg var en hyppig gjest i Privatbanken, forhindret ikke at jeg i slutten av 1950-årene kunne låne penger i Industribanken, forteller Stokke. Jeg fikk det litt romsligere da en stund og slapp å renne ut i Privatbanken så å si dagstøtt. De måtte ha blitt temmelig lei av fjeset mitt der ute, skulle jeg tro.

Men da han tilfeldigvis traff Næss en gang han var et ærend i byen, stoppet Næss og spurte: – Nei, men hvor er det blitt av deg da Stokke, jeg har ikke sett deg på en måned snart? – Det virker ellers som du fikk anstendig behandling i banken, selv om du måtte gnure litt på blåbenken?

113

– Ja, jeg oppførte meg anstendig selv også, vil jeg si, slik som folk flest gjorde den gangen. Når vi lånte, var det ikke mer enn vi kunne være noenlunde sikre på å klare å betale tilbake. Og når vi hadde vist at vi ville og klarte det noen ganger, hadde vi inngangsbilletten til et bra forhold.

Stokke mener at han i denne tiden virkelig lærte hva det vil si for et distrikt å ha en lokal bank. Banken kjente kundene sine, den visste hva de sto for og visste hva de var god for. Distriktets næringsliv var heller ikke mer komplisert enn at det gikk an å ha denne oversikten. – Når du hadde et tiltak som du trodde var mulig å gjennomføre, så gikk du til banksjefen og la det frem for ham. Hvis han da ut fra sitt sunne vett mente at dette kan bli til noe, så sa han javel, du skal i alle fall få litt av det du trenger, og så får vi se etter hvert om du klarer forpliktelsene til å begynne med. Etterpå kan det kanskje bli mer ...

Men nå for tiden skal tiltakene analyseres og dissekeres, og det skal lages hundrevis av skrevne papirark med kurver og tabeller på. Og deretter skal hele saken sendes til et fjernt kontor i Oslo, for at det skal produseres enda noen flere hundre utredninger. Konklusjonen er dessuten som regel at det må gis avslag på hjelp til tiltaket, for det var noe som ikke stemte med læreboka og teoriene der. – Men hadde det vært slik før i tida også, så ville det aldri ha blitt noen industri på Sunnmøre, slår Georg Stokke fast.

En sterk lokal bank med en ledelse som kjente næringslivet og folkelynnet var en livsnerve for Sunnmøre. Desto mer beklagelig var det at

114

Sunnmørsbanken forsvant, vel å merke sånn som den var i de beste årene av sin eksistens. At utviklingen i banken gikk i den retning som den gjorde på slutten, er en del av det tragiske bildet som skildrer de usunne forandringene som hadde skjedd. – Det var ikke bare beklagelig at bankutviklingen tok den retning som den gjorde og at Sunnmørsbanken forsvant, det var den største ulykke som har rammet oss siden Svartedauden. – Men, tilføyer Stokke, for å komme tilbake til min egen følelse av en nærliggende konkurs: Jo, det kunne nok i lange perioder kjennes som den lå på lur like rundt hjørnet. Det er bare det at der kunne suksessen også ligge. For veien er ofte meget kort mellom disse ...

115