fra håndarbeid til maskiner

Fra ører til kroner, fra håndarbeid til maskiner

– Georg Stokke, du har fortalt at de første som ble ansatt hos deg, hadde femtifem øre i timeslønn. Var det mye eller lite i forhold til det de kunne få i andre bedrifter? – Det var vel noenlunde det som var vanlig, tenker jeg. De som var på Mittetfabrikken hadde visstnok fem kroner dagen, og det var regnet som svært bra. Hvordan det var med alminnelige arbeidsfolk på skofabrikken, vet jeg ikke. Men en som var modellør der, og som forresten nettopp hadde giftet seg, han hadde femten hundre i året. Og det syntes vi var aldeles voldsomt. – Er det organiserte folk det her er snakk om? – På Mittetfabrikken var det mest organiserte. Og da det i slutten av 1930-årene kom til en svær arbeidskonflikt der i garden, ble vi nok skremt av arbeiderorganisasjonene vi som så det utenfra og ante at det snart var vår tur til å komme i samme situasjon. – Så det var ikke organiserte folk du hadde i din tjeneste? – Nei, i den første tiden ville jeg helst bare ha uorganiserte sant å si. Men da krigen var slutt, fikk organisasjonene en helt annen sterk stilling enn før, og de organiserte overtok på Møller & Stokke også.

76

I 1947 forlangte landstariffen for organiserte i møbelindustrien kr. 1,35 for timen. Og det ble vanlig med forhandlinger fra år til år om nye tariffer. Men sprangene i lønn mellom hver forhandling var ikke så store som nå for tiden, det kunne dreie seg om en femøring ad gangen. – Jeg husker, sier Georg Stokke, at vi hadde en svær forhandlingsrunde i Oslo for å klare å få fem øre lavere tariff her hos oss enn i Rogaland. Argumentet vårt var at det var så mye dyrere å frakte varene herifra – fordi vi i motsetning til Rogaland ikke hadde jernbane. Og det vant vi forståelse for.

I løpet av tiden som er gått siden Georg Stokke gikk i lære og startet med møbelproduksjon, har maskinene overtatt for håndarbeid. – Ja, det var stort sett håndarbeid alt vi hadde for oss til å begynne med. Vi stod der hver på vår faste plass og utførte polstring og stopping og laget møblene fullt ferdig med hvert vårt sett håndredskap.

Men så begynte de mer og mer å dele oppgavene, slik at noen polstret, noen tok seg av stoppingen, noen monterte. De første maskinene var de som trengtes til trebearbeiding. Det var sånt arbeid som den første tiden på Demmå ble gjort av Løndal, men i Myrabakken ble også trearbeidet gjort i eget hus. – Vi kjøpte et komplett maskinsett, fikk det levert av firmaet Falkenberg og betalte titusen kroner for det. Det syntes vi var nokså mye penger, og det var det i virkeligheten også i slutten av 1930-årene. Så den summen snakket vi om med ærefrykt i årevis etterpå.

Maskinsettet bestod av planhøvler og dimen-

77

sjonshøvler, båndsag, kappsag, sirkelsag, boremaskin og pussemaskin. De gjorde mye av seg i Myrabakken, og det var vel ikke så rart at sikringene røk når alle maskinene var i bruk samtidig.

Men om det var kommet maskiner i hus, var det fremdeles mye som var rent håndarbeid. Stopping og montering var hundre prosent håndarbeid, og det var det helt frem til like etter krigen. – Først da fikk vi inn maskiner til hjelp i stoppingen.

På den tiden gjorde de et bra forsøk på rasjonalisering av et par av prosessene i møbelfremstillingen, nemlig tilskjæring og sying. Det hadde de til da vært vanlig at hver tapetserer både skar og sydde de sømmene som trengtes og satte på de besparingssakene som skulle til. Men dette ble nå overtatt av en syerske som sydde for alle tapetsererne. – Den første kvinnelige spesialarbeideren hos oss var Elisabeth Westad, mor til Kristian Westad i Rønnebergfirmaet i Ålesund. Hun arbeidet på fabrikken til for noen ganske få år siden.

Fordi arbeidskraften var så billig som den var i den første tiden Møller & Stokke var i Myrabakken, tenkte de ikke så mye på rasjonalisering og mekanisering. Om det gikk med noen timer ekstra til et arbeid, så gjorde det ikke så mye. Om noen gjorde noe galt med en stol, gikk det an å gjøre oppigjen arbeidet uten at det gav seg utslag på prisen.

Forskjellen til i dag kan illustreres med det at skal du reparere en radio når timelønna er tre–fire hundre kroner, så lønner ikke det seg når en ny radio koster det samme som ei timelønn.

78

Men tilbake til rasjonaliseringen. Den begynte som sagt med syingen. – Og da den viste seg å gi gode resultat, forsøkte vi å spalte opp og dele på de andre operasjonene også.

Det eneste som hadde vært spesialisert fra den aller første tiden, var snekkerarbeidet. Nå forsøkte de å gjøre polstringsarbeidet også til en spesialitet, til og med stykket de videre opp denne til fjærarbeid, til fasongarbeid og til vattering, slik at hver ansatt kom til å arbeide på et stadig mer avgrenset område. Det er i grunnen dette prinsippet som er blitt videreutviklet frem til i dag. – Så mens vi alle i huset på Demmå og i Myrabakken hadde kontakt med og kunne håndfare de ferdige stolene og sofaene, så er det bare de aller færreste i bedriften som i dag er i befatning med de ferdige produktene. – Og hele tiden er det snakk om bare stoler og sofaer? – Ja, svarer Georg Stokke, det har alltid vært sitteredskap vi har konsentrert oss om helt fra den første start i august 1932. Bord og skap og andre møbler har vi overlatt til andre. – Men da hadde det i denne forbindelsen vært snedig å sammenligne den første tidens produkt med det som blir laget av Stokke i dag.

Det er bare det at det viser seg ikke å være så like til å få tak i noe eksemplar hverken av de tidligste stolene eller sofaene. Men helt fritt er det ikke: – Inne på Håhjem står en av de alle første stolene – nypussa og polert. Vi fant den i et hønsehus i Spjelkavika for noen år siden.

79