«Stokke makes life worth sitting»

Stokkegruppen har i dag sine to viktigste forretningsområder i produksjon av sitteredskap og produksjon av stoffet polyurethan som er basis for fremstilling av madrasser og møbeldeler («puter»). Polyurethan, madrasser og «puter» er konsentrert i Westnofa AS på Åndalsnes. Et tredje forretningsområde følger av at Stokkegruppen har kjøpt seg inn i Møremøbler, som ved siden av stoler lager bord til institusjoner.

Stokke Fabrikker på Håhjem – moderbedriften som det må være lov å kalle den – har imidlertid valgt å holde seg til sitteredskap. Og ikke for ingen ting er slagordet for bedriften: «Stokke makes life worth sitting». Her har man altså fulgt den linja som Georg Stokke slo inn på, og spørsmålet er på hvilket tidspunkt det ble bestemt at det utelukkende var sitteredskap og ikke bord og skap og andre møbler som også skulle komme fra fabrikken.

Georg Stokke svarer: – Så vidt jeg husker, var det vel ikke noen gang så lenge jeg satt ved roret alvorlig på tale å produsere noe annet enn sitteredskap. For allerede i 1930-åra, da vi begynte, var det faktisk nødvendig å spesialisere seg innen visse greiner av møbelindustrien. Stoler og sofaer, det er en

116

stor gruppe det også, egentlig altfor stor. I dag ville jeg ha smalnet det atskillig inn og sagt jeg ville lage en eller toppen to typer stoler. – Men hva slags stoler skulle det være da? – Det måtte være en god konferansestol og en televisjonsstol, og skulle jeg velge mellom disse to igjen, måtte det bli tv-stolen. Tenk på alle tvapparat som fins, og tenk på hvor ofte og lenge folk sitter foran apparatene. Hele familien sitter der, vet du, og skal slappe av. – Men dermed har du røpet hemmeligheten at før du går i gang med å produsere stoler, må du ha god greie på levevaner? – Ja, det er klart det er uhyre viktig å studere folks vaner og folks behov, i dag selvfølgelig mer enn da vi begynte, den gangen en stol var en stol og vi sa værsågod og folk kom og kjøpte.

Mer enn noensinne gjelder det å vite noe om de markedene man skal forsøke å komme seg inn på. Vi burde tatt lærdom av danskene: før de gjør noe som helst annet, går de ut og undersøker markedene og folks vaner i de områdene de har tenkt å eksportere varene sine, og så drar de hjem og setter i gang produksjonen, strengt innrettet på det de har erfaring for at markedet vil ha. – Så vi må vite noe både om form og behov, det blir et stadig mer påtrengende krav, sier Stokke. – Men den første tida, hvem var det som fant formen på de stolene dere laget? Var det du selv som sto der og fant frem til en fasong? Eller var det folk som kom og forklarte og sa at slik og sånn ønsket de at stolen skulle være? – Det var nå først og fremst på langt nær de samme krav til design og utforming som det er i

117

dag, svarer Stokke. – Fantasien var den beste hjelper. Noen av dem som ønsket stoler, kom og tegnet dem opp på et stykke papir for oss, også diskuterte vi oss frem til det endelige resultatet hvis ønskene var litt for fantastiske og de trengte moderering.

Hadde noen vært så heldige å fått seg en tur utenfor Norges grenser, var det om å gjøre å bruke øynene og finne stoler og sofaer som det gikk an å tilpasse produksjonen i Spjelkavika. Men å basere seg på innlån på denne måten gikk ikke i det lange løp, det var åpenbart.

De hadde nok vært borti arkitekttegnede stoler allerede i slutten av 1930-årene. Men det var først etter krigen at formgivning på møblene ble overlatt til arkitekter, designere eller hva vi helst skal kalle dem. – Vi fikk rett etter krigen egen arkitekt i huset. Det var Arnt Lande som hadde begynt å jobbe i fabrikken som vanlig arbeider først, men som så utdannet seg som møbeldesigner og ble i fabrikken til han gikk av med pensjon.

I den første etterkrigstida hadde – Møller & Stokke stor suksess med modeller som «Haakon» og «Per». Disse to og et par andre stoler mener Georg Stokke var ledende på markedet en stund. – Trevirket hadde stort sett vært bjørk i krigsåra, og det fortsatte vi med i mange år etterpå.

Ved siden av Lande hadde fabrikken et nært samarbeid med arkitekt Bent Winge, kanskje best kjent i denne tidlige etterkrigsperioden for sine bondeinspirerte stoler. Dessuten kom flere designere på freelance basis til å bli knyttet til fabrikken i Spjelkavika. Og ideer, mer eller mindre ferdig utarbeidet, har i grunnen kommet inn

118

med ujevne mellomrom i alle år, noe til dels brukbart og noe absolutt ikke verdt å arbeide videre med. – Men hva så med disse raritetene, disse sittegreiene som ikke ser ut som stoler og allikevel gir seg ut for å være det? – Vel, da rykker du langt frem i tiden, det er der vi befinner oss nå det. Og dette har ikke jeg for min del brukt noe arbeidskraft på.

Det var i 1970-årene Stokke Fabrikker begynte å prøve seg med helt ekstreme modeller. Forholdsvis forsiktig i begynnelsen med balanstypen, men så mer og mer utfrika, så sitteredskapet til slutt så ut som en krysning mellom et klatrestativ i en barnehage og en istykkerbendet barkrakk. Georg Stokke kan fortelle at i dag er mange av disse modellene svært ettertraktet. – Så det har i grunnen vært med hell dere har syslet med disse raritetene? – De er ikke så rare som du tror, svarer Stokke. – Først og fremst ville jeg kalle dem funksjonelle og som et resultat av studiet av folks sittevaner. Folk sitter ikke så mye rett opp og ned på en stol som vi innbiller oss, de både henger og de ligger.

Modellene som Stokkefabrikkene er blitt kjent for i denne genre, er for det meste etter Peter Opsvik sine ideer og tegninger. Men som Georg Stokke uttrykker det: flere andre har sluttet seg til teamet. Og stolene er blitt klassifisert både som nyttegjenstander og som kunst.

På Radiumhospitalet er de til og med blitt brukt i terapeutisk øyemed. Jeg nevner akkurat dette med Radiumhospitalet fordi jeg tilfeldigvis kjenner litt til det fra min egen tid som pasient der tidligere ...

119