På Demmå

Ja, så står de der, klar til å ta imot ordrer de to, Bjarne Møller 27 år og Georg Stokke 21 år. Vi er kommet til august 1932, firmaet er etablert og kunngjort som Møller & Stokke. De to innehaverne står der med tang og hammer, en trøsymaskin og det som ellers var nødvendig for å stoppe en stol. Det som var nødvendig for å få det til, men heller ikke noe mer.

Jo, forresten nokså mye mer. De hadde nemlig en sann rikdom av pågangsmot og optimisme. Også en passelig porsjon ungdommelig besettelse og ærgjerrighet og lyst til å få til det de var gått i gang med. – Jeg tror at Bjarne Møller var den flinkeste håndverkeren av oss, sier Georg Stokke, seksti år etterpå. Helt sikkert var han det, med lenger erfaring og større innsikt i håndverket.

Derimot kan de som har kjent Georg Stokke noen år, gå god for at det var han som var den mest oppfinnsomme når det gjaldt forretningsdriften. Det var han som hadde ideene og vyene.

Så de to utfylte hverandre. Til sammen hadde de passelige doser av det som skulle til både for å få gjort en skikkelig håndverksmessig jobb og samtidig ha et våkent blikk mot nye oppgaver og måten å løse oppgavene på.

51

Og gjøremålene fikk de litt om senn. Folk var begynt å få seg lenestoler og til og med en sofa, noen skulle ha seg splitter nye, noen ville heller trekke oppigjen og sette i stand gamle og nedslitte. Hos Møller & Stokke kunne de få gjort begge deler. – Men den aller første jobben som var litt mer enn en og en stol, kom fra sjefen på Spjelkavikruta, han Bigton, kan Georg huske.

En av bussene i selskapet skulle ha nye seter. Om det var en gammel buss som skulle fornyes eller en nyinnkjøpt en som ikke var komplett med seter, erindrer ikke Georg, og det spiller heller ingen rolle. Bigton bestilte i alle fall femti seter. Materialet var ekte hud, sydd med synlige rifler som dannet kanaler med innlegg. Selve setene og ryggene lå på trerammer, solide og sterke greier som varte bilen ut. – Vi forlangte seks hundre kroner for jobben. Bigton prutet, men vi ga beskjed om at det fantes ikke prutningsmonn, og vi fikk pengene.

For de to i verkstedet ved Demmå ble dette et storarbeid og en milepæl. Men de første månedene etterpå gikk det ellers temmelig tregt, sant å si. Det var visst for få som visste om dem, de var for lite kjent. Og allikevel løp det inn en og annen bestilling. Så da det første arbeidsåret var omme, viste det seg at de hadde solgt for fem og et halvt tusen kroner. Først og fremst var det salg av en enkelt modell armstol med stoppet rygg og sete som lå bak tallet. Stolen gikk for førti kroner fra produsent. Og nå blir oppdragene flere. Selv om det ikke var så flust med penger blant folk flest, så var det alltid noen som hadde spart seg sammen såpass mye at de kunne betale for en lenestol eller to som de hadde lyst på. Det var flere og flere som så seg råd til en

52

sofa også. I alle fall blir det nå så mye å gjøre at de to igangsetterne ikke rekker over alt alene.

En dag kom Georg i snakk med to unge gutter fra Spjelkavika, Daniel Myren og Hans Aasen. De hadde vært ute og fisket på fjorden, og Georg penset fort samtalen inn på at det var vel ikke særlig fett et levebrød det kunne bli av den fiskingen, sjansebetont var det i høy grad også. Ja, det var de to ungguttene enige i. Og da Stokke bød dem arbeid hos seg og Møller, takket de ja.

Dette var de to første ansatte, og de var tilknyttet bedriften resten av sitt yrkesaktive liv begge to. Da de to første begynte, kunne Møller & Stokke tilby dem 20 kroner for uka og en arbeidsuke på 48 timer.

Det var pålitelige og lojale folk de hadde fått i sin tjeneste. Gode representanter for arbeidsstokken på denne tida og i de nærmeste åra, folk som var vant med å arbeide og som satte sin ære i å gjøre en skikkelig jobb. Mange av dem tilhørte kristelige miljø, de var de flittige, stabile folka som industrien på Sunnmøre nøt godt av og var avhengig av fra 1930årene og i flere tiår fremover.

Med fire mann i aktivitet i lokalet i huset ved Demmå, begynte det allerede så smått å bli for fullt og for trangt der. Og ettersom de nå i løpet av et par år hadde sett at det stadig gikk fremover med den vesle bedriften, var det like godt å se seg om etter et annet sted å være.

Men hvor var det husrom å få til møbelbedriften. Nei, si det.

53