Ut i verden – på skole hjemme, på Hellesylt og på Sjøholt

Stokke hørte med til den fjerde skolekrets i Sunnylven og bestod i tillegg til Stokke, av Seljeflot, Midtgard og øvstegard i Oaldsbygda, samt Åkernes og Furnes. Det ble holdt skole hjemme hos folk, den gikk på omgang, ja, det er med andre ord omgangsskole det er snakk om. Av og til var den på Stokke også, og da holdt elever og lærer til i den gamle røykstova som vi allerede har stiftet bekjentskap med.

Oaldsbygda skolehus var ferdig i 1925 og tatt i bruk om høsten det året. Da var det bare i en skolekrets det ikke var kommet eget skolehus, og det var i Nebbedal. Der ble skolehuset innviet høsten 1926, og fra da av regnes omgangsskolen som avviklet i Sunnylven. I 1925 var Georg 14 år gammel og dermed ute av folkeskolen før skolehuset i Oaldsbygda stod ferdig.

Etter vedtak i Sunnylven skolestyre skulle opplæringsmålet fra høsten 1908 være nynorsk i alle skolekretsene. Det er altså nynorsk som er Georgs språklige bakgrunn både når det gjelder språket i skolen i de første åra, og selvfølgelig også når det gjelder dagligtalen i form av dialekten i alle bygdene ved fjorden. I dagligtalen nå

38

for tiden gir Georg tydelig til kjenne at han er sunnmørsk bondegutt. Og det er han stolt av å være. I forretningssammenheng og i skrift ellers har han imidlertid valgt å bruke bokmål. Det har han for sin del funnet ut er det mest praktiske.

Den læreren som Georg hadde mest befatning med i skoletida på Stokke, var Ole Martinus Ellingsen Hauge (1856–1943). Han var lærer fra 1876 til 1926, så han var på slutten av sin femtiårige pedagogiske gjerning da Georg gikk på skole med ham.

Noe dyptgripende inntrykk har visst hverken skolen eller lærerne gjort på Georg. Han klarte seg alminnelig bra, det manglet ikke på evner. – Men jeg var altfor opptatt med det som foregikk på garden og på fjorden til at jeg kunne samle tankene mine om skolen.

Så det ble helst noe «nødtørftig» – som han selv uttrykker det – over den lærdommen han fikk med seg fra folkeskolen.

I tolv–trettenårs alderen var han dessuten begynt å farte i fjellet på egen hånd. Og fjorten år gammel hadde han skaffet seg en liten inntekt av det han solgte av den jakten og fisket han drev.

En gang for han fra Stokke og over fjella til Gomsdalen. Der overnattet han i de gamle setermurene og fortsatte neste dag rundt Geirangerfjellet og var hjemme først langt ut på kvelden. – Ingen visste hvor det var blitt av meg, bortsett fra at de såg at jeg gikk på fjellet. Men det var ingen som syntes det var noe spesielt ved det.

At yngstemann – bolgrisen – i en stor søskenflokk skulle skjemmes vekk med videre skolegang utover folkeskolen, er ikke noe enestående. Nå ble det riktignok ikke noen vidløftige og

39

langvarige saker, men det ble i alle fall noe. Og det begynte med et vinterkurs på Hellesylt, et kurs som skulle forberede til middelskole, det som senere offisielt fikk betegnelsen realskole. På Hellesylt hadde Georg en søster, Anna, nummer fem i rekken av søsken. Hun var åtte år eldre enn Georg og hadde slått seg til som sydame der inne. Hun sydde for privatfolk, kjoler og kåper og skjørt og hva det nå kunne være, og slo seg gjennom på den måten. Senere ble hun gift med lærer Olav Tryggestad og bor nå i Vegsundet.

Selve skolegangen i disse vintermånedene inne på Hellesylt kom visstnok ikke til å etterlate seg særlig dype spor hos ham. Men han husker at det i seg selv var noe voldsomt i det at han skulle flytte fra Stokke og inn dit. Også var det noe med ei bukse: – I anledning skolegangen hadde jeg fått meg ei ny vadmelsbrok, grå av farge, forteller han. Den hadde først vært innom til toving hos O.A. Devolds fabrikker i Langevågen, og nå var stoffet i den blitt så tjukt og stivt at buksa kunne stå på golvet av seg sjøl!

Han syntes nok det var fælt å gå med den til å begynne med, men det var ingen vei utenom. Og den ble jo litt mykere etter hvert, og slitesterk som rågummi. – Den varte hele vinteren.

Det som så stod for tur var middelskolen på Sjøholt. Skolen var uten eksamensrett og elevene måtte gå opp til eksamen i alle fag, både skriftlige og muntlige, samt de såkalte ferdighetsfag som sløyd og gymnastikk. Det var en hard skole, og de gjorde ovenikjøpet unna på ett år det som det ellers var vanlig å bruke både to og tre år på.

40

Skolen ble drevet av lærer Stavdal, som var kjent for å føre fram elever som enten hadde S i hovedkarakter eller så hadde de pådradd seg tuberkulose av all innesittingen og leksepuggingen!

Georg unngikk begge deler. – Ikke var jeg særskilt begavet for boklige fag og ikke hadde jeg rast eller ro på meg til å sitte og ruge for lenge over bøkene.

Han skulle hverken bli prest eller profet. Men både han og foreldrene, kanskje ikke minst foreldrene, hadde nok innsett at det ble mer og mer nødvendig med utdannelse utover den mest elementære folkeskolen. De hadde nok også innsett at den gamle livbergingsmåten på gardsbruk oppe på fjellhyller og små strandsted var i ferd med å avvikle sin siste fase. Det hadde de sett skje på fjellgardene andre steder langs fjorden, og selv om bruka på Stokke og i Oaldsbygda ikke var av de mest ekstreme, så var det nok bare å se i øynene at det gikk samme veien med dem også. Selv flyttet de på sine eldre dager inn til Hellesylt, og Eli, moren, døde der i 1951, faren, Knut, i 1954, begge i en alder av 85 år. Den siste på Stokke, den fem år eldre broren til Georg, Inge, flyttet fra fjellhylla i 1946 og slo seg ned på Furneset i Mauseidvåg, den gang i Borgund, nå i Sula kommune. Grunnen til at han havnet akkurat der, har med Georg å gjøre, og også den historien skal bli fortalt om litt.

Men nå må vi først tilbake til Sjøholt og middelskolen. Ved å komme seg gjennom den, hadde han slått inn på en vei som for mange kunnskapssøkende ungdommer fra indre strøk av Sunnmøre, ble begynnelsen til en lang teoretisk utdannelse som førte dem frem til eksamen

41

både ved høyskoler og universitetet. For den sytten år gamle Georg Stokke ble det med middelskoledrillen i ett år på Sjøholt. – Men du har vel senere tatt handelsskole eller noe slikt? – Ja, det stemmer det. Jeg har gjennomgått noen kurs i bokføring og regnskapsførsel, så vidt det er. Det var for å få handelsbrev som vi var nødt til å ha den gangen. Men jeg tror aldri jeg har brukt det.

42