Ti mil jute

Grunnen til at det var nødvendig å forsterke disse hovedsikringene med spiker, var at det stadig øket på med større og mindre maskiner. Og det var sikkert ikke bare i Myrabakken dette var et problem. Når det elektriske anlegget var for svakt i forhold til det maskinene krevde av strøm, røk sikringene villig vekk og folket ble lei av å holde på å skifte dem. Men faren for varme og brann i opplegget var selvfølgelig desto større.

At maskinene surret og gikk var ellers et godt tegn på at fabrikken var i fremgang. I løpet av de sju–åtte åra fra starten i 1932 var arbeidsstokken kommet opp i om lag førti. Det vil si at Møller & Stokke var blitt en arbeidsplass å regne med i Spjelkavika og i Borgund kommune i det hele tatt.

Men så kom den 9. april 1940. Norge var i krig og mye ble forandret. – Ja, mye ble snudd på hodet, sier Georg Stokke, som da var blitt 29 år. – Etter hvert ble det sannelig ikke vanskelig å bli av med produktene våre. Det som nå ble det store problemet var å skaffe tilstrekkelig med råstoff.

Om en stund sto de i en situasjon som var stikk motsatt av den de var vant til tidligere og

70

omvendt av situasjonen nå for tiden. Det ble stor rikelighet på penger og stor kjøpekraft, men de hadde ikke varer å selge.

Og nå inntraff også den merkelige affæren med det kolossale partiet jute. Det får stå som et eksempel på en pussighet fra denne tiden og som en påminnelse om at det av og til er nødvendig med en smule hell i forretningslivet. Eller er det rettere å si at det var forretningsteften som kom Georg Stokke og fabrikken hans til gode?

Hvorom allting er så hadde det seg slik at tidlig om våren 1940 kom ålesunderen, handelsmann og agent Anders Berset til Georg Stokke og sa at han hadde et parti polsk jute å tilby ham. Og hvis han var snar å bestemme seg og kjøpte hele partiet, skulle Berset ordne en svært gunstig handel. – Men det var en kolossal mengde jute, hele hundre tusen løpemeter i dobbel bredde, det vil si 1,80 meter bredt. Hva i all verden skulle vi med så mye? Det ville gå ei årrekke før vi hadde fått brukt den opp.

Stokke slo til, og ut på høsten 1940 kom juta. – Tenk deg fjeset mitt ved synet av den uoverskuelige mengden jute ute på Stornespiren! Hundre tusen meter, det vil si ti norske mil, det, med jute. Vi kunne strekke den ut i en sammenhengende remse fra Spjelkavika til langt forbi Måndalen!

Ikke var juta assurert heller. Den bare lå der og gjorde mye av seg og var som et hav til å drukne i.

Men det skulle snart vise seg at juta kom til god nytte. Så den ble brukt i møbler gjennom hele krigen og ikke bare til stopningsmateriale,

71

en del av den ble farget og brukt som møbeltrekk. – Det var til og med en del av den som ble brukt til klær, påstår Georg.

Som en avveksling til juta ble det brukt papirstoff til trekk, vevd hos O.A. Devolds fabrikker i Langevågen. Georg Stokke hadde tatt kontakt med fabrikkeier Reidar Devold og hadde fått ham på troen til å prøve med papir. Et annet produkt fra samme fabrikk som Georg ga tilskyndelse til, var shoddy brukt som møbelstoff. Ingen av delene ble noen langvarig suksess og var i grunnen ikke noe annet enn episoder i en vanskelig og heldigvis forbigående tid. – Men det hadde vært artig om vi kunne få tak i et salongmøblement som var trukket med papirstoff, sier Georg Stokke nå. – Sikkert hadde det blitt en godbit for et møbelmuseum. Det er bare det at de som hadde slike møbler, har vel for lengst slitt dem ut. Du vet, det som var laget av papir, var ikke noe evighetsstoff akkurat.

72