En ljå var en ljå

Her oppe var det altså at han kom til verden den 25. august 1911 som den yngste i en søskenflokk på ni. To av dem døde i ung alder.

Foreldrene var Eli Torsdotter fra Haugen i Hornindal og Knut Olsson fra fjellgarden Stokke, bruksnummer 1, gardsnummer 41 i Sunnylven. Bruket ligger på nordsida av den elva som renner ned gjennom den bratte Oaldsbygda.

Fra begynnelsen av 1700-tallet har Stokke-garden vært delt i to, det som i vår tid er kjent som Knutbruket og Nilsgarden. Georg blir født og vokser opp på Knutbruket.

Alt fra 1603 fins det skriftlige kilder som fastslår at det har bodd folk på Stokke. At skriftlige kilder stopper der de gjør, utelukker imidlertid ikke at det kan ha vært bosetning her før den tid, men det er lite man kan si om dette med sikkerhet. I Norge skal det forøvrig være 32 gårder med navnet Stokke. Et navn som noen mener simpelt hen betyr en stokk og som det etter det forfatteren av bygdeboka for Sunnylven og Geiranger slår fast, er et ofte brukt ord både som navn alene og i sammensetninger. Den kjente navneforsker Oluf Rygh, mannen bak standardverket «Norske gaardnavne» har en mer finurlig forklaring. Han

16

skriver: «Et meget hyppigt gaardnavn i nogen forskjellige nutidsformer, men hvilken betydning der skal lægges i det, bliver ofte meget usikkert. – Da der falder en aa ud ved gaarden, er der mulighed for, at det her kan staa i forbindelse med elvenavnet Stokka.»

I forbindelse med matrikuleringen i året 1866 blir det foretatt en vurdering av størrelsen og de godene Knutbruket kunne by på. Og der heter det at det består av fjorten mål sandjord, der er ni mål natureng, fra utslåttene – det vil si naturlige grasforekomster langs elver, i glenner i skogen, ute på bergflog langt oppe i liene eller i små viker ved fjorden – fra slike steder kunne de regne med 28 høylass.

Videre heter det i matrikkeloppgaven, gjengitt etter bygdeboka: «Sår 1/4, avlar 5/8 tynne rug. Sår 1 3/4, avlar 10 tynner bygg. Sår 2, avlar 9 tynner havre. Sår 1 1/2, avlar 9 tynner poteter. Haustar 40 høylass. Forar 8 storfe, 38 småfe og 1 svin.

Hamna (det vil si beitemarka) er mykje god. Noko av ho ligg ulagleg til. Setra ligg 3/4 mil frå garden. Skog til husbruk med unntak av byggjematerial. Frå bjørk og hasselskog årleg inntekt 3 spd.

Garden ligg nær sjøen, men langt frå avsetningsstad og er tungbrukt. Her er frostfritt, men utsett for tørke, og utslått og hamnegang for snø og steinskred.»

Denne oppsummeringen er fra tiden førti, femti år før Georg kommer til verden. Den er fra en tid da folk flest, enten de bodde på Stokke eller andre steder på landsbygda, levde i et naturalt hushold. De eventuelle pengene man rådde

17

over, var stort sett slike som enten lå på kistebunnen eller ble utredet i skatter og avgifter til futene en gang i året.

Så smått var tiden i ferd med å forandre seg i Georgs barndom. Men på Stokke var der folk som var født i første halvpart av 1800-tallet og som ikke kjente noen annen form for livberging enn naturalhusholdet.

Den eldste på garden da Georg var guttunge, var han som hadde giftet seg med Georgs farmor Synnøve etter at hun hadde blitt enke i 1872. Han het Sølfest Frøysa, født i 1835, og som navnet sier var han fra Frøysa oppe i den vide, fruktbare dalen sør for Hellesylt. Georg har en gang sagt det sånn at Sølfest kom hit på Stokke og fikk et bedre og lettere liv enn nede i flatlandet. Men dette trenger vel egentlig en kommentar. – Ja, det kan hende det gjør. Og det kommer vel av at vi bedømmer forholda med våre dagers øyne. Men vi gjør dermed en feil, sier Georg Stokke. Det er lett å falle i fristelse for å se Frøysa som et såre lettdrevet område. Men slik ser vi det fordi det i dag kan settes mekaniske redskap på det.

Det er bare det at det var fint lite de hadde av mekaniserte redskap da Sølfest kom til Stokke. At man hadde ei flat jord, betydde derfor mye mindre for den som skulle dyrke den enn det gjør i dag. Man måtte slite like mye på flatene som i bratte skråninger. Og en ljå var en ljå uansett.

Beiteområdene var dessuten usedvanlig rike, så dyra la dyktig på seg i sommerhalvåret. Og særlig smalen hadde til og med fordelen av å kunne gå ute til langt ut på vinteren.

18

– Så det var mange gode grunner til at Sølfest kom fra lavlandet til fjellhylla Stokke, mener Georg. – Gode grunner ved siden av at han var glad i bestemor mi. – Bra med brensel var her vel også? Det kunne vel bety en del for levemåten. – Ja, her var en masse skog og rikelig å ta av. Men de reiste langt ut i periferien når de skulle hente trevirke enten det var til brensel eller annet. For de store trærne som stod nærmere inn til bygningene, de skulle også beskytte mot sneras og steinsprang, så dem måtte de være litt forsiktige med.

19