En handel i Mauseidvågen Fra ører til kroner,

En handel i Mauseidvågen

De første etterkrigsårene ble en oppbruddstid på så mange felt. Den viste seg blant annet i det at folk begynte mer enn noensinne å flytte fra landsbygda og inn til byer og tettsteder. Inne i fjordene på Sunnmøre og ute på kysten ble fjellgårder fraflyttet og utøyer lagt øde.

På Knutbruket på Stokke er det Inge, den fem år eldre broren til Georg, som blir den som har garden. Men i 1946 flytter han derifra, livet var blitt for tungvint og hardt der oppe. Han slo seg ned på Furneset i Mauseidvågen.

Akkurat dette høres ikke ut til å ha noe med Georg Stokke å gjøre som på denne tiden er i full aktivitet så å si dag og natt på møbelfabrikken sin i Spjelkavika. Men det har det allikevel.

Saken er nemlig den at han hadde ikke så liten bekymring for hva som skjedde med Stokke og bror sin der inne. At de kom til å holde ut noe særlig lenger hverken han eller andre i lignende situasjoner, holdt Georg for å være svært tvilsomt. Og da han i 1945 fikk nyss om at det var et gardsbruk til salgs på Furneset på Sula, dro han dit for å se om det var noe å kjøpe og tilby bror sin. – Det var til og med måneskinn den kvelden seint på høsten, husker jeg. Den gamle Adleren

73

min hadde stått demontert i ei garasje under krigen, nå var den på veien igjen, over Vegsundbroa og utover Sulalandet.

Før klokka ti var handelen avgjort. Og Georg kunne få istand en avtale med bror Inge så han kunne forlate Stokke og flytte til Furneset. Året etter kom så Inge og kona Anna (fra Flisneset) til Furneset. Anna døde i 1979, men Inge bor der ennå, med de to døtrene sine og deres familier som nærmeste naboer.

Dette var i en periode da mange bruk skiftet eier. Og det var vel helst kjøpers marked, som vi sier nå for tiden, for det var rimelige priser man opererte med. – En slektning av oss innenfra fjorden kjøpte gard på Hatleholen, forteller Stokke. – Noen inne fra Naustberget hadde tidligere kjøpt gard på Flisneset, og folk fra Lundaneset kjøpte på Eikenosen. – Du vet, føyer han til, de hadde rikelig med penger disse knabbane fra fjordgardane. Det de til vanlig hadde å gjøre med av penger, var helst dem de hadde i banken. Dem så de til en gang for året, og da hadde som regel summen vokst!

Gardskjøpene og flyttingen er, som allerede antydet, en tendens i tiden. Og hvis vi vil, kan vi også se tydelige tegn i dem om en annen måte å leve på enn før. En måte som til og med har en viss innflytelse på den som skal produsere møbler.

Georg Stokke sier det slik: – Vi var blitt latere og var begynt å sitte mye lenger pr. dag.

Folk flest arbeidet ikke lenger så store deler av døgnet. Og med etterkrigstiden fulgte også mer

74

husrom til hver familie. Begge deler virket befordrende på forbruket av møbler.

Og hva mer som viste seg i denne tiden:

Møbler var ikke bare bruksgjenstander. De skulle ha stil også, og følge motene. De skulle ikke først og fremst bare vare. Det var ikke bare en liten overklasse som kunne tillate seg å bli lei av et møblement og skifte det ut.

At en møbelprodusent skulle ha noe imot en slik utvikling, er nokså usannsynlig. Georg Stokke i Spjelkavika hadde det i hvert fall ikke.

Men forbindelsen fra folks gryende forhold til møbler og til handelen som Georg gjorde i Mauseidvågen i 1945 virker likevel temmelig tynn. Ja, den gjør det. Og likevel er der en sammenheng, et lite slektskap i den forstand at begge deler hører med til den nye tiden som fører med seg at Møller & Stokke sprenger seg ut av hylsteret i Myrabakken.

75