På Truskardammen og den nye fabrikken

– Og nå, Georg Stokke, nå står vi på Truskardammen. – Ja, men som du ser, er det ikke mye å se til den.

Nei, nå ligger den vel forvart under stein og asfalt, og som sagt, ved østenden av Stokkefabrikken eller butikksenteret Moa Syd. Det er så mye som har forandret seg i dette strøket i det siste at her knapt er til å kjenne seg igjen fra tiår til tiår.

Det var forresten ikke noe særlig som var igjen av Truskardammen da vi begynte å planere og gjøre klart til bygging, fortsetter Georg Stokke. – Det var egentlig bare en liten sump igjen av hele dammen, et stort myrhøl og ikke noe mer.

Ut på høsten 1946 kom de seg i gang med arbeidet. Vei og vann måtte de sørge for å få ført frem hit selv i samarbeid med Eriksens Gartneri og Skofabrikken. Det stod ikke noen kommunal teknisk etat og la forholdene til rette. – Myra angrep vi med handemakt så å si. Noen gravemaskin var ikke inne i bildet i det hele tatt. Vi rigget oss til med en kran på en lastebil og tok opp myrjorda med grabb.

Deretter fylte de nedi stein og gjorde grunnen byggeklar. Molda ble kjørt ut til gardbrukere i

83

nabolaget på Langelandgarden og andre plasser. – Men det var jo ikke til å unngå at det datt av en og annen moldklump på riksveien. Og da kom lensmannen med streng beskjed om at det var absolutt forbudt å skitne til veibanen og at vi måtte gjøre den rein etter oss.

I de landlige tilstandene som hersket i Spjelkavikstrøket i disse årene, gjaldt det for øvrig under arbeidet å ta hensyn til telegrafbestyrerens potetreit som lå mellom fabrikktomten og riksveien. Og det var vel egentlig et rimeligere hensyn å ta enn det at det ikke måtte komme moldklumper på veien ...

Utover våren 1948 begynte endelig fabrikkbygningen, som Peder S. Blindheim var hovedentreprenør for, å vise i terrenget. Og etter hvert som lokalene ble noenlunde ryddige utpå seinsommeren, flyttet deler av møbelproduksjonen dit opp fra Myrabakken. Den 23. oktober regnet de fabrikken som ferdig.

Det var til og med en lørdag, og den dagen ble det holdt stor innvielsesfest for bortimot to hundre gjester. Festlokale: sadelmakerverkstedet i tredje etasje i nyefabrikken. – Den som var til stede kommer aldri til å glemme det, sier Laura Vartdal, veteran på kontoret hos Stokke. – Av fester er dette den største jeg for min del har opplevd, sier Peder Nedregaard. – Ja, det var en bra fest, mener Georg Stokke også.

Men det var da virkelig noe å feste for. I sammenligning med lokalene på Demmå for bare seksten år siden, var nyefabrikken som et eventyr.

84

– Beste inntrykket av den gir en fyldig artikkel i Sunnmørsposten om den begivenheten det var å ta i bruk en slik arbeidsplass, sier Stokke. – Jeg hadde invitert Sunnmørspostens medarbeider Anton Iversen, han skrev så menn ikke bare om fiskeri, han var levende interessert i alt det som hadde med industri å gjøre også, han.

Georg Stokke har tatt vare på artikkelen, og han har helt rett, det var ikke så dumt å invitere Iversen. Her er noe av det han skrev:

«Den nye fabrikken er et imponerende storbygg etter våre forhold. Sikkert en av de største nye fabrikkbygninger i vårt fylke, og det sier ikke lite når en tar i betraktning de mange svære fabrikkene som er kommet under tak her i distriktet i det siste.

Den ruver anseelig i terrenget der den ligger i Spjelkavikas vordende industristrøk, med den nye moderne skofabrikken som nærmeste nabo. Sjølve fabrikkbygningen måler 70 x 11 meter, hertil kommer kontorfløya, som også inneholder leilighet, slik at hele bygningen har en samlet golvflate på 3 000 kvadratmeter.

Det er orden og plan som særpreger dette nybygget, i likhet med andre som er tatt i bruk i de seinere år. Det er ingen tilfeldig murkoloss med mange forskjellige arbeidslokaler. Det er system og plan i innredningen, fra innkjørselsporten til tredje etasje.

Det er slutt på den tida da en ødslet med kostbar tid og arbeidskraft med urasjonelle arbeidsmetoder og upraktiske arbeidslokaler. Ved en kombinasjon av praktisk sans og årelang røynsle har en funnet fram til metoder, som sparer arbeiderne for mange tunge tak, bedriften for unødig

85

sløsing med tid, samtidig som produksjonen økes til gagn for arbeidere, arbeidsgiver og samfunnet.

Det er særlig dette en legger merke til ved et besøk i Møller og Stokkes nybygg. Her er det gjennomført rasjonalisering i den beste mening av ordet. Ikke slik at det går utover hverken de estetiske eller sosiale krav, men ved å ta rettferdige omsyn til disse faktorer. Heile den kompliserte arbeidsprosess, som ligger bak lenestolfabrikasjonen, er tilrettelagt og ordnet på rasjonell og arbeidsbesparende måte.

Råmaterialene kjøres inn midt på langsiden av fabrikken, kappes og ordnes like innenfor døra, videresendes til de to tørkekamrene, og herfra transporteres materialene på vogner eller heis til de forskjellige avdelinger i den store fabrikken. De ferdige produktene samles etter «løpende båndprinsippet» etterhvert i lager og pakkerommet, hvorfra de sendes ut på markedet, til forskjellige kanter av landet.

Det er store, lyse og trivelige arbeidslokaler over alt i fabrikken. Lyset kommer inn fra begge sider av lokalene, og blir det aldri så lite skymt, sørger den elektriske rørbelysningen for at «dagslyset» fortsetter til arbeidstiden er slutt.

Bygningen er på tre fulle etasjer. I første har «grovarbeidet» innen lenestolfabrikasjonen fått sin plass. Dessuten fyrrom for sentralanlegget som sørger for for varme over alt. Det er et moderne anlegg som fyres for det meste av ved og avfall fra produksjonen.

Det fine ved dette anlegget er at det fyres automatisk med flis og spon fra et syklonanlegg. Det vil si at i sadelmakerverkstedet og i maskinhallen

86

er det montert et avsugningsanlegg for hver maskin, og dette går automatisk videre i store rør til fyrromet. På denne måten sparer en arbeiderne for unødig støv, noe som sjølsagt er av den største betydning for arbeideren som betjener maskinen.

Annen etasje er helt og holdent viet den maskinelle del av lenestolfabrikasjonen. Her står maskinene på rad og rekke i en kjempestor maskinhall. Det er for det meste nye og helt moderne spesialmaskiner.

I denne etasjen ligger også driftsleder- og tegnekontoret, hvor man klekker ut nye ideer og stadig nye finesser og forbedringer på møblene.

Tredje etasje er sadelmakerverkstedet. Den 70 meter lange salen er delt i to, og her blir så lenestolene og sofaene betrukket og finpusset og gjort klar for de tusen hjem.

Alle lokalene i fabrikken er malt i lyse og lette farger, og det later til at intet er spart for å gjøre det trivelig og hyggelig for arbeiderne. – Hvert rom er utstyrt med høgtaler og her får man musikk til arbeidet. Dessuten kan anlegget brukes til å gi beskjeder og ordrer til arbeiderne, hvor de enn er i fabrikken.

Bedriften har også strukket seg langt når det gjelder de sosiale krav en i dag stiller til et moderne industribygg.

I 1. etasje finner vi en trivelig og lys spisesal for arbeiderne. Den er utstyrt med småbord, og kan måle seg med nesten hvilken som helst kafe. For å gjøre det ennå hyggeligere for arbeiderne skal spisesalen dekoreres. Det er Fagermo som skal gjøre dette, og han går i gang med det aller første.

87

Et tilstøtende kjøkken sørger for kaffe og middagsmat, alt etter behovet og ønske hos den enkelte arbeider.

I rommene ved siden av er det egen garderobe med vask for de kvinnelige arbeiderne, likesom også mennene har sin garderobe med vask og bad. Hver arbeider har sitt eget avlukke hvor de kan skifte klær før og etter spisepausene og ved arbeidstidens slutt.

Alt er smakfullt og praktisk innredet og betegner et stort framskritt når det gjelder sosiale og hygieniske forhold på arbeidsplassen. Hadde det bare vært slik på alle fabrikkene på bygdene. Rett nok begynner det å komme etterhvert, men ennå finnes det mange eldre fabrikker, hvor arbeiderne sakner de mest nødvendige ting, både spiserom og vaskerom.

Møller & Stokke har i dag omkring 60 arbeidere i full sving. Men hva plassen og det maskinelle utstyr angår, kunne det gjerne vært 100.

Behovet for lenestoler og stoppede møbler i det hele later til å være meget stort. Produksjonen går unna etterhvert og blir fordelt med ca. 40 prosent på Vestlandet og 60 prosent på Østlandet.

Også i denne bransje er det mangel på arbeidskraft og mangel på råstoff. Hva det siste angår er det tilmålte kvoter, både når det gjelder trematerialer, møbelstoff, skinn og annet utstyr. Men en forsøker etter evne og dele produksjonen så rettferdig som mulig.

Fabrikken leverer vanlige salongmøbler, lenestoler og sofaer i forskjellige typer, og har dessuten tatt opp en spesialgren, nemlig de patenterte soveinnretninger. De siste er blitt meget populære,

88

og er særlig etterspurt av folk som har små leiligheter.

Når det gjelder form og stil på lenestolene, er det store forandringer, og små forandringer gjøres stadig. En har inntrykk av at folk spør mer og mer etter bruksmøbler. De tunge og mer utstyrsmessige møblene er for upraktiske for det store publikum.» – Enda er der mer, men det får klare seg med dette, sier Georg Stokke. – Og som du ser, ga de seg god tid i avisene før i tida. Reportasjen var en fin oppsummering av situasjonen på det tidspunktet.

Det var så bra saker dette at jeg husker det lå stabler av avisa i lang tid til utdeling på spiserommet, kommenterer Peder Nedregaard. – Jeg tror han Stokke må ha kjøpt restopplaget!

Den store innvielsesfesten var lagt til en lørdag. Mandagen etter var festlokalene ryddet og arbeidet var i gang. Vi er i oktober 1948, og det er fra da av vi skal regne at Møller & Stokke AS som bedriften heter, er å finne sør for riksveien ved Moa. – Men vi hadde på en måte tjuvstartet.

Jo, saken var den at like etter avtalen med Langeland var kommet i stand, hadde Stokke fått kjøpe et lagerskur som han satte opp midlertidig på en del av tomten. Han trengte nemlig plass til å oppbevare ferdige varer etter hvert som fabrikken i Myrabakken produserte. Der var jo plassen sprengt for lenge siden.

Dette skuret kjøpte han av Jacob Søreide, han som hadde hermetikkfabrikken Møre Preserving i Skutvika i Ålesund. Søreide hadde hatt bygningen stående på Langholmen borte ved

89

Langevågen på Sula. Nå ble den tatt ned, fraktet til Truskardammen og satt opp der. – Det var det første huset her, bortsett fra låven og våningshuset på selve Moa gard på andre sida av vegen. – Så det er i grunnen du og Jacob Søreide som er de egentlige grunderne i dette området? – Ja, det mener jeg vi trygt kan si, slår Georg Stokke fast med et smil.

90