Ei lat kveite
Ja, de hadde det de trengte på Stokke, litt av hvert, her var en allsidighet som ikke lenger er tilfelle i landbruket. Og allsidigheten var en del av naturalhusholdets vesen. – Farbror min brukte å si det sånn at det var så mye å klare seg med på Stokke at hvis han hadde en færing, ei tønne salt og ei eske fyrstikker, så kunne han klare seg uavhengig av verden omkring. Det var samme farbroren, Nils, som hadde butikk nede i naustet til Nilsgarden, de nærmeste naboene på Stokke. Han hadde til og med en liten motorbåt som det den dag i dag så vidt går an å finne rester av nede i nausttufta. – De viktigste varene var sånt som var å finne i en liten landhandel på den tid – sukker, kaffi, sirup, – og fyrstikker for all del. Det var ikke lås for døra, bare en trenabb. Ingen stjal den gangen. – Jeg skulle forresten unt folk i dag å smake de gode potetene vi hadde her oppe. De var et måltid i seg selv. Og så hadde vi korn, tilstrekkelig mye til eget bruk, ja, bortsett fra at vi kjøpte en sekk kveitemjøl i ny og ne. Det ble kanskje litt i groveste laget melet som de fikk av det kornet de malte på egen kvern innmed elva. Især husker Georg Stokke at 20
