Forord
Det har snart gått fire år siden Juss og samfunn 2 kom høsten 2018. Mye har skjedd siden da. For det første er det fastsatt ny læreplan i rettslærefaget. Planen har grunnlag i Kunnskapsløftet 2020, LK20. For det annet har det skjedd endringer i lovverket. For det tredje har elever og lærere — brukerne av læreverket — gitt oss som står bak Juss og samfunn gode innspill og nyttige endringsforslag.
Når boka nå foreligger i ny utgave, har vi forsøkt å ta hensyn til alt dette: Teksten er omarbeidet ut fra læreplanen som nå gjelder, lovhenvisninger, rettspraksis og annet rettsstoff er ført à jour, og vi har gjort større og mindre pedagogiske grep i form av struktur og rekkefølge. Enkelte deler er kortet ned, mens noen temaer har fått en grundigere behandling. Noe er helt nytt. Videre er det laget nye oppgaver til alle kapitler med løsningsforslag på nettstedets lærerressurs. Samlet sett er det vårt håp at Juss og samfunn skal være et godt verktøy og gi inspirasjon alle som arbeider med rettslære i den videregående skolen. Læreverket brukes også i faget rettslære på universitetsnivå.
Læreverket har et eget nettsted med et rikt utvalg av oppgaver og ressurser for elever. Lærerdelen av nettstedet inneholder undervisningsressurser og løsningsforslag til oppgaver i bok og på nettsted.
En stor takk rettes til Sigrid Hagemann og Frøydis Gjems-Onstad som har vært hovedkonsulenter for den reviderte utgaven. De har bidratt med viktige innspill til manus og laget nye oppgaver til læreverket.
1
JUSSEN
OG SAMFUNNET
ERSTATNINGSRETT
3.1
3.2 VILK ÅRENE FOR Å KREVE ERSTATNING
74 Vilkår 1: Ansvarsgrunnlag 75 Ansvar på subjektivt grunnlag (skyldansvaret) 75 Ansvar på objektivt grunnlag (ansvar uten skyld)
Vilkår 2: Årsakssammenheng
Vilkår 4: Økonomisk tap 83 Prinsippet om full erstatning 83
3.3 SKYLDANSVARET (SKYLD SOM ANSVARSGRUNNLAG / CULPAANSVAR) 85
Har skadevolderen opptrådt som en normalt aktsom person? 87
Opptreden i samsvar med «rolleforventningene»? Profesjonelle aktører 87 Brudd på lover og regler som er gitt for å hindre skade?.................................................................
Barns erstatningsansvar: Vurdering 1 – skaden må være voldt «forsettlig eller uaktsomt» 96
Barns erstatningsansvar: Vurdering 2 – ansvar må være «rimelig under hensyn til alder, utvikling, utvist adferd, økonomisk evne og forholdene ellers»
skyldansvar: Skl. § 12, nr. 1
objektive ansvar: Skl. § 12, nr. 2
3.6 ARBEIDSGIVERANSVARET ........................
Arbeidsgivers ansvar for forsettlige eller uaktsomme handlinger 109
Objektivt ansvar for arbeidsgiveren 109
Arbeidstakeren må ha opptrådt forsettlig eller uaktsomt 109
Arbeidstakeren må ikke gå ut over det som er rimelig å regne med 110
3.7 DET ULOVFESTEDE OBJEKTIVE ANSVARET
Ekstraordinær fare
3.8 ERSTATNINGSOPPGJØRET
og oppreisning
4.1 INNLEDNING TIL MENNESKERETTIGHETER
Historisk bakgrunn 137
Nærmere om menneskerettighetene. De viktigste lovene og internasjonale avtalene 138 Nasjonal rett og folkerett 138
Land slutter seg til internasjonale avtaler .................. 141
Motstrid mellom norsk rett og menneskerettighetene? 143
Individene har rettigheter etter menneskerettighetene. Statene har plikter 144
Enighet om menneskerettigheter 149
Brudd på menneskerettighetene til tross for enighet 151
4.2 ULIKE MENNESKERET TIGHETER 153
Gruppe 1: Politiske og sivile rettigheter 153
Gruppe 2: Økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter 154
Trosfrihet (religionsfrihet) 155
Ytringsfrihet ........................................................ 159
4.3 URFOLK OG MENNESKERETTIGHETENE
4.4 PERSONVERN
GDPR: EUs personvernlovgivning som også gjelder i Norge 173 Personvern – hva er det? 173 Håndheving
FORVALTNINGSRETT
5.1 INNLEDNING TIL FORVALTNINGSRETTEN 191
Forvaltningens tre «ansikter»
Direktorater og andre typer forvaltningsorganer 200 Lokalforvaltningen 200
Virkeområdet for forvaltningsloven 200 Vedtak: Enkeltvedtak eller forskrift 201
5.2 HABILITET 205
Habilitetsreglene 207
Fvl. § 6 første ledd – automatisk inhabilitet 208
Fvl. § 6 annet ledd – inhabilitet må vurderes 209
Avledet inhabilitet – inhabilitet for underordnet tjenestemann .............................. 210
Unntak for «kurante avgjørelser», fvl. § 6, 4. ledd 211
Hvordan skal spørsmålet om habilitet avgjøres? Fvl. § 8 211
5.3 SAKSBEHANDLINGEN VED ENKELTVEDTAK
213
Alminnelige regler om saksbehandlingen 214
Saksbehandlingsregler for enkeltvedtak .................... 218
Blir vedtaket ugyldig hvis saksbehandlingsreglene ikke er fulgt? 225
5.4 NÆRMERE OM ENKELTVEDTAKET: FORM, INNHOLD OG UNDERRETNING 228
Form – krav til skriftlig vedtak 228
Krav til innhold og begrunnelse 229
Underretning om vedtaket 230
5.5 OMGJØRING AV VEDTAK – KLAGE 233
Omgjøring 233
Klage
Utgangspunktet
Hvilket organ er klageinstans — hvem klager man til?
235
235
236
Hva kan klageinstansen gjøre? 236
Hvem kan klage?
236
Frist for å klage 237
Hvem skal klagen sendes til?
Hva må klagen inneholde?
Klage til Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen (Sivilombudet)
Søksmål – domstolen prøver enkeltvedtaket
Hva går domstolens prøving av forvaltningsvedtak ut på?
5.6 OFFENTLEGLOVA .....................................
Åpenhet i norsk forvaltning
Grunnloven § 100
Offentleglova
Hovedregelen i offl. § 3
Unntak fra innsyn ...........................................
Interne dokumenter
5.7 FORURENSNINGSLOVEN
Grunnlovens miljøparagraf 249
Forurensningsloven – hovedregelen 251
Forurensningsloven – unntak
Akutt forurensning – varsling 253 Objektivt erstatningsansvar for ulovlig forurensning ..................................................
5.8 MILJØINFORMASJONSLOVEN 254
Hovedreglene 254
Rett til å få informasjon fra offentlig virksomhet 254
Rett til å få informasjon fra en privat virksomhet 256
Oppgaver til hele kapitlet 258
Konsekvenser av kriminalitet
Konsekvenser for den enkelte – offeret
Konsekvenser for de nærmeste
Konsekvenser for samfunnet
Konsekvenser for lovbryteren selv
6.2 STRAFFERETT – ALMINNELIG DEL
Vilkår for å ilegge straff
Vilkår 1: Det må finnes en straffebestemmelse i loven
Vilkår 2: Det må ikke foreligge noen straffrihetsgrunn
Vilkår 3: Gjerningspersonen må ha
(må være tilregnelig)
4: Gjerningspersonen må ha utvist
STRAFFERETT
6.1 INNLEDNING TIL STRAFFERETTEN 269
Alminnelig og spesiell strafferett 269
Strafferett og kriminologi
Hva er straff? 271
Hvorfor har vi regler om straff? 272
Virker straff? ........................................................ 273
Til spørsmål nr. 1, straffens allmennpreventive virkning: 273
Til spørsmål 2 – straffens individualpreventive virkning: 274
Årsaker til kriminalitet 275
Seksuallovbrudd
Ordlyden. Gjerningsbeskrivelsen
Den seksuelle lavalderen er 16 år
Unntak fra den seksuelle lavalderen?
Særlig om tilfeller hvor fornærmede er under 14 år
Straffrihetsgrunner
Erstatning og oppreisning. Frifunnet, men dømt?
Forbudet mot kjøp av seksuelle tjenester fra personer over 18 år
Gjerningsbeskrivelsen
7.2
7.3 DOMSTOLENE SOM STATSMAKT 367
Prinsippet om domstolenes uavhengighet 368
Domstolenes plass i Grunnloven 369
7.4 KRAVENE TIL RETTFERDIG
RETTERGANG ETTER EMK ARTIKKEL 6 370
Prinsipp 1. Å kunne ta til motmæle mot anklagene – det kontradiktoriske prinsipp 371
Prinsipp 2. Prinsippet om offentlig rettergang 372
Prinsipp 3. Prinsippet om avgjørelse innen rimelig tid 372
Prinsipp 4. Uskyldspresumsjonen 374
Prinsipp 5. Forbudet mot selvinkriminering 375
7.5 G ANGEN I EN SIVIL SAK 376 Tvisten
Uløst sak.
2.2 Juridisk metode
Å LØSE RETTSSPØRSMÅL
– EN METODE MED FEM FASER
Juridisk metode er fremgangsmåten vi bruker når vi skal identifisere, drøfte og løse individuelle rettsspørsmål. Metoden brukes av alle rettsanvendere, det vil si av dommere, advokater og andre som arbeider med juridiske tvistespørsmål – for eksempel jurister i forvaltningen eller deg som er elev i rettslære.
Den juridiske metoden staker ut en kurs for oss i rettsanvendelsesprosessen, det vil si i prosessen mot en konkret konklusjon på det rettslige spørsmålet vi har for hånden. Den juridiske metoden består av fem faser:
1. Klarlegge faktum
2. Identifisere rettsspørsmålene
3. Finne relevante lovregler
4. Drøfte lovens vilkår og subsumere
5. Konkludere
La oss se på dette konkret. La oss si at en advokat får en ung klient, Hanne, inn på sitt kontor. Hanne er politisk interessert, og det er snart stortingsvalg. Hun vil gjerne stemme, men er usikker på om hun er stemmeberettiget.
Vi bruker fasene i juridisk metode.
› Fase 1 Klarlegge faktum
Vi må klarlegge relevante fakta i saken. Faktaene kalles, i samsvar med juridisk språkbruk, samlet som faktum (altså i entall, selv om det er en rekke faktiske forhold).
Når du løser oppgaver i rettslære, vil alle de opplysningene du trenger, altså hele faktum, være oppgitt i oppgaven.
Men hva er faktum i saken her? Du snakker med klienten. Hun heter Hanne Pereira-Simonsen. Hun er 19 år gammel, har to søsken (en eldre bror og en yngre søster) og er født i Rio de Janeiro i Brasil. Faren er norsk, og moren er brasiliansk.
Hun snakker både norsk og portugisisk flytende. Når hun er sammen med familien, snakker de nesten alltid portugisisk. Hun studerer til å bli tannlege. Frem til hun var 11 år, bodde hun i Brasil og hadde brasiliansk
Juridisk metode: nøkkelen til å finne, drøfte og løse rettsspørsmål
Den juridiske metoden har fem faser
Klarlegge relevante fakta (faktum)
Identifisere rettsspørsmål: klargjøre hva saken dreier seg om
statsborgerskap. Deretter flyttet familien til Norge og har siden vært bosatt her, først i Trondheim og nå i Tromsø.
Da hun var 15 år, endret hun statsborgerskap fra brasiliansk til norsk. Hun er politisk aktiv i et ungdomsparti og er opptatt av miljøspørsmål –spesielt er hun engasjert i hvordan forurensninger i havet kan begrenses. Hun kan lite om sine politiske rettigheter og har ikke juridisk innsikt i sin situasjon.
Når du snakker med klienten, får du opplysninger som kanskje ikke er juridisk relevante. At hun nesten alltid snakker portugisisk med familien, og at hun studerer til å bli tannlege, aner du at ikke er rettslig relevant, for å ta noen eksempler. En del av det å bli god i juss er å skjelne mellom relevante og ikke-relevante opplysninger. Og hvis Hanne ikke har fortalt deg alt det som du mener kan være relevant, stiller du oppfølgingsspørsmål, helt til du føler at du har et godt grunnlag til å finne ut av rettsspørsmålet hennes. Du har nå faktum klart for deg, og du går til neste trinn.
› Fase 2 Identifisere rettsspørsmålene Å identifisere rettsspørsmålet er å gjøre klart hva saken dreier seg om. Hva er tvisten? Hva er problemet som skal løses? Det juridiske spørsmålet i saken i vårt tilfelle er om Hanne kan stemme. Du omformulerer spørsmålet slik at det blir et generelt rettsspørsmål, nemlig: «Hva er vilkårene for å stemme ved stortingsvalg i Norge?» Dette må du vite før du kan svare Hanne på om hun har rett til å stemme. Du er klar for neste fase.
› Fase 3 Finne relevante lovregler
Du slår opp i lovsamlingen din eller leter på www.lovdata.no (som inneholder en oppdatert versjon av alle gjeldende norske lover). Som en som har en viss trening i rettsspørsmål, ser du etter i registret og leter etter lover som har med valg å gjøre. Finnes det en valglov? Du vet også at det å kunne stemme er et viktig og grunnleggende tema i et demokrati. Kanskje Grunnloven sier noe om spørsmålet? Noen ganger er det slik at man finner relevante bestemmelser i flere lover og i flere paragrafer.
Grunnloven § 50
Valgloven § 21
Ditt søk i lovverket har brakt deg følgende, som vi har sett i kapittel 1: Grunnloven § 50 sier:
Stemmeberettigede ved stortingsvalg er de norske borgere, menn eller kvinner, som senest i det år valgtinget holdes, har fylt 18 år.
Valgloven, som i § 2-1 sier (i utdrag):
Stemmerett ved stortingsvalg har norske statsborgere som oppfyller følgende vilkår:
• vedkommende må ha fylt 18 år innen utgangen av valgåret,
• vedkommende må være folkeregisterført som bosatt i Norge.
› Fase 4 Drøfte lovens vilkår og subsumere
Du leser lovteksten, drøfter og vurderer. Du må tolke loven. Noen ganger er loven uklar, og du trenger å finne argumenter for løsningen fra andre rettskilder, for eksempel fra rettspraksis eller forarbeidene til loven. I dette tilfellet er saken ganske rett frem. Du finner rettsregelen ved en naturlig lesing av lovtekstene. Den generelle rettsregelen som lovene uttrykker, kan formuleres slik:
En person kan stemme ved stortingsvalg, dersom vedkommende
1. er norsk borger
2. har fylt 18 år i løpet av det aktuelle valgåret
3. har folkeregistrert adresse i Norge
Rettsregelen sier altså at det er tre vilkår som må være oppfylt. Du må nå drøfte og tolke vilkårene. Deretter må du subsumere, det vil si bruke denne rettsregelen på faktum i saken. Du har kartlagt følgende:
• Hanne er norsk borger.
• Hanne er 19 år, så hun har fylt 18 år i løpet av valgåret.
• Hanne er bosatt i Tromsø.
Drøfte vilkårene og subsumere
Grunnloven av 17. mai 1814 med signaturer og vokssegl fra de 112 medlemmene av Eidsvollsforsamlingen. 17. mai-grunnloven er blant de eldste av verdens virksomme grunnlover.
Tolke loven
Det er viktig å ta ett og ett vilkår om gangen.
Vilkår 1 om statsborgerskap er oppfylt. Hanne var brasiliansk borger, men er nå norsk borger. Ja, vilkåret er oppfylt. Vilkår 2 om alder er også oppfylt, ingen tvil om det.
Hva med vilkår 3 ? Hm. Hun er bosatt i Tromsø. Rettsregelen sier at hun skal være folkeregistrert i Norge. Det er noe annet. Da du klarla faktum, sjekket du ikke om hun var folkeregistrert i Norge. Du ringer Hanne: «Er det slik at du formelt er folkeregistrert i et annet land – du studerer til å bli tannlege, er det slik at du studerer i utlandet og er folkeregistrert der?» Hanne svarer at hun er folkeregistrert på sin adresse i Tromsø, og at hun også studerer der. Etter å ha oppdatert faktum står du altså igjen med dette:
• Hanne er norsk borger.
• Hanne er 19 år, så hun har fylt 18 år i løpet av valgåret.
• Hanne er folkeregistrert i Tromsø.
Fint, vilkår 3 om folkeregistrering i Norge er også oppfylt. Du er klar til å gå til femte og siste fase.
› Fase 5 Konkludere
Konklusjon
Juridisk metode –rettsanvendelsesprosessens fem trinn
Alle vilkårene i den generelle rettsregelen er oppfylt av den personen, Hanne, som saken gjelder. Når vi har subsumert, er derfor svaret på det individuelle rettsspørsmålet altså at, ja, Hanne kan stemme. Konklusjonen, litt mer juridisk uttrykt, er:
Hanne Pereira-Simonsen kan stemme ved neste stortingsvalg i Norge.
Klarlegge faktum
Identifisere rettsspørsmålene
Finne relevante lovregler
Drøfte lovens vilkår og subsumere
Oppgaver
1. Hva er et generelt rettsspørsmål? Kan du komme med et eksempel?
2. Hva er et individuelt rettsspørsmål? Kan du komme med et eksempel?
3. Hva er juridisk metode?
4. Hva betyr subsumsjon?
5. Beskriv de fem fasene i den juridiske metoden.
6. I ekteskapsloven § 1 står det: «To personer av motsatt eller samme kjønn kan inngå ekteskap.»
a) Hva er vilkårene i denne bestemmelsen?
b) Tove og Trine vil gifte seg. De lurer på om de kan inngå ekteskap ettersom begge to er kvinner. Kan de det? Bruk juridisk metode for å begrunne svaret ditt.
7. I ekteskapsloven § 1a står det: «Den som er under 18 år, kan ikke inngå ekteskap.»
a) Hva er vilkåret i denne bestemmelsen?
b) Line og Tarjei er begge 16 år gamle. Er de gamle nok til å gifte seg? Bruk juridisk metode for å begrunne svaret ditt.
8. I arbeidsmiljøloven § 154, 1. ledd står det: «Oppsigelse skal skje skriftlig.» Hva er vilkåret i denne bestemmelsen?
9. Miriam jobber i en kiosk. Kiosken går dårlig og skal legges ned. Sjefen til Miriam forteller henne i lunsjen at hun sies opp fordi kiosken skal stenge. Har oppsigelsen skjedd på riktig måte? Bruk juridisk metode for å begrunne svaret ditt. (Her trenger du bare å bruke aml. § 154, 1. ledd.)
RETTSKILDER
Rettskildene er de kildene vi går til for å løse et rettsspørsmål. Rettskildene gir svar på hva som er gjeldende rett: Fra rettskildene kan vi utlede rettsreglene som vi trenger for å ta stilling til juridiske problemstillinger og konkrete tvister. Rettskildene skal – som utgangspunkt – tolkes etter alminnelig språkbruk, det vil si med utgangspunkt i en vanlig, naturlig lesemåte. Det er vanlig å operere med åtte rettskilder:
Rettskilder: brukes til å finne gjeldende rett og utlede rettsregler for å løse rettsspørsmål
Vi har åtte rettskilder
1. Lovtekster
omfatter Grunnloven, vanlige lover (formelle lover) og forskrifter
2. Lovforarbeider
omfatter ulike dokumenter fra blant annet Stortinget som ble til i forbindelse med at loven ble utarbeidet
3. Rettspraksis
omfatter dommer avsagt av domstolene, særlig Høyesterett
4. Forvaltningspraksis
omfatter avgjørelser fattet av ulike forvaltningsmyndigheter
5. Sedvane
omfatter ulike uskrevne regler i samfunnet, som oppfattes som bindende
6. Juridisk teori
omfatter oppfatninger av gjeldende rett som jurister i ulike sammenhenger, særlig i lærebøker, har gitt uttrykk for
7. Utenlandsk rett
omfatter regler som gjelder i andre land, særlig land i vår egen kulturkrets, og som på ulike måter kan være argumenter for hvordan vi i Norge skal løse et rettsspørsmål. Noen ganger er det også slik at Norge har forpliktet seg til å følge internasjonalt regelverk
8. Reelle hensyn
omfatter synspunkter blant annet om hva som gir et rimelig og rettferdig resultat Lovens målform
Når du jobber med rettslære, merker du raskt at noen lover er skrevet på bokmål og noen på nynorsk. Hvilken målform loven får, har sammenheng med behandlingen i Stortinget. Stortinget er delt inn i komiteer, og hver komité har en leder. Det er målformen som lederen har, som normalt avgjør målformen til loven. Hvis lederen i for eksempel arbeids og sosialkomiteen har nynorsk som målform, vil altså lovene som faglig «hører til» i denne komiteen, være på nynorsk.
Hvilken målform loven har, spiller ingen rolle i rettsanvendelsen. Loven er som den er, uansett målform, og uansett om det er en ny eller en gammel lov.
La oss se nærmere på hva som kjennetegner de enkelte rettskildene, og hvordan de kan brukes når vi skal ta stilling til juridiske problemstillinger.
Lovtekster
Rettsreglene kommer normalt til uttrykk i loven. Loven er det skriftlige og bindende uttrykket for folkeviljen. Lovteksten, basert på en naturlig språklig fortolkning, er derfor vårt utgangspunkt når vi skal løse et rettslig spørsmål. Rett og slett: Hva sier loven? Hvilke vilkår stiller loven opp for at noe skal skje? Hvilke vilkår må være oppfylt for at du kan stemme ved et stortingsvalg? Ofte får vi svaret på rettsspørsmålet vårt direkte fra loven uten at vi må bruke andre rettskilder. Om Hanne kunne stemme, er et eksempel på det. Noen ganger må vi supplere med argumenter fra andre rettskilder.
Når vi snakker om lovtekster, eller når vi sier «det står i loven», tenker vi først og fremst på de lovene som er vedtatt av Stortinget. Men vi har tre typer lovtekster:
› 1. Grunnloven fra 1814 Grunnloven ble vedtatt 17. mai 1814, og mange av bestemmelsene fra den gangen gjelder fortsatt. Men mange av reglene har blitt endret og fjernet, og mange nye grunnlovsbestemmelser har kommet til, i samsvar med samfunnsutviklingen. Grunnloven kan altså endres, som formelle lover, men bare etter egne, omfattende prosesser. Dette fremgår av Grunnloven selv i § 121; blant annet er det krav om at «to tredjedeler av Stortinget» må stemme for grunnlovsendringen.
› 2. Lover
Formelle lover er alle de lovene som er vedtatt av Stortinget. Lovene vedtas med alminnelig flertall, det vil si at det er nok med én stemme mer enn halvparten av stemmene for at loven skal gå igjennom.
I prinsippet kan lover gjelde alt mulig. Stortinget har vedtatt lover på alle de viktigste samfunnsområdene – vi har lover om skoler og utdanning (opplæringsloven), om skipstrafikk og ferdsel til sjøs (sjøloven), om straffbare handlinger og straffereaksjoner (straffeloven), om arbeid og om ferie (arbeidsmiljøloven og ferieloven) og om kjøp og salg (kjøpsloven), for bare å nevne noen av de mange hundre norske lovene som er i kraft. I rettslærefaget møter du flere av de viktigste lovene.
Lovtekster: vårt
utgangspunkt for å løse rettsspørsmål
Grunnlovsendringer krever to tredjedels flertall i Stortinget
Formelle lover: vedtatt av Stortinget
Finansdepartementet
har ansvaret for den økonomiske politikken.
› 3. Forskrifter
Forskrifter: utfyllende tilleggsregler gitt med hjemmel i loven
Legemiddelloven § 19
Noen ganger er det slik at lover inneholder viktige bestemmelser, men mangler regler om detaljspørsmål. I stedet sier loven at regjeringen eller andre organer kan gi regler som utfyller lovteksten. Slike tilleggsregler som gis med hjemmel i loven, kalles forskrifter. Akkurat som lovene har også forskrifter gjerne vilkår som må være oppfylt for at en rettslig virkning inntreffer. Ikke alltid, men noen ganger er det slik at selve loven er ganske kort og overordnet, mens forskriften eller forskriftene er omfattende. Et eksempel på dette er legemiddelloven (lov av 4. desember 1992). Det er en ganske knapp lov, på bare 34 paragrafer. Men med hjemmel i denne loven er det gitt flere titalls forskrifter som gjennom hundrevis av paragrafer gir detaljregler om medisiner, om apotek, om reklame for legemidler osv.
La oss se litt nærmere på dette. La oss si at vi lurer på hva reglene sier om reklame for legemidler. I legemiddelloven § 19 står det:
Reklame for legemidler skal være nøktern og sann.
Kongen gir forskrift om reklame for legemidler [...].
Hovedregelen om reklame for legemidler står altså i loven: Slik reklame skal være «nøktern», det vil si saklig og ikke overdrevet, og den skal være «sann».
Men vi trenger mer detaljerte regler for dette viktige temaet. Stortinget har ikke gitt disse detaljreglene selv, men overlatt det til «Kongen» å lage en forskrift.
Departementene
Departementene er ansvarlig for ulike fagområder og samfunnssektorer. For eksempel har Landbruks og matdepartementet ansvar for spørsmål som har med jordbruk og matforsyning å gjøre, Helse og omsorgsdepartementet styrer spørsmål som gjelder helse og omsorg, osv.
I departementene jobber det fagfolk og eksperter på de temaene som departementene har ansvar for. Det er derfor ofte naturlig at detaljreglene blir gitt av disse fagmiljøene.
Merk at ordet «Kongen» ikke skal forstås bokstavelig. Det er etter Grunnloven § 12 slik at Kongen har et «råd» (slå opp Grunnloven § 12!). Dette rådet er regjeringen. Det er altså regjeringen, og ikke kongen personlig, som kan gi forskrift – i dette tilfellet om reklame for legemidler. Men det er slik at regjeringen har delt sine oppgaver inn i departementer
Spørsmålet om reklame for legemidler hører faglig til Helse- og omsorgsdepartementet. Det er derfor dette departementet vi skal forstå når vi leser «Kongen» i legemiddelloven § 19. I stedet for «Kongen gir forskrift om reklame for legemidler», kunne det like gjerne ha stått «Helse- og omsorgsdepartementet gir forskrift om reklame for legemidler». Det er imidlertid fast lovgivningspraksis å bruke betegnelsen «Kongen» når man mener et spesifikt fagdepartement.
Og Helse- og omsorgsdepartementet har gitt forskrift med detaljregler om reklame for legemidler. I legemiddelforskriften (forskrift av 18. desember 2009) kapittel 13 er det gitt hele 18 paragrafer med inngående regler for hvordan medisiner kan markedsføres.
Alle forskrifter ligger – i likhet med Grunnloven og alle formelle lover –oppdatert og enkelt tilgjengelig på www.lovdata.no.
Refleksjonsoppgave
Slå opp legemiddelloven § 19 på www.lovdata.no og sammenlign den med bestemmelsene i legemiddelforskriften kapittel 13. Ser du hvor mye mer detaljert forskriften er?
Legemiddelforskriften: detaljregler om reklame for legemidler
Lex superiorprinsippet: lovtekstenes rangordning
Grunnloven § 118
Lex superior-prinsippet
Disse tre typene lovtekster – Grunnloven, formelle lover og forskrifter –utgjør et hierarki , det vil si en rangordning. Grunnloven er den viktigste og mest tungtveiende loven. Den befinner seg på toppen av hierarkiet. Ingen lov, altså formell lov, kan stride mot Grunnloven. Det innebærer at Stortinget ikke kan vedta formelle lover som går mot grunnlovfestede prinsipper .
La oss ta et eksempel. Fra filmer og fra litteraturen vet du at det i mange land fantes, og finnes, adel og aristokrati, slik som grever og baroner: Noen mennesker har visse medfødte privilegier, altså visse fordeler, i kraft av å være født inn i adelen, og som andre i det samme samfunnet ikke har. I Norge er det forbudt å opprette adel, for eksempel i form av grevskap. Grunnloven § 118 sier det slik (i utdrag):
Ingen grevskaper må for ettertiden opprettes.
Hvis Stortinget likevel, ved lov, skulle vedta at noen slekter skulle være grevskap, og at mennene i disse slektene skulle være grever og kvinnene grevinner med ulike privilegier, ville det oppstå en regelkollisjon: Grunnloven sier nei til grevskap. Loven fra Stortinget sier ja til grevskap. Hva gjør man da?
Ranghøyden avgjør ved regelkollisjon
Lex superior: høyere lov
Prinsippet om ranghøyden avgjør spørsmålet: Ingen lover kan stride mot Grunnloven, og loven er ugyldig. Hvis spørsmålet kommer opp for en domstol, skal dommeren se bort fra Stortingets lov og legge Grunnloven til grunn. Vi sier gjerne at Grunnloven er lex superior – et uttrykk fra latin som betyr høyere lov.
Det samme gjelder i forholdet mellom formell lov og forskrift. Alle forskrifter må være i samsvar med og ikke stride imot loven. Vi så i legemiddelloven § 19 at det er bestemt at reklame for legemidler skal være « sann ». Hvis legemiddelforskriften hadde inneholdt en regel om at reklame for legemiddel ikke trengte å være sann og korrekt, men at det var lov å overdrive litt, ville forskriften være ugyldig fordi den ville stride mot en regel som står høyere i hierarkiet. At vi rangerer på denne måten og sier at den lavere regelen må vike i tilfelle motstrid, kalles lex superiorprinsippet , som vi skal se nærmere på når vi snakker om lovtolkning (se side 63).
Lex superior-prinsippet kan vi illustrere slik:
Grunnloven står over
formelle lover som står over forskrifter
LOVFORARBEIDER
Noen ganger må vi til lovens forarbeider for å vite hva som er ment i lovteksten. Alle lover har en «forhistorie» som er dokumentert. En lovs forarbeider kan variere – de største og viktigste lovene har omfattende forarbeider i form av ulike utredninger, rapporter fra eksperter på det feltet som loven gjelder, debatter i Stortinget osv.
I forarbeidene kan vi finne informasjon om hva man ønsket å få frem ved å formulere loven akkurat på den måten man gjorde. Forarbeidene er spesielt viktige for å få klarhet i hva som var formålet eller intensjonen med loven og de enkelte bestemmelsene. Ofte står det nemlig mye om hvorfor man har sett det som nødvendig med akkurat denne lovgivningen, og dette kan være relevant ved tolkningen. Mindre viktige og korte lover har gjerne sparsommelig med forarbeider. Høyesterett trekker ofte inn forarbeidene som rettskilde.
RETTSPRAKSIS
Når vi snakker om rettspraksis, mener vi domstolenes praksis, det vil si dommer som er avsagt av domstolene. I jussen går man som prinsipp ut fra at like tilfeller bør behandles likt. Hvis derfor én dom har løst et rettsspørsmål på en bestemt måte, bør den neste dommeren som har en tilsvarende sak, tolke loven på samme måte og dømme likt. Det er med på å fremme forutsigbarhet og rettferdighet. At like tilfeller behandles likt, uten hensyn til økonomisk stilling, kjønn, hudfarge osv., er med på å skape tillit til den dømmende makt, ja, til hele samfunnsapparatet. Det er særlig dommer fra Høyesterett som har vekt som rettskilde. Dette henger sammen med at Høyesterett er vår høyeste domstol. Alle vi andre
Lex superior-prinsippet
Lovforarbeider gir informasjon om lovens formål
Rettspraksis: Domstolenes dommer brukes for å sikre at like tilfeller behandles likt
Dommer fra Høyesterett har særlig vekt som rettskilde (prejudikat)
Viktige forarbeider: NOU-er
Regjeringen ser fra tid til annen at det er behov for ny lovgivning. Dette kan være fordi det ikke er noen lov på området. Det kan også være fordi den gamle loven ikke er tilfredsstillende. Da nedsetter regjeringen gjerne et utvalg som ser på saken. Dette utvalget kommer så med en anbefaling. Ofte vil utvalget anbefale endringer i eksisterende lov eller at det vedtas en helt ny lov. Slike utredninger kalles Norges offentlige utredninger (NOUer).
Eksempel: Vi vet at hvitvasking og terrorfinansiering er trusler vi i Norge kan stå overfor. Hvitvasking er når ulovlige inntekter – for eksempel ved narkotikasalg – settes inn i lovlige virksomheter. På den måten blir de ulovlige inntektene «skjult» og fremstår som ærlig tjente penger. Vi trenger et lovverk som er motstandsdyktig mot slike farer.
Dette har regjeringen tatt konsekvensen av og nedsatt et utvalg. I utvalget sitter det eksperter innen økonomi, juss og andre fagområder. Dette utvalget leverte i 2016 sin utredning og anbefaling: NOU 2016:27 Utkast til lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven). Utvalget anbefalte at Norge vedtar en lov som skal motvirke slik kriminell aktivitet, og dette er bakgrunnen for Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven) av 2018. Stortinget legger stor vekt på slike NOUer når saken kommer til behandling der. Men om loven blir vedtatt, eller om den blir vedtatt slik utredningen anbefaler, er helt opp til Stortinget.
som er rettsanvendere, bør legge avgjørende vekt på de juridiske avklaringene som landets fremste dommere har gitt. Når en bestemt høyesterettsdom brukes som konkret rettskilde i løsningen av et rettsspørsmål, sier vi at dommen er et prejudikat. Et prejudikat er derfor et slags ideal for hvordan lignende saker skal avgjøres i fremtiden.
Den norske dikteren og filosofen Peter Wessel Zapffe var opprinnelig jurist, og da han avla jusseksamen i 1923 på universitetet, skrev han den på rim (som neppe er noe som kan anbefales!). Eksamensoppgaven var nettopp om prejudikater, og han skrev blant annet dette:
Et prejudikat er en høyesteretsdom – stort mere man kan ikke sige derom.
En dom av Høyesterets-kvalitet den skulde ha virkning til evighet.
Selv om Wessel Zapffe her på en elegant måte klarer å «fange» hva et prejudikat er, må vi gjøre to presiseringer.
For det første har et prejudikat neppe virkning «til evighet». Når det har gått en tid, kan Høyesterett endre mening om hva som er den riktige løsningen på et rettsspørsmål. Det hender derfor, når tiden er moden, at Høyesterett ser bort fra tidligere praksis og avsier en dom som strider mot et tidligere prejudikat. Den nye dommen blir i så fall et nytt prejudikat som rettsanvenderne vil følge.
For det andre er Norge i en del sammenhenger forpliktet til å følge praksis fra overnasjonale domstoler – viktigst her er Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) i Strasbourg i Frankrike. Hvis EMD har avsagt en dom som gir en annen løsning enn et prejudikat fra Høyesterett, vil norske domstoler, også Høyesterett selv, i senere saker se bort fra prejudikatet og legge dommen fra EMD til grunn. På denne måten påvirker internasjonale domstoler norsk rettsanvendelse.
FORVALTNINGSPRAKSIS
Norge er et spesialisert samfunn, og vi har en rekke forvaltningsorganer med spesifikke samfunnsoppgaver, for eksempel Skatteetaten, som beregner skatten hver enkelt av oss må bidra med, Helsedirektoratet, som har rollen som faglig rådgiver når det gjelder helse, og Datatilsynet, som fører kontroll med personvernregelverket.
Nettopp fordi forvaltningsorganene har spesialoppgaver, er det slik at Stortinget gjerne har gitt dem mulighet til å fatte avgjørelser innenfor det feltet der forvaltningsorganet arbeider. Alkoholreklame er forbudt i Norge, og det kan for eksempel komme opp spørsmål om ølglass med logoen til en alkoholprodusent skal anses som reklame for alkoholholdig drikk. Helsedirektoratet kan fatte vedtak i saker om hva som skal anses som alkoholreklame. Slike avgjørelser er forvaltningspraksis.
Når vi skal løse rettsspørsmål innenfor et område der det finnes forvaltningspraksis, har slike avgjørelser betydning når vi skal tolke loven. La oss si at du jobber som advokat og får spørsmål fra din klient om hva som er lov og ikke lov når det gjelder alkoholreklame i Norge. Da leser du loven og tar samtidig i betraktning relevante avgjørelser om dette fra Helsedirektoratet – du tolker loven i lys av rettskilden forvaltningspraksis.
Det er imidlertid viktig å holde fast ved prinsippet om at det er domstolene som dømmer. La oss si at en sak om hva som skal anses som alkoholreklame,
Overnasjonale domstoler kan trumfe selv prejudikater fra Høyesterett
Forvaltningspraksis: forvaltningsorganenes avgjørelser
Sedvaner: ulovfestede, men rettslig bindende normer
kommer til domstolen for avgjørelse. Retten vil nok se hen til forvaltningspraksis som rettskilde. Men hvis domstolen etter en egen tolkning av loven kommer til at det aktuelle tiltaket ikke er i strid med loven, er det dette som er avgjørende – dommeren er ikke bundet av forvaltningspraksis.
SEDVANE
Sedvaner er adferd man anser seg forpliktet til å etterleve. Sedvaner kan minne om skikk og bruk-regler. Begge deler handler om vanlige menneskers praksis på bestemte områder. Forskjellen ligger i at mens skikk og brukreglene ikke oppleves som noen plikt, er sedvanen handlemåter som er så faste og etablerte at de anses å inneholde ulovfestede, men rettslig bindende normer. Sedvaner er sjeldne å treffe på som rettskildefaktor, men de kan ha betydning blant annet i forretningslivet.
JURIDISK TEORI
Juridisk teori: faglitteratur
Utenlandske rettskilder
Juridisk teori er bøker, artikler osv. som inneholder fagstoff om juss og rettsspørsmål. Først og fremst har juridisk teori betydning som oppslagsverk og som kilde til kunnskap om lover og regler. Det man finner i juridisk litteratur, kan være en støtte for en løsning som du allerede har kommet frem til gjennom lovtolkning og ved hjelp av andre rettskilder.
Imidlertid skjer det at forfatteren har så gode argumenter for løsningen av rettsspørsmål at litteraturen i seg selv må anses som så tungtveiende at vi tar den i bruk som rettskilde. Dette gjelder særlig når forfatteren nyter stor faglig autoritet.
UTENLANDSK RETT
Norske domstoler dømmer på bakgrunn av norsk rett. Også vi, som er rettsanvendere, må bruke norske rettsregler når vi skal løse rettsspørsmål.
Dette gjelder likevel ikke uten unntak. Det hender nemlig at vi blir inspirert av utenlandsk rett på en slik måte at vi – ved løsningen av en juridisk tvist – henter rettslig argumentasjon fra utenlandske rettskilder. På områder der vi samarbeider tett med våre naboland, for eksempel Sverige og Danmark innenfor spørsmål om kjøp og salg, kan det være naturlig å se hen til de løsningene som gjelder hos våre samarbeidspartnere. I valget mellom to i og for seg akseptable løsninger på et rettsspørsmål vil man i
Møtesal i Norges Høyesterett, landets øverste domstol. Høyesteretts hus ligger i Oslo sentrum.
slike sammenhenger gjerne velge løsningen som samsvarer med den de har i nabolandene, for å sikre et effektivt internasjonalt samarbeid.
Inn under utenlandsk rett kan vi også regne internasjonale konvensjoner og andre avtaler som Norge har bundet seg til å følge.
REELLE HENSYN
Reelle hensyn er en viktig rettskilde, men den skal brukes med varsomhet. Å legge vekt på reelle hensyn betyr at vi bringer våre subjektive vurderinger av hva som er rimelig, inn i løsningen av rettsspørsmålet. Dette innebærer at vi argumenterer ut fra hva vi mener er det beste resultatet. I juridisk litteratur finner man ofte at reelle hensyn handler om «hensynet til resultatets godhet» – vi skal altså rett og slett legge vekt på om løsningen vi kommer til, er god eller dårlig. Vi forkaster løsningen som gir et dårlig resultat, og velger den gode.
Det er grenser for hvilke vurderinger som er forsvarlige og juridisk akseptable. Når vi anvender reelle hensyn, må vi drøfte ut fra hva som er rime-
Reelle hensyn: våre subjektive vurderinger av rettsspørsmålet
Rettspraksis
Rt. 2010, s. 291
lig, rettferdig, nyttig og effektivt. Også hva som er formålet med regelen, og hvilke interesser som loven skal fremme eller verne, er akseptable hensyn å legge vekt på.
Reelle hensyn er en «elastisk» rettskilde.
Hvis loven og de andre rettskildene peker klart og direkte i retning av en bestemt løsning, er den «den riktige» – det er i slike tilfeller liten eller ingen plass for reelle hensyn.
Men når loven er uklar og de andre rettskildene ikke gir noen bestemt løsning, både kan og skal vi som rettsanvendere legge vekt på hva som gir en god og rimelig løsning – både i dette og lignende tilfeller.
RETTSPRAKSIS: Reelle hensyn
Også Høyesterett legger vekt på reelle hensyn fra tid til annen. Et eksempel finner vi i Rt. 2010, s. 291. Spørsmålet var om en kommune hadde et såkalt objektivt erstatningsansvar for en feil som ble gjort i en byggesak. Et objektivt ansvar er en plikt til å betale erstatning, selv om det ikke lar seg gjøre å peke på at noen har gjort seg skyldig i en konkret feil. På enkelte områder finnes det et slikt objektivt ansvar, men om kommuner har dette ansvaret i byggesaker, var omdiskutert og ikke løst i loven.
Hva gjorde Høyesterett? Jo, de trakk frem reelle hensyn. De kom til at kommunen ikke hadde noe slikt objektivt ansvar, og begrunnet dette blant annet ved å vise til at «den best balanserte løsningen» i saken var at et slikt ansvar ikke forelå. Hensynet til resultatets godhet ble altså avgjørende.
Oppgaver
1. Hva er en rettskilde, og hvilke rettskilder har vi i norsk rett?
2. I straffeloven § 20 står det: «Den som på handlingstidspunktet er under 15 år, er ikke strafferettslig ansvarlig.»
a) Hva er vilkåret i denne bestemmelsen?
b) Ole på 13 år blir tatt i å stjele i en butikk. Kan Ole straffes? Hvilken rettskilde bruker du for å løse dette spørsmålet?
3. Hva betyr «rettspraksis»?
4. Kan du nevne noen eksempler der rettskilden forvaltningspraksis er en viktig rettskilde?
5. I arbeidsmiljøloven § 157 står det: «Arbeidstaker kan ikke sies opp uten at det er saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgivers eller arbeidstakers forhold.»
a) Hva er vilkårene i denne bestemmelsen?
b) Hva må vi gjøre for å finne ut nærmere hva vilkåret om «saklig begrunnet» i aml. § 157 innebærer?
6. Hvilken rettskilde er en forskrift? Kan du komme på et eksempel på en forskrift?
Refleksjon
Hvorfor er tidligere dommer en viktig rettskilde?
TOLKNING AV LOVER
Hva er lovtolkning?
Når vi skal svare på et rettsspørsmål, begynner vi med loven. Hvilken rettsregel kommer til uttrykk? Vi må tolke lovteksten for å svare på det. Å tolke loven er å klargjøre lovens innhold og komme frem til innholdet i rettsregelen.
Tolkningen vår tar utgangpunkt i den naturlige språklige forståelsen av teksten. Men tolkningen blir påvirket av de andre rettskildene. Vi må gjøre en samlet vurdering av rettskildene. Denne samlede vurderingen leder oss frem til et tolkningsresultat.
Når vi jobber med saker og rettsspørsmål i praksis, ser vi raskt at det varierer hvilke rettskilder som er aktuelle. Noen ganger finnes det relevant rettspraksis. Vi trekker dommene inn i tolkningen av loven. Andre ganger har vi ikke rettspraksis (det er ingen dommer som har behandlet dette spørsmålet tidligere), men til gjengjeld har vi kanskje klare uttalelser i forarbeidene om hvordan loven skal forstås. Og noen ganger har vi informasjon om hvordan loven bør tolkes både i rettspraksis, i forarbeider, i juridisk teori og i forvaltningspraksis.
Vi ser derfor at rettskildebildet kan være forskjellig fra sak til sak. Det må vi som jurister være forberedt på. Likevel er det ofte slik at loven er forholdsvis klar, og vi finner gjerne støtte for vår tolkning iallfall i én annen rettskilde.
Lovtolkning: samlet vurdering av rettskildene
Hvorfor skal vi tolke loven?
Før vi kommer inn på hvilke tolkningsresultater vi kan komme til, skal vi si litt om hvorfor vi må tolke loven. Lovtolkning er viktig av flere grunner.
• For det første er lovteksten et uttrykk for viljen til lovgiveren – det er Stortinget, altså folkets representanter, som har bestemt hvordan loven skal lyde. Vi kan bare være lojale mot lovgiveren hvis vi på en objektiv måte prøver å klarlegge betydningen i samsvar med det som var hensikten.
• For det andre må vi tolke loven for å komme frem til et godt og fornuftig resultat. Hvis vi gir ord og uttrykk et innhold som ligger fjernt fra det som kan forsvares, vil løsningen vi gir på et rettsspørsmål, lett bli helt galt og urimelig.
• For det tredje er lovtolkningen med på å sikre en fast praksis. Like tilfeller bør behandles likt i rettssystemet, som vi har sett, og ved å gi tydelige og klare lovtolkninger bidrar vi til å fastsette for ettertiden hva som faller innenfor og hva som faller utenfor et ord eller uttrykk som loven bruker.
Oppsummert tolker vi loven i) for å vise lojalitet mot lovgiver ii) for å nå frem til gode resultater iii) for å sikre fast og ensartet praksis
Merk at vi i dagliglivet vanligvis lever godt med at ord og uttrykk ikke har et helt fastlagt innhold. Hvis vi sier til en venn at vi skal ta en tur til innsjøen,
Når vi tolker lovteksten, må vi gjøre en samlet vurdering av rettskildene.
har det normalt ingen hensikt for oss å definere nærmere hva en «innsjø» er. Vi har uttrykt oss på en måte som gjør at den vi snakker til, forstår hva vi mener.
Men: La oss si at Stortinget pålegger, bare for å ta et tenkt eksempel, alle grunneiere som har en «innsjø», å ta vannprøver fire ganger i året i ti år fremover. Prøvene skal tas som en del av et naturprosjekt for å sjekke forurensning. Det koster kr 2 000 å ta en prøve, altså kr 8 000 i året. Kostnadene må grunneieren dekke.
Når vi tolker lovteksten, må vi gjøre en samlet vurdering av rettskildene.
Hvis Stortinget skulle vedta en slik lov, ville grensen mellom hva som var en putt eller et lite vann, og hva som faktisk var «en innsjø», bli veldig viktig. Hvis du bare har et lite vann på eiendommen din og ikke noen «innsjø», har ikke loven noen innvirkning på deg – og du får ingen utgifter.
Har du derimot en «innsjø», koster det deg mange penger i året, og dessuten må du sette i gang en rekke praktiske tiltak. Hvis en grunneier går til sak og sier at hun har et lite vann, men ingen «innsjø», må dommeren ta stilling til hva som ligger i ordet. For å klarlegge rettigheter og plikter på en presis måte må loven tolkes.
Resultatet av lovtolkningen
Når vi skal tolke loven, må vi se på hva rettskildene samlet sett forteller oss.
Det hender at det slett ikke er vanskelig å finne og forstå den rettsregelen som loven uttrykker. Det er ingen usikkerhet.
La oss for eksempel si at du får en sak der en bonde, Marte Kirkerud, klager over at avlingen hennes er skadet. Hun forteller at husdyrene til naboen, Peder Ås, har kommet inn på hennes dyrkede mark. Husdyrene har ødelagt avling for kr 10 000 og dessuten tråkket i stykker en vanningsmaskin som ikke lar seg reparere. Den var verdt kr 5 000. Marte vil at du skal finne ut om Peder er ansvarlig, og om han må erstatte tapet.
Ja vel, sier du, hva skjedde? Marte forklarer at fire av Peders hester løp inn på jordet hennes i fullt firsprang og ødela kornavlingen og maskinen. Hun forklarer at Peder er helt enig i at det var hans hester, og at tapet er kr 15 000. Men han sier at han ikke er juridisk ansvarlig for tapet.
Du slår opp i loven og finner beiteloven (lov av 16. juni 1961). Du er fornøyd, for spørsmålet til Marte er enkelt.
Det heter i § 7 i loven at dersom «husdyr» kommer inn på et område der det ikke har rett til å holde til, er eieren ansvarlig for å betale erstatning for den skaden dyret gjør «på avling og annan eigedom».
Lovtolkning handler om å finne rettsregelen som loven uttrykker
Hva hvis høyesterettsdommere tolker ulikt?
Selv dommere i Høyesterett kan komme til forskjellige tolkningsresultater. Hvis vi leser høyesterettsdommer, tar det ikke lang tid før vi ser at det hender at to dommere kommer med to ulike tolkninger av loven og derfor til ulike resultater.
Dette er i praksis løst slik at antallet dommere alltid er et oddetall – vanligvis fem dommere – slik at flertallets syn også blir det endelige resultatet i saken. Men det er gjerne de aller mest tvilsomme sakene som blir avgjort i Høyesterett, og oftest er tolkningen en overkommelig oppgave.
Dette er ganske rett frem. Det står jo i loven at hvis husdyr skader avling og eiendom, er eieren ansvarlig. Du spør Marte hvorfor Peder nekter å være ansvarlig. Hun forklarer at Peder, som er litt av en hobbyjurist, mener at hester ikke er «husdyr». Er ikke hester husdyr?
Du ser nærmere i beiteloven. Det står følgende i § 6:
Med husdyr meinar ein i denne lova hest, storfe, gris, sau, geit og fjørfe unnateke duer.
Dette er jo enkelt. Loven er veldig presis og angir konkret hvilke dyr som er «husdyr». Det står rett ut i loven at «hest» er husdyr. Peder er ansvarlig. Det er jo ikke behov for noen tolkning, svaret er sikkert.
Noen ganger er det såpass enkelt som dette å finne svaret på rettsspørsmålet. Vi må likevel nyansere, for i praksis er det ofte behov for å klarlegge hva som menes med et bestemt ord eller en formulering.
Det er nemlig slik at når vi jobber med et rettsspørsmål, vil ulike rettskilder og argumenter ofte trekke i ulik retning, og ordlyden gir rom for flere løsninger. Vi må veie argumentene mot hverandre og komme frem til en konklusjon. Vi må nå et tolkningsresultat. I denne prosessen tillegger vi noen argumenter ingen eller liten vekt, mens andre argumenter veier tungt. Som jurister blir vi trent i å gjøre denne typen avveininger. Øvelse gjør oss tryggere i våre vurderinger frem mot en konklusjon og svaret på det rettsspørsmålet vi har for hånden. Det er likevel viktig å være klar over at selv mellom erfarne jurister kan utfallet av lovtolkningen bli forskjellig etter hvem du spør.
Tar vi utgangpunkt i det naturlige språklige innholdet i et ord eller uttrykk i lovteksten, kan vi stille opp fem typer av tolkningsresultater:
Beiteloven § 6
• Presiserende tolkning: Lovteksten er noe uklar eller vag, og vi gir den et mer presist innhold.
• Innskrenkende tolkning: Lovteksten er vid, og vi anvender loven på et mindre område enn det ordlyden tilsier.
• Utvidende tolkning: Lovteksten er snever, og vi bruker loven på et større område enn det ordlyden tilsier.
• Analogisk tolkning: Lovteksten er etter ordlyden ikke dekkende, men vi tolker inn et meningsinnhold som gjør at loven likevel kan brukes på forholdet vi vurderer.
• Antitetisk tolkning: Lovteksten er ikke dekkende, og vi tolker loven på en måte som gir oss den motsatte løsningen av det som følger av ordlyden.
Vi skal se nærmere på disse fem tolkningsresultatene.
Presiserende tolkning
Lovteksten er noe uklar eller vag, og vi gir den et mer presist innhold. La oss ta et eksempel. Peder Ås skal bygge en garasje. Han får materialer kjørt til eiendommen sin. Men Peder tenker seg om – han er redd for at plenen hans blir ødelagt. Han legger derfor materialene på naboens plen – planker, garasjeport og takstein, alt sammen. Bedre at Marte Kirkeruds gressplen blir skadd, og ikke min, tenker Peder.
Marte blir svært overrasket når hun kommer hjem og ser materialene i sin hage. Plenen hennes er helt ødelagt. Hun anmelder Peder til politiet. Har Peder gjort noe ulovlig – kan han straffes? Du vurderer saken. Det første vi gjør, er å slå opp i straffeloven (lov av 20. mai 2005). Du finner en relevant bestemmelse. I § 351 om skadeverk heter det:
§ 351. Skadeverk
Med bot eller fengsel inntil 1 år straffes den som skader, ødelegger, gjør ubrukelig eller forspiller en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen.
Har Peder gjort seg skyldig i skadeverk? Loven bruker ordet «gjenstand». Ordet er litt uklart og vagt – det betyr omtrent det samme som en «ting». Er en plen omfattet av «en gjenstand» som er lovens uttrykk?
Hvis vi sjekker forarbeidene til straffeloven, ser vi at ordet «gjenstand» er ment å forstås på en vid måte. Dessuten heter det i en annen bestemmelse i straffeloven (straffeloven § 12) at «elektrisk energi» skal forstås som en «gjenstand». Når strøm er en gjenstand i lovens forstand, da er det et argument for at en så-
Fem typer av tolkningsresultater
Presiserende tolkning: Loven gis et mer presist innhold
Straffeloven
§ 351
Innskrenkende tolkning:
Lovens ordlyd tolkes innskrenkende
pass konkret og håndgripelig ting som en plen er en gjenstand. Reelle hensyn taler også for at en plen er en gjenstand – hensynet bak regelen er jo å gjøre det generelt forbudt å ødelegge andre folks ting. Om Peder ødelegger hundehuset (som klart er en gjenstand) til Marte eller plenen hennes, bør ikke ha noe å si.
Vi har sett på rettskildene: lovteksten, forarbeidene og reelle hensyn som alle peker mot samme resultat, nemlig at en plen er «en gjenstand». Vi konkluderer i samsvar med dette – det er vårt tolkningsresultat. Peder har derfor gjort seg skyldig i skadeverk etter straffeloven § 351. Vi har presisert at en plen er omfattet av ordet «gjenstand», og den typen tolkning vi har gjort, er en presiserende tolkning.
Innskrenkende tolkning
Lovteksten er vid, og vi anvender loven på et mindre område enn det ordlyden tilsier.
Vi kan komme over tilfeller der ordlyden dekker tilfellet, men vi kommer til at bestemmelsen likevel ikke skal brukes.
Rettspraksis
Rt. 1995 s. 1358
RETTSPRAKSIS: Innskrenkende tolkning
Et eksempel har vi i Rt. 1995 s. 1358. Tre hester som ble brukt til travløp, hadde ved et uhell kommet seg ut av hestehagen. De løp av sted og støtte sammen med en bil som kom kjørende i motsatt retning på en offentlig vei. Bilen ble skadet for kr 46 000. Mannen som eide bilen, krevde erstatning fra henne som eide hestene. Mannen påberopte seg beiteloven §§ 6 og 7. Disse bestemmelsene har vi møtt før: Bestemmelsen i § 6 sier at en hest er et husdyr. I § 7 er det bestemt at dersom husdyr gjør skade «på avling og annan eigedom», er eieren ansvarlig for å betale erstatning for den skaden dyret gjør.
Saken kan virke opplagt. Hest er «husdyr». Det har vi sett. Bilen til mannen er «annan eigedom». Ordlyden dekker tilfellet: Kvinnen som eide hestene, må da betale erstatning. Men Høyesterett så annerledes på dette. De vurderte flere rettskilder, og på den bakgrunnen kom de til at loven måtte tolkes innskrenkende.
For det første så Høyesterett på at bestemmelsene står i beiteloven. Det er ansvar for skader som har å gjøre med beite og jordbruk som loven er ment å dekke. Høyesterett ser derfor på hele sammenhengen loven som rettskilde inngår i og er del av. Skaden skjedde på en offentlig bilvei. Dette peker i retning av å tolke «annan eigedom» ikke som en bil, men som ting som har naturlig sammenheng med beite, for eksempel gjerder eller jordbruksmaskiner. Høyesterett pekte i denne sammenheng også på oppfatningene i juridisk teori. Selv om ordlyden isolert sett dekker tilfellet, ble tolkningsresultatet – etter at Høyesterett hadde vurdert flere rettskilder – en innskrenkende tolkning av loven.
Innskrenkende tolkning kan vi illustrere slik:
Ordlyd Rettskildene påvirker tolkningen Innskrenkende tolkning
Utvidende tolkning
Vi anvender loven på et område som er større enn det som går frem av ordlyden. Det hender at loven gis et videre innhold enn det en streng, bokstavelig tolkning av loven tilsier. Tolkningsresultatet er likevel forankret i det språklige uttrykket i teksten. En slik utvidende tolkning kan være naturlig og «riktig» dersom andre rettskilder støtter opp under et slikt tolkningsresultat.
Et eksempel på en utvidende tolkning har vi i Grunnloven § 25. Den lyder:
Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt.
Lovteksten dreier seg om Kongens posisjon i Norges «land- og sjømakt». Landmakten er Hæren, og sjømakten er Sjøforsvaret (Marinen og Kystvakten).
De fire stjernene på Kongens uniform viser at han er general, jf. Grunnloven § 25.
Innskrenkende tolkning
Utvidende tolkning: Loven anvendes på et større område enn det lovteksten dekker
Grunnloven § 25
Utvidende tolkning
At Kongen har høyeste befaling, innebærer at Kongen er general i Hæren og admiral i Sjøforsvaret. Dette kan du se når Kongen har på seg militæruniform: Hans distinksjoner (uniformsmerker) viser at han har høyeste rang.
Men vi har tre stridskrefter i Norge; Luftforsvaret er den tredje. Hvis vi tar Grunnloven § 25 på ordet, har Kongen høyeste rang i Hæren og Sjøforsvaret. Det står ingenting om Luftforsvaret. Er det en annen enn Kongen som har høyeste befaling der? Nei, vi må tolke loven utvidende. Da grunnlovsbestemmelsen ble vedtatt, var det ikke noe flyvåpen eller luftforsvar. Men hadde det vært det, ville Kongen også ha vært dets høyeste offiser. Bestemmelsen gjelder våre våpengrener. For å ha en god harmoni må vi innfortolke Luftforsvaret. Vi tolker derfor bestemmelsen utvidende, og Kongen har høyeste befaling og er general også i Luftforsvaret.
Utvidende tolkning kan vi illustrere slik:
Vi bruker loven på et område som er større enn det lovteksten dekker
Området som lovteksten dekker
Analogisk tolkning
Analogisk tolkning: Vi tolker inn et meningsinnhold for å bruke loven på et lignende tilfelle
Lovteksten er etter ordlyden ikke dekkende, men vi tolker inn et meningsinnhold som gjør at loven likevel kan brukes på forholdet vi vurderer. En analogisk tolkning har likhetstrekk med utvidende tolkning. Forskjellen er at området loven brukes på, ligger langt fjernere fra ordlyden: Ved analogisk tolkning går vi utenfor den språklige rammen som lovteksten har. Hvis vi ser at et tilfelle minner om det vi har i loven, kan en analogi – det vil si en sammenligning – være på sin plass. Analogisk tolkning skal vi være varsomme med. Hvis sterke argumenter fra de andre rettskildene taler for det, kan likevel en slik tolkning tenkes. Dette gjelder når sammenligningen er nærliggende og gir et fornuftig og forsvarlig tolkningsresultat.
Analogisk tolkning kan vi illustrere slik:
Området som lovteksten dekker
RETTSPRAKSIS: Hønsehaukdommen
Vi bruker loven på et lignende tilfelle, men som ikke lovteksten dekker
Vi har et eksempel på analogisk tolkning i Rt. 1997 s. 1341 (Hønsehaukdommen). En bonde så at en hønsehauk angrep hønene hans. For å forsvare sine egne fugler skjøt og drepte han hønsehauken. Hønsehauker var (og er) totalfredet, og han ble tiltalt for å ha skutt hauken. Etter § 11 i viltloven (som nå er opphevet) hadde man lov til å forsvare sine dyr – også ved å avlive det dyret som angrep. Men loven tillot dette bare hvis man forsvarte «bufe». Med «bufe» forstår man gjerne beitedyr som kyr, hest, sau og geit. Høner er ikke bufe. Han hadde da etter ordlyden ikke lov til å forsvare hønene sine ved å skyte hønsehauken. Hvis han for eksempel hadde forsvart sine geiter, som er «bufe», ville han være straffri. Høyesterett tolket ordet «bufe». De mente at høner ikke var «bufe» i lovens forstand. Mannen forsvarte ikke «bufe». Det var klart. Ordlyden dekket altså ikke forholdet. Strengt etter loven skulle han derfor straffes.
Men likheten mellom det å forsvare dyr som kyr, hest, sau og geit og det å forsvare andre dyr på bruket, som høns, var stor. Poenget var at husdyr, uan-
Hønsehauken: et vakkert og totalfredet rovdyr.
Analogisk tolkning
Rettspraksis
Rt. 1997 s. 1341 (Hønsehaukdommen)
Antitetisk tolkning: Loven brukes som begrunnelse for det motsatte av det den sier
sett art, generelt burde kunne beskyttes. Reelle hensyn tilsa at det å forsvare høns kunne sammenlignes med det å forsvare bufe. Tolkningsresultatet ble derfor at viltloven ble brukt analogisk, og mannen ble frifunnet.
Rettspraksis påvirker lovgivningen
Stortinget endret loven etter hønsehaukdommen, slik at det skulle være helt
klart at det er lov å forsvare også høner og annet fjærfe.
Lov av 19. juni 2009 om forvaltning av naturens mangfold (som nå gjelder på dette området i stedet for viltloven) § 17 lyder slik:
«Eieren […] kan avlive vilt når det må anses påkrevd på grunn av et […] angrep på bufe, tamrein, gris, hund og fjørfe.»
Antitetisk tolkning
Lovteksten er ikke dekkende, og vi tolker loven på en måte som gir oss den motsatte løsningen av det som følger av ordlyden.
En antitese er en motsetning. Når vi skal komme til et tolkningsresultat, hender det at vi bruker loven som begrunnelse for det motsatte av det loven sier.
Dette kan forekomme når loven uttrykkelig løser et spørsmål – la oss kalle det spørsmål 1 – på en måte som forutsetter at et annet spørsmål –spørsmål 2 – skal løses forskjellig fra spørsmål 1.
Alkoholloven
Grunnloven § 25
La oss ta et eksempel. Rettsspørsmål 1 kan være: «Har man lov til å selge sprit til noen under 20?» Svaret er enkelt: Nei, det er ikke lov. Det følger av alkoholloven (lov av 2. juni 1989) § 1-5, 1. ledd at det ikke er tillatt å selge sprit til noen under 20 år.
Rettsspørsmål 2 kan være: «Har man lov til å selge sprit til noen som har fylt 30 år?» Det står ikke noe om det i loven. Vi finner ingen bestemmelse som direkte svarer på dette. Men her kan vi foreta en antitetisk tolkning av alkoholloven. Når loven sier at det er forbudt å selge sprit til noen under 20 år, kan vi motsetningsvis slutte at det er lov å selge sprit til noen som har fylt 20 år. Det er derfor lov til å selge sprit til noen som er 30 år gammel.
Antitetiske tolkninger som dette er naturlige, men antitetisk tolkning er ikke alltid på sin plass. Vi husker at Grunnloven § 25 lyder slik:
Kongen har høyeste befaling over rikets land- og sjømakt.
Vi tolket denne bestemmelsen, korrekt, utvidende, se side 59. Hvis vi derimot hadde tolket denne bestemmelsen antitetisk, ville vi komme til at Kongen var høyeste sjef for Hæren og for Sjøforsvaret, men ikke høyeste sjef for Luftforsvaret. Det hadde vært en uakseptabel tolkning. Som ved de andre typene av tolkningsresultater avhenger tolkningsresultatet her av de andre rettskildene og av om resultatet av tolkningen fremstår som godt og fornuftig.
Regelkollisjoner
Det hender at det melder seg flere rettsregler om samme spørsmål. Noen ganger går disse rettsreglene «samme vei». For eksempel heter det i straffeloven § 14 at «strafferettslige reaksjoner» som blant annet fengsel bare kan ilegges borgerne dersom det er grunnlag for det i lov. Hvis det ikke finnes noen lovhjemmel, kan man ikke bli fengslet. Med litt andre ord følger akkurat den samme rettsregelen av Grunnloven § 113: Der det heter at myndighetenes «inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov». Det er ingen motstrid; det er harmoni mellom reglene.
Men det hender at flere rettsregler ikke lar seg harmonere, og vi står overfor en regelkollisjon. Rettsregel 1 peker mot én løsning, og rettsregel 2 peker mot en annen. Hva skal vi gjøre da? Vi har tre prinsipper som hjelper oss i slike tilfeller:
1. Lex superior-prinsippet
2. Lex specialis-prinsippet
3. Lex posterior-prinsippet
Lex superior
Vi har allerede sett på dette prinsippet på side 46. Da drøftet vi rangordningen mellom Grunnloven, formelle lover og forskrifter.
Lex superior-prinsippet, eller trinnhøydeprinsippet, går ut på at den «laveste» regelen i hierarkiet må velges bort. Hvis en forskrift strider mot loven, må forskriften vike. Vi må bruke den rettsregelen som fremgår av loven. Og hvis en lov (eller forskrift) strider mot Grunnloven, må vi velge Grunnlovens løsning.
Lex specialis
Noen ganger er det kollisjon mellom en generell lovregel og en spesialbestemmelse. Etter lex specialis-prinsippet, eller spesialregelprinsippet (lex specialis betyr spesialregel eller spesiallov), skal vi da velge spesialbestem-
Straffeloven § 14
Grunnloven § 113
Regelkollisjon: Rettsregler som ikke harmonerer, står i motstrid
Trinnhøydeprinsippet: Den «laveste» regelen i hierarkiet velges bort
Spesialregelprinsippet: Vi skal velge spesialregelen
Lex specialis-prinsippet (spesialregelprinsippet)
melsen. Dette har å gjøre med lojaliteten til lovgiveren: Hvis Stortinget har gitt en spesiallov, er det grunn til å anta at denne loven er «viktigere» og mer treffende for den saken vi har for hånden.
Hvis vi for eksempel skal tolke en husleieavtale, hvilken lov skal vi bruke?
Både den generelle loven, avtaleloven fra 1918, og den spesielle loven, husleieloven fra 1993, kan være relevante. Hvis avtaleloven løser spørsmålet vårt på en annen måte enn en spesifikk løsning etter husleieloven, velger vi normalt husleieloven.
Lex specialis-prinsippet kan vi illustrere slik:
Spesiallov står over generell lov
Tidsprinsippet: Velg den nyeste loven
Lex posterior-prinsippet (tidsprinsippet)
Lex posterior
Hvis en eldre lov peker mot en løsning som strider mot løsningen i en nyere lov, bør vi som regel velge den loven som er nyest. Det er denne som er «ferskest» – posterior betyr nyere – og som derfor gjerne best gir uttrykk for lovgiverviljen. Problemet oppstår sjelden fordi man i forberedelsen av den nye loven passer på at de nye reglene ikke strider mot de gamle. Dessuten vil en gammel lov om det samme temaet normalt bli opphevet når den nye trer i kraft.
Lex posterior-prinsippet eller tidsprinsippet kan vi illustrere slik:
Ny lov står over gammel lov
64 | 2 metodelære
Oppgaver
1. Hvorfor må vi alltid tolke lovene?
2. Hvilke tolkningsresultater har vi? Kom med eksempler på de ulike tolkningsresultatene.
3. Hvorfor er dommen fra Rt 1995 side 1358 (som det står om på side 58) et eksempel på innskrenkende tolkning?
4. Hvorfor er dommen fra Rt 1997 side 1341 (som det står om på side 61) et eksempel på analogisk tolkning? Mener du at det var riktig av Høyesterett å tolke loven analogisk her? Begrunn svaret ditt.
5. Du finner mer informasjon om denne høyesterettsdommen på lærebokens nettside. Hvilke rettskilder blir brukt i dommen for å begrunne resultatet som Høyesterett kommer frem til?
6. Hvilke prinsipper har vi for å løse regelkollisjoner?
7. Vi kan tenke oss at en bestemmelse i straffeloven er i strid med en bestemmelse i Grunnloven. Hvilken bestemmelse går da foran, og hvilket prinsipp bruker vi for å løse dette spørsmålet?
8. Vi kan tenke oss at en bestemmelse i en ny lov er i strid med en bestemmelse i en eldre lov. Hvilken bestemmelse går da foran, og hvilket prinsipp bruker vi for å løse dette spørsmålet?
