Ekstraordinær fare

domstolene å ta stilling til om kommunen burde fatte et vedtak om at noen må male låven sin. Det er normalt heller ikke opp til domstolene å prøve det skjønnet som forvaltningsorganet har utvist i saken (at låven skal males hvit og ikke for eksempel rød).

Det domstolen i stedet kan – og skal – gjøre, hvis saken kommer for retten, er å prøve om et forvaltningsorgan, når det først har fattet et vedtak, har hjemmel i loven til å fatte dette vedtaket. Legalitetsprinsippet gjelder; tyngende vedtak overfor borgerne må ha hjemmel i lov, jf. Grunnloven § 113:

Myndighetenes inngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov. Domstolen skal kontrollere om forvaltningsorganet har hjemmel for vedtaket, og om det har brukt hjemmelen på riktig måte. Hvis domstolen kommer til at et tyngende enkeltvedtak mangler hjemmel, eller at forvaltningsorganet har tolket loven feilaktig, skal vedtaket kjennes ugyldig.

La oss se på barneverneksempelet: Sett at foreldrene går til sak mot fylkesnemnda i en sak der det er besluttet at et barn skal behandles på sykehus. Foreldrene påstår at vedtaket er ugyldig.

Domstolen får denne saken. Retten kontrollerer hjemmelen. De viser til lovteksten: «Fylkesnemnda kan også vedta at en slik sykdom skal behandles på sykehus», og konkluderer med at, jo, fylkesnemnda har grunnlag i lov for dette vedtaket. Domstolen har nå prøvd hjemmelen og avsier dom på at vedtaket er gyldig. La oss si at foreldrene i tillegg hevder at fylkesnemnda, hvis hjemmel anses å foreligge, uansett ikke burde ha gjort dette vedtaket. Domstolen vil da si at dette siste spørsmålet ikke kan prøves av retten. Det er opp til fylkesnemnda å benytte seg av sin «kan»-hjemmel eller ikke. Fylkesnemnda har fritt skjønn på sitt område.

Domstolen kan også prøve lovtolkningen til forvaltningen. La oss si at fylkesnemnda har sendt et barn på feriekoloni mot foreldrenes vilje. Dette har fylkesnemnda gjort fordi de tolker ordet «sykehus» i lovteksten på en utvidende måte (ut fra resonnementet: Hvis vi kan sende barnet på sykehus etter loven, har vi vel også hjemmel til å sende det på feriekoloni). Denne lovtolkningen kan domstolen overprøve. Hvis retten mener dette er gal bruk av loven (som det er, fordi det ikke er grunnlag for en utvidende fortolkning her), vil vedtaket bli kjent ugyldig. › 2 Kontroll med sakens fakta Det er lagt til grunn i rettspraksis at domstolen alltid kan prøve om enkeltvedtaket bygger på riktig faktisk grunnlag. La oss si at Luftfartstilsynet

Grunnloven § 113 Ikke korrekturlest

241 | 5 forvaltningsrett og miljø

avslår Martes søknad om å bli pilot, fordi de legger vekt på at flyverskolen i Australia, der Marte har gått, ikke er en godkjent utdanningsinstitusjon i Australia, og dessuten at Marte ikke har godt nok syn. Hvis domstolen finner det bevist gjennom bevisførselen i saken (for eksempel gjennom ekspertuttalelser og legeerklæringer) at skolen er godkjent, og at Marte har utmerket syn, skal domstolene legge dette til grunn. Domstolen skal derfor se bort fra forvaltningsorganets feilaktige opplysninger. Opplysningene som forvaltningsorganet bygde på, har i et slikt tilfelle virket bestemmende på vedtakets innhold. Det vil derfor bli kjent ugyldig. I barnevernssaken: La oss si at fylkesnemndas vedtak om å sende barnet til sykehus lider av en faktisk feil. Barnet er i realiteten helt friskt. Hvis domstolen ser at vedtaket bygger på noe som er faktisk galt, vil domstolen kjenne vedtaket (om å sende barnet på sykehus) ugyldig, selv om saken i utgangspunktet ligger under det frie skjønnet. RETTSPRAKSIS – DOMSTOLENES KONTROLL AV FAKTA I Drosjeeier-dommen (Rt. 1960 s. 1378) var det en drosjeeier som ikke fikk fornyet kjørebevillingen sin. Drosjeeieren hadde ikke holdt bilene i orden, mente Samferdselsdepartementet. Men faktaene i saken viste at det ikke var noen problemer med bilene. Vedtaket var truffet på galt faktisk grunnlag. Høyesterett uttalte: «At domstolene kan prøve holdbarheten av det faktiske grunnlaget, må anses som sikkert.» Vedtaket var ugyldig. › 3 Kontroll med saksbehandlingen Selve saksbehandlingen hos forvaltningsorganet kan prøves av domstolen. Det innebærer at retten kan vurdere om forvaltningsorganet har overholdt plikten til å gi forhåndsvarsel (jf. fvl. § 16), om forvaltningsorganet har utredet saken godt nok (jf. fvl. § 17), og om vedtaket er tilstrekkelig begrunnet (jf. fvl. §§ 24 og 25). Hvis domstolen ser at det foreligger svikt av betydning ved saksbehandlingen, vil en vanligvis legge til grunn at feilen har virket bestemmende på vedtaket. I så fall blir vedtaket kjent ugyldig. › 4 Kontroll med habiliteten Domstolen kan prøve om det er feil ved habiliteten (jf. fvl. § 6). Hvis forvaltningsvedtaket for eksempel er fattet av en tjenestemann som har ligget i en Rettspraksis Drosjeeier-dommen (Rt. 1960 s. 1378) Ikke korrekturlest langvarig personlig konflikt med parten, vil dette kunne lede til ugyldighet.

242 | 5 forvaltningsrett og miljø