Flere skadevoldere

Isskulptur av § 112 foran Oslo tinghus i 2017. Skulpturen var del av en markering i forbindelse med klimasøksmålet mot RETTSPRAKSIS – § 112 og klimarettssaken HR-2020-2472-P (Klimasøksmålet). Grunnlovens miljøparagraf ble påberopt i en rettssak i 2017 for Oslo tingrett og avgjort av Høyesterett i 2020. Partene i saken var Natur og Ungdom og Greenpeace på den ene siden og staten på den andre siden. Bakgrunnen var at regjeringen vedtok å åpne for tillatelser (såkalt konsesjoner) til oljeleting i Barentshavet. Vedtaket ble gjort med hjemmel i petroleumslova § 3-3 (jf. § 3-1). Miljøvernorganisasjoner hevdet at vedtaket var i strid med Grl. § 112. De begrunnet dette med at et vedtak om en mulig fremtidig oljeleting ikke var forenlig med alle sin «rett til et miljø som sikrer helsen». Videre mente de at vedtaket heller ikke var forenlig med at retten til et sikkert miljø også gjelder «for etterslekten». Tingretten var ikke enig i at regjeringens vedtak stred mot Grl. § 112, og staten ble frifunnet. Saken ble anket av miljøvernorganisasjonene og gikk helt til Høyesterett. Høyesterett behandlet saken i plenum i 2020. Spørsmålet Høyesterett skulle ta stilling til, var om Grl. § 112 gir borgerne individuelle rettigheter som de kan få prøvet for domstolene. Høyesterett la til grunn at § 112 har et rettslig innhold som retningslinje for Stortingets lovgivning og for utøving av forvaltningsskjønn, som tolkningsprinsipp og som rettslig skranke når Stortinget ikke har tatt stilling til et miljøspørsmål. Bestemmelsens tredje ledd innebærer rettslige plikter for staten, men ikke Rettspraksis HR-2020-2472-P staten (se side XXX). Ikke korrekturlest sammenfallende rettigheter som kan påberopes. Det er opp til styresmaktene

250 | 5 forvaltningsrett og miljø

å bestemme hvilke tiltak som settes i verk. Brudd på pliktene kan ikke gjøres gjeldende for andre enn Riksretten. Slik Høyesterett har tolket bestemmelsen, vil § 112 kunne påberopes direkte overfor domstolene når det gjelder miljøproblemer som lovgiver ikke har tatt stilling til. Videre må bestemmelsen forstås som en sikkerhetsventil, slik at domstolene også må kunne sette til side et lovvedtak dersom Stortinget grovt har satt til side pliktene sine etter § 112 tredje ledd. Terskelen er svært høy. Det betyr at det er et strengt vilkår for overprøving. I den konkrete saken hadde Stortinget samtykket til vedtaket, og Høyesterett kom enstemmig til at den kongelige resolusjonen klart ikke var ugyldig. Et mindretall på fire dommere mente imidlertid at klimakonsekvensene var mangelfullt utredet i konsekvensutredningen forut for åpningen av Barentshavet sydøst, og at dette var en saksbehandlingsfeil som måtte medføre ugyldighet. Søksmålet mot staten førte ikke frem. Staten ble frifunnet under dissens 11–4. Forurensningsloven – hovedregelen Hovedregelen er at vi ikke skal forurense. Dette er uttrykt slik i forurl. § 7: § 7. (plikt til å unngå forurensning) Ingen må ha, gjøre eller sette i verk noe som kan medføre fare for forurensning uten at det er lovlig etter §§ 8 eller 9, eller tillatt etter vedtak i medhold av § 11. Et hvilket som helst tiltak som «kan medføre fare for forurensning», er derfor i utgangspunktet forbudt. Dette stemmer godt overens med lovens formål, som er presisert i § 1: Denne lov har til formål å verne det ytre miljø mot forurensning og å redusere eksisterende forurensning, å redusere mengden av avfall og å fremme en bedre behandling av avfall. Miljøvernmyndighetene Det er Klima- og miljøverndepartementet og Miljødirektoratet som forvalter lovverket om miljøvern på statlig nivå, jf. forurl. § 81. Myndighetene fører tilsyn med at reglene blir fulgt, og fatter vedtak. Forurl. § 7 Forurl. § 1 Ikke korrekturlest

251 | 5 forvaltningsrett og miljø

Ordet «forurensning» er definert i forurl. § 6. Begrepet er vidt, alle følgende ting og handlinger er forurensning, gitt at det er eller kan være til skade eller ulempe for miljøet:

• tilførsel av fast stoff, væske eller gass til luft, til vann eller i grunnen • støy og rystelser • lys og annen stråling • påvirkning av temperaturen Forurensningsloven er en generell lov, som setter et generelt forbud mot forurensning. Imidlertid finnes det en lex specialis (se s. XXX), altså spesiallov, på mange svært viktige områder. For eksempel er forurensning som følge av bruk av fossildrevne transportmidler ofte ikke omfattet av forbudet i forurensningsloven, men er i stedet regulert av særlover (og forskriftene til disse), for eksempel • produktkontrolloven • vegtrafikkloven • skipssikkerhetsloven • havneloven • luftfartsloven Forurensningsloven – unntak Det er ikke bare i særlovene vi finner unntak fra forbudet i forurl. § 7. Bestemmelsen selv peker på § 8, som tillater «vanlig forurensning» fra blant annet «fiske, jordbruk og skogbruk, boliger, fritidshus, kontorer, forretnings- eller forsamlingslokaler, skoler, hoteller o.l.». Dette innebærer blant annet at forurensning som vi gjør i dagliglivet, som for eksempel at vi «produserer» husholdningsavfall, ikke er forbudt. Også forurl. § 11 gir hjemmel for forurensning, i den forstand at det kan fattes vedtak som kan gå ut på å tillate forurensning som ellers hadde vært forbudt. Mange industribedrifter er avhengig av slike vedtak for å kunne drive lovlig. I mediene ser vi ofte at samfunnsnyttige virksomheter og næringsliv kan støte mot miljøhensyn. Skal for eksempel en gruve legges ned og arbeidsplasser gå tapt fordi gruvedriften forurenser, eller skal det gis tillatelse til at gruveslam lagres på havbunnen med negative konsekvenser for miljøet, slik at gruvedriften kan fortsette? Eksempelet viser at vanskelige avveininForurl. §§ 8 og 11 Ikke korrekturlest ger kan oppstå i praksis.

252 | 5 forvaltningsrett og miljø

Avfall

Etter formålsbestemmelsen i § 1 er også «avfall» omfattet av forurensningsloven. På samme måte som det er forbudt å forurense etter § 7, er det forbudt å forsøple. Forurl. § 28 lyder:

§ 28. (forbud mot forsøpling)

Ingen må tømme, etterlate, oppbevare eller transportere avfall slik at det kan virke skjemmende eller være til skade eller ulempe for miljøet. Akutt forurensning – varsling Hvis det skjer en plutselig forurensning, er det avgjørende viktig at skaden begrenses så mye som mulig. Kilden til forurensningen må fjernes. Alle mennesker har plikt til å melde om slik akutt forurensning, slik at tiltak kan settes i gang, selv om hovedansvaret hviler på den som er ansvarlig for forurensningen. Ser vi for eksempel at et lekk oljefat forurenser en innsjø, skal vi melde fra. Dette fremgår av forurl. 39: § 39. (varslingsplikt)

Ved akutt forurensning eller fare for akutt forurensning, skal nærmeste politimyndighet straks varsles.

Varslingsplikten etter første ledd påhviler den ansvarlige for forurensningen. Også andre har plikt til å varsle med mindre det åpenbart er unødvendig. Objektivt erstatningsansvar for ulovlig forurensning Den som volder ulovlig forurensning, kan ilegges erstatningsansvar for «skade, ulempe eller tap», jf. forurl. § 53. Erstatningsansvaret er i utgangspunktet objektivt, idet ansvar kan pålegges «uten hensyn til egen skyld», jf. forurl. § 55, 2. ledd. Straff Den som bryter forurensningsloven, kan dømmes til bøter eller fengsel eller begge deler, jf. forurl. § 78. Maksimalstraffen etter bestemmelsen er fengsel i 5 år. Alvorlig miljøkriminalitet kan dessuten straffes etter straffeloven § 240, der lengste straff er satt til fengsel i 15 år.

Forurl. § 28 Forurl. § 39 Forurl. §§ 53 og 55, 2. ledd Forurl. §§ 78 og 240 Ikke korrekturlest 253 | 5 forvaltningsrett og miljø

5.8 Miljøinformasjonsloven

Vi husker fra del 5.7 om forurensningsloven at Grl. § 112 sier følgende:

Grl. § 112 Borgerne har rett til kunnskap om naturmiljøets tilstand.

I samsvar med dette er det vedtatt en egen miljøinformasjonslov (lov av 9. mai 2003 nr. 31, forkortet mlinfl. Som tittelen bærer bud om, er hensikten med loven å sørge for at den som er interessert, kan få informasjon om produkter, tiltak og annet som har betydning for miljøet. Med lovens egen ordlyd (jf. § 1):

Mlinfl. § 1 Denne loven har til formål å sikre allmennheten tilgang til miljøinformasjon og derved gjøre det lettere for den enkelte å bidra til vern av miljøet, å verne seg selv mot helse- og miljøskade og å påvirke offentlige og private beslutningstakere i miljøspørsmål. Loven skal også fremme allmennhetens mulighet til å delta i offentlige beslutningsprosesser av betydning for miljøet. Det heter i § 5 i loven at både offentlige virksomheter og private virksomheter har plikter etter loven. Utlevering av miljøinformasjon etter loven er i utgangspunktet gratis for den som spør, se § 6. Hovedreglene Selv om loven omfatter både offentlige og private virksomheter, er retten til å få utlevert informasjon litt forskjellig. Rett til å få informasjon fra offentlig virksomhet Mlinfl. § 10 I mlinfl. § 10 er det bestemt at «enhver har rett til å få miljøinformasjon fra et

Mlinfl. § 2 offentlig organ». Med «miljøinformasjon» menes en rekke opplysninger, jf. § 2:

Lovens formål – retten til å vite I medhold av miljøinformasjonsloven har du og jeg rett til innsyn i miljøopplysninger om for eksempel drikkevannet vårt, bilfergen i skjærgården, bensinstasjonen i nabolaget og plastfabrikken i nærmiljøet. Formålet med loven er kort sagt at vi skal bli i stand til å vite det vi ønsker om det miljøet som faktisk omgir oss. Ikke korrekturlest

254 | 5 forvaltningsrett og miljø

Med miljøinformasjon menes faktiske opplysninger og vurderinger om a) miljøet, b) faktorer som påvirker eller kan påvirke miljøet, herunder - planlagte og iverksatte tiltak eller aktiviteter i miljøet, - produkters egenskaper eller innhold, - forhold ved drift av virksomhet, og - administrative avgjørelser og tiltak […] c) menneskers helse, sikkerhet og levevilkår i den grad de påvirkes eller kan bli påvirket av tilstanden i miljøet eller faktorer som nevnt i bokstav b. Dette innebærer at «enhver», altså alle, har rett til å få ut opplysninger av miljø- og helsemessig art, for eksempel om trusler mot drikkevannet i regionen eller de miljømessige konsekvensene av å bygge en ny innendørshall i kommunen.

En rekke av de opplysningene du kan få etter mlinfl. § 10, kunne også vært utlevert etter offentleglova eller forvaltningsloven. Miljøinformasjonsloven utvider imidlertid våre rettigheter noe og er mer detaljert. Det har også en stor pedagogisk betydning at retten til miljøinformasjon er regulert særskilt: Det er lettere for allmennheten å bli klar over rettighetene når de er

Å kaste plast i havet er forbudt ved lov. Plastforsøpling truer både livet i havet og sjøfugl. Bildet er fra det fredede området på fugleøya Runde på Sunnmøre og viser sjøfugl som har laget rede av plastavfall. Ikke korrekturlest 255 | 5 forvaltningsrett og miljø

spesielt fremhevet i lovverket. Dessuten gjelder ikke offentleglova for private virksomheter. Det er derfor behov for en egen lov om miljøinformasjon.

Mlinfl. §§ 11 og 15

Unntak fra retten til miljøinformasjon finnes i § 11. Hvis du blir nektet innsyn fordi forvaltningsorganet mener at opplysningene kommer inn under unntakene, kan du klage til overordnet forvaltningsorgan på vanlig måte, jf. § 15. Rett til å få informasjon fra en privat virksomhet En privat virksomhet, for eksempel en båtfabrikk, plikter å gi ut miljøinformasjon, jf. mlinfl. § 16: «En-hver har rett til miljøinformasjon fra virksomhet.» Miljøinformasjonen gjelder blant annet «forhold ved virksomheten» og «produkter». Det er imidlertid en forutsetning at produktene har «en ikke ubetydelig påvirkning på miljøet». Samlet sett innebærer dette at virksomheten, la oss holde oss til en båtfabrikk, må levere ut informasjon om for eksempel hvordan båtene blir produsert, om hvordan de håndterer avfall og farlige stoffer, og om hvilke miljøfarer som er knyttet til stoffer og materialer de bruker for å lage båtene. Unntaket for ubetydelig miljøpåvirkning gjelder ikke for offentlige virksomheter. De må levere ut miljøinformasjon også om forhold som må anses å ha svært liten miljøpåvirkning. Unntak fra plikten til å levere ut opplysninger er angitt i mlinfl. § 17. Den som vil klage på et avslag fra en privat virksomhet, kan henvende seg til Klagenemnda for miljøinformasjon, jf. mlinfl. § 19. Mlinfl. § 16 Mlinfl. §§ 17 og 19 Eksempel på vedtak fra klagenemnda for miljøinformasjon Nemndsvedtak i sak 2017/7 Miljøorganisasjonen Framtiden i våre hender ba om informasjon fra et privat firma om stoffet D5, som er karakterisert som en miljøgift, men som brukes i mindre mengder i blant annet deodoranter og annen kosmetikk. Framtiden i våre hender ville vite hvor mye «av dette stoffet de bruker årlig i sine produkter på det norske markedet, om de har noen planer for utfasing av stoffet, eller noen policy på bruk av D5 generelt». Firmaet mente at de ikke hadde plikt til å levere ut informasjonen. I Klagenemnda for miljøinformasjon var det dissens. Flertallet mente at selskapet hadde plikt til å levere ut miljøinformasjonen. Ikke korrekturlest

256 | 5 forvaltningsrett og miljø