som er rimelig å regne med

Hva gjør du dersom du er misfornøyd med et vedtak?

Vi ser at omgjøring kan finne sted dersom endringen «ikke er til skade» for parten. Hvis rektoren på skolen, Sanjana Dara, for eksempel får melding fra lærerne om at Habiba Abdi sliter med å følge undervisningen på norsk, kan hun gjøre om på vedtaket og dermed likevel innvilge språkopplæringen. Dette er ikke «til skade» for Habiba; foreldrene ønsket jo at hun skulle få særskilt språkopplæring. I slike tilfeller er omgjøring i orden. Gjennom en antitetisk fortolkning (se side XXX) av fvl. § 35 bokstav a) kan vi slutte at en omgjøring som er «til skade» for en part, ikke kan skje. Hensynet til parten som har fått et positivt vedtak, veier tungt. Marte har fått beskjed om at hennes pilotutdanning er godkjent. Da kan ikke Luftfartstilsynet bare ombestemme seg og gjøre om på vedtaket. Imidlertid heter det i bokstav b) i fvl. § 35 at dersom underretning om vedtaket «ikke er kommet fram» til parten, står forvaltningsorganet fritt til å omgjøre, selv om omgjøringen er til skade. Regelen er naturlig: Hvis parten ikke vet om utfallet av saken, har han eller hun ikke innrettet seg etter vedtaket på noen måte. Om Luftfartstilsynet først sier ja til Martes søknad og fatter et enkeltvedtak om dette som de ikke sender ut, kan de senere – kanskje fordi de helt på tampen får nye opplysninger – gjøre om på vedtaket. Det vedtaket som faktisk blir underFvl. § 35, bokstav b Ikke korrekturlest rettet til Marte, er derfor det siste, nemlig avslaget.

234 | 5 forvaltningsrett og miljø

Det er en tredje mulighet for omgjøring. Det heter i fvl. § 35, bokstav c) at et vedtak kan omgjøres dersom «vedtaket må anses ugyldig». Dette gjelder selv om omgjøring er til skade, og selv om vedtaket «er kommet fram» til parten.

La oss si at Marte 1. mars får underretning fra Luftfartstilsynet om at hun har fått godkjent sin søknad. Marte innretter seg etter dette. Ledelsen i Luftfartstilsynet får 15. mai rede på at Peder, som er den tjenestemannen som har godkjent søknaden til Marte, er broren hennes. Ledelsen kjenner til fvl. § 6, 1. ledd, bokstav b) om habilitet: Peder skulle aldri ha behandlet Martes søknad. Enkeltvedtaket som gir godkjenningen til Marte, «må anses ugyldig» fordi inhabiliteten må anses å ha virket inn på vedtaket, jf. fvl. § 41. I et slikt tilfelle kan vedtaket gjøres om, og saken må behandles på nytt. KLAGE Utgangspunktet Den parten som er misfornøyd med et enkeltvedtak, kan klage på vedtaket. Det fremgår av fvl. § 28: § 28. (vedtak som kan påklages, klageinstans).

Enkeltvedtak kan påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen). Vi ser her et grunnleggende prinsipp om at et enkeltvedtak som er gjort av et forvaltningsorgan, kan prøves på nytt av et høyere forvaltningsorgan. Det forvaltningsorganet som har truffet det opprinnelige enkeltvedtaket, heter «underinstansen». Det forvaltningsorganet som ser på saken etter en klage, kalles «klageinstansen».

Det er bare «enkeltvedtak» som kan klages på, ikke forskrifter og ikke slike «enkle» avgjørelser som ikke oppfyller vilkårene for å være enkeltvedtak. Hvor mange klagemuligheter er det?

I forvaltningen er det én klagemulighet. Hvis du klager og ikke får medhold, er klagemuligheten uttømt. Dette følger av fvl. § 28, 3. ledd:

Med mindre Kongen bestemmer annerledes, kan klageinstansens vedtak i klagesak ikke påklages. Merk at dette er ulikt systemet vi møter i domstolene, der en dom kan ankes til en høyere instans inntil tre ganger.

Fvl. § 35, bokstav c Fvl. § 28 Fvt. § 28, 3. ledd Ikke korrekturlest 235 | 5 forvaltningsrett og miljø

Hvilket organ er klageinstans — hvem klager man til?

Klageinstansen er det forvaltningsorganet som er «nærmest overordnet» i forvaltningshierarkiet. For statlige forvaltningsorganer er klageinstansen normalt departementet. Hvis du skal klage over et enkeltvedtak gjort av Luftfartstilsynet, for eksempel, er det Samferdselsdepartementet som er klageinstans. Statsforvalteren er normalt klageinstans for enkeltvedtak gjort av kommunen. La oss si at Lysebakkene skole ligger i Ålesund kommune. Hvis Lysebakkene skole sier nei til særskilt språkopplæring til Habiba, ser en det slik at det er kommunen, som eier skolen, som fatter enkeltvedtaket. Hvis Habibas foreldre ønsker å klage på vedtaket, er det Statsforvalteren i Møre og Romsdal som er endelig klageinstans i saken. Det står ofte i loven hvilket forvaltningsorgan som er klageinstans, og det kan være opprettet et eget klageorgan. Et eksempel finner vi i utdanningsstøtteloven (lov av 3. juni 2005 nr. 37), som gir regler om støtte fra Lånekassen. Lånekassen er et forvaltningsorgan underlagt Kunnskapsdepartementet. Normalt ville Kunnskapsdepartementet vært klageinstans, men loven bestemmer i § 18 følgende: Departementet oppnevner en klagenemnd som er klageinstans for enkeltvedtak etter denne loven, herunder vedtak om tildeling av utdanningsstøtte […]. Hva kan klageinstansen gjøre? Klageinstansen kan gjøre én av tre ting: Den kan opprettholde vedtaket uendret. Klageren får derfor ikke medhold. Eller den kan, i en del saker, delvis gjøre om vedtaket. Klageren får delvis medhold. Eller den kan gjøre om vedtaket helt og fatte et nytt enkeltvedtak med et innhold som er i samsvar med det klageren ønsker. I så fall har klageren fått fullstendig medhold. Hvem kan klage? Det heter i fvl. § 28 at «en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken» kan klage. At parten kan klage, er ikke rart – det er jo parten som enkeltvedtaket gjelder. Vi ser at klage også kan fremmes av en med «rettslig klageinteresse». En person, et firma eller en organisasjon har rettslig klageinteresse hvis saken har direkte konsekvens for personen, firmaet eller organisasjonen og det foreligger et reelt og aktuelt behov for å få enkeltvedtaket gjort om. Utdanningsstøtteloven § 18 Fvl. § 28 Ikke korrekturlest

236 | 5 forvaltningsrett og miljø

La oss si at kommunen tillater at en restaurant åpner alkoholservering på dagtid rett ved siden av en barnehage. Barnehagen frykter støy og fyll og opplever at kommunens vedtak er uakseptabelt. Barnehagen er ikke «part» i saken. Spørsmålet er da om de har «rettslig klageinteresse i saken». Saken er aktuell og reell for barnehagen, og den kan derfor påklage vedtaket. Merk at tilknytningen til saken må være av en viss styrke. Hvis for eksempel en avholdsorganisasjon generelt er misfornøyd med at restauranter får skjenkebevilling fordi det strider mot organisasjonens alkoholpolitiske mål, gir dette ikke noen klagerett. En klage vil i et slikt tilfelle bli avvist.

I forarbeidene til forvaltningsloven heter det:

I mange tilfelle varetar en forening eller en organisasjon sine medlemmers interesse på en slik måte at et vedtak må sies å vedkomme foreningen, og det vil være naturlig at foreningen har klagerett.

I andre tilfelle er dette hverken rimelig eller naturlig. Det må bero på om vedtaket i det individuelle tilfelle kan sies å vedkomme foreningen eller den organisasjon det er tale om. Flere større naturvernorganisasjoner har blitt ansett for å ha rettslig klageinteresse i saker knyttet til miljø og miljøvern. Høyesterett aksepterte i Rt. 1992 s. 1618 at organisasjonen Framtiden i våre hender hadde rettslig klageinteresse. Frist for å klage Fvl. § 29 lyder: § 29. (klagefrist).

Fristen for å klage er 3 uker fra det tidspunkt underretning om vedtaket er kommet frem til vedkommende part. Regelen innebærer at du har tre uker på deg til å klage på enkeltvedtaket som du er misfornøyd med. Hvis du klager etter fristen, vil klagen normalt bli avvist. Unntak fra at klagen blir avvist, finnes i fvl. § 31. Hvem skal klagen sendes til? Klagen sendes til det forvaltningsorganet som har avgjort saken (jf. fvl. § 32, 1. ledd, bokstav a). Forvaltningsorganet vil da vurdere saken på nytt. Hvis forvaltningsorganet er enig i at vedtaket bør endres, er saken grei. Forvaltningsorganet fatter da et nytt vedtak, og klageren har fått medhold. Dersom forvaltningsorganet fastholder sitt vedtak, sendes klages videre til klageinstansen for endelig avgjørelse der.

Rettspraksis: Rt. 1992 s. 1618 Fvl. § 29 Ikke korrekturlest 237 | 5 forvaltningsrett og miljø

Hva må klagen inneholde?

Det er ikke strenge formkrav til en klage. Den som skal klage på et vedtak, må si hvilket vedtak klagen gjelder, og det må fremgå hva klageren mener at vedtaket i stedet skulle gått ut på. Klageren bør si hva han eller hun mener er galt med vedtaket. Klagen bør med andre ord begrunnes. Bestemmelser om innholdet i en klage finnes i fvl. § 32. KLAGE TIL STORTINGETS OMBUD FOR KONTROLL MED FORVALTNINGEN (SIVILOMBUDET) Den som ikke får medhold i sin klage hos klageinstansen, men fremdeles mener at forvaltningen har tatt feil, kan klage til Sivilombudet (eller Stortingets ombud for kontroll med forvaltningen, som er det formelle navnet). Dette følger av sivilombudsloven (lov av 18. juni 2021) § 7: Alle som mener seg utsatt for urett fra den offentlige forvaltningen, kan klage til Sivilombudet. Sivilombudet, som er oppnevnt av Stortinget, er ikke en forvaltningsrettslig klageinstans. Sivilombudet er en kontrollinstans som kan rette kritikk mot forvaltningsorganer. Sivilombudet kan ikke avgjøre noen saker og kan heller ikke endre enkeltvedtak. Men: Hvis Sivilombudet er enig med klageren i at forvaltningen har gjort feil i en sak, og derfor retter kritikk mot forvaltningsorganet, vil forvaltningsorganet normalt se på saken på nytt og endre vedtaket som dannet grunnlaget for kritikken. Sivilombudet har derfor i praksis stor gjennomslagskraft. Du må ha benyttet alle klagemuligheter som finnes i forvaltningen før du kan bringe saken inn for Sivilombudet. De normale klagemulighetene må være uttømt, som det heter. SØKSMÅL – DOMSTOLEN PRØVER ENKELTVEDTAKET Utgangspunktet I Norge har vi, i likhet med for eksempel USA og Danmark, et system der domstolene har prøvingsrett. Domstolenes prøvingsrett kan referere til to ting. For det første kan domSivilombudsloven § 7 Ikke korrekturlest stolene prøve – det vil si kontrollere – om en lov eller en forskrift er i strid

238 | 5 forvaltningsrett og miljø

med Grunnloven. I hvilken som helst sak som kommer for domstolen, har den prøvingsrett. Hvis domstolen finner at loven strider mot en bestemmelse i Grunnloven, skal domstolen sette loven til side. Grunnloven skal, som lex superior (se side XXX), gå foran. Dette er grunnlovsfestet, jf. Grunnloven § 89:

I saker som reises for domstolene, har domstolene rett og plikt til å prøve om det strider mot Grunnloven å anvende en lovbestemmelse, og om det strider mot Grunnloven eller landets lover å anvende andre beslutninger truffet under utøving av offentlig myndighet. For det andre kan domstolenes prøvingsrett vise til det vi skal snakke om her, nemlig at domstolene kan sette til side forvaltningsvedtak (dvs. «beslutninger truffet under utøving av offentlig myndighet») som ikke er fattet i samsvar med loven. Hva går domstolens prøving av forvaltningsvedtak ut på? Hvis en part er misfornøyd med et enkeltvedtak og det ikke har hjulpet å klage på dette vedtaket, kan parten saksøke forvaltningsorganet. Parten vil da kreve at vedtaket blir kjent ugyldig. Domstolen prøver vedtaket, i den forstand at den sjekker om forvaltningsorganet har fattet vedtaket på lovlig måte. At domstolene kan prøve et forvaltningsvedtak, er en rettssikkerhetsgaranti for oss som er borgere.

Først vurderer domstolen om det har skjedd en feil i forbindelse med saksbehandlingen. Hvis domstolen kommer til at det har skjedd feil, vurderer retten om feilen har «virket bestemmende på vedtakets innhold», jf. fvl. § 41. Hvis feilen har virket bestemmende på vedtakets innhold, vil domstolen avsi dom på at vedtaket er ugyldig. Hvis det foreligger en eller flere feil ved vedtaket, men disse ikke har hatt betydning for utfallet, vil vedtaket bli stående.

Det er enighet om at retten blant annet kan kontrollere disse sidene av enkeltvedtaket: › 1 Fritt skjønn. Hjemmelskontroll Det følger av maktfordelingsprinsippet at det er den utøvende myndighet som driver forvaltning og fatter enkeltvedtak. Domstolene kan derfor ikke prøve om forvaltningen skulle fattet et bestemt vedtak. De kan ikke pålegge forvaltningen å avgjøre en sak på en bestemt måte. Et forvaltningsorgan har det som kalles fritt skjønn på sine områder.

Grunnloven § 89 Fvl. § 41 Ikke korrekturlest 239 | 5 forvaltningsrett og miljø