DET LEVENDE
Drivkraften i evolusjon – naturlig utvalg
pl ar
Evolusjon handler om at alle arter på jorda har utviklet seg fra andre arter som har levd tidligere, og at alle arter fortsatt er i utvikling. Den viktigste mekanismen som gjør at arter tilpasser seg endringer i levemiljøet sitt, er naturlig utvalg – det vil si en utvelgelse av de individene som til enhver tid er best tilpasset omgivelsene.
er
in
gs
Naturlig utvalg forutsetter at individene i en populasjon er litt ulike, slik at noen er bedre tilpasset leveforholdene enn andre. Disse individene vil ha fordeler i konkurransen med andre som ikke har de sammen egenskapene, og dermed større sjanse for å overleve og få avkom. Når dette gjentas i generasjoner, kan det føre til at typiske egenskaper for en art endrer seg. Noen ganger endrer arten seg uten at det blir en ny art, men gitt nok tid kan egenskapene forandre seg så mye fra de opprinnelige at det blir en ny art.
rd
Når en art endrer seg uten at det blir en ny art, kaller vi det mikroevolusjon. Når en art endrer seg så mye at det blir en ny art, kaller vi det makroevolusjon.
ek se m
Individer i en populasjon med marihøner vil variere både i farge og prikkemønster. Dersom egenskapene er arvelige og de har betydning for marihønenes evne til å overleve og få avkom, vil naturlig utvalg påvirke utviklingen av marihønene.
Leveforholdene i et område påvirkes av både de biotiske faktorene, som tilgang på mat eller evnen til å gjemme seg eller kamuflere seg, og de abiotiske faktorene, som lys, vann og temperatur.
Vu
16
Bjørkemålerne i England Et klassisk eksempel på naturlig utvalg er fra England på 1800-tallet. Sommerfuglarten bjørkemåler finnes i flere nyanser fra helt lys til helt mørk. Fargen på vingene er arvelig, som betyr at avkom mest sannsynlig har samme farge på vingene som det foreldrene har. De lyse bjørkemålerne var godt gjemt på de lyse delene av bjørkestammene, mens de mørke kamuflerte seg mot de mørke partiene på stammene. Utover 1800-tallet vokste Englands kullindustri, og forurensningen i byene økte. Bjørkestammene ble etter hvert mørke av kullstøv. Dette førte til at de mørke bjørkemålerne klarte seg bedre enn de lyse, fordi de var bedre kamuflert. De lyse bjørkemålerne ble lettere oppdaget av fugler som jaktet på dem, slik at færre lyse overlevde. Rundt 1900 var
